Et rotete liv?

[Ceau]

Jeg trenger å høre at jeg ikke er alene, eller å få veiledning eller støtte på et eller annet vis.

Livet mitt er et rot for tiden, og jeg kjenner at det tærer. Jeg har nylig fylt 22 år, og jeg er ikke helt sikker på hvordan livet mitt kommer til å bli. Foreldrene mine er stresset, og det gjør helt klart ikke situasjonen bedre. Flere av vennene mine sitter med en bachelorgrad i hånden og er klar for å entre arbeidslivet, noe søsteren min også tidlig var. Mens jeg har studert to ulike studier (er på mitt andre nå) som har endt i årsstudier, og jeg ønsker virkelig å komme inn på medisin en dag. Selv om drømmen om å bli lege kom på vgs, så turte jeg ikke å satse før for noen få år siden. Før den tid startet jeg på et annet studie. Før det har jeg også vinglet mye, med egentlig alt i livet mitt. Jeg har så utrolig mange interesser, og mange av interessene mine vet jeg heller ikke hvordan å realisere. 
Det virker som andre lever et så enkelt liv: de suser avgårde og gjør det samfunnet er beregnet for, mens jeg svirrer rundt og er redd for at fremtiden ikke ligger til rette for meg. Livet mitt kunne vært så mye enklere, for jeg tror helt ærlig at jeg aldri kommer til å bli fornøyd. Jeg studerer sykepleien nå og tar opp fag på siden, og jeg vet jeg ønsker å bli lege nå. Men problemet er at jeg har vinglet så mye tidligere, og jeg er redd for at alt fortsetter slik. 

Altså kan jeg på en annen måte fortelle at jeg er ubesluttsom: veien til å ta valg for meg er å virkelig tenke i det store og sette for- og mot-setninger opp mot hverandre. Når jeg har funnet noe jeg virkelig liker, så vet jeg at dette er noe jeg vil, men veien dit er aldri lett. Det skal så mye til før jeg blir fornøyd med valgene mine. Altså gjelder dette alt i livet mitt. Jeg tenker altfor mye og lager forestillinger i hodet mitt, og disse er kanskje langt ifra virkeligheten for alt jeg vet. Dette har endt i et liv som er rotete, altså fordi jeg har altfor mange interesser samtidig som jeg aldri blir helt sikker på verken meg selv eller veien jeg så for meg. Jeg kjenner at dette begynner å bli et større problem.

 

Er det flere som kjenner seg igjen? 

Endret 23. august 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble ikke ferdig utdannet før jeg var godt over 30. Gikk bra likevel. 😊

Anonymkode: 6f224...202

[Lauge]

Samboeren min tok en 180 graders på 5. semesteret og startet på en helt ny bachelor - og han er ikke ferdig med den + masteren før han er 28.

Bestevennen hans fullførte nettopp sin master som 29 år. Samboeren hans tar fortsatt opp videregående fag og de er på samme alder. 

En kompis av meg har NETTOPP fullført vgs, han er 24.

Min bestevenninne har droppet ut av 3 bachelor-forsøk og har bare begynt å jobbe i stedet. 

En kollega som har vært her i ett år nå har tatt så mange enkeltfag at hun sikkert kunne hatt en bachelor hvis hun fikk alle satt sammen til én grad. 

Min andre bestevenninne skal flytte til utlandet med typen sin og bare jobbe et år i forsøk på å finne seg selv, hun er 24. Typen hennes fullfører sin bachelor i utlandet, han er 26.

En kollega har fullført bachelor og jobbet i mange år, men bestemte seg nå som 35 å gå tilbake på skolen og ta master. 

En venninne av mamma fant ut i en alder av 45 at hun ikke var tilfreds med å være sykepleier, sluttet, og startet på en bachelor innenfor medisinsk teknologi. 

Meg selv? Jeg forsøkte meg på en bachelor, droppet ut, og nå jobber jeg. Jeg tenker at jeg kanskje skal starte på en bachelor som er relevant til jobben min neste år, men får nesten bare vente å se. 

Ingen har orden på livet! Det ser bare slik ut. Det er i alle fall min erfaring. 

[Knirke]

Jeg vinglet rundt i en hel studietid, jobbet i drittjobber, reiste, begynte på nytt studie, angret, mistet interessen etc. Jeg fant ikke drømmeyrket før jeg var over 30 Er du sikker på at det er lege du vil bli, så bare hold kursen og du kommer dit! Bruk fritiden på interessene dine, og husk at man lett ødelegger hobbyen sin ved å forfølge det som et yrke. 

[minister-mio]

Du er jo bare barnet 

[AnonymBruker]

22 år er jo ikke gammelt det. Spørsmålet mitt er, er du LEI av å studere, der du føler at det er et ork, at resultatene blir dårlige osv?

Jeg hadde det sånn. Jeg hadde dårlige karakterer etter ungdomsskolen, hadde veldig lite motivasjon, og kom ikke inn på den VGS-linjen jeg egentlig ville. Jeg tok et år allmenn istedet siden det var andrevalget. Det føltes meningsløst å gå der siden jeg ikke kunne bruke det videre likevel. Til slutt kom jeg inn der jeg egentlig ville, men da hadde jeg ikke krefter, hadde mye fravær og til slutt så droppet jeg ut.

Det jeg da gjorde var at jeg rett og slett tok meg et helt år helt fri fra studier, og fikk samlet litt krefter. Noen vil kalle det å drive dank, eller å være lat eller hva som helst. Men det tror jeg er det beste valget jeg har gjort i livet. Jeg fikk en god pause, kom tilbake med godt mot, og lovet meg selv at jeg skulle prøve å alltid stille på skolen og ikke la en eneste dag bli den første fraværsdagen, siden dette fort ville åpnet fristelsen til å skulke mer.
Det fungerte, og jeg hadde mye mer krefter. Jeg følte at jeg var mer "voksen" og selvstendig enn de andre "barna" siden jeg tross alt var litt eldre, hadde bedre forståelse og kontroll i fagene, og gjorde det veldig bra. Jeg følte etterhvert at dette var noe jeg mestret, og jeg lærte fort alle emnene vi gikk gjennom. Etterhvert fikk jeg læreplass og jobb i firmaet jeg tok fagbrevet i.

Så det jeg tenker at er viktig er å samle krefter til å kunne gjennomføre studiet. Man bør ha en klar plan for hva man vil bli, og sjekke at det er et arbeidsmarked for dette (lege/helsevesen burde ikke være noe problem), få oversikt over studieløpet man må ta. Så gjelder det å følge denne planen nøye uten å nøle, holde seg selv å nakken og ikke slurve med fravær og slikt, og da går ting egentlig litt av seg selv.

Ikke vær redd for at du har havnet noen år bakpå. Det er ikke alltid det lønner seg å følge saueflokken slik "alle andre normale folk" gjør. Tenk heller at du er mer voksen og selvstendig, at du har bedre forståelse for fagene enn de andre, og at du derfor får bedre utbytte. Det sies at de som er noen år eldre i et kull er de som lærer faget best.

Anonymkode: 34af7...b05

[Ceau]

Seriøst; tusen takk for svar! Jeg setter stor pris på hver og en!! 
Jeg tenker nok at perspektivet mitt angående dette endres over tid, og at når jeg nærmer meg 30 så vil jeg se tilbake på denne tiden som noe helt annet enn nå. Kanskje vil jeg takke meg selv for at jeg ikke bare valgte et studie, men faktisk tok meg tid til å tenke litt ekstra gjennom det. Mange av vennene mine har vært "heldige" eller bare tatt til takke med noe, og slik er ikke jeg. Jeg får bare se på det positive; at jeg danner mye kunnskap og erfaringer på denne måten, selv om det er rotete. 

Selv er jeg heller ikke lei av å studere og elsker å sitte med fag så lenge fagene interesserer meg, men dette kan selvfølgelig også snu dersom jeg fortsetter å "gå på veggen". Dere som kjenner folk som har valgt flere studier: hvordan var deres motivasjon etter lengre tid av og på studier? 

Det som tærer mest er at faren min kritiserer meg så mye, og han har ikke selvinnsikt nok til å se dette selv. Han fortalte meg forleden at han og hans kolleger diskuterte hva deres barn drev på med, og at han ikke visste hva han skulle si om meg. Han skjønner liksom ikke hvilket tull jeg driver på med, og at jeg må skjerpe meg. Han innser ikke at jeg har en drøm om å bli lege, og at jeg sitter her og er usikker på livet mitt. Jeg har nå valgt å ta litt avstand fra dette, og har heldigvis en kjæreste og venner som er helt fantastiske til å støtte. Men jeg må si det hjelper å få ut tankene sine på dette forumet også, og det å høre at jeg ikke er den eneste i verden som roter så mye er godt å høre.

Endret 23. august 2017 av Ceau

[AnonymBruker]

1 time siden, Ceau skrev:

Seriøst; tusen takk for svar! Jeg setter stor pris på hver og en!! 
Jeg tenker nok at perspektivet mitt angående dette endres over tid, og at når jeg nærmer meg 30 så vil jeg se tilbake på denne tiden som noe helt annet enn nå. Kanskje vil jeg takke meg selv for at jeg ikke bare valgte et studie, men faktisk tok meg tid til å tenke litt ekstra gjennom det. Mange av vennene mine har vært "heldige" eller bare tatt til takke med noe, og slik er ikke jeg. Jeg får bare se på det positive; at jeg danner mye kunnskap og erfaringer på denne måten, selv om det er rotete. 

Selv er jeg heller ikke lei av å studere og elsker å sitte med fag så lenge fagene interesserer meg, men dette kan selvfølgelig også snu dersom jeg fortsetter å "gå på veggen". Dere som kjenner folk som har valgt flere studier: hvordan var deres motivasjon etter lengre tid av og på studier? 

Det som tærer mest er at faren min kritiserer meg så mye, og han har ikke selvinnsikt nok til å se dette selv. Han fortalte meg forleden at han og hans kolleger diskuterte hva deres barn drev på med, og at han ikke visste hva han skulle si om meg. Han skjønner liksom ikke hvilket tull jeg driver på med, og at jeg må skjerpe meg. Han innser ikke at jeg har en drøm om å bli lege, og at jeg sitter her og er usikker på livet mitt. Jeg har nå valgt å ta litt avstand fra dette, og har heldigvis en kjæreste og venner som er helt fantastiske til å støtte. Men jeg må si det hjelper å få ut tankene sine på dette forumet også, og det å høre at jeg ikke er den eneste i verden som roter så mye er godt å høre.

Vel, fuck han? 

Ting er ikke så sykt lett som da han var yngre. Min bestefar var en av de som hoppet på en båt og bare startet å jobbe der mens han seilet jorda rundt. Kan jeg gjøre det i dag? Aldri i verden! 

Og mine foreldre er begge født på midten av 60-tallet og ble ingeniører i oljebransjen, så de hadde det også særdeles lett i forhold til oss unge i dag.

Faren din kan drite og dra. Han er far til ei som ønsker å bli LEGE! Han burde egentlig bare være kjempefornøyd med at du ikke ble gravid som 14 og nå ligger i en grøftekant med sprøyte i armen og skum ut kjeften. Du er jo åpenbart en ganske ordinær person med ordinære problemer, det får jeg i alle fall inntrykk av. Så drit i faren din, han trenger nytt perspektiv på ting.

Anonymkode: 3edd9...31b

[AnonymBruker]

Sykepleie som du studerer nå er jo supert å jobbe som vedsiden av studier når du begynner på medisin da. Da har du en ganske godt betalt deltidsjobb og kan bruke mindre tid på jobb når du går på et hardt studium. 

Når jeg var 22 så jobbet jeg som ringevikar og brukte all fritiden min på dagdrikking og dop, og til og med meg ble det folk (og utdannelse) av. Synes du ligger bra an jeg  ikke alles liv går i en rett linje der de vet hvor de skal hele veien, faktisk vil jeg si det er minst like vanlig som at det ikke gjør det som at det gjør det. 

Anonymkode: 602c9...092