Mor med lang sykdomshistorie, nekter å la kroppen være i fred

[AnonymBruker]

Hei. Litt usikker på hva jeg er ute etter, men kanskje noen erfaringer eller støttende ord? Har prøvd meg frem hos psykolog og leger, men har liksom ikke gitt meg noe..

Min mor er 53 år, jeg 19. Siden jeg var liten har mamma alltid vært en hardtarbeidene stolt kvinne, med vansker for å snakke om følelser. Hun har vært en fantastisk mor for meg og min søster, og alt hun har gjort har vært for oss. Men i 2012 fikk hun påvist brystkreft. Dette var noe hun hadde gått med i nesten ett år, men fastlegen sa det bare var ømme muskler. Hun møtte veggen midt i behandlingen, og gikk inn i en dyp depresjon. Etter lang tid med cellegift, stråling og opptrening ble mamma endelig kvitt kreften. Så fikk hun hjerneslag, og brukte lang tid på å få tilbake hukommelsen. Fra den tid til nå har hun også operert årene på begge sider av halsen, og fjernet ett bryst. I juni ble hun lagt i narkose for det var den første operasjoen av 4 hun skal ha for å få tilbake noe som hvertfall ligner på ett bryst. Operasjonen ble avbrutt midt i, ettersom hun fikk så lavt blodtrykk at hun så og si var livløs. I september skal hun prøve på nytt, men jeg kjenner meg ekstremt engstlig. Kroppen og psyken hennes er som ett lappeteppe, og legene sier til hun at dette må hun ta avgjørelse på selv, ettersom det egentlig er for mye for kroppen hennes. 

Dette ble veldig rotete, men det jeg da lurer på er, har noen kjennskap til slikt? Har dere noen gode argumenter som jeg og søsteren min kan gi? Vi vil heller se hun med ett bryst mindre, enn å miste hun. Vi er konstant redde for hun, men jobbe på skal hun. Jeg sier ofte, hva om det ikke går? Nei går det ikke så går det ikke, men da har jeg hvertfall prøvd, får jeg til svar da. Virker noen ganger som at hun har ett dødsønske.. 

Anonymkode: fc36a...6c6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Litt usikker på hva jeg er ute etter, men kanskje noen erfaringer eller støttende ord? Har prøvd meg frem hos psykolog og leger, men har liksom ikke gitt meg noe..

Min mor er 53 år, jeg 19. Siden jeg var liten har mamma alltid vært en hardtarbeidene stolt kvinne, med vansker for å snakke om følelser. Hun har vært en fantastisk mor for meg og min søster, og alt hun har gjort har vært for oss. Men i 2012 fikk hun påvist brystkreft. Dette var noe hun hadde gått med i nesten ett år, men fastlegen sa det bare var ømme muskler. Hun møtte veggen midt i behandlingen, og gikk inn i en dyp depresjon. Etter lang tid med cellegift, stråling og opptrening ble mamma endelig kvitt kreften. Så fikk hun hjerneslag, og brukte lang tid på å få tilbake hukommelsen. Fra den tid til nå har hun også operert årene på begge sider av halsen, og fjernet ett bryst. I juni ble hun lagt i narkose for det var den første operasjoen av 4 hun skal ha for å få tilbake noe som hvertfall ligner på ett bryst. Operasjonen ble avbrutt midt i, ettersom hun fikk så lavt blodtrykk at hun så og si var livløs. I september skal hun prøve på nytt, men jeg kjenner meg ekstremt engstlig. Kroppen og psyken hennes er som ett lappeteppe, og legene sier til hun at dette må hun ta avgjørelse på selv, ettersom det egentlig er for mye for kroppen hennes. 

Dette ble veldig rotete, men det jeg da lurer på er, har noen kjennskap til slikt? Har dere noen gode argumenter som jeg og søsteren min kan gi? Vi vil heller se hun med ett bryst mindre, enn å miste hun. Vi er konstant redde for hun, men jobbe på skal hun. Jeg sier ofte, hva om det ikke går? Nei går det ikke så går det ikke, men da har jeg hvertfall prøvd, får jeg til svar da. Virker noen ganger som at hun har ett dødsønske.. 

Anonymkode: fc36a...6c6

Hun prøver hvertfall å leve videre.  Tror du må ta til takke med det å stole på norske leger og din mors avgjørelser. Tenk om hun gå helt opp istedet? Ikke ville jobbe og ikke ville leve? Mange offer av kreft føler nemlig det motsatte av din mor. 

Anonymkode: befcb...f48

[Hedda-78]

Det er snakk om rekonstruksjon av bryst etter kreftsykdom. Som du selv skriver, så har legene full kontroll under operasjonen og avbryter dersom det blir noen uforutsette komplikasjoner. Du får det til å høres ut som at det er en operasjon på liv og død. Det er selvsagt en stor operasjon, men det er relativt sjelden at noen dør på operasjonsbordet i Norge.

Å mangle et bryst kan være ganske traumatisk, har jeg forstått. Det går på selvfølelse og identitet. Man trenger å føle seg noenlunde normal. Det virker kanskje som at din mor føler at hun trenger dette for å klare å bli frisk av sine psykiske plager og få et liv som er godt. Du sier det er bedre å mangle et bryst enn å dø. Kanskje hun tenker omvendt?

Dere skal naturligvis begge lytte til det legene sier og veie risiko opp mot nytteverdi, men jeg tror det beste for moren din er at du støtter henne. Kanskje du kan bli med henne på konsultasjonen før operasjonen, og stille de spørsmålene du har der?

[AnonymBruker]

Dette syns jeg ikke hverken du eller din søster skal legge dere opp i. Å miste et bryst gjør at mange føler de mister alt. De mister seg selv, sitt kjønn, sin identitet og alt. Å miste bryst kan bety komplett identitetskrise og kan være svært traumatisk for den det gjelder. Det kan medføre depresjon, angst, sosial isolasjon og en haug med andre negative momenter. For mange pasienter er brystrekonstruksjon alfa omega for livskvaliteten, og svært mange føler at de ikke er ferdig med sykdommen før brystet er på plass. For utenforstående er det ofte "bare en pupp", men for de det gjelder kan det betyr enorm eksistensiell krise. 

Folk som ikke har opplevd det aner ikke hva et bryst betyr for de som mister det. At dere helst vil ha henne uten et bryst men i livet, betyr nok ingenting. Det kan hende hun ikke ønsker å leve uten et bryst - og det kan godt hende hun ikke klarer å gå videre før rekonstruksjonen er i orden. Det er hun selv som skal leve med sin kropp, det er hun som skal se den hver dag og hun som skal forholde seg mest til den. Hun er fortsatt ung, og jeg forstår henne godt. 

Det eneste dere kan gjøre er å støtte henne, og stole på at norske leger ikke setter livet hennes i unødvendig fare. 

Anonymkode: 53b74...ee9

[DissDiss]

Jeg synes du skal lytte til din mor, og støtte henne i hennes valg. Hun ønsker å ha to bryster slik hun hadde før, og hun ønsker å jobbe slik hun gjorde før. Det er hennes ønsker, hennes liv og hennes avgjørelser. 

Jeg skjønner veldig godt at du er bekymret for din mor, men du er nødt til å respektere hennes valg. Hun kan da ikke la være å leve slik hun ønsker fordi du ønsker noe annet for henne? Og strengt tatt skjønner jeg henne enda bedre. De aller fleste ønsker da å være yrkesaktive og være komfortable i kroppen sin. Hun skal jo forhåpentligvis leve i mange år til, og du kan da ikke forlange at hun skal leve med ett bryst bare fordi du er nervøs for operasjonen? 

Vær der for din mor, vis omsorg og støtt henne. Det er veldig tydelig at du er glad i din mor, prøv å fokusere på det i stedet for på nervøsiteten og redselen.