Samboer er bortreist

[Gjest gjest i dag]

Dette kommer helt klart til å bli min verste helg på lange tider. Samboer er bortreist med jobben sin, og her sitter jeg da og er redd...

Vil ikke kalle det sjalusi, men rett og slett angst. Jeg er livredd for hva som kan skje, livredd for at noe skal gå "galt" i helgen og at livet mitt aldri kan bli det samme igjen. For jeg kan ikke tilgi svik.

Denne mannen er tryggheten min, klippen i livet mitt....

Jeg har aldr før følt slik trygghet som jeg gjør sammen med han. Ikke en gang mine egne foreldre har gitt meg trygghet noen gang. Kan ikke huske at noen av dem noen sinne har sagt at dem er glade i meg. Jeg har aldri følt meg verdifull i dems øyne. I oppveksten min var det kun morfaren min som fikk meg til å føle trygghet. Foreldrene mine skilte seg da jeg var 8 år. Før og etter det var det mye krangling og slåssing hjemme. Etter skilsmissen ble det år hvor moren min hadde nye kjærster som ikke var så begeistret for oss barna, faren vår var mest opptatt av og sverta mamma (hun også gjorde hva hun kunne for å sverte han i våre øyne).... Da jeg skulle konfirmeres, var ikke mamma tilstedet. Hun valgte heller å være på sykehuset sammen med samboeren som skulle opereres. Jeg måtte møte bygdesladderen, og den var ikke nådig. Faren min lagde selvsagt bråk fordi mamma valgte å ikke komme, noe som ikke var særlig heldig for meg heller.

Da jeg var 18 år, flyttet jeg til en annen landsdel for å komme unna familien. Jeg orket ikke ha familien for nærme på meg lengre... 100 mil og flere tusen kr. for flybillett mellom oss var passe avstand.

Da jeg flyttet gikk jeg inn i et 9 år langt forhold som var temmelig turbulent. Samboeren min var glad i alkohol, og alle verdens problemer var min skyld. Da forholdet tok slutt, var jeg langt nede. Jeg fikk ikke sove om natta (noe jeg hadde slitt med lenge) og hadde selvtillit langt nede på minus siden. De neste årene brukte jeg på å komme meg "ovenpå" igjen psykisk. Etter 3 år traff jeg min nåværenede samboer. Livet kom plutselig på "solsiden" for meg, og jeg har hatt det kjempe bra sammen med han. Jeg vet at han elsker meg, men hver gang jeg er alene hjemme mer enn ett døgn, får jeg hetta. Da blir jeg livredd for at jeg skal bli nødt til å leve alene igjen. Samlivet med denne mannen er unikt for meg, men redselen for å miste det er som sagt stor når jeg er alene. Bare en tlf. fra han er nok til at jeg føler meg trygg igjen....

Nå sitter jeg her trøtt og sliten etter en natt med minimalt med søvn, men lykkelig fordi jeg nettopp har snakket med han på tlf. Den korte samtalen gjorde at jeg kommer meg gjennom denne dagen, gruver meg bare til kvelden..

[Gjest GreenSky]

Du er verdifull, tvil aldri på det!

[Cata]

Jeg vet at han elsker meg, men hver gang jeg er alene hjemme mer enn ett døgn, får jeg hetta. Da blir jeg livredd for at jeg skal bli nødt til å leve alene igjen. Samlivet med denne mannen er unikt for meg, men redselen for å miste det er som sagt stor når jeg er alene. Bare en tlf. fra han er nok til at jeg føler meg trygg igjen....

Nå sitter jeg her trøtt og sliten etter en natt med minimalt med søvn, men lykkelig fordi jeg nettopp har snakket med han på tlf. Den korte samtalen gjorde at jeg kommer meg gjennom denne dagen, gruver meg bare til kvelden..

Han kommer tilbake til deg, vet du. :klem2:

Så hold ut som best du kan. Lei en film, gjør husarbeid, gå en tur, besøk venner... -og vips så er han hjemme igjen. Hold deg i aktivitet, så grubler du litt mindre. Skjønner at du er redd for å bli forlatt med den forhistorien du har, men her må du jobbe (enda mer) med deg selv, jente! Ingen kan være alt for noen. Både du og sambo trenger i det lange løp å ha litt rom for dere selv. Men han kommer tilbake og forholdet svekkes ikke om han innimellom er borte fra deg. Tvertom, da får du opptur når du ser at han er glad for å komme hjem til deg igjen.