AAP

[AnonymBruker]

Jeg er blitt anbefalt av lege å søke AAP. Jeg har en sykdom som er kronisk (og er blitt forverret) og som kan være svært tøff, så å fungere i full jobb innser jeg nå at kan bli vanskelig. 

Likevel føler jeg med helt knust. Jeg har fullført en mastergrad. Studiet, det jeg trodde skulle bli yrket mitt, er (var...) så viktig for identiteten min. Dette er så langt unna det jeg hadde sett for meg. Jeg vil så gjerne jobbe og fungere.

Er det noen som er eller har vært i lignende situasjon?

 

Anonymkode: bb891...2a2

[Gjest making.a.mess]

Kjære deg. Aap er ikke det samme som uføretrygd. Det er en mellomstasjon. I løpet av denne tiden vil du finne ut hva du klarer, kanskjeblir du omskolert, kanskje får du en ny type behandling, eller finner ut hva slags tilrettelegging/ hjelpemiddler som kan gjøre ditt nåværende yrke mulig. 

[Wenda]

Med aap så kan du få mulighet til omskolering, hjelp, arbeidsutprøving i forskjellige yrker osv. Det betyr ikke at du aldri mer kan jobbe, det betyr ikke at du blir uføretrygdet

[AnonymBruker]

Takk dere. Jeg er klar over at aap og uføretygd ikke er det samme, men akkurat nå føles det som at alt liksom er over. Er så redd for hvilke konsekvenser dette kan få for fremtiden. Hvem vil ansette noen som ikke har arbeidserfaring, når andre med samme utdanning på min alder har det? Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg er også så redd for andes reaksjoner på at jeg ikke er frisk, og reaksjoner på at jeg har tilknytning til NAV. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare for andre. Siden dette er en psykisk sykdom er den usynlig, og det er noe jeg har holdt skjult for de aller fleste. Hvordan svarer og forklarer man?

Anonymkode: bb891...2a2

[altflyter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk dere. Jeg er klar over at aap og uføretygd ikke er det samme, men akkurat nå føles det som at alt liksom er over. Er så redd for hvilke konsekvenser dette kan få for fremtiden. Hvem vil ansette noen som ikke har arbeidserfaring, når andre med samme utdanning på min alder har det? Jeg skammer meg over å innrømme det, men jeg er også så redd for andes reaksjoner på at jeg ikke er frisk, og reaksjoner på at jeg har tilknytning til NAV. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare for andre. Siden dette er en psykisk sykdom er den usynlig, og det er noe jeg har holdt skjult for de aller fleste. Hvordan svarer og forklarer man?

Anonymkode: bb891...2a2

Jeg mener på ingen måte å bagatellisere psykiske lidelser, så ikke misforstå. Du sier du har en kronisk psykisk lidelse. Det som er så "fint" med å være psykisk syk er at det er veldig sjelden noe er endelig.

Kanskje man aldri kan bli helt frisk, men man kan ALLTID bli bedre. Man kan alltid lære seg å leve med og å håndtere sykdommen sin. Jeg har selv slitt og var i en veldig lignende situasjon som du for noen år siden. Jeg satt med de samme bekymringene og en overbevisning om at "nå var det slutt". Jeg fikk hjelp, jeg ble bedre og selv om jeg vet at jeg alltid vil ha visse begrensninger, så har jeg lært meg å kjenne og å akseptere disse. Det har ført til at jeg nå er tilbake i en jobb som jeg stortrives med!

Ikke mist håpet. Det er alltid noe som kan gjøres. Selv om du har hatt en forverring nå, så betyr ikke det at du aldri vil bli bedre. Prøv å ha troen på at ting kan bli bedre, for tro meg. Det kan de bli! 

Prøv å akseptere at akkurat nå trenger du en time out, men aap er absolutt ikke verdens undergang  

[AnonymBruker]

20 minutter siden, altflyter skrev:

Jeg mener på ingen måte å bagatellisere psykiske lidelser, så ikke misforstå. Du sier du har en kronisk psykisk lidelse. Det som er så "fint" med å være psykisk syk er at det er veldig sjelden noe er endelig.

Kanskje man aldri kan bli helt frisk, men man kan ALLTID bli bedre. Man kan alltid lære seg å leve med og å håndtere sykdommen sin. Jeg har selv slitt og var i en veldig lignende situasjon som du for noen år siden. Jeg satt med de samme bekymringene og en overbevisning om at "nå var det slutt". Jeg fikk hjelp, jeg ble bedre og selv om jeg vet at jeg alltid vil ha visse begrensninger, så har jeg lært meg å kjenne og å akseptere disse. Det har ført til at jeg nå er tilbake i en jobb som jeg stortrives med!

Ikke mist håpet. Det er alltid noe som kan gjøres. Selv om du har hatt en forverring nå, så betyr ikke det at du aldri vil bli bedre. Prøv å ha troen på at ting kan bli bedre, for tro meg. Det kan de bli! 

Prøv å akseptere at akkurat nå trenger du en time out, men aap er absolutt ikke verdens undergang  

Takk for fint svar! Jeg tolker det ikke som at du bagatelliserer - skjønner derimot godt hva du mener. Grunnen til at jeg fremhevet det kroniske ved lidelsen min er at dette er noe jeg har strevd med i nesten tjue år, og størstedelen av denne tiden jeg har vært i behandling. Det er jo selvsagt også en del av sykdomsbildet at jeg har en tendens til å svartmale. Klarte jo å komme meg gjennom et masterstudie, dog med noe permisjon, og da jeg er ferdig, og liksom endelig skulle starte, skar det seg totalt. 

Hvordan var veien tilbake til jobb var for deg? Fikk du hjelp av NAV? Hvordan reagerte sjefer og kolleger på at du hadde vært utenfor arbeidslivet en periode?

Anonymkode: bb891...2a2

[SiMa]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er blitt anbefalt av lege å søke AAP. Jeg har en sykdom som er kronisk (og er blitt forverret) og som kan være svært tøff, så å fungere i full jobb innser jeg nå at kan bli vanskelig. 

Likevel føler jeg med helt knust. Jeg har fullført en mastergrad. Studiet, det jeg trodde skulle bli yrket mitt, er (var...) så viktig for identiteten min. Dette er så langt unna det jeg hadde sett for meg. Jeg vil så gjerne jobbe og fungere.

Er det noen som er eller har vært i lignende situasjon?

 

Anonymkode: bb891...2a2

For noen år siden var jeg i samme situasjon som deg, ferdig utdannet, psykisk syk, ute av stand til å jobbe. Dessverre har jeg ingen "solskinnshistorie" i tradisjonell forstand å komme med. Jeg er nå uføretrygdet, jeg ble aldri frisk nok til å jobbe.

Jeg skjønner godt hvordan du har det, har som sagt vært gjennom det samme selv. Og en ting vil jeg si: Har du klart å gjennomføre en master med psykisk sykdom er det absolutt håp for deg fortsatt. Da har du sannsynligvis fått behandling som har hjulpet, du har lært mye om deg selv og dine sykdomstriggere, og du skal lære enda mer. 

På aap skal du ha en aktivitetsplan, det kan være alt fra behandling, hente posten til praksisplass et sted som passer utdannelsen din. Praksisplassen kan være hele dager, hele uka, kort dag en gang i uka eller noe imellom. Hva som er riktig for deg i din situasjon finner du, nav og legen ut av i samarbeid. Jeg har vært "i psykiatrien" en stund, og sett mange som har gått på aap og faktisk kommet seg ut i jobb. 

Jeg kan skjønne at det er vanskelig å vite hva du skal si når du møter folk. Standardspørsmålet når du møter folk du gikk på skole med/studerte med er jo "Hva gjør du nå?" Å svare at du er for syk til å jobbe er ikke gøy. Det er enda mindre gøy hvis årsaken er psykisk sykdom, da er det lett for at andre tenker (eller vi tror de tenker) "Hvorfor ikke bare ta deg sammen?" Dessverre eller heldigvis, jeg vet ikke helt hva, hadde jeg før jeg selv ble syk klare meninger om at psykisk sykdom ikke er noen større grunn til å skamme seg enn kreft og benbrudd. Jeg møtte meg selv i døra. kan du si. Jeg var så prinsippfast når det ikke gjaldt meg selv, og for å beholde et snev av selvrespekt hadde jeg ikke annet valg enn å være ærlig. (Det har vist seg å være lettere på sikt, nå som "fasiten" ble uføretrygd, men jeg vet ikke hvordan jeg ville opplevd det om jeg hadde kommet ut i jobb.) På spørsmål om hva jeg drev med svarte jeg at jeg gikk på trygd på grunn av sykdom, sa at jeg hadde angst "og sånn". Angst er en del av sykdomsbildet, (som ved veldig mange psykiske sykdommer), da kunne jeg være ærlig uten å utlevere meg selv. Og så fulgte jeg opp med "Hva driver du med?" Jeg kan ikke huske at noen spurte mer om sykdommen, egentlig er det vel få som er veldig interessert i alle detaljer i helsa til bekjente. (Selv blir jeg i alle fall i all stillhet lettet når det ikke følger en lang utlegning om alle plager, symptomer og problemer sykdommen medfører.) 

Min solskinnshistorie: Det går an å få et bra liv selv om helsa ikke tåler at du jobber. Jeg har fått det mye bedre enn jeg hadde det da jeg først ble syk på slutten av studiene. En del av det er på grunn av god behandling, mye er fordi jeg har blitt flinkere til å kjenne og respektere mine egne grenser. Jeg vet bedre enn før hvor mye kroppen og hodet tåler, og har etterhvert lært meg å tilpasse meg det. Livet jeg så for meg var å bo alene og dø ensom og bli funnet fordi naboene reagerte på lukta. Nå sitter jeg her med en fantastisk ektemann. 

Livet ble ikke som jeg drømte om, håpet på eller forventet, men det har blitt et bra liv uansett. Det er faktisk mye sant i uttrykket "Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det".

God bedring og lykke til. Send pm om du ønsker. 

 

[AnonymBruker]

Hvis det er en slags trøst har nok de aller, aller fleste uføretrygdede kjent på det du kjenner på nå. Men når man er for syk, så har man ikke noe valg og man må bare akseptere det. 

Anonymkode: b28f2...f66

[Wenda]

Tror man også må tenke på at verken aap eller uføretrygd er en endestasjon, men kan i mange tilfeller brukes for at skuldrene skal senkes, man kan fokusere på behandling og kanskje få muligheten til å prøve ut mer egnede yrker, andre stillinger osv. 

Ja noen ganger ender det opp med at man ikke klarer å jobbe mer, men ofte ender det også opp med at man får et bedre liv, en mer tilpasset jobb osv