Gå fra samboer med felles barn

[AnonymBruker]

Vurderer å gå fra samboeren min. Vi har et barn på ett år. Han bidrar null og niks med noe som helst, verken husarbeid, barnestell eller hygge i heimen. Det er likevel noen punkter som stopper meg:

- Jeg ønsker å beholde huset. Med hensyn til både meg, barnet og barnehagen. Jeg er ganske sikker på at han vil motsette seg dette. Finnes det noen regler for dette når jeg kommer til å være hovedforsørger for barnet?

- Jeg er litt skeptisk til at han skal ha samvær med barnet alene. Han er for så vidt snill med barnet og leker fint i 5-10 min av gangen. Men interessen og ansvarligheten utover dette har vært minimal. Er dette nok til å kreve samvær med tilsyn?

- Samlivsbrudd er plan B. Plan A er at vi kan skape et liv sammen som er godt og gunstig for alle parter. Men det butter mye mot til tider, så jeg er usikker på når jeg bør kaste inn håndkleet. 

Æsj! Er det noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 9632e...63b

[AnonymBruker]

Det er ingen lover eller regler som favoriserer barnemor (eller far) som den som skal få beholde huset. Dette er noe som hvert enkelt (eks)par må bli enige om seg i mellom.

Stort sett ender det med salg av boligen, fordi man ikke kan bli enige om hvem som skal få beholde den, dersom man har økonomi til å beholde huset alene. Så tar man med seg egenkapitalen og kjøper noe annet i stedet.

Anonymkode: b8ef3...9fe

[AnonymBruker]

Du trenger å snakke med familievernkontoret. 

At en pappa til en baby ikke er engasjert når mor er i rommet er vanlig og ikke nok til at han får tilsyn ved samvær. 

At huset følger barnet er det ingen automatikk i. 

Anonymkode: 9e6fe...5b3

[AnonymBruker]

Som regel er der økonomiske faktorer inne i bildet når det gjelder hvem som beholder huset. Når de blir salg er det gjerne fordi ingen av partene har råd til å sitte med det alene. Hvordan er din økonomiske situasjon i forhold til hans?

Ang samvær, hvis han er så uinteressert, tror du han makter en 1-åring alene? Ofte vil man jo være i stand til å skjerpe seg om man MÅ. Men jeg er enig m innlegg over at du bør begynne med samtale på familievernkontoret. Når fordeling kommer opp bør du legge frem dine bekymringer på en oppriktig måte; få frem at det ikke handler om hevn el noe (sånn sett er det en styrke at det er du som går; du er ikke i en sits der du er bitter av å bli forlatt). Det er alles oppgave å tenke barnets beste.

Anonymkode: c3cc4...c1f

[Gjest Trolletrine]

Tror jeg hadde hatt litt is i magen. Dere fikk barn for bare et år siden, og livet har blitt snudd på hodet. 

Hadde jeg vært dere, hadde jeg heller prioritert parforholdet og evt samlivsrådgivning, og ikke gjort noe du kan angre på senere.

[Minlillelykke]

Ta en prat med familievernkontoret. De kan veilede dere til fine løsninger. Kanskje dere trenger litt egentid?

[Glød]

4 timer siden, lotte00 skrev:

Tror jeg hadde hatt litt is i magen. Dere fikk barn for bare et år siden, og livet har blitt snudd på hodet. 

Hadde jeg vært dere, hadde jeg heller prioritert parforholdet og evt samlivsrådgivning, og ikke gjort noe du kan angre på senere.

Kisen har hatt ett år og 8 mnd på seg til å bli voksen. Hvorfor i all verden skal man holde ut med tufser som ikke gidder å bidra? Livet har da vel blitt like mye snudd på hodet for henne som for ham.

Når det er sagt så er jeg enig i parterapi, det kan hjelpe. Eller det kan gå til helvete allikevel. Da har man i hvert fall gitt ham en sjanse.

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vurderer å gå fra samboeren min. Vi har et barn på ett år. Han bidrar null og niks med noe som helst, verken husarbeid, barnestell eller hygge i heimen. Det er likevel noen punkter som stopper meg:

- Jeg ønsker å beholde huset. Med hensyn til både meg, barnet og barnehagen. Jeg er ganske sikker på at han vil motsette seg dette. Finnes det noen regler for dette når jeg kommer til å være hovedforsørger for barnet?

- Jeg er litt skeptisk til at han skal ha samvær med barnet alene. Han er for så vidt snill med barnet og leker fint i 5-10 min av gangen. Men interessen og ansvarligheten utover dette har vært minimal. Er dette nok til å kreve samvær med tilsyn?

- Samlivsbrudd er plan B. Plan A er at vi kan skape et liv sammen som er godt og gunstig for alle parter. Men det butter mye mot til tider, så jeg er usikker på når jeg bør kaste inn håndkleet. 

Æsj! Er det noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 9632e...63b

Forlat han i går. Det du beskriver er for døvt og dødt.

Hvem eier huset da? 

Anonymkode: 4639b...ea8

[AnonymBruker]

11 timer siden, Minlillelykke skrev:

Ta en prat med familievernkontoret. De kan veilede dere til fine løsninger. Kanskje dere trenger litt egentid?

Neppe. Dødt er dødt.

Anonymkode: 4639b...ea8

[Minlillelykke]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neppe. Dødt er dødt.

Anonymkode: 4639b...ea8

Litt drastisk å dra slike konklusjoner uten en nøytral tredjepart. Særlig med barn i bilde.

[Gjest Trolletrine]

17 timer siden, Glød skrev:

Kisen har hatt ett år og 8 mnd på seg til å bli voksen. Hvorfor i all verden skal man holde ut med tufser som ikke gidder å bidra? Livet har da vel blitt like mye snudd på hodet for henne som for ham.

Når det er sagt så er jeg enig i parterapi, det kan hjelpe. Eller det kan gå til helvete allikevel. Da har man i hvert fall gitt ham en sjanse.

Hvor leser du ett år og 8 mnd? Jeg leste kun ett år🤔 Og ja, livet har blitt snudd opp ned for begge to, og da mener jeg man bør vente til alt har stabilisert seg litt før man tar drastiske valg. Ikke minst er det et lite barn med i denne situasjonen.

Vi har av naturlige årsaker bare fått vite den enes syn på denne saken. For alt vi eller TS vet, kan mannen ha fødselsdepresjon (ja, menn kan også få det). 

TS skriver selv at plan B er et liv med mannen, Da tenker jeg det fremdeles er følelser involvert,- de gode følelsene har vel sannsynligvis druknet i babygulp, våkenetter og manglende nærhet og kommunikasjon. 

Blir litt for lettvint å råde henne til å gå fra han. Det er en avgjørelse som påvirker minst tre mennesker drastisk, og ikke noe man bør ta lett på. Da heller puste litt med magen og oppsøke hjelp. 

 

 

[Million]

19 timer siden, lotte00 skrev:

Hvor leser du ett år og 8 mnd? Jeg leste kun ett år🤔

 

 

Graviditeten medregnet, er de 8 månedene. Man oppdager gjerne at man er gravid etter en måneds tid, og da er det 8 måneder igjen å venne seg til tanken på å bli forelder. Dette gjelder både mor og far. Så er ungen ett år i dette tilfellet. Altså, begge parter har hatt ett år og 8 måneder å venne seg til livet som forelder.

[I Grosny]

På 27.8.2017 den 16.43, AnonymBruker skrev:

Vurderer å gå fra samboeren min. Vi har et barn på ett år. Han bidrar null og niks med noe som helst, verken husarbeid, barnestell eller hygge i heimen. Det er likevel noen punkter som stopper meg:

- Jeg ønsker å beholde huset. Med hensyn til både meg, barnet og barnehagen. Jeg er ganske sikker på at han vil motsette seg dette. Finnes det noen regler for dette når jeg kommer til å være hovedforsørger for barnet?

- Jeg er litt skeptisk til at han skal ha samvær med barnet alene. Han er for så vidt snill med barnet og leker fint i 5-10 min av gangen. Men interessen og ansvarligheten utover dette har vært minimal. Er dette nok til å kreve samvær med tilsyn?

- Samlivsbrudd er plan B. Plan A er at vi kan skape et liv sammen som er godt og gunstig for alle parter. Men det butter mye mot til tider, så jeg er usikker på når jeg bør kaste inn håndkleet. 

Æsj! Er det noen som har noen gode råd til meg?

Anonymkode: 9632e...63b

Du vurderer, altså er ingenting avgjort enda. 

Kom dere på samlivskurs.

Spør gubben hva han egentlig vil, og om han er villig til å legge en plan sammen med deg for å få det til.

Det aner meg at du også må jobbe med din egen mentalitet. Det virker som om du har for høye krav og gubben for lave krav til kvalitet på husstell og barnepass. Det ideelle er om du slipper deg litt ned, og han tar i litt mer. Jeg tror det er du som er driftssjef i hjemmet, og at han blir stående tafatt og passivt der du tar styringa, litt fordi du styrer for hardt og målbevisst. Gi mer  blaffen og la han ta over mer med sin slappere kvalitet.

 

 

[Gjest Trolletrine]

1 time siden, Million skrev:

Graviditeten medregnet, er de 8 månedene. Man oppdager gjerne at man er gravid etter en måneds tid, og da er det 8 måneder igjen å venne seg til tanken på å bli forelder. Dette gjelder både mor og far. Så er ungen ett år i dette tilfellet. Altså, begge parter har hatt ett år og 8 måneder å venne seg til livet som forelder.

Hehe...Ok. Men sånn tenker ikke jeg. Det er temmelig stor avstand fra en pastellfarget graviditet/ventetid, og til barnet faktisk er født. Man kan tro, føle og mene mye på forhånd som viser seg feil idet et barn blir født. Hverdagen før og etter en graviditet er ofte veldig forskjellig fra hva man har tenkt seg på forhånd. 

Dette barnet er ett år,- ergo har disse fungert som foreldre i ett år. På dette året har dette paret opplevd en fødsel, barsel, nattevåk og mye mer. Hver for seg store stressfaktorer. Og hvem vet hvordan mannen opplever dette? Sliter han med inntrykk fra fødselen? Er han sjalu? Deprimert? Forvirret? Sliten? Hva med TS? Hvordan har hun hatt det?

Det finnes mengdevis med  årsaker til at dette paret sliter. Da blir det fordømt lite empatisk og ikke minst lite løsningsorientert å be folk gi opp et forhold fordi det butter imot siste tiden. Uansett om   vi snakker om 2 år, 18 mnd, 1 år eller mindre.

[Gjest NotNaomi]

Ingen får tilsyn fordi de ikke bidrar nok med barnet i parforholdet. Du kan alvorlig ikke stole så lite på ham,og er det noen eksempler på at barnet har vært i fare i hans varetekt? Og nei,selv om en får hovedomsorg for barnet,så har en ikke "rett til huset". 

 

[AnonymBruker]

Få ham til å lese denne blogposten: She divorced me because I left dishes by the sink

Anonymkode: ccc2a...e86

[AnonymBruker]

Dere mødre lol-  fordi du har presset ut et barn skal du får huset?  HAHA!  Det er nok han som bidrar mest med å betale for det huset der, så lykke til med det.  

 

Anonymkode: 418ba...f15

[AnonymBruker]

Forlat ham mens du fortsatt er i stand til å samarbeide med ham og ungen er så liten at han ikke husker at det har vært annerledes. Vil ikke mannen gjøre sin andel av jobben er det mye enklere å være alene. Det kommer ikke til å endre seg. Jeg gikk fra en slik mann selv og kjenner flere andre alenemødre med fullstendig uinteresserte barnefedre. Det er overraskende hvor mange menn det er som driter i ungene sine. Prøv gjerne parterapi først, men helt ærlig så tviler jeg på at det fungerer. Hvis ikke det å få et barn er omveltning nok til å rusle liv i mannen, så er i alle fall ikke parterapi det.... 

Anonymkode: 3ebc3...f12

[AnonymBruker]

Det skulle vært et regelverk mot å gå fra hverandre de første to åra av barnets levetid. Dere er i unntakstilstand!!! Ikke gjør noe som helst drastisk når barnet er så lite, med mindre det er skikkelig ille. Prøv å løse ting, søk hjelp. 

Anonymkode: ea78e...e97