Hva slags type foreldre har du?

[AnonymBruker]

Hvordan var det å vokse opp med dem? Hva slags forhold har dere i dag? Hvordan har de påvirket livet ditt?

Anonymkode: f4a13...2b4

[AnonymBruker]

Turbulent barndom, men mine foreldre gjorde så godt de kunne til tross alvorlig psykisk sykdom hos mor, dødsfall, skilsmisse og andre kriser som oppsto. Var alltid kjærlighet og aldri rus. Var lite penger, men mye kultur og venner. Vi har god og nær kontakt og snakkes flere ganger per uke.

Anonymkode: 65103...0e7

[AnonymBruker]

Pappa hadde sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse/psykiske problemer. Han eksploderte ofte i sinne, han slo og truet. Jeg hørte ham mange ganger true med å skyte mamma, for eksempel. Jeg ble mishandlet fysisk, psykisk og seksuelt. Mamma ble liksom bare en del av det, jeg tror hun prøvde å stå opp for meg, men hun hadde nok med seg selv.

I dag har vi et nokså overfladisk distanseforhold.

De har påvirket meg på godt og vondt. Jeg har vanskelig for å stole på folk, jeg aksepterer mye dritt fordi jeg har dårlig selvtillit, hvis noen truer meg går jeg gjerne helt oppi dem og blir sint.

Jeg "går ut av kroppen" når jeg blir redd, og har nok fortsatt ptsd.

Utenom det lever jeg et vanlig liv med mann, barn, hus og full jobb, har høyere utdannelse, er "normal". 

 

Anonymkode: 367ad...7e4

[AnonymBruker]

Var jo noen småting her og der som var litt "feil", men generelt var de veldig gode foreldre, og jeg har hatt en trygg og fin barndom som jeg er veldig takknemmelig for å ha hatt. Har et veldig godt forhold, spesielt til moren min. Vi snakker så og si daglig og jeg jeg er på besøk mellom 1-4 ganger i måneden. Gjerne på overnatting osv. Har nok best forhold til mamma, men godt forhold til pappa også, det har blitt bedre de siste årene også. 

Anonymkode: 3b3f3...9be

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var det å vokse opp med dem? Hva slags forhold har dere i dag? Hvordan har de påvirket livet ditt?

Anonymkode: f4a13...2b4

Hva er ditt motiv for å spørre ukjente og fremmede om dette spørsmål? 

Anonymkode: 0020f...ae6

[Minlillesky]

Ingen foreldre er feilfrie og perfekte. Alltids noe foreldrene mine kunne gjort annerledes, men jeg har ikke valgt å fokusere på det. Jeg har hatt en veldig fin, trygg oppvekst, som jeg med glede fører over til mitt barn. Skikkelig nitti tallsbarn med klatring, bygge hytte høyt opp i trærne med sag, hammer, spikeren osv. Spiking med kniv og skogturer alene osv. 

Den oppveksten får mitt barn også.

[AnonymBruker]

De er heldigvis døde.

Anonymkode: ccccf...318

[AnonymBruker]

Autoritær far og naiv/ettergivende mor. Flott kombinasjon 🙄

Anonymkode: 4fc19...470

[Gjest Catalina Culès]

Min far, alkoholiker og pillemisbruker, manipulerende, brølte og kjeftet for absolutt alt, lystløgner, drev med psykisk mishandling. I hans verden var han perfekt. Jeg har ingen kontakt med ham.

Min mor, naiv og underkuet, veldig dårlig selvbilde, ble bedre når hun endelig skilte seg, men merker det har satt sine spor å være gift med en mann som min far. 

[Ulla Ullsokk]

 Mine foreldre var og er fantatsiske. De har selvsagt sine sider, og noen av dem kunne få meg til å se rødt i ungdommen, men det sier ikke mindre om meg, jeg var en kruttønne. Alltid masse kjærlighet, masse trygghet og glede. De gav meg selvtillitt og takknemlighet for livet, noe jeg er sikker på er grunnen til at jeg lett er lykkelig. Hvis det er noe jeg vil gi egne barn, så er det takknemlighet og selvtillitt. 

Jeg synes det er så vondt å tenke på barn som vokser opp i utrygge hjem at jeg nesten begynner å grine.

[Anglofil]

Har et nært og godt forhold til mine foreldre, jeg er veldig glad i dem.

Pappa var alltid den "snille", hevet aldri stemmen. Det var han jeg gikk til hvis jeg ville ha is eller lignende (han gav meg aldri større matrielle ting, det hadde de ikke penger til, bare så det er sagt). Han tok meg med på museer og utflukter hver søndag. Det er noe av det hyggeligste jeg kan se tilbake på: alle museene vi utforsket da jeg var barn. Det var gjerne pappa som lekte med meg på lekeplassen. Pappa var den lekne, som så på tegneserier med meg eller leste Donald sammen med meg.

Det blir litt feil å si at "pappa var den snille", siden mamma alltid var snill, men mamma og pappa hadde, og fremdeles har, sine ulike funksjoner. Mamma var alltid snill, men strengere (og rettferdig). Det var mamma jeg gikk til, og fremdeles går til, hvis det er noe som er vondt og vanskelig. Det er hun som stort sett tørket tårene mine og var den som trøstet meg. Men mamma var også den som gjerne satte grensene sånn sett, som jeg fulgte (jeg turte ikke å bryte dem). Pappa var ikke en som brøt disse eller jobbet mot mamma, han fulgte alltid opp, men han var kanskje "oppmykningen" der mamma kunne være streng. Egentlig synes jeg de hadde en god balanse seg i mellom. De samarbeidet godt, og vi gjorde mye sammen som en liten familie. Fokuset gikk mer på opplevelser, slik som reiser, framfor materielle goder, og vi gjorde mye sammen: alt fra å plukke blåbær i skogen til å dra på stranda og bade eller stå på slålom i en av slålombakkene i nærheten.

Jeg vil si at mine foreldre alltid var, og er, generøse, og mamma spesielt. Selv om jeg var enebarn, og vi reiste på ferie utenlands hver sommer, fikk jeg ikke flust av materielle goder. Jeg manglet aldri noe, bare så det er sagt. Samtidig: det hendte at mamma fikk det over seg, og skulle jeg ha noe, var det skikkelige saker, ikke noe tull. De var opptatt av at jeg måtte ønske meg noe, og enten måtte jeg vente til bursdager eller jul, evt spare selv, hvis jeg ville ha noe, så det var alltid stort hvis mamma fikk det for seg at hun skulle spandere noe. Mange av gavene jeg fikk gjennom oppveksten husker jeg fremdeles den dag i dag. Jeg fikk ikke ukepenger, og det ble baluba da jeg brukte ISDN på natta og de fikk en telefonregning på flere tusen kroner. Det er forøvrig antagelig det verste jeg har gjort, jeg husker det den dag i dag.  

Noe av det fineste med mine foreldre var også at de alltid så på meg som min egen person. Vi diskuterte politikk og samfunn rundt middagsbordet, og selv om jeg var fire-fem år ble mine meninger alltid tatt på alvor, de ble diskutert som om jeg var en hvilken som helst voksen. Det er kanskje den største lærdommen: for selv om jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og vgs, hadde jeg en stemme. Jeg var viktig og jeg var min egen person. Det er fra dem jeg har mitt engasjement for samfunn og politikk. 

Jeg er veldig glad i mine foreldre, og de gjorde en meget god jobb. De er omsorgsfulle, stiller alltid opp og var alltid der når jeg trengte dem. 

Mvh Yvonne  

Endret 29. august 2017 av Yvonne

[Gjest NotNaomi]

Faren min var temperamentsfull kan en si. Moren min den mer avbalansert. Men begge hadde såkalt "kunstnersinn",så de kunne krangle. Jeg takler dårlig krangling. Mye humor også. Men noe veldig nært forhold hadde vi ikke. Hadde heldigvis nærere kontakt med moren min før hun døde. Det er jeg glad for.

Vi er i det store og hele en litt rar familie. Er ikke ofte sammen. Det kan gå år i mellom. Men så samles vi og har det alltid morsomt. Deretter lite kontakt til neste gang. 

Det var tvillingbroren min og jeg som vær nært knyttet. Han er også borte fra denne verden da. 

Vi er noen søsken,barn av dem og oss som er igjen. Unntatt en slekt vi bør milevis unna.

Ps. Det jeg fikk med fra barndommen av positive ting var interesse for det kunstneriske og kjærlighet til naturen da vi som familie var myye på turer.

[AnonymBruker]

Jeg tror de var preget av sin barndom, og derfor ble ting de gjorde litt feil noen ganger. Min far hadde mye temperament, og jobbet mye da jeg var liten så fikk ikke noe særlig forhold til han. Derfor har forholdet til han vært ganske distansert. Men han var også morsom, og lite selvhøytidelig. Min mor kunne være litt distansert og kjølig, og jeg følte at det var vanskelig å snakke med henne til tider. Hun er også morsom; og har en litt rølpete humor og hun er også veldig snill. Begge mine foreldre er ikke redd for å finne barnet i seg heller

Jeg fikk ikke alltid den støtten jeg trengte, og husker at jeg flere ganger hadde behov for voksne som så meg og tok vare på meg. Akkurat der synes jeg at de sviktet til tider, og det har preget meg litt i voksen alder.

Samtidig har de alltid vært opptatt av at vi skulle gjøre ting sammen, og jeg og søskene mine var med på det meste. Akkurat det er noe jeg har satt stor pris på, og selv om det var problemer så var vi ganske sammensveiset Jeg hadde ingen A4-barndom, og det har både vært positivt og negativt.

Jeg hadde ikke så veldig godt forhold til dem tidligere, men de senere årene har det blitt mye bedre. Noe jeg er veldig glad for, og håper at det fortsetter å bli enda bedre.

Anonymkode: 405f8...c4e

[AnonymBruker]

God oppvekst frem til jeg var 10-11. Far begynte å ruse seg og han ble kastet ut når jeg var 13. Mamma er oppegående og har god jobb/utdannelse. 

Har et veldig godt forhold til mamma, og et godt forhold til pappa. Men det er jo preget av at jeg hjelper han med endel ting.

Anonymkode: 74717...de5

[AnonymBruker]

Far kom og gikk, kunne gå år mellom hver gang det var samvær. Som oftest var han selv på sjøen da, så ble satt med stemor og dems to barn som selvsagt var englebarn som aldri gjorde noe galt. Kun kjeft og avvisning å få der.

 

Mor var der, kun fysisk. Aldri noe støtte eller form for anerkjennelse. Meget selvsentrert dame som alltid vinkler alt til seg selv. Ble overlatt til meg selv fra tidlig alder.

 

De er i livet, men ikke en del av mitt liv.

Anonymkode: f8c99...a21

[AnonymBruker]

Vokste opp med kunstnere som hadde opplevd enormt mye og ikke minst hengt med mine idoler fra 70 tallet/80 tallet. De var dog ikke akkurat grensesettende..det ble nok litt for mye fri flyt 

Anonymkode: 3b0c9...390

[missLynch]

Veldig snille og ryddige foreldre; tydelige rammer og masse kjærlighet! 😍 Grenser og regler som føltes gode,  når jeg tenker på det som voksen."Være inne til kl 22!!"  Mamma var ikke så engasjert i fritidsaktiviteter; der var pappa ivrig. Men hun stekte ostesmørbrød og vafler og leste mye for oss. Alt i alt en fin-fin barndom ☺️

Endret 29. august 2017 av missLynch

[AnonymBruker]

Bekymret mor , men snill mor  en slik mor som alltid stiller opp og bryr seg veldig. Men også så redd for ting at det blir plagsomt. Litt redd for å gjøre de store greiene i livet. Velger sin trygge verden. 

Totalt fraværende far. Kjenner knapt fyren. Det ble slutt mellom dem da jeg var baby, har møtt han et par ganger. Han bor i utlandet. Veldig følelsesflat. 

Anonymkode: d42dc...73c