Nært forhold til stebarn?

[Gjest gjesta]

Stesønn er her annenhver helg. Jeg innrømmer at jeg har holdt meg litt vekke før, har slitt litt, og det har gått opp og ned. Nå i det siste involverer jeg meg mer, og håper å et bra og nært forhold til stesønn (snart 4 år).

Er det lett å få et nært forhold selv om jeg ikke ser han mer enn annenhver helg.

Hvilket forhold har du til stebarnet ditt?

Det går litt opp og ned for meg, har litt vonde følelser iblant, men gjør mitt beste. Sist helg gikk veldig bra, og det var koselig. Følte meg mer inkludert, at desto mer jeg involverte meg, desto mindre utenfor følte jeg meg.

[Gjest Mayamor]

Sist helg gikk veldig bra' date=' og det var koselig. Følte meg mer inkludert, at desto mer jeg involverte meg, desto mindre utenfor følte jeg meg.[/quote']

Der tror jeg du sa det selv...

For å "få" noe - må en "gi" noe.

Og det "noe" er helst å gi av seg selv...

Mayamor

[Gjest gjesta]

Ja

Det gjorde utrolig godt. Bare det å være den som laget en skive til stesønn. At ikke typen min gjør alt. Det gjør godt å føle at jeg er viktig for stesønn også

Men innrømmer at det er ikke lett å ikke ha unger sammen med typen min enda. Jeg tror jeg vil føle vi er mer en familie når vi har unger, og stesønn er bror til våre barn. At jeg er mamma og kjæresten min pappa.

At jeg slipper å få vonde følelser av og til, at jeg er mer en del av alt. Gleder meg til det

Er du stemor?

[Gjest Mayamor]

Familiesituasjonen her:

* jeg har en gutt på 8 år

* samboer har jente på 10 år, gutt på 9 år og gutt på 7 år

* vi har en gutt sammen på 14 mnd

Hører flere sier at det er lettere å være stemor når en har egne og/eller felles barn

Men lett er det ikke alltid.

Gi det bare tid.

Det høres nå ut som at du bryr deg.

Og det merker barnet.

Lykke til.

Mayamor

[Gjest gwendolinn]

Vanskelig. Min stesønn på 10 er ikke lett å komme innpå. Vet ikke om det er fordi han er beskjeden eller ikke for til sin far kan han rope til fra andre enden av huset og snakker konstant selv om det er mange fremmede til stede.

Men når jeg (og andre som ikke er i direkte familie med ham eller en lekekamerat) prøver å snakke til ham da får jeg knapt enstavelsesord uttav ham. Er ikke lett å bli kjent med et barn når du spør om noe og det eneste du får uttav ham er et lavt og kort "ja", "nei", "vet ikke", "natta" eller "hadet".... De to siste svarene der sier han kun når hans far ber ham om å si det til meg. Det samme gjelder også å takke for gaver til bursdag og jul. Han har ennå ikke takket meg for julegavene han fikk av meg (vi tilbrakte ikke julen sammen). Her er et eksempel på hvordan samtalen vil være hvis jeg spør ham om julegavene:

jeg: likte du julegavene du fikk av meg?

han: (mumler)ja eller mmm.

jeg: så fint!

han: (stillhet)

Spør jeg om han vil leke med meg, for eksempel hans yndlingsspill på playstation eller på dataen vil han ikke men med sin far vil han hele tiden.

Vet ikke hva jeg kan gjøre for å bli mer kjent med ham og så han kan lære å stole på meg. Mister litt motet med å prøve å bli kjent, da jeg selv er svært beskjeden og har alltid følt meg avvist når jeg ikke får noen respons. Satser på at han blir mer åpen og pratsom når han blir eldre, men vi har sett hverandre 10 dager i måneden og mange ferier i over ett år nå og forholdet vårt er det samme nå som da vi først møttes....

[Gjest Mayamor]

Noen sier at det høres så fælt ut med "stemor-stefar-stesønn-stedatter" og vil gjerne kalle det ressurs eller ekstra...

Kjært barn har mange navn.

Jeg velger å se på min samboer som en ekstra person som bryr seg om min sønn. Og meg som en som bryr seg om samboers 3 barn.

Ingen kan vel ha for mange som er glad i en vel...?

Med mindre vi snakker om voksnes utroskap eller bigami...

Men det vil nok være vanskeligere dersom du ignorerer ham nå, men når dere en gang får felles barn - da er du superstemamma. Det vil nok stesønnen din gjennomskue eller mistro.

Bare forsett å delta i stesønnen din sitt liv som du har gjort. En 4 åring er lett å bli fortrolig med - men også lett å såre.

Mayamor

[Gjest Mayamor]

Til gwendolinn:

Stesønnen din 9 år da du kom inn i bildet.

Det er vanskeligere da - men ikke umulig.

Jeg kom inn i bildet da barna våre var 4-5-6-7 år gamle.

6 åringen var faktisk verst å bli kjent med den gangen.

Og fremdeles er han litt innesluttet mot folk han møter - men det er fordi han er usikker på seg selv og sin rolle.

Ikke fordi han misliker dem.

Vi to har nå et flott vennskap. Men det tok tid!

Ikke gi opp.

Du skriver at du selv er litt genert.

Kanskje stesønnen din merker det og er slik selv...?

Mayamor

[Gjest gjesta]

Noe som stod på nettet..

Det finnes ingen "mal" man kan følge, ingen regler eller noen standard mønstre når det gjelder stemor/stebarn forhold. Ethvert slikt forhold er forskjellig; det er også forutsetningene… Alle mennesker er forskjellige, både barn og voksne. Det handler om kjemi mellom mennesker, og evnen til å komme innpå andre mennesker. Noen har veldig lett for å oppnå tillit fra barn, andre har det ikke. Dette har også mye å si når du skal forsøke deg som stemor. Små barn er ofte enklere enn større barn. De små barna har færre forutinntatte meninger, og har lettere for å godta deg som du er. Hvis du respekterer dem, respekterer de deg, stort sett. Det er også større muligheter for at et lite barn knytter seg til deg og blir glad i deg, enn at en tenåring gjør det. Tenåringer er i utgangspunktet i en veldig vanskelig alder, hvor det skjer for mye med dem på mange plan. Derfor er det ofte en mye større utfordring å skulle være stemor for tenåringer enn for småbarn. Når du skal hanskes med tenåringer, må du bruke hodet litt i tillegg til å være deg selv. Du må prøve å tenke som dem, og huske tilbake til hvordan det var å være. Du må finne deg i mye mer fra en tenåring, men du skal allikevel sette klare grenser. Å vinne tenåringens respekt er ikke en umulig oppgave dersom du oppfører deg som "folk" og respekterer dem med deres nykker, uvaner og vanskelige dager.

[Gjest Helgevoksenperson til 2]

Hvor mye må man treffe et menneske før man greier å utvikle ewt nært forhold??

Det er stor forskjell på stemødre som bor fast sammen med barna, og de som er helgestemødre. Det første året mitt f.eks møtte jeg stebarna annenhver fredag kveld fra 1800 til søndag kveld ca 2200 (jeg reiste på jobb før de stod opp). Det blir 2 dager og 2 timer pr uke, 4 dager og 4 timer pr måned, vi snakker om 50 dager i løpet av et helt år! Det første året var jeg heller ikke med på ferie da far hadde behov for å knytte egne selvstendige bånd til barna etter bruddet med mor.

I disse stemorsdiskusjonene setter vi ofte likhetstegn foran situasjonene, og stakkars de som ikke har blitt glad i stebarna sine i løpet av kort tid. Vel, til meg tok det over ett år før jeg kjente på egne selvstendige følelser overfor barna. Jeg var i utgangspunktet glad i dem som barna til mannen jeg elsker, men nå er jeg glad i dem fordi det er dem.

Men det har vært vanskelig å først være barnløs moderne yrkeskvinne, for så å plitselig slå på knappen og være stemor i et par dager - for så å bruke all tid på seg selv og parforholdet igjen.

Bare noen refleksjoner :-)

[Naken]

Tror mengden tid man tilbringer sammen er viktig, men like viktig er det jo hva man gjør med den tiden.

Jeg tror at det forholdet man får til stebarna, og hvor fort det går, kommer mye ann på den innsatsen man legger ned.

Man kan være i samme rom som noen nærmest konstant, uten å egentlig være sammen.

Og man kan få mye kvalitet ut av litt mer begrenset tid, hvis man passer på å være ordentlig tilstede, også mentalt.

Dessuten er det jo forskjell på mennesker, noen har bedre kjemi enn andre, og det er jo klart en fordel om man "klikker" på den måten. Det er nok håp uansett utgangspunkt, men noen må sikkert jobbe hardere for å få det til.

Min situasjon:

Jeg har to stebarn, som jeg fikk da jeg traff pappaen deres for 1/2 år siden, de er snart 3 og snart 4 år.

De er hos oss annenhver helg + en overnattnining midt i hver uke.

Jeg prøvde å involvere meg mest mulig fra dag en, og det har funket for oss. Men de er jo små,- man må kanskje føle seg frem litt mer, når det gjelder større barn, som kanskje i tillegg er mer såre over at pappa/ mamma har fått ny kjærest og "nye barn".. Da er det kanskje bedre å holde seg litt i bakgrunnen i starten...

Hos oss er det jeg som tar meg av guttene på morgenen, midt i uka, siden faren går på jobb før de står opp. Det synes jeg igrunnen er fint, for da får jeg litt alenetid med dem, (og dattera mi på snart 5), en gang i uka. Det tror jeg er med på å gjøre at vi blir raskere knyttet til hverandre.

Jeg vil si at jeg har et godt forhold til stebarna mine, og jeg er glad i dem. (selv om det jo kan være slitsomt iblandt

)