Ung voksen

[AnonymBruker]

Hva hadde dere 'krevd'/ forlangt av en på 19 som bor hjemme? Går på skole.

Tilbringer all tid på rommet, når han er hjemme. Når en prøver å få kontakt/ snakke eller be han komme ut av rommet er 'ALT mas eller er opptatt.  Føler jeg ikke kjenner han lenger. 

Er det for mye å kreve

Snakke sammen 10 min i løpet av dagen om løst og fast.

Gi beskjed når du går ut, når ca en kommer hjem.

Gi beskjed hvis en sover over hos noen.

Ta ut søppla.

Rydde opp etter seg.

Osv...

 

Anonymkode: 0d2ca...01e

[AnonymBruker]

Dette er en vanskelig alder hvor ungdommen gjerne er overveldet av krav fra ulike deler av livet. Oppførselen du beskriver er slettes ikke uvanlig. Jeg regner med at h*n går VG3, et svært stressende skoleår for de fleste. Det er mange hensyn å balansere. Sosialliv, kjærlighet/forelskelse/avvisning, skolearbeid, fremtidsplaner/tanker. På toppen av dette kommer en grunnleggende konflikt hvor ungdommen egentlig er såpass gammel at h*n føler seg "uavhengig" av familiens rede, altså har h*n et sterkt indre ønske om å være selvstendig og ta eget initiativ. Problemet blir å finne overskudd og energi til å gjøre nettopp disse tingene.

"Mas" fra mamma vil oppleves som en hindring for dette indre ønsket.  

Om ungdommen har problemer utover vanlige ungdomsproblemer vil dette ytterligere forsterke oppførselen. F.eks mobbing/utestenging, sykdom, eller psykiske problemer.

Livet som 19-åring er er fullt av brutale prioriteringer. Trikset er å få ungdommen selv til å ta initiativet og føle at det kommer fra dem - ikke fra deg. "Mas" vil "resette" fremgangen til å nå det punktet hvor ungdommen tar tak i det selv.

Noe du må unngå er å gjøre tingene for ungdommen. Altså, ikke rydd rommet deres i et frustrert øyeblikk. Ikke vask klærne deres fordi de ikke gjør det selv. Ikke gjør noe de må forventes å samle initiativ til å gjøre selv som voksne individer.

Ang. krav, så er ikke krav så veldig lurt - nettopp fordi initiativet bør komme fra dem selv for å ha varig effekt. Å tilrettelegge for at dette initiativet kommer frem er lurere.

Anonymkode: 9dd2f...5de

[AnonymBruker]

Glemte å skrive: Fundamentet for disse ønskene du har er gjerne lagt i barneårene, og det er litt sent å begynne å kreve dette nå. Hvis du ikke har innprentet en ansvarsfølelse i ungdommen i en yngre alder som gjør at h*n sier fra til deg når h*n overnatter hos andre, drar ut uten å si fra når de er hjemme osv - så er det dessverre vanskelig å gjøre noe med raskt nå.

Prøv å snakke med ungdommen. Si at du blir så bekymret og lei deg når h*n ikke sier fra at du f.eks ikke får sove. Alle barn er innerst inne glade i foreldrene sine og ønsker dem ikke vondt. Hvis du viser hvordan oppførselen h*n har påvirker deg kan dette hjelpe på.

Anonymkode: 9dd2f...5de

[Gjest Purple lady]

Ts. Her. Takk for svar

Er i løpet av de siste årene han har snudd.  Før var han veldig hjelpsom og veldig omtenksom. 

[AnonymBruker]

Det er helt normalt, og du har allerede fått et veldig godt svar. 

Min eldste sønn er 21, og vi er litt over denne fasen nå. Han bor fortsatt hjemme, så vi kan vel konkludere med at det har gått fint. 

Når han gikk siste året på vgs, så var han skolelei, sliten og til de grader umotivert. Heldigvis har vi hatt mulighet til å gi han sin egen arena, med bad, soverom og stue. Her kunne han trekke seg tilbake og unngikk mye unødvendig mas. Pliktene har vært 1) vask og rydd eget rom/ bad/ stue 2) sørge for å legge skittentøy på vaskerommet og legge på plass rent tøy. 

Jeg har gått i meg selv, og ikke mast over rot eller voksende skittentøyhaug. Jeg tenker at det er han som lever i rotet og han som vil mangle rene klær. 

Etter at han fikk lappen, så kommer og går han som han vil. Jeg vil ikke ha full kontroll på livet hans, og prøver å ikke spør så mye. Jeg jobber rett og slett med meg selv for å slippe kontrollen. Han må jo få leve sitt liv. 

(Dette hadde nok vært annerledes om han stadig var på fylla, i trøbbel, ble kjørt hjem av politiet... men det har aldri vært noe sånt). 

Jeg prøver også å ligge litt i forkant av hans ønske om å være voksen, ved å ha voksne forventninger til han. Vil han være voksen, så forventer jeg at han låser døren etter seg, rydder etter seg, betaler regninger han får og annet som dukker opp. Og da seier jeg "du vil være voksen, da forventer jeg...." 

jeg har i dag en veldig selvstendig sønn, som nyter å kunne bo hjemme og slippe alle "voksenpliktene". Han setter pris på foreldrene sine, og ser hva vi gjør for han og bidrar når vi ber om det  

ang å snakke sammen, så må du styre temaene til noe som ikke blir masete. Diskuter litt politikk nå i valgtidene; skal han stemme, og hva er viktig for han? Har venne fått lappen? Hva vil han studere? Trenger han nye klær? Skal dere shoppe sammen? Send snap av dobbelhaka di, middagen, uryddige sko, en is (til han) osv. 

Møt han på hans arena  

 

Anonymkode: bc43f...d5b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva hadde dere 'krevd'/ forlangt av en på 19 som bor hjemme? Går på skole.

Tilbringer all tid på rommet, når han er hjemme. Når en prøver å få kontakt/ snakke eller be han komme ut av rommet er 'ALT mas eller er opptatt.  Føler jeg ikke kjenner han lenger. 

Er det for mye å kreve

Snakke sammen 10 min i løpet av dagen om løst og fast.

Gi beskjed når du går ut, når ca en kommer hjem.

Gi beskjed hvis en sover over hos noen.

Ta ut søppla.

Rydde opp etter seg.

Osv...

 

Anonymkode: 0d2ca...01e

Du kan ikke begynne å "omvende" en en kar på 19. år! Det du her spør om råd i forhold til, er noe du skulle ha innarbeidet fra gutten ble født. Da hadde det også sittet i dag, som en selvfølge hos ditt unge, voksne barn.

Anonymkode: 6a171...f64

[heipådegsann]

Selv måtte jeg flytte ut som 16åring for at forholdet mellom meg og foreldrene mine skulle bli bedre igjen. Altså det var ikke kjempedårlig, men litt likt det du beskriver.

Nå vet jeg jo ikke hvordan sønnen din egentlig tenker. Men jeg hadde ihvertfall på ett punkt en ekstrem løsrivelsestrang. Ble helt gal hver gang mamma og stefar "maste", og ville bare bort.

Og for å få det klart: foreldrene mine og jeg har hatt et kjempebra forhold både før og etter denne perioden. Nå er jeg 20, og hadde nettopp den beste sommerferien jeg kan huske: 2måneder hjemme med mamma og familien (ser dem vanligvis bare en gang i halvåret da vi bor 60-70mil ifra hverandre) 😄

Men jeg ville nok forventet at en 19åring rydder opp etter seg og tar ut søppla. Er også høfflig å si ifra når man drar ut, selv om jeg godt forstår det kan være vanskelig å vite når man kommer hjem, men det må da være mulig å ringes om.

[AnonymBruker]

Ikke for mye å kreve at han rydder opp etter seg og går ut med søpla. Er også greit å si fra når han sover borte, men samtale og samvær kan du ikke forlange. Hvordan har forholdet vært før dette? Har dere pleid å ha lange samtaler hver dag? Kan han være fortrolig med deg? Min erfaring før jeg flyttet ut hjemmefra var at mor plutselig skulle spørre hva jeg hadde gjort, hvem jeg hadde vært med, hva jeg tenkte på og drev med osv. Siden dette var noe hun ellers aldri hadde gjort følte jeg det kun ble utspørring og kontroll, ikke at hun oppriktig brydde seg. Da hadde hun jo hatt slike samtaler med meg gjennom hele oppveksten og ikke bare når jeg begynte å bli voksen, selvstendig og trekke meg vekk fra familien.

Anonymkode: a332b...028