Hadde du turt bare å være et menneske?

[AnonymBruker]

Uten noe mer, uten noe mindre. Uten utdanning, uten at det er noen som har lært deg om hva du skal tro om jobben din og dermed deg selv i den sammenhengen. Nei, ingen hadde fortalt deg at du er viktig fordi du har en utdanning. Du kunne ikke støttet deg på det i sosiale sammenhenger. Du kunne ikke latet som, eller oppriktig trodd, at du var intelligent fordi du hadde en høy utdanning og en god stilling. Du kunne ikke lekt at du hadde en status i samfunnet. Hvem hadde du vært uten det? Hvis du bare var den du var født som? Hva hvis noen tok fra deg grunnmuren din, det du støtter deg på og lener deg på hver eneste dag?

De grå morgenene, der du ser deg selv i speilet og tenker: «Jeg orker ikke i dag», for så å komme på at du har fått til mye, du har bestått eksamener, og det viktigste av alt: Du har utdanningen din. For kanskje den definerer den du er, eller rettere sagt, den du tror at du er? Hvordan blir de morgenene, hvis du innser at utdanningens viktighet og menneskets opphøyning av utdanning og status kun er en illusjon?

En ansatt på en skole sa en gang til meg: «Du kan miste alt, men du mister ikke utdanningen din». Hun var fullstendig overbevist om at en utdanning alltid har en verdi. Det stemmer selvsagt ikke, men det er en vanlig myte blant innbyggere i velferdsstaten Norge. Hvorfor er det sånn, tror du? Hvorfor tror folk på det?

Mest sannsynlig fordi det er lett å forholde seg til det. Det er lett å skaffe seg en utdanning, og gjemme seg bak den. Det er en enkel måte å skape en fasade på, noe du kan vise frem når du føler deg sårbar, eller tøff. Noe du kan kjenne stolthet over, noe du kan skryte av på Facebook eller Instagram. Du kan kjøpe deg en sosial status.

Men det er bare ett problem:

Hvem er du, bak fasaden? Hvem gjemmer seg bak den uviktige utdanningen, funnet opp av mennesker?… Hva er din moral? Hva skjer med deg når du dør? Tar du med deg formuen og utdanningen din i graven? Hva hjelper den sosiale statusen deg, om du ikke er et godt menneske også?

Er det for vondt å tenke på at uansett hvor mye du innbiller deg at du når toppen, ved å jage status, ved å ta en høyere utdanning, ved å skaffe deg den jobben du har siktet på helt siden du satte din fot i universitetets ganger, så er det verdiløst i det store og det hele? En filosof vil forstå det ganske fort. Men man må tillate seg å tenke på det, og fundere over spørsmålet, uten å forkaste det umiddelbart bare fordi det gjør for vondt.

Om du ikke har godhet, så har du ingenting. Hva naboen din tenker om den dyre bilen din er verdiløst. At du går i dyre klær og eier en råflott klokke, det har ingen verdi. Hva du kan om kvantefysikk, jus eller dieselmotorer, det betyr egentlig ingenting. Men vi later som at det betyr noe. De fleste i Norge later som, hver dag, og hele tiden.

Hva skulle vi gjort uten det, da?

Livet de fleste lever i dag er kun en illusjon skapt av mennesket. Skapt av velferdsstaten. Det er en fantasiverden der status, karriere, sosial orden og Mensa liksom skal bety noe. Det skal liksom være verdt noe, og gi en slags absurd mening med livet. Ja, det er absurd. Og det gir heller ingen mening, hvis man bare greier å lette litt på sløret.

De fleste tar det for gitt, at livet er slik vi i Norge kjenner livet i 2017. Men om det ble sluppet en bombe over Norge slik at ¾ av Norges befolkning døde, hva hadde din jus blitt verdt? Den hadde selvsagt blitt verdiløs. Fordi Norge, og samfunnet slik vi kjenner det i dag, hadde opphørt å eksistere. Det hadde ikke blitt behov for advokater om halve, eller skal vi dra på litt og si hele, Europa var i krig. Ja, da hadde ikke din kunnskap om kvantefysikk betydd stort. Det som hadde betydd noe hadde vært hvem du egentlig er, om du er et godt menneske, eller om du er et ondt menneske. Hvem skal seire; ondskapen eller godheten?

Alt hadde handlet om hvem man egentlig er, hvem man velger å være – de store og viktige spørsmålene i livet; «Redder du henne, eller ikke?». Hva om du ikke er villig til å ofre ditt eget liv for din neste? Hva om du står og ser på at hun brenner inne, fordi du er feig? Eller kanskje fordi du bare ikke har lyst, kanskje du mener at du er mer verdt enn henne? Du har tross alt 5 år på skolebenken, hun hoppet av videregående skole og jobbet i en kafeteria.

Den sosiale statusen…

En stor felle mange går i, er nettopp den fella. Man tror at verdiskapning ligger i sosial status, skapt av et velferdssamfunn. Man opphøyer mennesker. Jo mer penger du har, jo mer er du verdt. Jo penere du er, jo større verdi har du. Har du høy utdanning, får du respekt. «Men hør på ham, han har jo høy utdanning, jo!»

Og ditto den andre veien; er du stygg, er du verdiløs.
Er du fattig, er du verdiløs.
Er du syk, er du verdiløs.
Er du ikke utdannet, vil ingen ta deg på alvor.

Om man skal sette det litt på spissen, så er det sånn mange i Norge tenker, det ser man også her på Kvinneguiden. Men én ting som er helt sikkert, er at (jeg gjentar meg selv nå) det å ha noe, i det hele tatt, er ikke verdt noe før du velger å være et godt menneske. Det er det viktigste valget du tar i livet. Det legger grunnlaget for alt annet, alt du foretar deg senere, alt du velger å være. Alt du ønsker å være.

Om du er et godt menneske, så tør du å være et nakent menneske. Et menneske som ikke gjemmer seg bak en mur av utdanning, et menneske som ikke søker status hos feil folk. Og når muren rives, når sløret faller på bakken, når du står der helt naken med kun hjertet ditt og sjelen din synlig. Hvem er du da?

Anonymkode: c9271...509

[AnonymBruker]

Jeg turte det. Jeg har dratt fra norge for å finne meg selv. Stort sett der går folk i en boble, uten at jeg dømmer andre. Folk er litt rausere med å unne andre ting, bry seg og se verider enn vi er i vårt materealistiske samfunn.

Anonymkode: 14218...ae3

[AnonymBruker]

Jeg har ME. Jeg bare ER. Jeg er ingenting. Jeg har ingen jobb. Jeg har ikke helse til å gå utenfor mitt hjem. Jeg orker ikke ha venner på besøk. Jeg får ikke utrettet noen ting. Jeg har ingen mestring eller aktivitet som definerer meg. Jeg klarer å overleve, men det er tøft. Jeg har bevist at jeg tør, men jeg hadde aldri gjort det om jeg ikke måtte. Jeg savner illusjonen der jobb, hobbyer, interesser og det sosiale definerte mitt vesen og mine opp og nedturer.

Anonymkode: cac56...f54

[AnonymBruker]

Jeg savner å bare være ja. Men utdanning er kunnskap og det har verdi. Det har stor verdi å lære hva forskning har gitt oss. Lære av kilder, ikke bare synse og mene uten grunn.

Anonymkode: 5abd2...2e6

[omarel]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

På 27.8.2017 den 21.36, AnonymBruker skrev:

TS.....

Anonymkode: c9271...509

Jeg prøver alltid å være et menneske, så svaret er ja.

Den største rikdommen er ikke penger, utdannelse aller status, men visdom er den desidert beste form for lærdom og rikdom!

Her du hørt om den vise Loqman?

Han var en slave. En dag sa hans herre til slaven at han skulle slakte og servere han det beste kjøttstykke. Loqman slaktet et lam og valgte å servere hjerte og tungen. Dette likte herren svært godt. Dagen etter ba herren Loqman servere det dårligste kjøttstykke, også denne gangen serverte han hjertet og tungen. Herren ble ble overrasket og spurte hvordan han kan sammenligne samme kjøttstykkene med hverandre. Loqman den vise svarte: "Hvor vakkert kan hjerte og tungen være, og hvor dårlig kan hjerte og tungen være!".

Hjerte er derfor sentral og likedan er hva man sier. Den største visdom er den som vet å håndtere sine foreldre vist, sine barn vist, sin familie vist, sin naboer vist, sine omgivelser, naturen og medmennesker vist, og se meningen med live på en vis måte som resulterer med fred og ro i sinn og sjel.

Visdommen etter min mening er den største fordelen og rikdom et menneske kan ha, ikke status blant folk, ikke økonomisk rikdom, ikke familie, ikke klan, ikke venner, ikke støtte blant folk eller samfunn,  eller noe annet, men visdom.

Er du fattig, har du verdi, for du er vis!
Er du syk, har du verdi, for du er vis!
Har du ikke utdannelse, vil du bli tatt på alvor, for du er vis!

Derfor sier jeg at med visdom kan du kjøpe dine fiender ved at de kan bli dine beste venner, og uten visdom kan du støte folk vekk fra deg!

Gud sier i Koranen: "Han gir visdom til hvem Han vil, og den som gis visdom har sannelig mottatt mye godt, dog, ingen tenker over det, unntatt tenkende folk." (2:269)

Endret 28. august 2017 av omarel

[Tillion]

Å leve helt uten status, identitet og mottakelighet for samfunnets innflytelser er ikke noe å sikte etter. Du finner ikke deg selv. Hvis du lykkes, vil du oppdage at det ikke lenger er noe der å finne. Ingen velger å leve sånn frivillig, de som skryter av hvor fint det er å "bare være" aner ikke hva de snakker om. Det å "bare være" er et sykdomstegn.

Bra å være snill og umaterialistisk da. For all del. Men det er en konstruert fasade det også, illusjonen av en identitet, bare en som er litt mer spiselig i denne helvetes forskrudde verden. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke utdannelse og bryr meg ikke. Kjenner også mange som ikke har utdannelse og som har utdannelse, og de er helt like for meg. Det er bare her på KG jeg har sett denne vanvittige fokuseringen på utdannelse/ikke utdannelse. Helt ukjent for meg i andre sammenhenger.

Anonymkode: c0f09...618

[AnonymBruker]

On 8/27/2017 at 9:39 PM, AnonymBruker said:

Jeg turte det. Jeg har dratt fra norge for å finne meg selv. Stort sett der går folk i en boble, uten at jeg dømmer andre. Folk er litt rausere med å unne andre ting, bry seg og se verider enn vi er i vårt materealistiske samfunn.

Anonymkode: 14218...ae3

Hvor bor du?

Anonymkode: c0f09...618