Pursuit of happiness

[AnonymBruker]

Hei,

Etter ungdomsskolen valgte jeg, som de fleste andre norske ungdommer, å søke videregående uten å helt vite hva jeg ville. Jeg fullførte to år på skole, etterfulgt av to år i lære med påfølgende fagbrev. 

I løpet av andre året som lærling ble jeg kaldt inn i forsvaret, henholdsvis sommeren året etter. På dette tidspunkt var jeg meget lei av arbeidet jeg tok min utdanning i, og var derfor svært fornøyd med å få den muligheten til å gjøre noe annet et helt år. 

Etter en bestått fagprøve samt ytterligere ett år på kontrakt, pakket jeg baggen og dro inn i sjøforsvaret. Allerede før jeg kom inn visste jeg at jeg ville til sjøs, og det ble oppfylt med et helt år i sjøforsvaret og kystvakten. 

I løpet av dette året skjedde det noen endringer som forandret mitt syn på det "normale livssløpet" (jobbe fra 20-67, gift med barn, hus etc.); mitt 6år lange forhold til min "high school sweetheart" gikk i vasken, min mor fikk hjerteinfarkt i en alder av 47, min bror fikk sin andre unge med sin andre dame. Plutselig fikk en krise; vi lever bare én gang. Hvorfor bruker vi den ene sjangsen til å imponere andre, til å jobbe for høye herrer som tjener seg søkkrike på våre tjenester, på å konsumere artikler og materielle behov som de samme kyniske herrene spyr ut, så vi kan bruke lønnen vår på deres produkter. Hvorfor bryr vi oss?  Hvorfor bruke hele livet på å spare penger, hva om det skjer noe med meg i morgen, man har ikke bruk for pengene i graven, og den er lik for alle.

Da året i forsvaret nærmet seg slutten, kjente jeg at jeg aldri skulle slå meg til ro med den utdanningen jeg hadde, jeg måtte gjøre noe annet. Så jeg søkte opptak til forkurs, et ettårig kurs for å kunne ta ingeniørutdanning. Jeg var aldri noe god i matte fra før, men man kan visst man vil, og jeg ville. 

Etterhvert som skolehverdagen ble en trøtt vane begynte jeg å smatte på sjøsprøyten i fjeset og en sterk trang til å reise. Jeg vurderer på dette tidspunkt folkehøgskule eller nautikkutdanning, og det gikk opp for meg at det er på sjøen jeg vil jobbe. Jeg søkte så, i en alder av 23, opptak til bachelor i nautikk. 

Nå godt i gang med studiene er trangen til å reise der fremdeles. Om jeg får den jobben jeg ønsker når jeg er ferdig (1:1 turnus som styrmann), gjenstår å se. Jeg vil være 26 år ved fullført bachelor, og føler allerede nå at årene begynner å suse forbi.

Det er helt sinnsykt av samfunnet forventer at en 16åring skal bestemme hva han/hun skal gjøre resten av livet. Hadde jeg vært far til meg selv hadde jeg bedt meg selv om å glemme hva alle andre mener, reis og opplev verden. Aldri slå deg til ro, ihvertfall ikke ta til takke med "nesten" og "godt nok". 

 

 

Anonymkode: a90e8...162

[bobleplast_]

26 år og fullført bachelor er da relativt ungt. Forstår ikke problemet.

[AnonymBruker]

Naturlig at mange ønsker å søke seg til noe mer  Og det et naturlig å ville reise litt. Men husk at man blir lei av "alt", nesten uansett hva man jobber med. Viktig å passe på å ikke bli for rastløs og at man kan stå i et yrke en stund uten at man stadig skifter. Det betyr ikke at man aldri bør bytte jobb/utdanning - det er sunt å gjøre en gang eller tre i løpet av livet for å få nye inntrykk og erfaringer. Samtidig må man passe på å vise at man viser et minimum av stayerevne ovenfor arbeidsgivere. Et år i en gitt jobb, et annet år der osv. er ikke nødvendigvis den beste måten å gjøre det på. 

Husk også at sjømannslivet ikke nødvendigvis er det man ser for seg. Tiden der man fikk en del tid i land til å se forskjellige kulturer og land er i stor grad borte på grunn av effektive prosesser og effektive lastekraner i havnene. 

Anonymkode: 5f64e...26b

[Knirke]

Jeg kjenner meg veldig igjen i resonnementet ditt. 8-16 jobb, 5 stusselige uker ferie i året og A4 livet generelt er selve symbolet på helvete på jord for meg. Menne... Nautikk? Vet ikke hvilken høyskole du går på, men jeg kjenner mange arbeidsledige nautikere, for å si det sånn. I beste fall jobber de som matroser på den lokale fergen. Men slapp av, du er ennå ung og kan fortsatt eksperimentere med de utdannelsene du ønsker innenfor Lånekassens 8 år (med mindre du jobber ved siden av da)

Jeg holder på å fullføre maritim utdannelse selv, og nå etter snart 7 semestre ser jeg endelig lyset i enden av tunellen . Ship Life er noe helt spesielt. Og ikke for alle (heldigvis). Jeg har gjort mange feilvalg på veien og brukt opp de 8 årene hos Lånekassen og vel så det, men til slutt vil det være verd det.

[AnonymBruker]

Du er 26 år gammel. Rene babyen! Selv er jeg 35 og begynner i nytt yrke på mandag, har ikke så mye utdannelse på tross av alderen min. Du kan forøvrig fremdeles gjøre hva du vil så lenge du ikke skaffer du for mange økonomiske forpliktelser. Barn for eksempel  

Anonymkode: fc439...42a