Egenfødte barn vs. adopsjon

[Mrs. H]

Min mann og jeg har så smått begynt å snakke om å få barn. Vi har aldri hatt noe spesielt ønske om å få egenfødte barn og kunne heller tenke oss å adoptere. Jeg syns det er grusomt å tenke på alle de barna som blir overlatt til barnehjem rundt omkring i verden.

Vi har hentet inn alt vi har funnet av informasjon om adopsjon og fra familier som har adoptert og mener vi har diskutert oss gjennom de viktigste problemstillingene vi vil treffe på både i prosessen og mens barnet vokser opp.

Vil gjerne ha deres (ærlige) synspunkter på dette temaet - for, imot, tips og råd.

På forhånd takk!

mvh

juni02

[Mistyen]

Jeg synes det er flott at noen er som dere og tenker slik....

Selv er jeg nok litt egoistisk på området. Vil først prøve å få mine egne barn. Vil kjenne hvordan det er å gå gravid liksom. Mulig det høres teit ut, men sånn er det nå en gang. Men dersom det ikke skulle funke, altså om jeg ikke kan bli gravid av forskjellige årsaker, er adopsjon en mulighet vi har snakket om.

[Gjest motorrypa]

heiasann.

min samboer har en adoptiv sønn fra tidligere forhold. hn er snart tre år.

å jeg å min samboer har pratet endel om hvordan det var for han og kona da dem adopterte.

de brukte tre år totalt på adopsjonen.

¨å det jeg har blitt fortalt av min sambo så er det det verste han noen gang har gått igjennom å at han ikke unner noen å gå igjennom den prossesen som de måtte igjennom.

det tok veldig på psykisk å det å gå på ta hele tida å vente på en telefon eller et brev i tre år, kan du tenke deg for en påkjenning det må være.

å det er dyrt åsså.

opp til flere hundre tusen for en adopsjon.

å ikke minst det at du må ha vært gift i eks antall år for å idet hele tatt bli vurdert som adoptivforeldre.

så mitt råd til dere at så fremt dere ikke har problemer med å få egne barn så ville ikke jeg ha adoptert.'

å til opplysning så ble min samboer å han daværende kone etter ti år skilt etter veldig kort tid etter adopsjonen.

så forholdet deres burde være bunnsoldid i utgangspunktet hvis dere skal gjennomføre.

men gratulere i alle fall.

en annen ting åsså.

min samboer ble fortalt for seks år siden at han mest sannsynlig aldri kommer til å bli far til biologiske barn. legene tok feil.

å jeg hadde bare en 20 % sjanse for å få egne barn

å nå venter vi barn i januar

jippi

[Cecilija]

Jeg har tenkt akkurat samme tanken selv engang, men så ble jeg gravid selv. Har heller ikke slått fra meg tanken om å adoptere av akkurat samme grunner som du...

Så stå på.... Lykke til!

Ventetiden er lang, men jeg vil tro at det absolutt er verdt det!

[mammamia]

Jeg er adoptivbarn selv, og nå gravid. Føler meg av og til veldig egoistisk, men vi har bestemt oss for at når/hvis nr to blir aktuell, vil vi prøve å adoptere.

Mine foreldre har adoptert to barn. Verdens Barn er veldig erfarne og seriøse med utenlandsadopsjon, de kan anbefales. Ellers er det veldig varierende hvor lang tid prosessen tar fra giverland til giverland. Dette vil dere helt sikkert få informasjon om. Jeg TROR det vanligste er to år fra start til tildeling.

Vi tenkte litt som dere, og siden mannen min hadde fått signaler om at han kanskje ville ha noen problemer m å få barn, har vi hele tiden snakket litt om adopsjon. Vi synes d ville vært feil å bruke så mye penger som utredning og ev kunstig befruktning koster på et såpass egoistisk ønske når så mange barn mangler foreldre. Barn burde ha rett på trygge oppvekstvilkår, men jeg synes ikke at folk har rett på barn. Dessverre er det litt for dyrt til at vi hadde kunnet fått råd til dette nå. Jeg synes forøvrig at det er feil at det er så liten statlig støtte til adopsjon når det gis så mye støtte til kunstig befruktning. Det er jo omtrent samme prisen på det i utgangspunktet.

Jeg vil anbefale dere å adoptere. Ingen jeg kjenner som har adoptert, (ca ti) har syntes at det har vært en fæl prosess. Selvfølgelig er det slitsomt, men ikke mer slitsomt enn jeg antar at det er å prøve å bli gravid i to år og så gå igjennom et svangerskap. De jeg kjenner vil vel heller karakterisere perioden som en slags avventende spenning mot noe fryktelig stort. Vær nøye med hvilket land dere velger dere i forhold til utenlandsadopsjon og bruk de nettverk som finnes av adoptivforeldre i prosessen.

Man har spesielle utfordringer som adopsjonsforeldre, men man er like glade i barna sine, man har like store muligheter for å lykkes i parforholdet (statistikk fra forskning) og bli like lykkelig som person.

Det der med at et forhold bør være bunnsolid i forhold til adopsjon er bare tull. Barn er en utfordring samme hvor de kommer fra. Det man har belegg for å si statistisk er at et forhold bør være bunnsolid før man får barn. Barn snur oppned på ting. Ingen forskning tyder på at adoptivforeldre er mer utsatte for brudd enn andre. Snarere tvert imot! Å nærmest skylde bruddet på adopsjonen blir helt feil. Selv om prosessen opplevdes som tung. Tøffe tider vil stort sett opptre til en eller annen tid i ethvert langtids forhold. Man må lære å takle de.

Adoptivbarn trenger sine foreldre kanskje enda mer enn biologiske barn, for de har allerede opplevd tap. Forskere mener at dette påvirker en selv om de er små. Det andre spesielle er i forhold til utenlandsadopsjon/rasisme og identitetskriser i puberteten. Jeg har selv opplevd sterke reaksjoner på tap, men svært lite rasisme og ingen identitetskrise. Jeg er fra Sør-Korea, men ei venninne fra India opplever ofte rasisme, sånn hver uke.

Lykke til! Jeg synes dere er flotte mennesker!