Er jeg lat?

[AnonymBruker]

Jeg har nå vært hjemme i fødselspermisjon, og skal ut i arbeid nå i oktober. Kjenner det vrir seg i magen, og bare tanken på å arbeide 100%, henting og bringing i bhg, stress og mas osv gjør meg deprimert. Det byr meg i mot. Kunne ønske permisjonen varte et år ekstra. Og, nei, jeg har ikke mulighet gå ned i stilling, eller benytte overgangsstønad av økonomiske grunner.

Føler meg bare unormal da de fleste jeg kjenner gleder seg starte på arbeid etter endt permisjon. Jeg bare gruer meg, og det føles nesten meningsløst med så stressende dager, og jeg vet hvor lite overskudd og hvor sliten jeg vil bli.

Noen i samme situasjon?

Anonymkode: d0991...f79

[Gjest Anonymus Notarius]

Sikkert mange som tenker som deg. Det avhenger nok mye av hvor godt man trives på jobb. Hvis ikke man trives på jobben er det jo ikke rart man gruer seg til å komme tilbake.

Stress med tidlig opp, henting av barn osv er jo noe man bare må leve med... Blir lettere når man kommer inn i det. 

[AnonymBruker]

Det går jo greit, særlig med "bare" ett barn, men jo... jeg kjenner følelsen. Alle som snakker om hvor deilig det blir med alenetid på jobben. Altså, de fleste er ikke på jobb for å drikke kaffe og lese nettaviser, vi er der for å jobbe, og med levering/henting og handling på vei hjem, og etterhvert leksehjelp, vennebesøk og håndballtreninger skvist inn på noen korte ettermiddagstimer, så er det ikke til å komme forbi at det er slitsomt. Men alt går. Og alt går over

Anonymkode: 70529...151

[Gjest NotNaomi]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nå vært hjemme i fødselspermisjon, og skal ut i arbeid nå i oktober. Kjenner det vrir seg i magen, og bare tanken på å arbeide 100%, henting og bringing i bhg, stress og mas osv gjør meg deprimert. Det byr meg i mot. Kunne ønske permisjonen varte et år ekstra. Og, nei, jeg har ikke mulighet gå ned i stilling, eller benytte overgangsstønad av økonomiske grunner.

Føler meg bare unormal da de fleste jeg kjenner gleder seg starte på arbeid etter endt permisjon. Jeg bare gruer meg, og det føles nesten meningsløst med så stressende dager, og jeg vet hvor lite overskudd og hvor sliten jeg vil bli.

Noen i samme situasjon?

Anonymkode: d0991...f79

Du er ikke lat. Å være forelelder gjør en sliten. Etter å ha observert dette en stund,lagde jeg en tråd om det. Jeg har lest og tenkt ettertid:- det er ikke nødvendigvis det en gjør og ikke som er problemet,men det hysteriske presset om å være en "god" foreldre. Ansvaret er såå mye mer slitsomt enn det praktiske.

Du. Det er mulig du faktisk vil like å komme ut i jobb igjen? Sånt opplever jeg ganske ofte : jeg gruer meg,overtenker osv,men,då går alt mye mye bedre enn en tror. Bare nevner det. Håper det går fint og at ting ikke blir då slitsomt! Husk at ingen er perfekte,og blir du sliten en dag,vil barnet ditt overleve uten traumet. Lykke til Ts.

[Gjest GoldenLioness]

Jeg var superstresset og følte det likt, men det er veldig vanlig. Etter en uke så var det himmel på jord 😁 Ungen storkoste seg i barnehagen og jeg fikk endelig voksenselskap igjen.

 

 

[sofie777]

Tråden er ryddet for tulleinnlegg

sofie777, mod