Barn med angst og ADHD

[AnonymBruker]

Jeg trenger litt råd og veiledning i forhold til min samboers sønn på 11 år. Han har fått diagnosen ADHD og sliter veldig med angst. Spesielt på kveld og natt. Han sier han er redd for å ligge i senga si. Han har lys på rommet og døra oppe ut i en gang som også har full belysning. Men akkurat nå er angsten så ille at ikke der er godt nok. I kveld måtte jeg faktisk legge inn en madrass på lillesøsteren sitt rom så han får sove hos henne. Vi har ingen mulighet til å ha han på rommet vårt, vi har i tillegg en liten baby som plages med dårlig nattesøvn så han hadde ikke fått sovet på rommet vårt om det hadde vært plass til det. 

Men han kan jo ikke fortsette å sove på rommet til lillesøster i all evighet. i kveld ble dette bare en nødløsning. (Han har samme problemet hjemme hos mor, men der får han sove oppi senga med mor da hun er alene) Vi kan også prøve med at far ligger på gulvet inne hos gutten, men det vil jo ikke være noen langsiktig løsning...

Noen som har erfaring med dette og kan hjelpe oss? Og JA, jeg er stemor- men i denne situasjonen er der urelevant! Jeg er en voksenperson i barnets liv som ønsker at barnet skal sove godt om natten.

Anonymkode: 82496...4ca

[AnonymBruker]

Ts her. Må bare tilføye en ting. Dette forværret seg veldig etter ferien var over. Altså overgangen mellom "fri flyt ang. Leggetider" og tilbake til faste rutiner. De var hos mor uka før skolestart så jeg tviler på der ble noen gradvis overgang... Kan det ha noe med saken å gjør? Her er de avhengig av å legge seg senest kl. 21 for å få nok søvn. 

Anonymkode: 82496...4ca

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trenger litt råd og veiledning i forhold til min samboers sønn på 11 år. Han har fått diagnosen ADHD og sliter veldig med angst. Spesielt på kveld og natt. Han sier han er redd for å ligge i senga si. Han har lys på rommet og døra oppe ut i en gang som også har full belysning. Men akkurat nå er angsten så ille at ikke der er godt nok. I kveld måtte jeg faktisk legge inn en madrass på lillesøsteren sitt rom så han får sove hos henne. Vi har ingen mulighet til å ha han på rommet vårt, vi har i tillegg en liten baby som plages med dårlig nattesøvn så han hadde ikke fått sovet på rommet vårt om det hadde vært plass til det. 

Men han kan jo ikke fortsette å sove på rommet til lillesøster i all evighet. i kveld ble dette bare en nødløsning. (Han har samme problemet hjemme hos mor, men der får han sove oppi senga med mor da hun er alene) Vi kan også prøve med at far ligger på gulvet inne hos gutten, men det vil jo ikke være noen langsiktig løsning...

Noen som har erfaring med dette og kan hjelpe oss? Og JA, jeg er stemor- men i denne situasjonen er der urelevant! Jeg er en voksenperson i barnets liv som ønsker at barnet skal sove godt om natten.

Anonymkode: 82496...4ca

Det er veldig langt mellom "en kveld" og "i all evighet"   Pust med magen og tell til ti. Det kan hende at nødløsningen var alt han trengte i kveld, et par dager, eller en uke. Ikke dermed sagt at han vil sove på rommet til lillesøster til han flytter hjemmefra.

Mener ikke å bagatellisere angsten hans eller bekymringen din, men å slå full alarm etter det som antagelig (etter hva du sier) er første ordentlige skoleuke med vanlige rutiner osv, bidrar bare til anspent stemning.

Har selv barn med til dels vanskelige særheter av forskjellige årsaker, og min erfaring er at så lenge vi voksne klarer å holde oss rolige og ikke kaver oss opp, så finner vi løsninger på det meste. Ofte er løsningen bare å ha is i magen og la ting gå sin gang, mens vi forsiktig, men bestemt, dytter ting i riktig retning.

Men dette er et område med forskjellige barn og voksne, og sikkert like mange erfaringer. Det er slett ikke sikkert det som funker for oss funker for dere. Men det var min første tanke i alle fall.

Anonymkode: dc1dd...dde

[Måbarefåsiat...]

Overgang er ofte ekstremt slitsomme for disse barna. Ferien slutt, skolestart etc. La ham ligge der og sove og se om ikke ting jenker seg til etterhvert. Regner også med at BUP og PPT er inne, de har sikkert noen gode råd. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er veldig langt mellom "en kveld" og "i all evighet"   Pust med magen og tell til ti. Det kan hende at nødløsningen var alt han trengte i kveld, et par dager, eller en uke. Ikke dermed sagt at han vil sove på rommet til lillesøster til han flytter hjemmefra.

Mener ikke å bagatellisere angsten hans eller bekymringen din, men å slå full alarm etter det som antagelig (etter hva du sier) er første ordentlige skoleuke med vanlige rutiner osv, bidrar bare til anspent stemning.

Har selv barn med til dels vanskelige særheter av forskjellige årsaker, og min erfaring er at så lenge vi voksne klarer å holde oss rolige og ikke kaver oss opp, så finner vi løsninger på det meste. Ofte er løsningen bare å ha is i magen og la ting gå sin gang, mens vi forsiktig, men bestemt, dytter ting i riktig retning.

Men dette er et område med forskjellige barn og voksne, og sikkert like mange erfaringer. Det er slett ikke sikkert det som funker for oss funker for dere. Men det var min første tanke i alle fall.

Anonymkode: dc1dd...dde

Ja, jeg håper at det er som du sier. At han trenger dette akkurat nå, og at det kanskje kan gå over. Men jeg tenker som så, hvis at det viser seg og bli ett større problem så vil jeg være føre var og være litt mer forbedret i forhold til hvilke andre "tiltak" vi kan prøve 

ts

Anonymkode: 82496...4ca

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Måbarefåsiat... skrev:

Overgang er ofte ekstremt slitsomme for disse barna. Ferien slutt, skolestart etc. La ham ligge der og sove og se om ikke ting jenker seg til etterhvert. Regner også med at BUP og PPT er inne, de har sikkert noen gode råd. 

Ja, han får oppfølging av ppt og bup samt hjelpetimer på skolen.

Men jeg som stemor er ikke inkludert i annet enn det far velger å vise meg av papirer og referater. Jeg har ikke direkte kontakt, det er det far som er. Og jeg tviler ikke på at han har evne til å finne ut i dette selv, men jeg vil også bidra og hjelpe slik at vi kan finne en løsning på dette sammen. Ts

Anonymkode: 82496...4ca

[skruf]

Hvis det å sove på samme rom som lillesøster er de som trygger han, og det er greit for lillesøster, så synes jeg faktisk det er ei fin løsning. Det er garantert ikke snakk om å sove på flatseng innmed lillesøster i all evighet, bare den tiden det tar før han føler seg trygg nok til å sove på eget rom igjen.

[FantasDick]

Vi "sliter" også med bl.a dette. Vi opplever at det eskalerer hvis hun får f.eks ha hunden på rommet en natt eller to - da er ikke hunden bra nok lengre og hun vil heller ha en av oss osv. Løsningen vår har vært å snakke, snakke, snakke om det til hun føler seg trygg nok til å prøve å sove. Det blir riktignok noen turer opp på kvelden/natta, men.. Det går ihvertfall raskt over. 

[AnonymBruker]

Her sover søskene sammen selv om de har hvert sitt rom. Lillebror har adhd. Og trenger den tryggheten og storesøster syns det er helt greit hun sover godt. Etasje seng er tingen. Men det hender en sjelden gang at jeg nå ligge madrass inn å sove der en natt når det er verst. Snakke og kose hjelper mye og. Og det er helt greit. Vi voksne må kunne være til stede og gi de tryggheten som trengs. Regner med du ikke bryr deg så mye om han siden han ikke er din? Isåfall er det veldig synd på han. 

Anonymkode: d1f60...5df

[AnonymBruker]

Gjør det som skal til for at han skal sove godt. Barn (eller voksne, for den del) med angst og/eller ADHD får det ikke bedre av for lite/for dårlig søvn.

Snakk ut angsten. Snakk om hva som virker skummelt/ubehagelig og som gjør at han ikke får sove. 

Etter hvert, lag en plan for hvordan han kan sovne alene på eget rom. Kanskje han kan prøve alene i 30 minutter, før en voksen kommer inn til ham? Det må dere finne ut av når tiden er inne. 

Anonymkode: 3e010...243

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her sover søskene sammen selv om de har hvert sitt rom. Lillebror har adhd. Og trenger den tryggheten og storesøster syns det er helt greit hun sover godt. Etasje seng er tingen. Men det hender en sjelden gang at jeg nå ligge madrass inn å sove der en natt når det er verst. Snakke og kose hjelper mye og. Og det er helt greit. Vi voksne må kunne være til stede og gi de tryggheten som trengs. Regner med du ikke bryr deg så mye om han siden han ikke er din? Isåfall er det veldig synd på han. 

Anonymkode: d1f60...5df

Here we go again... Du KAN ikke være seriøs nå?! Hvorfor "regner du med" at jeg ikke bryr meg?! HVOR i innleggene mine kan du lese at jeg ikke bryr meg?! 

Ts

Anonymkode: 82496...4ca