Hva om jeg bare får gutter?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren har begynt å snakke litt om barn, uten noen planer for å starte prøving i nærmeste fremtid. Jeg har lyst på barn, men jeg er så redd for at jeg bare skal få gutter. Det høres sikkert skikkelig teit ut, men jeg er redd for å sitte igjen med bare gutter, og aldri få noen jente. Det blir nok ett eller to barn på oss, og jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst på en gutt. Jeg hadde sikkert blitt glad i ham dersom jeg hadde fått en gutt, men nå kjenner jeg at jeg er litt redd for å bli gravid fordi jeg er redd for å bli kjempeskuffet dersom det skulle vise seg å være en gutt. Om den første er jente kan nummer to godt være gutt, men er den første gutt er jeg redd jeg ikke tør å prøve igjen i tilfelle jeg ender opp med bare gutter..

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så mye mer lyst på en jente, men det kan ha noe med å gjøre at jeg har veldig jentete interesser selv, og at jeg er redd for å ikke få tid til de hvis jeg får en gutt som ikke har lyst til å bli med. Er også redd for at en gutt vil bli veldig nær faren, og at vi ikke vil få det samme forholdet.

Er det noen som har tenkt det samme som meg før de ble gravide? Fikk du jente eller gutt, og hvordan reagerte du? Dette høres sikkert ut som en barnslig problemstilling, men jeg er voksen og synes dette er så vanskelig for jeg skulle ønske jeg hadde like lyst på begge kjønn.. 

Anonymkode: da533...3e4

[Ginny]

Skjerp deg!

[stan]

Uansett hva du tenker og planlegger blir alt helt annerledes når barnet først er der. Da er det ikke lenger en gutt eller en jente, da er det ditt barn. Og kjønnet er ikke egentlig så viktig lengre.

[Gjest Peaches]

Tenk på de som ikke kan få barn i det hele tatt...veldig kjekt med sønner så vel som døtre, blir glad i  barna en får uavhengig av kjønn. Lykke til!

[AnonymBruker]

Herregud, TS, skjerp deg!

 

Anonymkode: 44d8b...d8a

[AnonymBruker]

Man skal liksom skamme seg for å ha sånne tanker. Men jeg er som deg, redd for å kun få gutter. Så klart vil jeg elske dem, men jeg kjenner at jeg har veldi lyst på ei jente også. Et par som bor ved moren min har 5 barn, alle gutter. Jeg skal bare ha 1 eller 2 barn, men håper jo at ene blir jente. 

Anonymkode: 000bb...98c

[Lykkehjerte]

Min første tanke var her, at det kan høres ut som om, at du kanskje ikke moden/klar nok til å få barn. Umodne tanker om kjønnet, samtidig modnes som regel de tankene raskt, da tilfellet er reelt! 

[Forundret..]

De fleste med hodet på riktig sted tenker at samme hvilket kjønn det er så lenge det er friskt.

Og når det kommer til kontakt, det jeg opplever er at jentene blir pappadalter mens guttene blir mammadalt.

Får du kun sønner så kan du bli en god svigermor og evt bestemor til jentebarnebarn og guttebarnebarn.

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ginny skrev:

Skjerp deg!

Det synes jeg er utafor å si. Hun sier selv hun synes det er barnslig å tenke sånn, men nå er det nå slik hun tenker. Man kan ikke noe for det man føler!

TS: Jeg har også lyst på en jente først, men har avtalt med samboer at det kjønnet vi ikke får - det adopterer vi. Er det et alternativ for deg/dere?

Jeg kjenner et par som fikk 4 jenter, og et par som fikk 5 gutter - men tro meg, begge flokkene har blitt så elsket som de bare kan bli. Var nok litt tøft for den forelderen som var den eneste av sitt kjønn, men man finner likevel felles interesser og gleder

Anonymkode: 62cea...3e2

[AnonymBruker]

Guud! Folk sliter med å bli gravide! Var inkludert meg! Siste jeg bekymret meg over er kjønnet!! Og mange får ikke friske barn også! Normale folk bryr seg ikke om kjønnet! Så lenge de kan bli gravide og fpr et friskt barn! Det er det som teller.. Huff

Anonymkode: 29a31...b55

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man skal liksom skamme seg for å ha sånne tanker. Men jeg er som deg, redd for å kun få gutter. Så klart vil jeg elske dem, men jeg kjenner at jeg har veldi lyst på ei jente også. Et par som bor ved moren min har 5 barn, alle gutter. Jeg skal bare ha 1 eller 2 barn, men håper jo at ene blir jente. 

Anonymkode: 000bb...98c

Jeg kommer sikkert også til å bli glad i barna mine uansett kjønn, men jeg har bare så innmari lyst på en jente. 

6 minutter siden, Lykkehjerte skrev:

Min første tanke var her, at det kan høres ut som om, at du kanskje ikke moden/klar nok til å få barn. Umodne tanker om kjønnet, samtidig modnes som regel de tankene raskt, da tilfellet er reelt! 

Jeg er mer enn voksen nok til å få barn (nesten sånn at jeg må henge i, før jeg blir for gammel), men jeg føler meg ikke mentalt klar ennå - og vi skal ikke starte prøving nå med en gang. Tror du at jeg kommer til å endre mening når vi begynner å prøve, at ønsket om barn da kommer i første rekke og kjønn ikke blir så viktig?

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det synes jeg er utafor å si. Hun sier selv hun synes det er barnslig å tenke sånn, men nå er det nå slik hun tenker. Man kan ikke noe for det man føler!

TS: Jeg har også lyst på en jente først, men har avtalt med samboer at det kjønnet vi ikke får - det adopterer vi. Er det et alternativ for deg/dere?

Jeg kjenner et par som fikk 4 jenter, og et par som fikk 5 gutter - men tro meg, begge flokkene har blitt så elsket som de bare kan bli. Var nok litt tøft for den forelderen som var den eneste av sitt kjønn, men man finner likevel felles interesser og gleder

Anonymkode: 62cea...3e2

Takk for svaret ditt, det hjelper jo lite å be meg skjerpe meg når jeg føler noe. Jeg tenker at det å diskutere det og få innspill kanskje vil hjelpe meg til å tenke annerledes - for jeg vil jo ikke føle det på denne måten!

Adopsjon er ikke aktuelt for oss, både fordi vi vil ha tette barn (så de får noen å leke med) og fordi det ikke føles riktig for meg.

TS

Anonymkode: da533...3e4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, stan skrev:

Uansett hva du tenker og planlegger blir alt helt annerledes når barnet først er der. Da er det ikke lenger en gutt eller en jente, da er det ditt barn. Og kjønnet er ikke egentlig så viktig lengre.

Enig med stan. Huff, vet du hva, nå er jeg sikkert litt hard med deg fordi dette er en reell problemstilling for deg, men dette er jo egentlig helt teit. Hva er greia med dette fokuset på kjønnet til babyen? Jenter er ikke bare søte små prinsesser som får et fantastisk godt forhold til moren sin. De kan være alt mulig annet, og ofte er det slik at mor-datter-forholdet kan være MER utfordrende. Gutter er ikke bare brøleaper som tar etter far i ett og alt og som skyver mor til side, ofte har gutter/menn et nært forhold og er svært knyttet til mor opp igjennom livet. Generaliseringer dette også ja, men ofte er det slik. Mor-sønn-forholdet blir ofte nært, selv om sønnen blir en motorsykkelentusiast og mor er en helt "vanlig" dame uten interesse for motor og kjøretøyer.

Jeg strever av og til mer med forholdet mitt til datteren min, enn jeg gjør med forholdet til sønnen min. Og allikevel så elsker jeg dem begge like høyt, på den der "det gjør vondt å være så glad i dere"-måten. Og de er MENNESKER, det er de små menneskene de er med hver sin personlighet som jeg elsker. Ikke først og fremst at den ene er jente og den andre gutt. Og TS, herregud for en vakker og nydelig liten smågutt jeg har, med lyst krøllehår og blå øyne og det nydelige lille fjeset hans, humoren og alle de tusen spørsmålene han har. Hvor klok han er og så fin og omsorgsfull, han gir koser til søsteren sin og ønsker seg en lillebror, for den vil han bære rundt og kose på, sier han Og hvordan han kryper opp i fanget mitt og vil kose, og hvordan det myke lille kinnet hans er å gi et kyss eller en kos. De små møkkete hendene etter en dag i bhg hvor han har lekt i søla og kost seg, og hvordan han leker i dyp konsentrasjon med lekebilene sine og øver seg på å mekke. Jeg har ikke peiling på biler, men hva gjør vel det om sønnen min elsker alt som brummer? Jeg har vel et nært forhold til ham for det! Og det er jo positivt å ha en handy sønn når han blir voksen  

Og den dagen han ble født, jeg syntes også det var uvant og rart å få en gutt fordi jeg hadde jente fra før, - men da han var ute i verden og jeg så ham så var det HAN, han var akkurat den han skulle være, og han var mitt barn. Jeg ville ikke bytta ham mot en jente til for alt i denne verden. Det var akkurat han jeg skulle få.

Dette ble langt, men jeg følte for å si noe om dette, ser dette temaet kommer opp igjen og igjen. TS, det er virkelig egentlig ingen krise å få gutt. Begge kjønn er like bra.

 

Anonymkode: 19b02...64b

[AnonymBruker]

Jeg tenkte slik før jeg fikk barn selv, så ble jeg gravid, etter to år med prøving, frustrasjon og vi sto i kø for ivf. Da vi var til oul klarte de ikke se kjønnet, så jeg tok en ul noen uker etterpå, en gutt var det. Jeg var så glad for barnet i magen at kjønnet betød plutselig ingenting. Så kom gutten, og han er virkelig helt herlig! Kunne aldri ha byttet han mot noe! Nå er han bare to år, men jeg har alikevel tid til å dyrke egne interesser. Her er det heller ikke stor forskjell på mamma og pappa, enda. Så ønsket vi oss ett barn til, jeg ble gravid og hadde veldig gutte følelse. Kom til oul og jammen får vi ikke ei jente denne gangen. Dette med graviditet og barn er så uforudsigbart at det ikke kan planlegges, ihvertfall ikke kjønn. Du kommer til å elske barnet ditt uavhengig av kjønn. Jeg kjenner selv på følelsen av det å ha plass til to, for kjærligheten til gutten min er så sterk! Men dette går seg nok til

Anonymkode: f9b8a...6a9

[AnonymBruker]

Det er mange som tenker som deg! Jeg snakket med to kollegaer da jeg ble gravid. Begge hadde begynt å gråte da de fikk vite kjønnet på babyen. Hun ene hadde kamuflert det på UL ved å si at hun var rørt, men egentlig var begge veldig skuffet. 

Jeg brukte også litt tid på å venne meg til tanken på at babyen i magen var en jente. Var så forberedt på at det skulle bli gutt, da alle i familien på begge sider har fått gutt først i flere generasjoner.

 

Skulle du gå en gutt først kan du reise til utlandet og sette inn jentefoster.

Anonymkode: 088cb...c7f

[AnonymBruker]

Helt utrolig at folk har slike tanker, bare det å få et barn er magi her i livet.

Anonymkode: f75d6...456

[kvinneguide]

Selv om du skulle få en jente vil hun ikke være en kloning av deg selv. Kanskje hun er interessert i helt andre ting enn deg. Hvis du ønsker et nært forhold til ditt barn må du la barnet være et selvstendig individ. 

[~white lady~]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med stan. Huff, vet du hva, nå er jeg sikkert litt hard med deg fordi dette er en reell problemstilling for deg, men dette er jo egentlig helt teit. Hva er greia med dette fokuset på kjønnet til babyen? Jenter er ikke bare søte små prinsesser som får et fantastisk godt forhold til moren sin. De kan være alt mulig annet, og ofte er det slik at mor-datter-forholdet kan være MER utfordrende. Gutter er ikke bare brøleaper som tar etter far i ett og alt og som skyver mor til side, ofte har gutter/menn et nært forhold og er svært knyttet til mor opp igjennom livet. Generaliseringer dette også ja, men ofte er det slik. Mor-sønn-forholdet blir ofte nært, selv om sønnen blir en motorsykkelentusiast og mor er en helt "vanlig" dame uten interesse for motor og kjøretøyer.

Jeg strever av og til mer med forholdet mitt til datteren min, enn jeg gjør med forholdet til sønnen min. Og allikevel så elsker jeg dem begge like høyt, på den der "det gjør vondt å være så glad i dere"-måten. Og de er MENNESKER, det er de små menneskene de er med hver sin personlighet som jeg elsker. Ikke først og fremst at den ene er jente og den andre gutt. Og TS, herregud for en vakker og nydelig liten smågutt jeg har, med lyst krøllehår og blå øyne og det nydelige lille fjeset hans, humoren og alle de tusen spørsmålene han har. Hvor klok han er og så fin og omsorgsfull, han gir koser til søsteren sin og ønsker seg en lillebror, for den vil han bære rundt og kose på, sier han Og hvordan han kryper opp i fanget mitt og vil kose, og hvordan det myke lille kinnet hans er å gi et kyss eller en kos. De små møkkete hendene etter en dag i bhg hvor han har lekt i søla og kost seg, og hvordan han leker i dyp konsentrasjon med lekebilene sine og øver seg på å mekke. Jeg har ikke peiling på biler, men hva gjør vel det om sønnen min elsker alt som brummer? Jeg har vel et nært forhold til ham for det! Og det er jo positivt å ha en handy sønn når han blir voksen  

Og den dagen han ble født, jeg syntes også det var uvant og rart å få en gutt fordi jeg hadde jente fra før, - men da han var ute i verden og jeg så ham så var det HAN, han var akkurat den han skulle være, og han var mitt barn. Jeg ville ikke bytta ham mot en jente til for alt i denne verden. Det var akkurat han jeg skulle få.

Dette ble langt, men jeg følte for å si noe om dette, ser dette temaet kommer opp igjen og igjen. TS, det er virkelig egentlig ingen krise å få gutt. Begge kjønn er like bra.

 

Anonymkode: 19b02...64b

Dette var virkelig bra skrevet! Helt enig! Har selv kun en sønn, og vi har et nært og godt forhold og kan snakke om alt mulig. En datter hadde også vært flott, man blir like glad i de uansett! :-)

Endret 26. august 2017 av ~white lady~
feil

[N85]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

- men da han var ute i verden og jeg så ham så var det HAN, han var akkurat den han skulle være, og han var mitt barn. Jeg ville ikke bytta ham mot en jente til for alt i denne verden. Det var akkurat han jeg skulle få.

Nøyaktig sånn følte jeg det også!🙂 visste ikke kjønnet før gutten min ble født, men var lenge sikker på at det var ei jente, så ble litt overrasket med det samme. tror det er ganske vanlig å tenke at man kanskje ønsker seg ett kjønn mer enn det andre. Men jeg er også enig med stan i at man først og fremst får et barn - ikke en gutt eller jente.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og samboeren har begynt å snakke litt om barn, uten noen planer for å starte prøving i nærmeste fremtid. Jeg har lyst på barn, men jeg er så redd for at jeg bare skal få gutter. Det høres sikkert skikkelig teit ut, men jeg er redd for å sitte igjen med bare gutter, og aldri få noen jente. Det blir nok ett eller to barn på oss, og jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst på en gutt. Jeg hadde sikkert blitt glad i ham dersom jeg hadde fått en gutt, men nå kjenner jeg at jeg er litt redd for å bli gravid fordi jeg er redd for å bli kjempeskuffet dersom det skulle vise seg å være en gutt. Om den første er jente kan nummer to godt være gutt, men er den første gutt er jeg redd jeg ikke tør å prøve igjen i tilfelle jeg ender opp med bare gutter..

Jeg vet ikke hvorfor jeg har så mye mer lyst på en jente, men det kan ha noe med å gjøre at jeg har veldig jentete interesser selv, og at jeg er redd for å ikke få tid til de hvis jeg får en gutt som ikke har lyst til å bli med. Er også redd for at en gutt vil bli veldig nær faren, og at vi ikke vil få det samme forholdet.

Er det noen som har tenkt det samme som meg før de ble gravide? Fikk du jente eller gutt, og hvordan reagerte du? Dette høres sikkert ut som en barnslig problemstilling, men jeg er voksen og synes dette er så vanskelig for jeg skulle ønske jeg hadde like lyst på begge kjønn.. 

Anonymkode: da533...3e4

Jeg er den eldste i vår familie og er jente. Min mor hadde forventninger til at vi skulle gjøre ting for jenter sammen, men jeg har aldri likt det samme som henne. Noe som hun er bitter for ennå. 

Jeg var skråsikker på at det kom til å bli en gutt og det ble det, så var ikke så mye å reagere på. Vi har gjort alt fra å legge på neglelakk, leke med barbie til å spille playstation og lekeslåss.Han er syv år nå. 

Anonymkode: efbd5...102

[AnonymBruker]

Jeg hadde noen av de samme følelsene som deg, og når det viste seg å være en gutt på ultralyd så ble jeg skuffet i sånn ca 1 min før jeg ble lykkelig for at det var et friskt barn inni der. 

Nå er jeg gravid med nr 2 og vil helst ha gutt 😂

Anonymkode: 26140...fcf