.

[BerntHulken]

 

.

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

Men altså, du isolerer deg jo selv. Du har før skrevet at du trives med å ikke møte venner eller være rundt folk, så steg 1 må jo være at du får sosialtrening, det vil etterhvert også forbedre selvbildet ditt, og da vil du med innsats få inspirasjon til å jobbe for å bli en bedre person for andre og for deg selv, som igjen vil føre til at du blir mer likt av andre og tryggere på deg selv.

Har du en fysisk sykdom som begrenser deg til å være hjemmeværende og isolert siden du er så fastlåst på at du ikke kan få til det alle andre oppnår?

Hvis du har så vanskeligheter med å tro at noen kan se på deg som en livspartner, hvorfor gjør du ikke noe med det og jobber med deg selv mot å bli et bedre menneske og et eksemplar på en god livspartner?

Anonymkode: c3039...3db

[-lykke-]

 

Ts, det høres vondt ut å ha det sånn. Jeg tror det er mer deg selv som stopper deg, om du skjønner. Dine egne sperrer. Du føler deg nok langt mer klønete og uønsket enn du egentlig er. 

Hva med å gå til psykolog? Du har tydeligvis en del issues fra barndommen å rydde opp i. Hadde sikkert vært godt for deg.

Du sier at det å møte en dame hadde gjort underverker for deg. Men du prøver å møte de på nett? Hva med å forsøke å gå ut og møte noen? Ute på byen er alle stort sett fulle uansett. Kanskje du kan slappe litt mer av ved tanken på at de tar ting svært lite høytidelig da? Ikke vet jeg.

Men jeg ville hvert fall tatt en tur til psykolog om jeg var deg. Ordner seg nok etter hvert, du må bare få mer troen på deg selv 😊

Endret 30. august 2017 av lillesky

[Uffda]

11 minutes ago, AnonymBruker said:

Men altså, du isolerer deg jo selv. Du har før skrevet at du trives med å ikke møte venner eller være rundt folk, så steg 1 må jo være at du får sosialtrening, det vil etterhvert også forbedre selvbildet ditt, og da vil du med innsats få inspirasjon til å jobbe for å bli en bedre person for andre og for deg selv, som igjen vil føre til at du blir mer likt av andre og tryggere på deg selv.

Har du en fysisk sykdom som begrenser deg til å være hjemmeværende og isolert siden du er så fastlåst på at du ikke kan få til det alle andre oppnår?

Hvis du har så vanskeligheter med å tro at noen kan se på deg som en livspartner, hvorfor gjør du ikke noe med det og jobber med deg selv mot å bli et bedre menneske og et eksemplar på en god livspartner?

Anonymkode: c3039...3db

Jeez. han kan jo å sosialisere. Problemet er jo hvor han havner i hiarkiet under sosialisering. Jenter kan fint tåle å være passive ¨å være tilsidesatt sosialt å likevel ha en seksuell verdi for menn, så det er ikke akkurat som om de trenger å gjøre annet enn  å eksponere seg for sosial omgang. annerledes for menn, som faktisk må fungere godt sosialt for å få det mest essensielle de kan for å ha en god tilværelse, nemlig sex. 6x som jenter kan ta forgitt. JEEEEZ

[Gjest supernova_87]

Så hvis jeg hadde dratt til hvor enn du bor og ligget med deg, så tror du det hadde blitt bedre? 

Kan du være med på at i den samtalen mellom tre så er den følelsen av å være isolert og alltid utenfor noe som finnes inni deg, og ikke noe de andre mener og tenker? 

[BerntHulken]

På 29.8.2017 den 22.52, Rainstorm skrev:

.

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[WubWub]

Noen fritidsaktiviteter du kan delta i for å bryte isolasjonen? 

Hva liker du drive med og hva interesserer deg i livet? Om du dyrker lidenskapen ditt sammen med andre så kanskje det ordner seg med tiden

[Gjest supernova_87]

Akkurat nå, Steffieboy skrev:

Du skal ikke se bort ifra det!

Men, det er ikke bare det jeg føler. Jeg merker jo at jeg alltid blir den parten som er mest stille og har minst å komme med. De andre har en kjemi seg imellom jeg ikke har med noen av de. Det er måten de snakker på. Med meg blir alltid samtalene så overfladiske..

Jeg er 100% overbevist om at det ikke hadde gjort noen forskjell. Det hadde sikkert vært fint og bra og hyggelig, men etterpå ville du gjerne følt deg like tom igjen. Du ville ikke vært mindre isolert, for øyeblikket ville vært over så fort. 

Er det i alle grupperinger du er i? Er det logisk at i alle sosiale sammenhenger så er det alle andre som forstår noe og du som er utenfor? 

[AnonymBruker]

Du må slutte å prøve å bli noe du ikke er. Vær deg selv, oppsøk miljøer du trives i - da vil du finne de rette folka som passer til den mennesketypen du er.

Det høres ikke ut som om du er helt i balanse med folka du omgåes med. Kanskje på tide å tenke nytt?

Men jeg føler med deg altså. Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Mest av alt har jeg lyst til å gi deg en klem! 

 

Anonymkode: 83c05...d0e

[Hermine Grang]

 

 

Til TS.

Enig med de andre at du bør gå til psykolog. Ser noen skriver at du har skrevet tråder tidligere  og de har ikke jeg lest. Men jeg tenker du har ganske mange problemer og det er jo ikke rart det føles håpløst ut.  Kanskje du kan prøve å løse ett problem av gangen? Eller i hvert fall ikke alle på en gang. Sette opp en liste over hva som kreves for å nå de ulike målene. Så passe på at du ikke trenger å ta større skritt enn du klarer. Mestringsfølelse er utrolig viktig!

Det finnes jo utrolig mange guider til å nå de ulike målene dine om du sjekker med psykolog eller bare sjekker på internett.  Det med kjæreste, osv finnes det jo mye info om på nett. 

Når det kommer til venner og det å føle seg som den som ikke har noe å si i større grupper.  Her tror jeg du bør huske på at ikke alle må være den morsomme i vennegjengen, at man er ulike kan være utfyllende. Noen liker å snakke og da må andre like å lytte.  I venninnegjengene jeg har vært i har det alltid vært jenter som har vært beskjedne og jeg har aldri tenkt at de passet mindre inn.  For de som var mest glad i å prate så var de beskjedne de som var best likt. Ikke så rart egentlig, at det å være en god lytter regnes som en positiv egenskap!   I tillegg kan man tilby en del andre ting. F.eks fokusere på å være  hyggelig og andre positive egenskaper.  På jobb er jeg stille og sjenert, men får ros fordi jeg er veldig pliktoppfyllende.  Ikke alle positive egenskaper betinger at man er utadvendt!

Selv trives jeg ikke spesielt i større grupper sånn som deg og da har jeg egentlig valgt å heller ha 1-1 relasjon. Det er ikke noe dårligere det enn å være i en vennegjeng. Viktigste er at man trives ikke at man er i en størst mulig gruppe. 

 

Endret 30. august 2017 av lillesky

[BerntHulken]

På 29.8.2017 den 22.45, -lykke- skrev:

 

På 29.8.2017 den 22.32, AnonymBruker skrev:

 

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Steffieboy skrev:

Med meg blir alltid samtalene så overfladiske..

Føler du alltid det, eller endrer det seg med personer du har noe til felles med? 

Anonymkode: c10f3...095

[AnonymBruker]

Vel, det er ikke til å stikke under en stol at vi menn bli i bedre humør av litt pulings. Det har Uffda faktisk rett i.

Anonymkode: 1d9f9...636

[Gjest supernova_87]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vel, det er ikke til å stikke under en stol at vi menn bli i bedre humør av litt pulings. Det har Uffda faktisk rett i.

Anonymkode: 1d9f9...636

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en kvinne og det blir jeg også. Men sex fikser ikke livet mitt. Tilknytningstraumer, dårlig selvfølelse, depresjon, angst o.l. blir ikke fiks flott ferdig bra av sex. Det er et plaster på såret. Et dop der rusen til slutt avtar, og man sitter igjen og er kanskje tommere enn før, for "Hvorfor dro hun igjen? Var jeg ikke god nok? Var det et medlidenhetsknull? Er det det eneste jeg klarer?". 

[Gjest supernova_87]

Nå har jeg sittet og ventet på et svar (seriøst! ) sånn at jeg kunne følge opp det, og gi et mer gjennomtenkt og forhåpentligvis konstruktivt svar. Men jeg vil ikke bare anta at dette handler om noe som er inni deg dersom du ikke kjenner deg igjen i det. Så da får jeg bare vente da. Men utålmodigheten min gjorde at jeg plutselig oppdaget hva jeg holdt på meg, og ville skrive det. 

Det kan være vondt å endre seg. Men uten det kommer man i alle fall ingen vei. Det er liksom ikke hjelp å i si "det er for vanskelig, for mye, for tungt, tar for lang tid" og så komme igjen om et halvt år og si det samme, når man da kunne i alle fall vært et halvt år på vei mot noe bedre. 

[BerntHulken]

På 29.8.2017 den 22.59, Rainstorm skrev:

 

Endret 12. september 2017 av Steffieboy

[Gjest supernova_87]

35 minutter siden, Steffieboy skrev:

Godt spørsmål. Kanskje ikke alle, kommer litt an på folka. Jo flere mennesker, jo større sjans for at jeg føler meg utenfor.

Men det er med venner det faktisk er verst. Til tross for at jeg snakker like mye som dem, så er det vanskeligere for meg å høre om deres liv og spesielt det å innse hvor langt bak i livet man er. Derfor vil jeg ikke snakke med venner lenger; de får meg til å føle det verre om meg selv. Og jeg vil helst ikke ha nyheter fra deres liv.

Lols. Akkurat på samme tid som jeg skrev! 

Jeg vet ikke om du er en som har hatt bruker her før eller ikke, så vet ikke om jeg har skrevet dette før. Men jeg tror det kan handle om dårlig selvfølelse, og hvis man har dårlig selvfølelse blir det liksom aldri bra nok uansett hvordan de ytre faktorene er. Hvis dette handler om følelser som er inni deg, så kan du ikke fikse det med noe som er utenfor deg. Da må du jobbe med det som er inni deg. DU må gjøre det. Ingen andre kan, eller vil gjøre det for deg. Du må begynne i dag (du må åpenbart ikke det, det er bare noe jeg mener). For for hver gang du utsetter å ta tak i livet ditt så blir det vanskeligere og vanskeligere. Det kan ta lang tid, men 3 år fra nå er det bedre at du startet i dag enn at du ikke har startet enda fordi du ser på det som en for stor byrde. Jobb med selvfølelsen din. Etter hvert vil du lære at andres fremgang ikke er noe negativt, som er et klassisk eksempel på at man har dårlig selvfølelse. 

Du virker som du forventer at noen skal komme og gjøre det for deg. At noen andre skal fikse alt som er galt i livet ditt. At livet bare plutselig skal bli lett. Det skjer ikke. Det har ikke skjedd, og kommer ikke til å skje. Og det å forvente det, sette seg tilbake og klage uten å handle det er offermentalitet. Og det som skjer med de som har den mentaliteten er at de aldri kommer seg noen plass. De venter på at ting skal ordne seg, de håper at en vakker dag skal det skje. Men det skjer ikke før du får det til å skje. Da snakker jeg ikke om pseudo-psyko-babbel som tankens kraft og det, men målrettet jobbing over tid. Hvilket område er det du kan ta tak, begynn der, begynn et sted. 

Dersom følelsen av å være isolert kommer fra tilknytningstraumer tror jeg det er helt nødvendig at du får hjelp fra en psykolog. Det skal mye til å endre slike ting som tilknytningsstil. Hvis du alltid har hatt det sånn at du føler at alle andre forstår noe du ikke forstår, at alle andre er mer på bølgelengde enn deg, vitner det om at det gjerne kommer fra barndommen. Det ligger dypt. Kanskje terapeuten du oppsøker er feil for deg, da må man prøve igjen. Men tror du at noe blir bedre hvis du bare venter og ser? Har det fungert før? 

Dette med å få seg dame ... Jeg skal være ærlig selv om det er litt ubarmhjertig, det at du nekter å oppsøke hjelp, fordi du ikke tror på at det funker, det er den største dealbreakeren for meg med deg. Ingenting er så avtennende som noen som ikke jobber for å få det bedre. Ikke som er verdensmester hver dag, og som gjør rett hver dag, i jobben for å bli den beste versjonen av seg selv, ikke det jeg mener, men som litt etter bittelitt gjør noe for seg selv, annet enn å vente. Kjøp en bok, gå til legen. Skriv tråder på KG om hva du kan gjøre, og gjør det. Handle. Prøv rådene du får. I stedet for å legge dem i skuffen og tenke "en annen dag". Depresjonen er en dreper, den dreper all motivasjon og lyst til å gjøre noe. Så du kommer ikke til å få lyst til å ta tak i deg selv, det kommer ikke til å kjennes riktig, men du må gjøre det likevel, for det er ingen annen vei ut av det. 

Det er nesten så jeg kunne tilbudt meg selv som lokkemiddel, hvis du gjør noe, tar tak så møter jeg opp på døra di. Men det ville vært nedverdigende å by meg ut på den måten. Men likevel tror jeg det er sant i forhold til andre kvinner. Hvis du gjør noe med situasjonen så blir du mer attraktiv på datingmarkedet. Ikke nødvendigvis at du må bli frisk fra depresjon, men bare helt enkelt i kraft av at du prøver. Du skriver at du har prøvd i flere år, men prøvd hva? Hvis det du prøver ikke funker, må du lete et annet sted. Prøve noe annet. 

Gjerne ikke det svaret du ville ha, men du fikk oppmerksomhet da ... jeg vet ikke om det føles godt likevel. 

Endret 29. august 2017 av Rainstorm

[AnonymBruker]

Jeg tenker du må begynne med deg selv, og arbeidslivet og økonomi, som du også føler deg ekskludert fra, før du begynner å fokusere på damene. Nå vet ikke jeg hvorfor du er ekskludert fra arbeidslivet, men uansett situasjon så bør man jo skape seg et liv som er meningsfullt å leve for egen del, og det kan jo gjøres på mange vis, også via hobbyer og interesser. Men noe må du jo fylle livet ditt med. Det sosiale er ikke kjernepunktet for de fleste voksne. 

Anonymkode: 8fa5e...889

[lillesky]

Tråden er ryddet for avsporinger og personangrep.
/lillesky (mod)

[AnonymBruker]

Jeg tror du først må anerkjenne at veldig mye av det du føler er veldig normalt. Mange andre som har de samme følelsene eller de samme utfordringene er blitt bedre på å dekke over, finne andre utløp, fake det litt rett og slett.

Men en start på veldig mye misnøye er å sitte og dvele over at "dette gjelder bare meg". Det er en viss narsissisme spedd i dette og - problemene mine er spesielle fordi de er mine.

20 timer siden, Steffieboy skrev:

"Problemer med forbindelser til andre mennesker kan være subtile. Man kan tilsynelatende fungere greit sosialt, mens man innerst inne føler seg dypt isolert og distansert." Akkurat dette kjente jeg meg igjen i! 

De aller fleste kan kjenne seg igjen i det, i noen grad. Alle er sosialt awkward iblant, alle kan føle seg ensomme selv om de er omringet av mennesker, alle kan være fortvilet. 

Det som antakeligvis har skjedd er at du ikke har nok nære mennesker i livet ditt og du kommer aldri inn under huden på andre, og dermed forsterkes følelsen av at du er annerledes. Hadde du hatt EN nær venn å virkelig betro deg til, så hadde du sett at vedkommende delte mye av dine følelser.

Grunnen til at dette er verre for menn er jo rett og slett fordi mange menn som ikke har nære venner, eller ikke vil være ærlige og sårbare med vennene sine, blir helt isolert. Selv jenter som er single og uten intimitet vil som regel åpne seg for noen andre - enten det er familiemedlemmer eller venninner. Det er en grunn til at det blir flere mannlige 'outcasts', og det handler absolutt ikke om sex (var det det, så hadde de tatt en tur ned i Skippergata og problemet var løst for alltid).

Vennskap og kjærlighet er vanskelige på den måten at det aldri er noen helt enkel løsning. Veldig mange vil ha en rett frem retningslinje for hvordan ting skal angripes, med garanterte resultat. Det er tross alt en grunn til at bøker om sjekking selger bra, der det blir fremstilt som om sjekking er som et videospill der du gjør x og y og vinner premien - en jente. Men dessverre, livet fungerer ikke slik, følelser og sex kan kun bli gitt frivillig, og ikke etter en gitt oppskrift. Menn som vikler seg for langt inn i denne tankegangen får en berettighetsfølelse som igjen blir til sinne og bitterhet, noe som syder ut av dem og holder kvinner unna. 

Det er jo riktignok noen ting du kan gjøre for å forbedre deg som ikke er like mystisk. Tid brukt på trening (korrekt) gir bedre fysisk form. Tid brukt på å lese lærer deg noe. Tid brukt på studier og jobb gir resultater.

Opplever du ikke fremgang på noen arena?

Anonymkode: 77ad4...3cb