Prøver å bli mer sosial..

[AnonymBruker]

Jeg trives godt i eget selskap.  Heldigvis, egentlig,  men det kan bli litt mye av det gode. 

Mannen min er langt mer sosial og jeg kjenner at jeg har lyst til å endre meg litt, for jeg ser en tendens til at han pleier sosiale forhold og at jeg søker til sofakroken.  Vet at jeg nok blir sett på som litt sær,  føler at noen blir litt for positivt overrasket når jeg er med. 😄 Det avslører at de har gjort seg opp en mening om meg som litt asosial (og det forstår jeg godt). 

Jeg er  sjenert, men det skulle nok ingen tro, egentlig.  Har ingen sosial angst eller slikt, men det sitter dypt i meg at jeg er redd for å trenge meg på. Når mannen spør om vi skal invitere naboen på et glass rødvin en kveld reagerer jeg med å tenke at de sikkert er opptatt og at det ikke passer dem. Det føles veldig mye tryggere å bare bli hjemme alene. Hvis jeg først tar meg sammen og er sosial, så har jeg ikke problemer med å få venner, men det koster meg veldig mye.  Blir innmari sliten i en del settinger.

I jobbsammenheng er jeg helt annerledes og når jeg først er i sosiale settinger der jeg er trygg, er jeg utadvendt og avslappet

Jeg har endel særheter og jeg kjenner at jeg blir særere og særere med årene (er 43 år og har store tenåringsbarn).  Blant annet later jeg ofte som om jeg ikke ser kjente hvis jeg ser de tilfeldig på gaten.  Har forsøkt å analysere og det er en kombinasjon av flere ting som gjør det, men jeg tror det kan oppsummeres med sjenanse,  men oppfattes nok lett som om jeg er overlegen.  Jeg kan vente med å gå ut inngangsdøren hjemme til kysten er klar, slik at jeg slipper å treffe naboen,  selv om naboen er veldig hyggelig og vi var mye sammen for noen år siden. Kunne enkelt kommet med flere eksempler i samme gate,  og jeg har et oppriktig ønske om å endre væremåte! 

Jeg ønsker å bli tryggere.  Ønsker å kunne omgås folk lettere og mer naturlig.  Det kom mer av seg selv når jeg hadde småbarn,  nå må jeg ta mer aktive valg. 

Ønsker meg ikke en kjempesososial tilværelse,  jeg trenger alenetid og er glad jeg trives i eget selskap.  Men at jeg er så veldig redd for å trenge meg på andre at jeg  bortimot gjemmer meg er jo for dumt. 

Er det noen som har det på samme måte?  Noen som kjenner seg litt igjen? Har du klart å endre væremåte eller er du fornøyd med å ha det slik? Andre innspill?  😀 

 

 

Anonymkode: 24cf3...c79

[AnonymBruker]

Hei, jeg kjenner meg mye igjen i det du skriver. Er selv i begynnelsen av 30 årene, er samboer men har ingen barn. 

Trives også svært godt i mitt eget selskap, har alltid vært veldig selvstendig, og liker å håndtere alt i livet selv. Jeg er ikke sjenert, og har tidligere vært helt normalt sosial. Har hatt mange venner, og tidligere pleide jeg alltid å ha mye å gjøre sammen med venner på ettermiddagen etter skole/jobb. Tenker selv at mine "sosiale antenner" er svært gode.

Men etterhert som tiden har gått, og jeg har blitt mer voksen, har jeg fått en jobb som fører med seg en del ansvar, i tillegg til at jeg har tatt videreutdanning på deltid de siste årene. Dette har gjort at jeg ikke har hatt like mye fritid lenger, men jeg har egentlig funnet meg til rette med det. Det er svært godt å komme hjem etter en lang arbeidsdag, og bare kunne ha meg og mitt å tenke på. De fleste vennene mine har også fått barn og familier, som gjør at jeg på mange vis faller litt utenfor denne omgangskretsen nå, da jeg ikke har barn selv. 

Jeg kjenner meg sjelden ensom, men savner nok innimellom å ha slike nære vennskap som jeg ser mange andre jeg kjenner har. Jeg har også tenkt mye på å gjøre en innsats for å bli mer sosial, og tror nok det vil være fornuftig av meg, men vet ikke helt hvor jeg skal begynne. 

Er også interessert i å høre om andre har erfaringer med dette. 

Anonymkode: 56cec...9b3

[AnonymBruker]

Ikke lett å få nære relasjoner i voksen alder, jobb tar mye tid også. Men noen trenger ikke mange relasjoner for å ha det bra. Beste måten å få seg bekjentskap på er å bli med på en aktivtet du liker å drive med, uansett hva det er. Trening etc, reise er også en fin ting om jobben din tillater deg litt fri. Se litt ann personligheten til de du møter før du satser videre på personen. Anbefaler deg å gjøre ting uten alkohol, da det blir en falsk maske. Å gå på byen ser jeg på som bortkastet tid. Bekjentskap er også like fint som vennskap synes jeg i en alder av 38år, vennskap ser jeg på som veldig nært. Der man stiller opp og deler veldig private ting. Det behovet følet jeg ikke for lenger ettersom jeg er så selvstyrt og selvstendig. 

Anonymkode: dd7c2...b27

[Nyttig]

32 minutter siden, Meline234 skrev:

Jeg er også veldig asosial. Trives svært godt i eget selskap. Men forsøker å skjerpe meg. Forsøker å bli mer sosial. 

Jeg har ingen vennekrets. Jeg har familien og barna. Orker ikke å bruke fritid på en dryss av mennesker. Liker å ha noen få mennesker som betyr alt for meg rundt meg. Elsk deg selv som den du er. Men vil du forandre deg så forsøk. Men aksepter dine egne følelser og personlighet. 

Jeg jobber i en jobb der jeg er sosial / må være sosial. Og dermed blir jeg det motsatte på fritiden. Men jeg liker å prate med folk på jobben. Er en helt annen der enn privat... 

Hvorfor skal du skjerpe deg? Trives du ikke som du har det? Ikke tenk på at du må være noe annet enn du er selv. Siden du er i jobb der du er med andre mennesker kan du ikke stemples som "Veldig asosial". Merkelapper er det verste vi har i samfunnet generelt.

En jobb krever også ekstremt mye av tiden vår i dag, alle har ikke noe overskudd igjen etter en arbeidsdag. Må lade seg klar til neste dag,

[Gjest NotNaomi]

Kjenner meg godt igjen som jeg var for noen år siden,og har litt tendensen enda. På jobb er det helt nødvendig å være både sosial og serviceinnstillt,og det er ikke ett problem med det. Men privat er jeg nok den av naboene som holder seg mest for meg selv. Er ikke redd for å møte naboene da,selv om det faktisk hender at jeg venter med å gå ut med søpla til jeg vet de har trukket inn :-)

Er alltid folk rundt øra på meg,men jeg orker bare ikke alltid delta. Ikke orker jeg å småprate med kjentfolk jeg møter alltid heller,så jeg bare sier jeg må videre ganske kjapt.

Var mye mer reservert før,men det bare endret seg uten noen bevisst innsats fra meg. Jeg lærte meg bare å alltid være høflig og gi et smil,og så begynte jeg å blåse langt i hva andre tenkte og mente. Vær den du er,og så blir alt mye enklere :-)

[Nyttig]

6 minutter siden, Meline234 skrev:

Det er sant. Jeg sier klart ifra til de som gir meg spørsmålene: hvorfor går ikke du ut på byn? Hvorfor har ikke du en fast venninne å gå å trene med? Hvorfor er ikke du ute blant mange venner? Da sier jeg bare : Jeg er veldig glad i å være for meg selv. Jeg behøver mye alenetid og hvis jeg ikke får det blir jeg deprimert. 

Følte meg litt idiot isted. Var ute å handlet. En mann sier hei. Ser på meg. Jeg vet ikke om det var meg eller en bak meg han sier hei til. Jeg er litt sjenert type. Ser ned og ser opp igjen. Han sier hei på nytt. Jeg sier hei tilbake med et smil og ser ned igjen også går han. Makan til overlegen dame tenkte jeg om meg selv. Jeg tror det var en kunde men er ikke sikker. Han hadde et kjent fjes. Jeg omgås så mye folk i mitt yrke at jeg blir totalforvirret når jeg treffer de i fritiden for det er så vanskelig å sortere alt. Så jepp jeg er ganske sosial i jobben. Er mer utadvendt der enn jeg er i fritiden tydeligvis. Huff fikk dårlig samvittighet av at jeg virket så overlegen ovenfor den mannen. Men men håper at han forstår at jeg  var bare forvirret. Hyggelig av han å si hei. Koselig. 

Men jeg foretrekker oftest mannfolk som er lik meg selv. Så ja det er nok en god egenskap å være mye alene også. . Men jeg aksepterer at alle er ulike og har ulike behov uten at det er noe galt med dem av den årsak . 

I Norge så er det å gå på byen å drikke seg full såkalt sosialt, eller en helt nødvendig ting for å bli stemplet som sosial. Heldigvis klarer noen å se andre ting i livet. Om du ønsker alenetid så er det greit såklart, ditt liv. Det handler heller om at du klarer å takle sosiale ting i livet som å omgås mennesker/jobb, dette fungerer du i forstår jeg.

Å si hei til noen trenger ikke å bety så mye, hei med et smil er vanlig. Han kjente deg kanskje igjen, ikke overanalyser å lag noe ut av det. Reiser mye selv i jobb, er vandt med å treffe nye mennesker uten at jeg personlig med de.

Det er en meget god egenskap å trives i eget selskap, mange klarer ikke kjenne på den følelsen å være alene. Å føle seg trygg alene. Du bør som satse på relasjoner som er lik deg selv  Da slipper du mye problemer! Å akseptere at mennesker har ulike behov er det ikke så mamge som gjør generelt faktisk, der har jeg møtt på mye forskjellig med over 10års reising i jobb.