Avhengighet og traumer: barndommens råskap

[SPOCA]

https://www.dagbladet.no/kultur/barndommens-raskap/68617690

Denne kronikken traff meg rett i hjertet. Den er så gjenkjenbar.

Jeg er hellig overbevist om at mange av oss som har vært overvektige, eller som er det, ikke nødvendigvis har vært det, eller er det, fordi vi er late idioter. De færreste våkner opp og ønsker å være 50 kg overvektig. Som regel er det ikke slik det fungerer.

Jeg er hellig overbevist om at man vil slite med å gå ned, eller ihvertfall holde seg nede etter vektnedgang, hvis man ikke tar tak i de eventuelle underliggende årsakene som har ført til overvekten. Nå vil noen sikkert hevde at det betyr at man unnskylder seg, men jeg tenker at det er det man nettopp ikke gjør: hvordan skal man kunne klare å ta tak i symptomet, hvis man ikke tar tak i det som forårsaker det? Det er en forklaring, ingen unnskyldning. Og hvorfor skal vi egentlig snakke om skyld?

Det er klart, det kan være det er noen overvektige der ute som rett og slett er late, og som synes det er for komfortabelt i sofaen, men jeg er ganske sikker på at for veldig mange er det ikke sånn, inkludert meg.

For min del var det nok noe som toppet seg og som gjorde at jeg rett og slett ikke klarte å ta vare på min egen kropp. Jeg opplevde mobbing gjennom oppveksten, men klarte meg allikevel godt. Jeg gjorde det godt på skolen, var svært aktiv og hadde mange interesser - og jeg hadde flott familie og gode venner utenfor skolen. Og jeg trodde lenge at jeg klarte meg godt. Jeg følte meg egentlig sterk, og jeg vil påstå at jeg egentlig har følt det hele veien. Men det hele eskalerte vektmessig (jeg slet aldri med vekt som liten, eller i ungdomsårene), da min eks banket meg opp og voldtok meg. Det var bokstavelig talt et slag i trynet. Maten ble min trøst, der jeg bodde i en by jeg ikke kjente noen, uten venner og familie. Sårbar og ganske redd. Men maten, den dømte meg ikke, den smakte godt, den fylte meg med en god følelse. Den ble et substitutt i en ensom tilværelse der jeg følte meg uelsket og verdiløs. Maten var også min måte å beskytte meg selv på: hvis jeg spiste mer ville kanskje ikke eksmannen voldta meg en gang til, for da ville han vel finne meg så stygg at han ikke orket?

Jeg gidder ikke å dulle med sannheten. Jeg spiste for mye, jeg gikk opp mye i vekt, jeg ble stor og sykelig overvektig. En dag veide jeg 166 kg. Det er sannheten. Men det er jo bare en del av den. Det dere ikke så er hvordan jeg gråt meg i søvn fordi jeg følte en enorm skam over hvem jeg var og hva jeg hadde blitt. At jeg var redd i mitt egen hjem fordi min eks på en side truet med å ta sitt eget liv hvis jeg en dag dro, samtidig som han også kunne ta kvelertak på meg og banke hodet mitt så hardt i den harde metallrammen i senga at jeg så stjerner - ja, hele universet. Det var ikke dette jeg drømte da jeg var liten.

Og nei, jeg kommer ikke til å unnskylde meg for den vekten jeg hadde. Og jeg kommer heller ikke til å si at det var synd på meg. Å unnskylde seg og føle skam er jeg rett og slett lei av. 

For min del har veien vært å være litt mer snill med seg selv: prøve å legge vekk skammen, de vonde følelsene, se framover. Og selvfølgelig: kvitte meg med min voldelige eksmann, kutte ut de vennene som faktisk ikke var venner, slutte med aktiviteter som ikke lenger gjorde meg glad. Jeg regnes fremdeles som overvektig, med mine 90-og noen-kilo, men med tanke på at jeg er 70 kg lettere føler jeg meg bedre enn jeg har gjort på mange år. 

Jeg vil bare si til andre overvektige der ute, andre som sliter med vekta: det er håp.

[AnonymBruker]

Veldig god kronikk. Tror det meste som handler om vektproblemer, rus, psykiatri og kriminalitet bunner i de samme tingene som det skrives om i kronikken.

Anonymkode: 04c30...f11

[SPOCA]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Veldig god kronikk. Tror det meste som handler om vektproblemer, rus, psykiatri og kriminalitet bunner i de samme tingene som det skrives om i kronikken.

Anonymkode: 04c30...f11

Helt enig.  

[AnonymBruker]

Ja. Mennesker som selv ikke har slitt med stor overvekt er ofte de første til å rope "spis mindre beveg deg mer, så enkelt er det!". Men grunnene til overvekt er ofte dype og komplekse, det er psykologiske mekanismer som gjør at mange av oss bruker eller har brukt mat som trøst. Min egen overvekt var også et slags vern. Jeg "meldte meg ut av" det å være seksuelt attraktiv, mye pga vonde opplevelser med menn. 

Jeg er også i prosessen nå med å gå ned i vekt. For jeg vet at jeg ikke vil holde meg frisk (har allerede en del plager) med 40+ kg for mye. Jeg innser likevel at selv om jeg har hatt vonde opplevelser i livet mitt, er det mine egne valg som har ført meg der jeg er nå. Jeg har valgt å spise på meg disse kiloene, og den erkjennelsen gjør det letter for min å takle en vektnedgang. Det gir meg kontrollen til å innse at jeg også kan gjøre gode valg som er bra for kroppen min.

 

Anonymkode: dba0c...5c3

[AnonymBruker]

Jeg ble smellfeit på grunn av de helvetes psykomedisinene. Raste ned igjen da jeg sluttet. Var ikke dypere enn det. Som du sier, årsakene er komplekse og varierer fra person til person. 

Anonymkode: ea4ab...280

[Perle]

Jeg har er helt enig. All missbruk er en form for "selvmedisinering" og jeg tror det er veldig tilfeldig om man blir rusmisbruker, alkoholiker, matmisbruker eller allt på én gang. Det hele handler om døve følelser. 

Mange går også fra å være anorektikere (ekstrem kontroll gir også en slags rus), til å "spore helt ut" i andre retningen, og sluke i seg ALLT.

 

 

Endret 25. august 2017 av Perle