Ikke ekteskap, men fangenskap...

[Gjest Frustrert]

Det siste året har jeg kanskje vært 2-3 kvelder sammen med venninnene mine. Og da har vi vært hjemme hos dem...er ikke noe særlig fan av å gå ut på byen.

Men iallefall, det første mannen sier når jeg spør om jeg kan dra på besøk en kveld alene, er "jeg blir veldig glad hvis du kommer hjem før det er natt". Han påstår at han ikke får sove før jeg kommer hjem. Før jeg går ut døra spør han hvilket klokkeslett jeg kommer hjem. Og når han synes jeg har vært lenge borte, sender han melding å spør om jeg er på tur hjem snart.

Dagen etter kan han ikke stå opp med datteren min, fordi det ikke skal gå utover han at jeg er lenge på besøk om kveldene. Og han blir sur hvis vi bråker om morgenen, fordi han burde få sove i fred siden det tross alt er min skyld at han måtte være lenge våken å vente på meg.

JEG BLIR SÅ OPPGITT!!!!!

Han setter også pris på at jeg rapporterer til ham om det meste jeg foretar meg. Han sa en gang at det er ingen vits at jeg begynner å skrive dagbok, for den kommer han til å lese.

Igår skulle jeg se på noe på tv'n, som varte i 2 minutter, mens vi spiste middag. Så jeg tok med meg middagsfatet i stua. Og mannen sitter på kjøkkenet og sier: "Kari Nordmann, her i huset sitter vi ved middagsbordet å spiser. Det er direkte uhøflig å gå fra middagsbordet på den måten!"

Jeg føler meg mer og mer fanget i dette forholdet. Det er en evig kamp for å forklare hvordan jeg vil ha ting, og uttrykke mine egne meninger. Jeg føler at det ikke er noe ekteskap, men et fangenskap... Han oppfører seg til tider mer som en far, enn min likeverdige partner.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre....

[Salamandra]

Det er vel ikke annet å gjøre enn å ta det opp med han?

[Gjest Anonymous]

Tro meg, jeg har prøvd....

[sirka]

Du virker veldig snill som finner deg i dette her.

Jeg hadde laget et helvete hvis mannen hadde snakket sånn til meg.

(Har hatt kjæreste som har prøvd på det, men han gjorde det aldri igjen... ).

[Flowery]

Jeg tror at du har funnet deg i hans oppførsel for lenge og at dersom du ikke setter foten ned, så vil det bli verre og verre. Han har nå fått lov til å kontrollere alt du gjør, bestemme når du kommer hjem osv. og den kontrollen vil han nok ikke slippe hvis han ikke må. Han høres ut som om han tror at han er din far! Spesielt det med å sitte med bordet og spise middag.

Tror du bør ta en prat med ham og si at dere er to voksne mennesker og at du ikke finner deg i å bli behandlet som et barn. Hvis han ikke vil forandre på dette, så må du avgjøre om du kan leve med det.

[alisia4]

Det siste året har jeg kanskje vært 2-3 kvelder sammen med venninnene mine. Og da har vi vært hjemme hos dem...er ikke noe særlig fan av å gå ut på byen.

Men iallefall, det første mannen sier når jeg spør om jeg kan dra på besøk en kveld alene, er "jeg blir veldig glad hvis du kommer hjem før det er natt". Han påstår at han ikke får sove før jeg kommer hjem. Før jeg går ut døra spør han hvilket klokkeslett jeg kommer hjem. Og når han synes jeg har vært lenge borte, sender han melding å spør om jeg er på tur hjem snart.

Dagen etter kan han ikke stå opp med datteren min, fordi det ikke skal gå utover han at jeg er lenge på besøk om kveldene. Og han blir sur hvis vi bråker om morgenen, fordi han burde få sove i fred siden det tross alt er min skyld at han måtte være lenge våken å vente på meg.

JEG BLIR SÅ OPPGITT!!!!!

Han setter også pris på at jeg rapporterer til ham om det meste jeg foretar meg. Han sa en gang at det er ingen vits at jeg begynner å skrive dagbok, for den kommer han til å lese.

Igår skulle jeg se på noe på tv'n, som varte i 2 minutter, mens vi spiste middag. Så jeg tok med meg middagsfatet i stua. Og mannen sitter på kjøkkenet og sier: "Kari Nordmann, her i huset sitter vi ved middagsbordet å spiser. Det er direkte uhøflig å gå fra middagsbordet på den måten!"

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre....

:o :-x :evil: Kom deg vekk så fort som mulig, eller sett bena godt plantet på jorden, og gi klar beskjed om hva du forventer av ham, hvor han har deg og hva du forlanger i forholdet for å få det til å fungere.

Det hjelper ikke å gå rundt grøten. Gi ham et ultimatum og sett av en periode du syntes er grei, og har han da ikke vist at han er villig til å prøve å imøte komme deg, ja da er det ganske enkelt, og du vet hvor du har ham også.

[Maya22]

:o I første omgang burde han absolutt begynne å snakke til deg som et voksent likeverdig menneske. Når du skrev hva han hadde sagt når du gikk fra bordet, tenkte jeg med meg selv at hadde forloveden min sagt sånn til meg (pratet til meg som om jeg var et barn) er jeg stygt redd for at han hadde endt opp med en gaffel i panna. Bare måten han sa det på syns jeg virket utrolig nedlatende. At du må rapportere alt du må foreta deg,synes jeg også er ganske urimelig. For å si det sånn, så skal man jo heller ikke ture frem som man vil,men det finnes jo tross alt en mellom ting. Det burde han også forstå. Jeg synes du skal ta det opp med ham,og se om dere kan på en eller annen måte kan møtes på halvveien. Om det ikke funker, så kan du jo la han smake sin egen medisin? ringe han i tide og utide,gi ham tider som han må komme hjem på, forlange at han rapporterer om det han driver med,og hvor han befinner seg til en hver tid. Hva vil han si til det tro? om ikke det heller funker, så drit i det han sier med god samvittighet!

[Gjest Melk]

Kjente du han ikke før dere giftet dere? eller er han blitt sånn etterpå? Uansett ikke akseptabel oppførsel, og ikke noe jeg kunne levd med.

[CeeCee]

Og neste gang du skal ut, så prøv å plasser datteren din hos andre, slik at du viser ham at du ikke er avhengig av han, og at han ikke kan bruke det mot deg at du må komme tidlig hjem fordi du skal stå opp med datteren din. Han manipulerer deg noe vannvittig, og du er akkurat som en robot som følger hans instrukser. Stå opp for deg selv, eller flytt ut! Du er ikke noen nikkedukke for han, men en likeverdig partner og et voksent menneske med egne meninger!

Vær trassig og se hvordan han takler det. Hvis han ikke takler det, så ta med deg datteren din og flytt ut!

Du må finne ut om du klarer å ha det slik RESTEN AV LIVET.. Er det et slikt liv du vil leve?

Ønsker deg all lykke til!!!!!!!!!!

[Gjest Daniella_]

:o

Hva sier han når du tar det opp med han da?

[Gjest Anonymous]

Unnskyld meg, men det høres ut som et psykisk mishandlingsforhold, dersom du må spørre om lov til å besøke noen alene en kveld.

Er du ikke et fritt menneske som kan gjøre hva du vil?

Prøv å komme i kontakt med deg selv, eller kom deg til helv*** bort fra denen psykopaten/kontrollfreaken.

Dette kan da ikke være sunt.

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar...

Jeg har forsøkt å prate med ham mange ganger. Men til svar får jeg at han må få lov til å utrykke sine meninger, og at han kun vil det beste for meg. Jeg blir så forbanna...ingen andre enn jeg vet vel hva som er best for meg?

Jeg kunne kommet med mange eksempler på ting han har sagt som gjør at jeg får fullstendig hakeslepp. Har sagt ifra om at den måten han snakket til meg på ved middagsbordet, er uakseptabel. Men da svarte han at jeg fikk lage middagen selv heretter, fordi han ikke orker å lage mat til meg når jeg ikke kan sitte å spise ved bordet...

Jeg har også sagt ifra om at han må begynne å tenke over hvordan han formulerer ting før han snakker... For måten han prater på får meg til å føle meg som en liten drittunge som må passes på. Sånn ovenfra-og-ned holdning...

Jeg hater at han klarer å påvirke meg så mye... Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en sånn kvinne som spurte mannen sin om tillatelse til å gjøre ting, kjøpe ting osv..

Må legge til at mannen min selvfølgelig har mange gode sider....Men akkurat nå klarer jeg bare å se det negative...

[Gjest Daniella_]

Uff, vet ikke hva slags råd jeg skal gi deg jeg...

Blir helt sjokkert...

[Gjest Hovedinnlegger]

Jeg lurer på om jeg er veldig veldig "snill" som godtar dette...? Kanskje det høres verre ut når dere leser det jeg skriver, enn det er i virkeligheten???

[Gjest Daniella_]

Jeg lurer på om jeg er veldig veldig "snill" som godtar dette...? Kanskje det høres verre ut når dere leser det jeg skriver' date=' enn det er i virkeligheten???[/quote']

Ja du er absolutt for snill som godtar dette.

Du gjør da søren meg som du vil. Fortell han at du allerede har en far. For sånn går det ikke ann å holde på.

[Gjest Anonymous]

Hmmm... er det første som slår meg...

Hva med å gå litt inn i deg selv også og ikke bare legge skylden på mannen...

Kanskje han rett og slett har lyst til å bli med eller gjøre noe sammen med deg? Selv hadde jeg syntes det hadde vært kos om samboer ble med meg til veninner, og det gjør han også... Ingen problemer med det...

Når det gjelder den episoden med middagsbordet, så vel.. . Her i huset spises også middagen ved middagsbordet samme hva. INGEN skal gå og sette seg forran tv'n med middagstallerkenen. Det er rett og slett uhøflig og uakseptabel oppførsel og viser faktisk litt manglende respekt for dem du bor sammen med. Her også hadde det blitt slått hardt ned på.

Jeg tviler ikke på at mannen din er vanskelig å leve med , såpass skjønner jeg utfra det du skriver. Hva med å søke hjelp? Snakke sammen om det som plager dere...

Mulig det er ting ved deg som får frem denne oppførselen hans, kanskje han er usikker på deg, kanskje du ikke viser han så mye oppmerksomhet eller viser nok omtanke?

Finn ut om du elsker han og ønsker og rette opp i det som er feil i forholdet deres..... det er mitt råd.. Det er feigt og bare pakke og dra, man må være voksne nok til å ta utfordringen med å prøve...

[Gjest Madam Felle]

Hvorfor må du være sammen med venninner 2-3 ganger i uken? kanskje han er litt snill med deg også? For er det ikke normalt å være mer sammen med partneren, enn med venninner, når man først har giftet seg? På meg virker det som om du vil ha han der hjemme, men du vil gjøre hva du vil også. Er det riktig da?

Er det ikke normalt å fortelle hvor man skal, og hvor lenge man eventuelt blir borte?

Jeg hadde også bedt min kjære ta barna dagen etter, om han til stadighet kom seint hjem. Får være måte på hvilken frihet en skal ha, når man faktisk er i et forhold.

Så beklager, men jeg syns ikke du har vært snill, som gotar dette fra han. Men syns han har vært snill, som faktisk lar deg gå ut så mange dager i uken. Og når det gjelder barnet ditt, er du ute og "reker" så tenk på at hun bør ha en oppegående mamma dagen etter også. For alt handller ikke om deg.

Når det gjelder dagboken, er det noe helt annet. Får være måte på hvilken frihet han tror han skal ta seg. En dagbok er og blir privat.

[Gjest Hovedinnlegger...]

Jeg legger ikke all skyld på mannen min... (selv om det kanskje høres sånn ut utfra det jeg skriver).

I MIN verden er det helt fjernt å lage oppstyr hvis et familiemedlem går fra middagsbordet i 2 minutter. Jeg gidder heller ikke sitte med klokken å telle timer når mannen er ute. Og jeg klarer fint å sovne helt av meg selv, alene, om kvelden...

Til å begynne med, i forholdet vårt, var jeg litt sjalu. Men ikke nå lenger... Mannen min sitter så mye hjemme (fordi hjem og kone og barn er hele livet hans, sier han), at jeg skulle inderlig ønske han dro ut mer. HAN er fornøyd med å være hjemme sammen med meg hver eneste dag. JEG trenger impulser fra andre mennesker...

Og jeg mener at har man først giftet seg, så er det ikke bare å pakke kofferten å dra... Jeg prøver å få dette til å fungere...og håper at det vil gjøre det etterhvert...

[Gjest Anonymous]

Synes rett og slett du bare må finne ut av dette ut fra DINE egne grenser og prinsipper, og om DU klarer å leve med det. Om andre klarer å leve med slike ting, eller om de synes din oppførsel og meninger er uakseptable er uvesentlige, det er DITT liv!

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke sammen med venninner 2-3 kvelder i uken... Jeg skrev 2-3 kvelder DET SISTE ÅRET. Og blir så trist når det skal være et problem at jeg har lyst til å gå på besøk en kveld....

Grunnen til at jeg skriver her er vel for å få en bekreftelse på at jeg ikke er sprø... At det jeg føler faktisk har rot i virkeligheten.

Jeg er absolutt ikke en som må ut å farte på byen til stadighet. Jeg trives hjemme. Men jeg har jo behov for å være sammen med andre mennesker enn mannen min...