Vanlig å ha dårlig forhold til foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg er nå 25 og studerer noen få timer med fly hjemmefra. Jeg har aldri lyst til å dra hjem for å besøke dem men jeg føler jeg må når det er jul for å se min bestefar så i de ukene må jeg også se foreldrene mine. Men jeg ønsker ikke at de skal besøke meg og heller ikke omvendt. Å bo hos dem gir meg en dårlig følelse i kroppen selvom huset er stort. Gleder meg alltid til å dra igjen. 

Grunnen er vel at vi gjennom alle år har hatt et kaldt forhold uten klemmer og der man sier man er glad i hverandre. De var lite oppbyggelige å bo med, lite emosjonell støtte når jeg hadde det vanskelig og etterhvert følte jeg ikke engang at jeg kunne fortelle dem om vanskelig ting eller åpne meg. De ville bare skylde på meg uansett. Andre smålige ting er at jeg ikke får noe økonomisk hjelp selvom de har god råd. Bor i utlandet så ikke bare bare å få seg jobb ved siden av heller og Lånekassen alene er tøft å leve på. 

Er det mange som har et slikt kaldt, følelsesløst forhold til sine foreldre? Og er det noe vits i å prøve å endre på det? Jeg føler at det egentlig ikke går an og at det ikke kun er min skyld at det er som det er. 

Anonymkode: f1df8...1ea

[AnonymBruker]

Det er foreldrene dine sin skyld at forholdet deres er som det er. Barn elsker sine foreldre betingelsesløst ofte langt inn i voksenalder selv om "barnet" blir behandlet dårlig emosjonelt. Barnet skylder ofte på seg selv for at forholdet er dårlig men veldig ofte er det ikke barnets skyld. 

Anonymkode: c45df...c0e

[AnonymBruker]

Enig i at det først og fremst er foreldrene som har ansvaret for hvordan forholdet deres har vært gjennom oppveksten. Samtidig er du voksen nå, så du velger selv hvordan du vil ha det. Sliter du på grunn av måten de behandlet deg? Har du prøvd å ta opp noe av dette med dem? Har de virkelig aldri vist noen form for støtte? Selv om de ikke har vært flinke til å gi klemmer og si kjærlige ting, så har de kanskje vist at de er glad i deg på andre måter? Noen er ikke så flinke til å si "jeg er glad i deg", men de viser det gjennom å hjelpe til eller på andre måter. 

Å forvente å få økonomisk støtte etter at man har flyttet hjemmefra, syns jeg er ganske smålig. Har du fortalt dem at det er tøft å klare seg på bare studielån? Du kan ikke forvente at de bare skal kaste penger etter deg, men hvis du forklarer situasjonen, så er det kanskje annerledes. Tro meg, i det lange løp vinner du mye på å klare å forsørge deg selv, og de fleste av oss opplever trange tider økonomisk en eller flere ganger i løpet av livet.

 

Anonymkode: 91332...64b

[AnnaMariaHelga]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er foreldrene dine sin skyld at forholdet deres er som det er. Barn elsker sine foreldre betingelsesløst ofte langt inn i voksenalder selv om "barnet" blir behandlet dårlig emosjonelt. Barnet skylder ofte på seg selv for at forholdet er dårlig men veldig ofte er det ikke barnets skyld. 

Anonymkode: c45df...c0e

Ja, jeg ble slått (håndflate, dyttet, dratt i håret) og vært redd-og skylde på meg selv. Jeg var vanskelig-helt vanlig.

[AnnaMariaHelga]

Jeg har sittet redd i en krok mens pappa har rasert rommet mitt, så ja det er veldig vanlig, jeg skriver om det i tråden "foreldrene mine vil ikke møte kjæresten min"

[AnonymBruker]

Jeg håper det ikke er vanlig å ha et dårlig forhold til foreldrene sine, men det er nok vanligere enn det man får inntrykk av hvis man baserer seg på ukeblad og sosiale media.

Jeg har som deg ikke fått noe emosjonell støtte av foreldrene i barndommen, og har derfor ikke noe nært forhold til dem. Etter å ha slitt noen år og fått hjelp fra psykolog har jeg kommet fram til at jeg aldri kommer til å få noe tett og nært forhold til foreldrene mine, og at det ikke er noe poeng å prøve. Hele livet har vi hatt et ganske overfladisk forhold, og etter at jeg sluttet å håpe på noe mer har forholdet vårt fungert ganske bra. Det er mulig vi kunne fått et nært forhold hvis jeg prøvde veldig hardt, men jeg gidder ikke. De hadde 18 år, og klarte det ikke, så hvorfor skal jeg prøve? Kanskje jeg en gang skal åpne meg om ting jeg sliter med, men for tiden snakker jeg heller med sjefen min enn med mamma hvis jeg har problemer.

Anonymkode: 6e7f1...82b

[AnnaMariaHelga]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper det ikke er vanlig å ha et dårlig forhold til foreldrene sine, men det er nok vanligere enn det man får inntrykk av hvis man baserer seg på ukeblad og sosiale media.

Jeg har som deg ikke fått noe emosjonell støtte av foreldrene i barndommen, og har derfor ikke noe nært forhold til dem. Etter å ha slitt noen år og fått hjelp fra psykolog har jeg kommet fram til at jeg aldri kommer til å få noe tett og nært forhold til foreldrene mine, og at det ikke er noe poeng å prøve. Hele livet har vi hatt et ganske overfladisk forhold, og etter at jeg sluttet å håpe på noe mer har forholdet vårt fungert ganske bra. Det er mulig vi kunne fått et nært forhold hvis jeg prøvde veldig hardt, men jeg gidder ikke. De hadde 18 år, og klarte det ikke, så hvorfor skal jeg prøve? Kanskje jeg en gang skal åpne meg om ting jeg sliter med, men for tiden snakker jeg heller med sjefen min enn med mamma hvis jeg har problemer.

Anonymkode: 6e7f1...82b

m2

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Enig i at det først og fremst er foreldrene som har ansvaret for hvordan forholdet deres har vært gjennom oppveksten. Samtidig er du voksen nå, så du velger selv hvordan du vil ha det. Sliter du på grunn av måten de behandlet deg? Har du prøvd å ta opp noe av dette med dem? Har de virkelig aldri vist noen form for støtte? Selv om de ikke har vært flinke til å gi klemmer og si kjærlige ting, så har de kanskje vist at de er glad i deg på andre måter? Noen er ikke så flinke til å si "jeg er glad i deg", men de viser det gjennom å hjelpe til eller på andre måter. 

Å forvente å få økonomisk støtte etter at man har flyttet hjemmefra, syns jeg er ganske smålig. Har du fortalt dem at det er tøft å klare seg på bare studielån? Du kan ikke forvente at de bare skal kaste penger etter deg, men hvis du forklarer situasjonen, så er det kanskje annerledes. Tro meg, i det lange løp vinner du mye på å klare å forsørge deg selv, og de fleste av oss opplever trange tider økonomisk en eller flere ganger i løpet av livet.

 

Anonymkode: 91332...64b

Jeg anser ikke det å støtte sine barn økonomisk som "å kaste penger etter dem". Om man har mulighet; hva burde gi mer glede for pengene enn å kunne hjelpe sine barn? I svært mange kulturer er det faktisk pri nr 1. 

ts, har du søsken ville jeg nok snakket med dem for å høre om de har det på samme måte og vurdere å ta det opp. Men forstår det slik at du er enebarn. Mitt råd er da å evt ta det opp. Kjenner flere som har hatt oppgjør med foreldre og enten fått økt forståelse - eller endelig avklaring og til og med brudd. Men om det ikke er aktuelt, må du innstille deg på å forvente noe og minimere besøk og kontakt til et høflighetsnivå. Og bruke tiden på personer og steder som gir deg energi, ikke tapper deg.

 

Anonymkode: af6ab...cee

[AnnaMariaHelga]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg anser ikke det å støtte sine barn økonomisk som "å kaste penger etter dem". Om man har mulighet; hva burde gi mer glede for pengene enn å kunne hjelpe sine barn? I svært mange kulturer er det faktisk pri nr 1. 

ts, har du søsken ville jeg nok snakket med dem for å høre om de har det på samme måte og vurdere å ta det opp. Men forstår det slik at du er enebarn. Mitt råd er da å evt ta det opp. Kjenner flere som har hatt oppgjør med foreldre og enten fått økt forståelse - eller endelig avklaring og til og med brudd. Men om det ikke er aktuelt, må du innstille deg på å forvente noe og minimere besøk og kontakt til et høflighetsnivå. Og bruke tiden på personer og steder som gir deg energi, ikke tapper deg.

 

Anonymkode: af6ab...cee

Enig, men som regel støtter søsken og/eller er som foreldrene sine (våre), TS hva slags forhold har du til dine søsken?

Om du har. Og hvordan oppfører de seg?

[AnonymBruker]

Ts?

Anonymkode: 0a09d...902