skilsmisse?

[Gjest Bjørg]

Jeg har vært samboer med mannen min i 10 år, gift i fem av dem.

De siste tre årene har vi hatt store problemer. Vi er rett og slett veldig forskjellige på mange områder, og vi har ikke de samme forventningene til forholdet. Hovedproblemet vårt er kommunikasjon. Jeg blir sliten av å leve sammen med en mann jeg ikke kan snakke med. Tanken på separasjon har ligget der lenge, det er også noe som har vært diskutert med jevne mellomrom.

For halvannet år siden ble jeg gravid. Jeg fikk fullstendig panikk for å føde et barn inn i dette ekteskapet og endte opp med å ta abort. Dette gjorde ikke situasjonen mellom oss bedre, og for meg var det en slags oppvekker. Kan jeg fortsette å bo sammen med en mann jeg ikke vil ha barn med? Jeg har alltid ønsket meg en familie, og nå begynner jeg å nærme meg den alderen at det er på tide.

Allikevel har jeg ikke gjort noe med separasjonstankene. Mannen min er snill og god på alle områder, og jeg har ikke hatt noen virkelig gode grunner til å forlate ham, annet enn at jeg føler meg ensom i ekteskapet. Jeg har heller forsøkt å senke mine egne krav og forventninger - og forsøkt å innfinne meg med situasjonen slik den er.

Nå har det imidlertid dukket opp en slik grunn. Jeg har forelsket meg i en annen. Det er en mann jeg har kjent i snart et år, men det er først i den siste tiden at vi har blitt nære venner. I ham ser jeg alle egenskaper jeg savner hos mannen min. Han får meg til å føle meg levende igjen. For første gang på mange år føler jeg meg virkelig lykkelig. Men samvittigheten gnager meg, jeg er ikke stolt av meg selv. Utroskap kan aldri forsvares, og jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme i denne situasjonen.

Jeg føler at jeg nå er i mitt livs dilemma.

Skal jeg bli i mitt ulykkelige ekteskap i håp om at det kan bli bedre? Dersom jeg velger dette alternativet er jeg redd for at jeg kommer til å forelske meg i andre igjen og igjen. Allikevel virker det som det enkleste alternativet.

Skal jeg forlate mannen min og satse på nytt med den nye mannen? De fleste vil vel råde meg til å ikke hoppe rett inn i noe nytt, men det føles så riktig. Om jeg velger dette alternativet vil jeg også såre mannen min mer enn nødvendig. I tillegg føles det som et nederlag å skille seg. Folk ser nok på oss som et lykkelig par, og det vil komme mange reaksjoner.

Jeg kan holde på i det uendelige, men jeg avslutter her.

Jeg håper det er noen som har liknende erfaringer, og kan fortelle hva dere valgte og hvordan det gikk. Eller om noen bare har noen tanker rundt dette..

Bjørg

[Gjest trissie]

Ikke rart du er lei deg. Jeg skreiv nesten akkurat samme som deg i fjor og en sendte meg ei historie. Det ble veldig mye for meg å tenke på.

Jeg var helt tom for mannen min og var i lag med en kollega.

Jeg har tatt vare på historia og limer inn her, men den blir veldig lang. Skripten hopper over linjeskift så det blir litt tungt og lese. Prøv.

KJÆRLIGHETEN SOM TOK SLUTT...

Slettet i henhold til lov om kopirett. Det er bedre å linke til slike historier der de ligger opprinnelig. Hege (admin)

[Gjest trissie]

Hvordan går det med deg?

Får masse følelser når jeg hører noen som har det sånn jeg hadde det.

Dette klarer du. Klem

[Gjest spireali]

Vet han om den crushen du har?

Min mann fikk greie på det fra en kamerat, og det ble et h..... også.

Det unner jeg ikke noen, og jeg skulle ønske meg et år tilbake. Selv om innlegget til trissi var langts ville jeg heller hørt dette enn hu på familiekontoret.

Men jeg hadde vel ikke lest det da, var ikke klar for og høre på noen. Det er litt for typisk for oss jenter *o*

[Gjest Babylon]

Jeg har vært der. Levde sammen med en mann som ikke var i nærheten av å gi meg det jeg egentlig trengte. Vi var gift - utad var vi det perfekte par, men hvem vet vel egentlig hvordan livet arter seg innenfor husets fire vegger...?

Jeg falt for en kollega. En som fikk meg til å føle meg "levende", som du sa. Han var også gift, og hadde i tillegg barn, så situasjonen var rimelig kaotisk.

Men jeg satt meg ned, prøvde å forestille meg et liv med han jeg var gift med, kanskje i 50 år til - og fikk fullstendig panikk!!! Det jeg så for meg, var et liv uten mening, og - som du også sa - at jeg skulle gå et helt liv og drømme om noe som kunne vært bedre.

Så jeg gikk fra ham. Hadde absolutt ingen garanti for at min kollega kom til å gjøre det samme, men det hadde ingen betydning der og da. Jeg innså at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Folk rundt oss fikk fullstendig sjokk. De så på oss som det ultimate paret, noe som er forståelig når man bare viser frem godsidene... Men jeg ville heller ha det bra alene, enn dårlig sammen med ham.

Det som er mest positivt, er selvfølgelig at min kollega valgte å gjøre det samme 1 1/2 år etter. Han innså også at det livet han hadde ikke kunne gi ham det han trengte.

Det er tøft. Det er tungt. Man sårer mange på sin vei, men: Hvem tenker på en annet enn deg selv? Din egen lykkes smed - hørt om det?

Vi har bare ett liv. Og jeg akter i allefall å få mest mulig ut av det. Og det føler jeg at jeg har klart nå. Har vært samboer med min kollega i 2 år nå, og har ikke angret en dag, til tross for alle problemer.

Go for it, girl!

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært der. Levde sammen med en mann som ikke var i nærheten av å gi meg det jeg egentlig trengte. Vi var gift - utad var vi det perfekte par, men hvem vet vel egentlig hvordan livet arter seg innenfor husets fire vegger...?

Jeg falt for en kollega. En som fikk meg til å føle meg "levende", som du sa. Han var også gift, og hadde i tillegg barn, så situasjonen var rimelig kaotisk.

Men jeg satt meg ned, prøvde å forestille meg et liv med han jeg var gift med, kanskje i 50 år til - og fikk fullstendig panikk!!! Det jeg så for meg, var et liv uten mening, og - som du også sa - at jeg skulle gå et helt liv og drømme om noe som kunne vært bedre.

Så jeg gikk fra ham. Hadde absolutt ingen garanti for at min kollega kom til å gjøre det samme, men det hadde ingen betydning der og da. Jeg innså at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Folk rundt oss fikk fullstendig sjokk. De så på oss som det ultimate paret, noe som er forståelig når man bare viser frem godsidene... Men jeg ville heller ha det bra alene, enn dårlig sammen med ham.

Det som er mest positivt, er selvfølgelig at min kollega valgte å gjøre det samme 1 1/2 år etter. Han innså også at det livet han hadde ikke kunne gi ham det han trengte.

Det er tøft. Det er tungt. Man sårer mange på sin vei, men: Hvem tenker på en annet enn deg selv? Din egen lykkes smed - hørt om det?

Vi har bare ett liv. Og jeg akter i allefall å få mest mulig ut av det. Og det føler jeg at jeg har klart nå. Har vært samboer med min kollega i 2 år nå, og har ikke angret en dag, til tross for alle problemer.

Go for it, girl!

Til Babylon

Må si jeg beundrer din måte å tenke på....jeg sliter som faen...jeg har en samboer som ikke bryr seg om noen ting...vi har hatt sex 2 ganger på snart 1år, han engasjerer seg ikke i barna...med andre ord har jeg det forferdelig, men det som er verst er at jeg klarer ikke å gå fra ham uansett hvor mye han psyker meg ned....hvordan klarte du det??? Det som er med meg er at jeg vil vær sammen med ham men ikke slik det er nå..men nevner jeg noe om problemene så er det jeg som er problemet, så det hjelper ikke å si noe.

Jeg blir snart gal...

Derfor blir jeg så imponert når jeg leser om folk som klarer å ta steget...skulle bare ønske jeg hadde oppskriften.

[Gjest Babylon]

Til Babylon

Må si jeg beundrer din måte å tenke på....jeg sliter som faen...jeg har en samboer som ikke bryr seg om noen ting...vi har hatt sex 2 ganger på snart 1år, han engasjerer seg ikke i barna...med andre ord har jeg det forferdelig, men det som er verst er at jeg klarer ikke å gå fra ham uansett hvor mye han psyker meg ned....hvordan klarte du det??? Det som er med meg er at jeg vil vær sammen med ham men ikke slik det er nå..men nevner jeg noe om problemene så er det jeg som er problemet, så det hjelper ikke å si noe.

Jeg blir snart gal...

Derfor blir jeg så imponert når jeg leser om folk som klarer å ta steget...skulle bare ønske jeg hadde oppskriften.

Nå er jeg ikke noe orakel - jeg kan bare fortelle hva som fungerte for meg. Det som gjorde at jeg klarte å bryte ut, var rett og slett at jeg ble sint. Jeg nektet å la meg bli behandlet som en dritt, var møkk lei av å skulle unnskylde meg hele tiden, mens han kunne ture frem som han ville. Hadde mange runder med meg selv der jeg travet frem og tilbake over stuegulvet mens jeg forbannet både ham, og ikke minst meg selv, for at jeg tillot ham å gjøre dette mot meg. Forsøkte litt selvterapi der jeg messet for meg selv at jeg fortjente noe bedre enn det jeg hadde, at jeg var for mye verdt til å bli tråkket ned på den måten.

Og vet du hva? Sier man en ting ofte nok, så blir det etterhvert en sannhet. Til slutt begynte jeg å tro på det jeg selv fortalte meg. Og det var det som ga meg styrke til å gå.

Og som sagt: Jeg har ikke angret en dag. Det har kostet meg mye. Jeg mistet jobben min da forholdet til samboeren min ble oppdaget, exen har spredd rykter om meg og etter beste evne forsøkt å sverte meg, jeg havnet i stor gjeld etter skilsmissen, men på tross av alt dette har jeg aldri hatt det bedre enn jeg har det i dag. Det handler om å følge magefølelsen og instinktene sine og man må være villig til å satse!

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Jeg tenkte i årevis, brøt tilslutt og fant lykken. Ikke kast bort hele livet på noe du tror kommer til å mislykkes.

Klem fra Tex - nå gift med min beste venn

[Gjest Anonymous]

quote]Nå er jeg ikke noe orakel - jeg kan bare fortelle hva som fungerte for meg. Det som gjorde at jeg klarte å bryte ut, var rett og slett at jeg ble sint. Jeg nektet å la meg bli behandlet som en dritt, var møkk lei av å skulle unnskylde meg hele tiden, mens han kunne ture frem som han ville. Hadde mange runder med meg selv der jeg travet frem og tilbake over stuegulvet mens jeg forbannet både ham, og ikke minst meg selv, for at jeg tillot ham å gjøre dette mot meg. Forsøkte litt selvterapi der jeg messet for meg selv at jeg fortjente noe bedre enn det jeg hadde, at jeg var for mye verdt til å bli tråkket ned på den måten.

Og vet du hva? Sier man en ting ofte nok, så blir det etterhvert en sannhet. Til slutt begynte jeg å tro på det jeg selv fortalte meg. Og det var det som ga meg styrke til å gå.

Og som sagt: Jeg har ikke angret en dag. Det har kostet meg mye. Jeg mistet jobben min da forholdet til samboeren min ble oppdaget, exen har spredd rykter om meg og etter beste evne forsøkt å sverte meg, jeg havnet i stor gjeld etter skilsmissen, men på tross av alt dette har jeg aldri hatt det bedre enn jeg har det i dag. Det handler om å følge magefølelsen og instinktene sine og man må være villig til å satse!

Lykke til!

--------------------------------------------------------------------------------

Jeg tenkte i årevis, brøt tilslutt og fant lykken. Ikke kast bort hele livet på noe du tror kommer til å mislykkes.

Jeg beundrer dere veldig.....dere må ha en vilje av stål....skulle ønske jeg var like sterk...hadde dere barn??

[Gjest Anonymous]

Det kunne like gjerne vært meg som skrev dette.Kjenner meg igjen hos dere alle sammen, og spesielt trådstarter. Min situasjon var identisk med det du skriver, bortsett fra at vi har barn sammen.

Har nå tatt skrittet, det var vel tanken på å ha det sånn i kanskje 50 år til som du også skriver, som fikk meg til å gjøre det til slutt. Tenkte i laaang tid, og håpet at noe skulle skje for at jeg kunne bli lykkelig der jeg var. han visste om dette, men gjorde ingenting for å forbedre situasjonen heller.

Dessverre kan jeg ikke gi noen gode råd. Det er for tidlig å si hvordan det gikk, om jeg ble lykkelig til slutt. Jeg er nettopp kommet for meg selv, og må innrømme at det er litt tungt. Jeg savner det vi engang hadde og jeg savner familen samlet og hjemme vårt. Men så husker jeg jo bare det beste, hvis jeg prøver å tenke sånn det virkelig var, har jeg nok gjort det rette.

Siden dere ikke har barn vil det nok være en smule lettere å bryte opp. Og du vil aldri få svaret før du gjør det. Så selv om jeg vet hvor tungt det er, tror jeg kanskje det er det rette tross alt. Det trenger vel bare litt tid. Føler med deg, og ønsker deg lykke til med det du velger å gjøre.

[Gjest Bjørg]

Tusen takk for svar og lykkeønskninger alle sammen!

Ganske mye har skjedd siden jeg skrev det første innlegget for fem dager siden. Jeg tror det hjalp meg å skrive det ned. Jeg så ting klarere. Jeg innså at jeg ikke kunne skjule min utroskap for min mann lenger, så jeg satte meg ned sammen med ham på lørdag og la alle kortene på bordet. Det var tøft. Det var grusomt å se skuffelsen i øynene hans. Allikevel var det en lettelse da alt var ute.

Han ba meg pakke sakene mine og flytte. Det fortjente jeg - selvfølgelig. Jeg fikk sove hos en venninne. De første dagene ville han ikke snakke med meg - ikke se meg. Men igår hadde vi en lengre samtale på telefon. Det gjorde nok godt både for han og meg. Vi har mye å snakke om, og jeg er vel fremdeles like i tvil om hva jeg skal gjøre som jeg har vært lenge. Men nå har jeg ihvertfall satt igang en prosess, så får vi se hvor den tar oss.

Nok en gang - takk for alle råd og innspill.

Jeg tar gjerne imot flere :-)

Bjørg

[Gjest Jeg også]

Vi er visst mange i samme båt. Jeg har også nettopp brutt ut av ekteskapet mitt, og vi hadde et barn sammen. Jeg vet heller ikke om det jeg har gjort er det rette for fremtiden, men akkurat her og nå er det rett. Jeg har det mye bedre med meg selv nå. Jeg falt for en kollega for snart 2 år siden, og håpte det skulle gå over. Men det gjorde det altså ikke. Jeg og eksmannen min gled mer og mer fra hverandre. Vi prioriterte ikke hverandre og tilslutt ble alt bare feil. Jeg er kjempeglad i ham ennå. Jeg har jo vært sammen med ham i 8 år og opplevd det meste sammen. Men jeg klarte ikke å fortsette det livet vi hadde i slutten lengre. Det er ensomt og uvant å bo alene nå. Iallefall den uka når ikke jeg har barnet vårt. Det er grusomt, men jeg blir nok vant med det. Juletiden var forferdelig. Det er liksom tiden familien skal være sammen og kose seg. Alt var bare trist og deprimerende for min del. Jeg gikk rundt med en konstant dårlig samvittighet ovenfor barnet vårt og mannen min. Men som andre også sier her; Vi har bare ett liv, og jeg akter ikke å leve det bare til glede for andre og omverden. Våre venner fikk også sjokk da de hørte om bruddet, og kunne aldri forstå at vi hadde hatt slike problemer.

Noen her sier at de er så imponert over styrken til de som velger å gå. Vel, jeg har lært utrolig mye om meg selv i denne perioden. Jeg er overrasket og glad over at jeg faktisk er en så sterk person. Jeg har hatt en del tunge motganger i denne seperasjonstiden, alt fra svigerforeldrer som legger seg oppi, komplisert deling, lungebetennelse, abort, bilulykke....ja...de sier at en ulykke kommer ikke alene, og det har jeg erfart i løpet av de siste 3 mnd. Men nå ser jeg at ingenting av dette har klart å knekke meg. Jeg står her, sterkere enn jeg noen gang har gjort. Jeg har vært gjennom et helvete, men likevel taklet det. Jeg er stolt av meg selv, og vet nå at jeg kan komme meg gjennom det meste psykisk.

Så Beate, dette klarer nok du også fint. Stå på ditt, og kjenn på de følelsene du har. Ta sjansen og gjør det magefølelsen sier. Kanskje feiler vi, men det vet vi ikke før vi har prøvd. Og det skal vi ha; vi har iallefall prøvd!!!

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Mulig det er utenfor tema, men hvorfor er det sånn at alle faller for en kollega? det kan vel ikke være sunt? Hva sier jobben om det?

[Gjest Babylon]

Mulig det er utenfor tema, men hvorfor er det sånn at alle faller for en kollega? det kan vel ikke være sunt? Hva sier jobben om det?

Jo, det skal jeg fortelle deg. I døgnet er det 24 timer, man tilbringer i hvertfall 8 av disse på jobben. 8 timer går med til å sove, og 8 timer skal fordeles på husarbeid, matlaging, shopping, samvær med familie og venner, +++.

Ergo: Hvor har man egentlig mest sjanse for å møte andre? Jo: På jobb! Og ikke bare det at sjansen er størst prosentvis, men i tillegg får man den bonusen at kollegaen din vet hva du snakker om når det gjelder fag, du kan diskutere sjefen din (som har vært en drittsekk, og det skjønner ikke mannen din, fordi han har aldri møtt ham, men kollegaen din har kjent ham i mange år og vet AKKURAT hvor stor drittsekk han er), du føler deg verdsatt fordi kollegaen din ser deg i jobbsammenheng, vet at han setter pris på din faglige dyktighet.

Om det er sunt? Tja, kanskje ikke hvis man jobber nært sammen over lang tid. Det kan påvirke arbeidsmiljøet - i negativ retning. Men det som etter min mening ER sunt, er at man lærer partneren sin å kjenne (vel å merke dersom det utvikler seg til et permanent forhold) fra en side man aldri ville sett dersom man ikke hadde jobbet sammen. I mitt tilfelle har dette ført til at jeg har enorm respekt for ham langt utover den han er som person - jeg vet også at han er dyktig i jobben sin, og er hardt arbeidende. Hvilket også betyr at jeg har stor forståelse for at han heller sitter to timer overtid for å bli ferdig med det han driver med, i steden for å skynde seg hjem "i tide", og bruke resten av kvelden på å bekymre seg over det han ikke rakk å gjøre ferdig...

[Gjest Anonymous]

Prøv å få disse kvinnene til å se tingene fra den andre partens side da...

Den manglende evnen til det er, ofte årsaken til at de ikke ser skogen for bare trær.

Ikke vanskelig å se noe mer positivt hos en annen når jeg overser min egen mann og klager pa alt han gjør og er.

Jeg snakker av erfaring.