Han vil ikke snakke...

[Gjest Ikke innlogget]

Da jeg og typen traff hverandre kunne vi prate om alt mulig! Vi kunne sitte oppe hele natten... Vi hadde alltid noe å snakke om, og fortalte hverandre om tanker og følelser.

Så gikk det ett år, og vi bestemte oss å flytte sammen. Vi har nå vært samboere i 1/2 år. Ting har begynt å forandre seg. Jeg er sykemeldt for angst og depresjoner og har begynt på anti depressiva. Medisinene mine har hjulpet meg masse, men....

Sambo har sitt å slite med (Ikke sykdom). De siste to mnd har humøret hans gått opp og ned som en jojo. Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe, støtte og gjøre han til lags, men ingenting har nytta.... Dette begynner å slite på meg. Jeg føler jeg tar medisiner til liten nytte. Hans humør påvirker meg i negativ retning. Vi har nesten ikke sex lenger (En gang i uka, mot minst 4-5 ganger i uka før), han bare stikker av hvis han blir sur og lei. Han går ofte ut og holder på med ett eller annet. Han legger seg veldig tidlig om kveldene (før meg), gjerne i 1/2 10 tiden, og ligger og leser. Når han hører at jeg gjør meg klar for sengen, slukker han lyset og legger seg til å sove.

Han kan plutselig bli blid igjen, og forvente at det skal jeg også være. Istedenfor å snakke om ting later han som om ingenting har skjedd. Jeg klarer ikke å late som. Er jeg lei meg, så er jeg lei meg. Jeg vil ikke bare dekke over, og la det ligge og ulme. Jeg vil snakke ut om ting! Dette har jeg sagt til han, men da sier han at han er bare sånn at han holder ting inni seg, og av og til renner det over... (Det er da han går.. Han er ikke typen som hyler og skriker eller krangler, men bare går)

Jeg elsker ham, og han er ikke stygg med meg, ikke slår han meg, og ikke psyker han meg ned. Han har bare vanskelig for å snakke om ting. Jeg vil ikke forlate ham, en jeg må få han til å åpne seg opp!!! Jeg vil heller ta en krangel enn at han blir taus og mutt og bare går, men det nytter ikke...

HJELP!!!!!

[Gjest Catwoman]

Det høres ikke ut som han har det så godt. Og noen er desverre slik at de har problemer med å snakke om vanskelige ting.

[Gjest Daniella_]

Hva sier han hvis du prøver å ta opp dette da?

Snur han og går da også?

[Gjest Anonymous]

Det kan kanskje hjelpe med litt positiv oppmerksomhet. Enkelte har vanskelig for å snakke om vanskelige ting, men det betyr ikke at de ikke er mottakelige for støtte. En bedre middag med ei god flaske vin til, et kyss på kinnet idet du går fordi, ømme blikk... Små ting som viser at du er der for ham. Det er liten vits i å presse ham til å prate med deg. Tempoet i betroelser må man få finne ut av selv.

Lykke til!

[Gjest gjesta]

Dere må jo bare snakke hvis det fortsetter snart.

Kanskje om du gir han litt tid så vil han snakke når han er klar for det. Men hvis det har gått for lang tid, kan du jo prøve å fiske det ut av ham. Har du prøvd å ta det opp? Aner du hva det kan være han sliter med, noe ang jobben?

[Gjest trådstarteren]

Jeg vet hva det gjelder. Det er humørsvingningene han ikke vil snakke om. Han kan bli irritert over små ting (Av og til serjeg at han er irrritert, men vet ikke hvorfor), fordi han har så my å tenke på, så går han. Når han da kommer tilbake kan han være blid igjen og late som ingenting har hendt, men det klarer ikke jeg. Jeg har prøvd å tatt opp dette. Da sier han bare at jeg må bli bli igjen og ikke gå rundt og være sur. Det er ikke så lett når man har depresjoner. Man klarer ikke bare å bli blid igjen. Dessuten må jeg alltid gå rundt å lure på hva han er sur for, om det er noe jeg har gjort galt....

[Gjest Anonymous]

hm... virker ikke som det er sundt for deg, eller for noen å være sammen med en som ikke kan kommunisere og bare kobler ut. JEG hadde blitt gal....

Håper det blir bedre.. for din egen del.. du har nok å slite med når du har depresjoner...

[Cata]

Jeg vet hva det gjelder. Det er humørsvingningene han ikke vil snakke om. Han kan bli irritert over små ting (Av og til serjeg at han er irrritert, men vet ikke hvorfor), fordi han har så my å tenke på, så går han.

.......

Dessuten må jeg alltid gå rundt å lure på hva han er sur for, om det er noe jeg har gjort galt....

Menn er ikke alltid så glad i å "snakke ut" om ting. Kan du kanskje prøve å få til en avtale, slik at han sier det til deg hvis det er noe du har sagt som han er blitt i dårlig humør av? Så kan du til gjengjeld la være å "mase" når du ser han er i dårlig humør for da vet du at det ikke er deg det gjelder?

Skjønner godt det ikke er lett for deg når du har depresjoner for da ser man gjerne ekstra svart på ting, men samtidig er det vanskelig å få en "østers" til åpne seg. :trøste:

[Gjest Anonymous]

Menn er ikke alltid så glad i å "snakke ut" om ting. Kan du kanskje prøve å få til en avtale, slik at han sier det til deg hvis det er noe du har sagt som han er blitt i dårlig humør av? Så kan du til gjengjeld la være å "mase" når du ser han er i dårlig humør for da vet du at det ikke er deg det gjelder?

Skjønner godt det ikke er lett for deg når du har depresjoner for da ser man gjerne ekstra svart på ting, men samtidig er det vanskelig å få en "østers" til åpne seg. :trøste:

Huff, jeg har gitt opp å mase... Det får han bare til å gå... Vet selv hvor irriterende det er nå noen spør "Er du sur eller?" Har prøvd å spurt forsiktig "Er det noe galt?", men jeg får jo ikke noe skikkelig svar, så har kutta ut det også... Føler det er meg han blir irritert på, for jeg vet jo at jeg ikke gjør alt jeg bør i huset. Jeg er hjemme hele dagen og burde tatt i et tak, men depresjonen min gjør at jeg av og til bare blir sittende og sture og ikke får gjort særlig mye i løpet av en dag. De dagene jeg faktisk gjør noe, ser han det ikke.. For at han skal legge merke til at jeg har gjort noe, må jeg ha tatt et krafttak og fått super orden på hele huset, hvis du skjønner? Vi er også veldig forskjellige på området ellers også. Han er slik at han helst vil ha det strøkent rundt seg, mens jeg ikke er fullt så nøyen. Jeg prøver jo å gjør mitt beste, men det han anser som rot, ser ikke jeg på som rot, hvis du skjønner? (Ikke misforstå, men f.eks hvis det ligger en haug med blader på bordet, så er det for han rot...) Jeg har kompromisset, og gjør nå alt jeg kan for å møte ham på dette, men det virker ikke som han er villig å "fire på krava" sine, og gi meg litt slack....

Sorry for lang post...

[Gjest Trådstartern]

Det var jeg som skrev innlegget over...

[Gjest Daniella_]

Uff så slitsomt.

Har du noen gang prøvd å bli sinna?

Eller, blir du aldri sinna?

Vet med meg selv at jeg hadde sprukket til slutt.

For jeg syns helt ærlig at han oppfører seg veldig dårlig.

[Gjest gjesta]

Hvor lang tid har det gått, hvor lenge har han vert taus.

Er ikke godt for han heller,å sitte inne med alt.. Uff, gutter må forstå at det HJELPER å snakke..

[Gjest trådstarter igjen]

Uff så slitsomt.

Har du noen gang prøvd å bli sinna?

Eller, blir du aldri sinna?

Vet med meg selv at jeg hadde sprukket til slutt.

For jeg syns helt ærlig at han oppfører seg veldig dårlig.

Ja, jeg har blitt sinna noen ganger og hatt en skikkelig utblåsning... Da blir han jo lei seg og sier at vi må bli venner igjen for "vi skal jo være bestevenner, elskere og kjærester", Noe jeg er helt enig i! Jeg liker heller ikke å krangle med ham.

Det er liksom de to siste månedene det har utviklet seg. Han blir mer og mer taus, og humøret går mer og mer opp og ned. Vi hadde også en slik periode i sommer da han hadde veldig mye å tenke på, men det ble bedre etterhvert. Husker ikke hva som gjorde at det ble bedre, men tror det var fordi vi reiste bort sammen i 14 dager. Nå har vi ikke mulighet til å reise bort pga arbeid, barn på skolen o.l. Vi har ikke mulighet til å reise bort sammen før til påske.

Jeg vet jeg må ta en alvorsprat med ham. Ikke for å få han til å snakke, men for å snakke selv, og prøve å uttrykke hva jeg føler og hvordan jeg opplever han og situasjonen vi er i. Kanskje det kan få ham til å mykne litt? Jeg får iallefall ut litt av de frustrende tankene jeg går og kverner på hele tiden.

Jeg er faktisk fristet til å flytte. Selv om jeg vet at det ikke fører noe godt med seg for noen av oss, og at det kommer til å bli vondt for oss begge. Samtididg har jeg ikke lyst til å bare gi opp! Jeg er villig til å jenke meg, og til å kjempe for forholdet..... Men jeg kan heller ikke bli til en hver pris...

[Gjest Anonymous]

Hvor lang tid har det gått, hvor lenge har han vert taus.

Er ikke godt for han heller,å sitte inne med alt.. Uff, gutter må forstå at det HJELPER å snakke..

Ja, jeg kunne ikke vært mer enig! Som jeg sa til Daniella har han blitt mer og mer taus, og humøret har gått mer og mer opp og ned de to siste mnd. Vi hadde en slik periode i sommer også. Vi hadde nesten ikke sex (og sex betyr veldig mye for oss begge). Jeg følte meg ensom i forholdet, og følte at det eneste vi delte var kjøleskap, tv og seng. Ikke at jeg ble ignorert, men jeg følte at nærheten vi alltid hadde hatt mellom oss var borte. Slike føler jeg det nå også. Klart vi har jo dager innimellom der vi ler sammen og har det greit, men "greit" er ikke det samme.

Jeg pleier alltid å kose med ryggen hans til lenge etter han har sovnet. (Det har jeg gjort hver kveld siden vi flyttet sammen) Slik blir jeg beroliget, føler meg trygg, og klarer å slappe av og sove. Jeg er avhengig av nærkontakt. Han koser aldri med meg lenger, så jeg må "ta" nærhet fra ham hver kveld, ellers får jeg problemer med å sove. Her en kveld fikk jeg beskjed om ikke jeg kunne slutte for han fikk ikke sove... Jeg ble kjempe lei meg for jeg har alltid trodd at han synes det var koselig! Hvorfor har han ikke gitt beskjed før da? Sa han det bare fordi han var irritert den dagen? Tror han fikk dårlig samvittighet etterpå, for da begynte han å stryke meg i nakken, noe jeg ikke kan huske sist han gjorde... Jeg var så skuffa og lei meg at jeg ikke klarte å nyte det. Ikke at han koste så lenge da men...

Jeg må ta en alvorsprat med ham for å bli kvitt alle de frustrerende tankene jeg går rundt med, så får han gjøre hva han vil med den informasjonen han får...

[Gjest Daniella_]

Håper det ordner seg for deg i allefall.

Og ja som du sier, prøv å snakke med han for å få han til å forstå hvordan du føler det.

Du kan kanskje vise han det som står her?

Uansett så ønsker jeg dere lykke til. Med litt tolmodighet så ordner det seg sikkert

[Gjest Jente, 32]

I begynnelsen av forhold snakker menn mye og lytter interessert for å få dama på kroken og for å få sex.

Etterhvert når ting har stabilisert seg noe, gidder de ikke mer. Etter x antall samtaler og diskusjoner blir menn slitne og foretrekker en ting om gangen (og ikke en flom av ord). De føler seg angrepet fordi andre (du) er i livet deres og blander seg for mye (men det tør de ikke si fordi de ikke vil ha "konflikter")

Menn og sex er en ting.

Men kommer bråket om samtaler og diskusjoner og det å "ta opp ting" inn i bildet da rømmer de mentalt og kobler ut.

De bare er sånn.

[Gjest trådstartern igjen]

I begynnelsen av forhold snakker menn mye og lytter interessert for å få dama på kroken og for å få sex.  

Etterhvert når ting har stabilisert seg noe, gidder de ikke mer. Etter x antall samtaler og diskusjoner blir menn slitne og foretrekker en ting om gangen (og ikke en flom av ord). De føler seg angrepet fordi andre (du) er i livet deres og blander seg for mye (men det tør de ikke si fordi de ikke vil ha "konflikter")

Menn og sex er en ting.  

Men kommer bråket om samtaler og diskusjoner og det å "ta opp ting" inn i bildet da rømmer de mentalt og kobler ut.  

De bare er sånn.

Jeg kjenner ikke helt igjen typen min slik du beskriver her. Dette kan høres ut som en klisje, men han er ikke som alle andre. I allefall ikke slik de jeg har vært sammen med tidligere. Han er en skikkelig familiemann. det er ikke slik at han unngår konflikter. Det er ikke det det som er vårt problem. Problemet er at han stenger ting inni seg. Dette er ting som ikke har direkte med meg å gjøre, men som til slutt "går utover meg" fordi han er irritert over disse tingene.

Jeg har ikke "blandet meg" i hans ting, og har ikke presset ham til å snakke om disse tingene. Han har selv fortalt det han ønsker å fortelle, og jeg har ikke gått og mast om det heller. Når han snakker stiller jeg jo noen spørsmål dersom det er noe jeg lurer på. Jeg har mine egne problemer, men jeg prøver jo å ikke la dette gå ut over ham. Det burde vært gjensidig, men i det siste virker det som om han ikke bryr seg om hans dårlige humør går utover meg.

Du mener at jeg ikke skal snakke med han, fordi menn ikke liker samtaler og diskusjoner. Hvordan skal vi da få det bra igjen om vi ikke skal kommunisere om det???? Da vil jeg gjerne at du gir meg et råd: Skal jeg bare leve med å ha det slik, eller skal jeg flytte ut???

Bare lurer.....