Barn med psykiske lidelser

[AnonymBruker]

Fant nylig ut av min datter har relativt store psykiske problemer, da hun for få uker siden prøvde å ta sitt eget liv. Heldigvis overlevde hun uten varig men. Det viser seg også at hun har fått hjelp av spesialisthelsetjenesten siden før jul. Hun er nå 18 år.  Dette har vært fælt, men nå tenker jeg mye på om jeg har gjort feil i barndommen, og om dette kunne blitt unngått hvis jeg var en bedre mor. Bør jeg ta selvkritikk fra dette? Kan det være at jeg som mor, og min ektemann som far har gjort/ikke gjort noe mot/for vår datter slik at hun fikk disse lidelsene?

Anonymkode: cd006...193

[AnonymBruker]

Mest sannsynlig har skole, sosile medier, jevnaldrende, og venner skylda i dette.

Anonymkode: 7bbd8...7dc

[Liven_]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mest sannsynlig har skole, sosile medier, jevnaldrende, og venner skylda i dette.

Anonymkode: 7bbd8...7dc

Og det er foreldres ansvar å oppdra og lære barn å finne sin plass i verdens realia. Å legge skylden på andre forhold enn hva man selv kan påvirke gjør situasjonen uløselig. 

[AnonymBruker]

Det jeg synes er mer bekymringsverdig er at hun aldri tok dette opp med deg, har dere et dårlig forhold ellers? Jeg har psykiske lidelser til tross for en fin oppvekst. Arv kan spille en stor rolle. Men jeg har en åpen dialog med min mor angående lidelsene mine, har aldri holdt dette skjult for henne. 

Anonymkode: d7852...bbe

[AnonymBruker]

Mine foreldre, hovedsaklig min far var skyld i at jeg slet med psykiske problemer. Men hva er vitsen med å klandre seg selv? Er ikke som om det vil løse problemet eller gi ungdommen barndommen tilbake. Det eneste som gjelder er hva du gjør fra nå av og fremover. Tror du ungdommen din blir friskere av at du sturer og klandrer deg selv? Niks

Anonymkode: 482b1...2e0

[HerKommerMummi]

Hvis hun føler at dere som foreldre har skyld i dette, så vil det selvfølgelig hjelpe henne at dere sier unnskyld og prøver å rette opp i dette.

[AnonymBruker]

Det er som regel sammensatt. Man kan alltid finne grunner til psykiske problemer i noens liv, men det som regel mange ulike ting samt noe i den personens personlighet. Kanskje har noe av det med dere å gjøre, kanskje ikke. Men det er neppe deres skyld. 

Anonymkode: 83427...ad6

[Sillyline]

Det er som oftest sammensatt ja, og det er godt mulig at du ikke rustet henne godt nok for verden. Dere får finne ut hvorfor hun sliter, så kommer du til bunns i om det er din feil.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg synes er mer bekymringsverdig er at hun aldri tok dette opp med deg, har dere et dårlig forhold ellers? Jeg har psykiske lidelser til tross for en fin oppvekst. Arv kan spille en stor rolle. Men jeg har en åpen dialog med min mor angående lidelsene mine, har aldri holdt dette skjult for henne. 

Anonymkode: d7852...bbe

Det er tydelig at hun synes det er svært ubehagelig å snakke om personlige problemer/ting med meg og min mann. Hun unngår spørsmål, og blir ganske så irritabel. Hun lot oss blant annet ikke komme på besøk på sykehuset før etter nærmere to uker, og da var dette sammen med behandler. Hun fortalte oss der at hun syntes vi kritiserer henne alt for mye, men jeg og min mann føler ikke at vi gjør dette. Hun virker generelt sett mye sur på oss foreldre, og jeg føler nesten hun distanserer seg litt fra oss. Oppholder seg nesten aldri sammen med oss i stuen, nesten kun hvis hun må/skal spise etc. 

Anonymkode: cd006...193

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fant nylig ut av min datter har relativt store psykiske problemer, da hun for få uker siden prøvde å ta sitt eget liv. Heldigvis overlevde hun uten varig men. Det viser seg også at hun har fått hjelp av spesialisthelsetjenesten siden før jul. Hun er nå 18 år.  Dette har vært fælt, men nå tenker jeg mye på om jeg har gjort feil i barndommen, og om dette kunne blitt unngått hvis jeg var en bedre mor. Bør jeg ta selvkritikk fra dette? Kan det være at jeg som mor, og min ektemann som far har gjort/ikke gjort noe mot/for vår datter slik at hun fikk disse lidelsene?

Anonymkode: cd006...193

Å omtale din datter på 18. år som :barn: sier vel mer enn nok om det du spør om? 

Anonymkode: bf553...f5e

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er som regel sammensatt. Man kan alltid finne grunner til psykiske problemer i noens liv, men det som regel mange ulike ting samt noe i den personens personlighet. Kanskje har noe av det med dere å gjøre, kanskje ikke. Men det er neppe deres skyld. 

Anonymkode: 83427...ad6

Foreldre er jevnt over dårlige på å lære egne barn hvordan håndtere følelser og vanskelig situasjoner. Så i de fleste tilfeller er mangel på evner der hos foreldrene en stor grunn til at andre hendelser i livet til barnet gjør at det knekker. Hadde foreldre flest vært gode på mennesklige forhold, takle og forstå følelser, forstå sine medmennesker og lært opp barna til å bli selvstendige og stole på seg selv- hadde vi hatt en merkbar nedgang i psykisk sykdom, varighet av psykisk sykdom og alvorlighetsgrad. 

Norske foreldre er ikke bra nok som de er. Man burde lese flere bøker før man bestemmer seg for å få barn, gjerne innenfor psykologi, om man faktisk ønsker å gi dem best mulig start. 

Anonymkode: 482b1...2e0

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er tydelig at hun synes det er svært ubehagelig å snakke om personlige problemer/ting med meg og min mann. Hun unngår spørsmål, og blir ganske så irritabel. Hun lot oss blant annet ikke komme på besøk på sykehuset før etter nærmere to uker, og da var dette sammen med behandler. Hun fortalte oss der at hun syntes vi kritiserer henne alt for mye, men jeg og min mann føler ikke at vi gjør dette. Hun virker generelt sett mye sur på oss foreldre, og jeg føler nesten hun distanserer seg litt fra oss. Oppholder seg nesten aldri sammen med oss i stuen, nesten kun hvis hun må/skal spise etc. 

Anonymkode: cd006...193

Her er vel litt av problemet, hun forteller dere, hvordan hun føler det er. Og det er hennes virkelighet. Dere bare mener det er feil. Prøv å sett dere inn i hennes sted. Vi er alle skapt forskjellige og. Noen tåler lite kritikk, andre tåler mer. Men her tyder det på, at dere har gjort noe galt. Tror du bør virkelig gå inn i deg selv, og se hvor dere kan ha feilet, og be din datter om unnskyldning.

Jeg har selv en datter som sliter psykisk, men hun forteller meg alt. Og da hun var suicidal, så satt jeg oppe med henne på nettene, prøvde å ha det hyggelig, se på komedier, spille spill osv. Jeg tar barna mine, og deres følelser seriøst, og stiller alltid opp for de. Da kommer de til meg med alt og.

Anonymkode: a3bfe...2bf

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å omtale din datter på 18. år som :barn: sier vel mer enn nok om det du spør om? 

Anonymkode: bf553...f5e

Datteren er jo fortsatt barnet hennes, uansett hvor gammel hun er. 

Jeg er 21 år, men jeg er fortsatt barnet til min mor. 

 

Da jeg slet psykisk synes jeg at det var ubehagelig å snakke med min nærmeste om problemene, fordi det blir alt for nært. Likevel var støtten fra min mor noe av det tryggeste jeg hadde på den tiden, og selv om vi ikke snakket noe særlig om selve problemene så hjalp det veldig mye bare det at hun var der. Og det var absolutt ikke hennes feil at jeg hadde problemer!

Anonymkode: 11349...9ee

[AnonymBruker]

Hvorfor hun ble syk er det ikke sikkert det finnes et fasitsvar for. 

Jeg kan jo fortelle hvorfor jeg aldri snakket med mamma og pappa om følelsene mine. 

De var alt for nære. I tillegg har vi aldri snakket om tanker og følelser hjemme, derfor føltes det ekstremt ubehagelig og feil. Jeg følte at de dømte meg og aldri ga meg forståelse. Det var bare jeg som var feil. Og hvorfor skulle jeg si hva jeg følte, når de aldri gjorde det? 

Jeg klarte sjeldent å skjule hvor syk jeg faktisk var, og reaksjonene deres når jeg ble innlagt, var sint, skadet meg selv osv gjorde vondt verre. 

Anonymkode: 8fe99...282

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldingene. Jeg tror nok det er mye vi kunne gjort annerledes, men det beste er vel å prøve å hjelpe henne i situasjonen hun er i nå, og vise forståelse. I stedet for å dvele ved fortiden. Dette er riktig nok mye lettere sagt enn gjort. 

- Ts 

Anonymkode: cd006...193

[AnonymBruker]

Du har helt rett i at det beste du kan gjøre er å prøve å hjelpe henne der hun er nå. Kanskje er det deres "skyld" at hun sliter, kanskje ikke, det er alltid sammensatt. Jeg syns du heller skal spørre henne hvordan hun har det, hvorfor hun tror det er blitt sånn, enn å spørre på et eller annet forum om du bør ha skyldfølelse. Det et irrelevant nå. Du kan fremdeles hjelpe henne, men da må du slutte å dømme henne (og deg selv).

Anonymkode: 3d671...ff2

[NewInTown]

Nei, du bør ikke ta selvkritikk for dette. For det vil hverken hjelpe deg eller din datter. Psykiske lidelser er særdeles komplekse greier, og stammer fra mange ulike faktorer. Det er sjeldent kun èn årsak, men heller et bredere sykdomsperspektiv der flere ulike årsaker spiller inn i det store bildet. Du har sikkert hørt den evige arv + miljø-debatten, og den er sann. Psykiske lidelser er som regel et resultat av både genetiske betingelser og det miljøet man er en del av.

Du er heldigvis endelig klar over at hun plages og trenger solid hjelp. Da må dere bidra med å gjøre livet hennes bedre, ved å stille opp. I HENNES tempo riktig nok. Snakk med psykologer og leger om hva dere kan gjøre for å hjelpe uten å skade mer.. Ikke minst; snakk med psykolog selv, slik at du ikke klandrer deg selv for hennes sykdom. Det siste hun trenger er en mor som sakte men sikkert glir inn i lidelsen selv, på grunn av skyldfølelse.

[AnonymBruker]

Jeg slet psykisk som ung (14-25) og hadde ikke overlevd uten mine foreldre, som hjalp meg gjennom. Men husker jeg synes det var vanskelig å dele alle vonde tanker med de, både fordi de er meg så nær men også av hensyn til de. Men de har tålt meg som psyk og tålt å høre hvor svart jeg kunne føle og tenke og de har vært der. Med omsorg, med mat, med lyttende ører og med trøstens ord. Det i kombinasjon med psykolog og noen perioder medisiner, fikk meg tilbake til det friske livet. Jeg kan likevel se at det har vært en familiedynamikk og kanskje et samspill i barndom som er med i mange årsaker, men også mye arv/ genetikk. Det er psykiske vansker på både mors- og farssiden i min familie. Hvorfor jeg som et av fem søsken ble den eneste som slet psykisk, kan jeg ikke bare skylde på familien for. Men når man gransker sitt liv, så finner man jo mye rart. Mine foreldre har tatt ansvar for det jeg har "bebreidet" de for, erkjent feil og vet bedre i dag. Men ingen alvorlige feil som omsorgsvikt etc, men i en stor barneflokk ble det nok vanskelig å se alle og få med seg at jeg slet, fange opp mobbing etc. De var travle og i full jobb begge to, men også dynamikken mellom dem som ektepar har nok gjort sitt. Det har de bedt om unnskyldning for. Behandler har forklart at vi alle kommer til verden ulikt "vattert", og jeg kom til verden med større sårbarhet enn feks mine søsken. Jeg tar med meg alt dette som lærdom i mitt eget liv som foreldrer. 

Anonymkode: 310b6...c85

[Måbarefåsiat...]

Hvorfor psykiske lidelser dukker opp, utvikler seg, er det mange grunner til. Noe er man født med, noe oppstår pga omgivelsene. 
Uansett vil ikke bebreidelser hjelpe nå, hjelp henne og vær der for henne nå, på hennes premisser.