Psykiske lidelser blant barn - Et resultat av det norske samfunn?

[AnonymBruker]

Bakgrunn for diskusjonen: https://www.dagbladet.no/kultur/psykisk-uhelse/67619204

70 000 norske barn trenger behandling for psykiske lidelser, noe som er en stor økning i forhold til tidligere generasjoner. Hele 1/10 eller 10% av barn kvalifiserer for en diagnose. Hva kan dette skyldes?

Jeg tror det har mange grunner. Økt andel som vokser opp med en forelder, enten fordi mor har fått barnet utenfor parforhold eller fordi foreldrene er skilt. Svært mange barn ser sjeldent eller aldri sin far.

Skolesystemet og arbeidsmarkedet er også blitt tøffere. For tidligere generasjoner kunne de gå ut av grunnskolen og som oftest få et arbeid. I dag stresser barna seg ihjel for å få gode nok karakterer, for å kunne ta den høyere utdanningen slik at de kommer inn på en linje for høyere utdanning. Sysselsettingsraten for de kun med grunnskole er lav i Norge.

Det vanskelige arbeidsmarkedet er skapt av at vi importerer så mange av produktene våre og fordi vi har svært mange arbeidere i Norge. Etter 60-tallet skulle mange flere kvinner ut i arbeidsmarkedet, når det er få ledige stillinger fører det til lavere sysselsettingsrate. Innvandring øker også antallet arbeidere i Norge og reduserer sysselsettingsraten.

At mødre så tidlig skal ut i arbeidsmarkedet trolig et problem for barna. Det er vitenskaplig bevist at barn blir stresset av å være i barnehage, særlig når de er under 3 år. Sjokket av å bli avskilt fra mor og far så tidlig, kan skape negative personlighetstrekk, som videre kan føre til psykiske lidelser.

Hva tror du er årsaken? Er det et stort problem?

Anonymkode: 41f30...f0a

[Gjest supernova_87]

Jeg har tenkt på om det kan komme av valgets kvaler. Mindre frihet førte til mindre valgmuligheter. Mennesket som ikke baserer seg på instinkt slik som dyr gjør trenger institusjoner, vi trenger rammer, hvis ikke blir vi rammet av handlingslammelse. Når vi har alle verdens muligheter for våre føtter, og vi dermed forventes å utnytte det til det fulle, nærmest har en forventning om å ha et enda bedre liv fordi det er jo tross alt det forfedrene våre så lenge har kjempet for, så blir vi så stressa at vi selv-saboterer, eller nærmest kortslutter kan man si. Vi er ikke bygget for å håndtere å kunne velge alt mulig. 

Evolusjonen har tatt lang tid, og det er ikke rart at mennesket vil trenge tid på å tilpasse seg denne handlingsfriheten, og identitetsfriheten. I et historisk perspektiv er den unaturlig. Den finnes snart på alle områder. Vi har i stor grad funnet ut hvordan man skal håndtere somatiske sykdommer, og skader, men nå er det en stor menneskelig utfordring med hvordan man skal håndtere de psykiske sykdommene. Man kan jo nesten se på det som et trappesystem, og at å komme seg forbi denne epidemien av misnøye med livet er bare enda et steg på veien mot det komplette liv. Vi har friheten som vi har lengtet etter, nå gjelder det å finne ut hvordan man skal disponere denne uten å bli syk. 

Jeg tenker at det er ikke rart at vi blir slitne av å skulle velge så mye, samtidig som det er forventet at man skal være lykkelig hele tiden. Lykketyranni vil jeg kalle det. Livet er ikke sånn, selv ikke i en verden som er friere enn vi noensinne har kjent den. Bare for 50 år siden var folk mye mer bunden til geografisk bosteds område, ekteskapet stod sterkere, homofili var jo til og med forbudt, du kunne ikke bli "hva du vil" (hørt slikt tull), og hverdagen bestod stort sett av arbeid, partner og familie, kanskje litt boklesing, fritidsaktiviteter og så på an igjen. Du hadde ikke tid til å tenke, kverne og grave deg ned i eksistensielle spørsmål. Selvrealisering er drømmen, å komme dit at hva jeg vil kan være i førersetet, samtidig virker det som en enorm utfordring for mennesker som er vant til og har behov for å ha og til og med er skapt for å ha rammer. Vi kan ikke bare velge å forbli barnløse, å flytte til andre siden av planeten, å være vegetarianere, eller fruktarianere, vi kan velge mellom tusener av fritidsaktiviteter, vi kan velge å leve ut vår legning, og våre seksuelle avvikende fantasier (ikke at jeg sammenligner legning med avvikende fantasier), vi kan velge hvilket som helst yrke, og samfunnet forteller oss at hvis man jobber hardt nok kan man bli hva man vil (selv om det er en sannhet med modifikasjoner), vi kan til og med velge å være et annet kjønn! Og attpåtil finnes det et usagt krav om at vi må velge riktig. Fordi vi er så privilegerte som har fått valgene, mulighetene, sjansene! Det er et umulighetsprosjekt. Å ha mer tid til å tenke på hvordan man har det og hva man skal gjøre med livet kan gjøre at man har det verre og synes livet er tommere. Selv om frihet for mange er det ultimate målet har det sin pris. 

[Gjest JesusElskerAlle]

Tror ikke nødvendigvis at det er så mye økning i psykiske lidelser. Jeg tenker heller at det er mer åpenhet rundt det, nyere forskning innen psykologi og bedre helse/tilretteleggingstilbud, noe som gjør at flere åpner seg. 

[AnonymBruker]

Ser ut som du i stor grad skylder på kvinner her, ts?

Anonymkode: 9c8ed...e57

[Gjest Mass]

Jeg tror faktisk at dette også er et resultat av at voksne med psykiske lidelser får barn. 

Det er som om en av generasjone før oss feilet fullstendig og igjen sitter mange med psykiske lidelser i voksen alder (18 +) som igjen får barn og befinner seg i samme mønstre som sine foreldre. Når jeg snakket med en psykolog om dette fikk jeg til tilsvar at man bare måtte tilpasse oss dem med psykiske lidelser, mens dem selv bare får "gjøre alt mulig" grunnet lidelsene fremfor at de blir tatt mer tak i - så mister jeg troen. Jeg tror jo dem lærer seg mange dumme teknikker som følge av vond barndom og omsorgssvikt, så det må jo en bevisstgjøring til; "Hvordan oppføre seg innen normer og regler mot andre mennesker".

Jeg tror dagens samfunn er for mild. Samfunnet før var for hard. En mellomting mellom disse samfunnene hadde vært idéelt. Den fine balansen. Uten balanse så ryker det fort. 

Det er huller og sprekker overalt synes jeg. 

[Chriistiinee]

1) Det er blitt mer åpenhet rundt psykiske lidelser, og dermed også flere som oppsøker hjelp. Likevel opplever jeg at det er et fåtall av disse [lidelsene] som faktisk diskuteres.

2) Det stilles større krav til barn, gjeldende politisk aktivitet, karriere, fysiske, artistiske eller akademiske ferdigheter, høy utdanning, fint utseende, fin kropp, vennskap, kjæreste og det å ha sex (i ung alder).

3) Det "perfekte" er blitt mer tilgjengelig og flere streber etter det.

[AnonymBruker]

For alle skal ha en diagnose i dag. 

Anonymkode: 946f3...c97

[Chriistiinee]

4) Psykiske lidelser går "i arv". Altså, sliter foreldrene dine psykisk har du større sjanse for å utvikle samme lidelse, fordi dere mestrer problemer på samme måte. Dessuten kan noen barn ta fra foreldrene sine, når det for eksempel kommer til spiseforstyrrelser, hvor barna adapterer dårlige spisemønstre og destruktivt selvbilde.

[Chriistiinee]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

For alle skal ha en diagnose i dag. 

Anonymkode: 946f3...c97

Mange forhaster seg nok med å diagnostisere seg selv og andre, men det kan hjelpe å sette navn på problemene/lidelsene og jobbe med dem deretter. Når det er sagt, har jeg opplevd at det å få en diagnose faktisk er vanskeligere enn mange skal ha det til, så mange selvdiagnostiseres.

[HalldirV2]

Jeg er veldig enig i mye av det du skriver Ts. Arbeidsmarkedet har blitt tøffere, med færre type jobber og langt mer spissing av kompetanse. Ikke minst handler arbeidsmarkedet i dag stort sett om kommunikative egenskaper, hvilket mange ikke besitter eller synes er vanskelig å forholde seg til. Flere og flere manuelle jobber forsvinner, og blir erstattet av maskiner, og de som før besatte disse stillingene må ofte inn på en akademisk rute som de nødvendigvis ikke vil eller passer til. 

Det er et enormt press på dagens unge, og mange går seg vill. Jeg tror borgerlønn er den eneste løsningen for samfunnet i et langtidsperspektiv, da dette vil avlaste dette presset, og ikke minst fordi behovet for antall arbeidere vil fortsette å synke i årene som kommer. Borgerlønn er også noe som blir sett på som økonomisk lønnsomt for en stat av mange av verdens mest prominente økonomer. Det vil også få folk til å tørre og satse på egne bedrifter, ettersom det alltid er et sikkerhetsnett å falle tilbake på. Risikoen for å feile blir altså langt mindre. Ikke minst vil det frigjøre tid til nytenking ettersom folk vil kjede seg. Borgerlønnen kan enten opphøre når man er i arbeid, eller komme på toppen av inntektene fra arbeid. 

En slik løsning vil også lette på den stigmatiseringen og ydmykelsen uføre føler for at de ikke er i arbeid.