Var ikke så god person som jeg trodde. Bare les. Hva skjedde?

[AnonymBruker]

Jeg er midt i 20 årene nå. Nå i dag har jeg det ikke så bra, jeg føler aldri at jeg når opp til hva jeg vil, mistet nuet for lenge siden. Eller at jeg finner kjærligheten. Tenker at hvert skritt er et feiltrinn uansett hva. Virker som jeg kom inn i en tid tid for å kjenne meg selv og lære? Bli mindre egoistisk, slik som kanskje flere bør bli.

Jeg er oppvokst med kanskje noe feil verdier i livet. Nå ser jeg mennesker i mengder og tenker at alle er et individ. Ikke bare mange. Jeg har jo satt folk i grupper. Hun som jobber i kassa er bare ei jeg skal forbi fort som mulig, eller masse andre jobber. Jeg har selv jobbet i kafe. men hele tiden sett frem til å "bli noe". Jeg klarte ikke å menge meg så bra med de andre, virket som de hadde funnet seg så til rette der. 

Jeg utviklet kanskje en form for narsissisme ifra tenårene og opp, til 23. Mamma ble sammen med det man kan kalle en psykopat, og forholdet varte i 12 år. Han jobbet innen helsevesenet. Han var en mann med tillit. Så klart vi stolte på han. Jeg slet fordi jeg ble mobbet av de andre jentene i hjembyen min. Han kunne snakke meg opp. Rev meg også kraftig ned. Men jeg trodde til slutt på at jeg var så spesiell. Jeg ville klare hva jeg ville og ting ville bli servert i fanget mitt, fordi jeg var så spesiell. Jeg er ikke uheldig med utseendet akuratt. Grunnen til min misslykkethet var mammas oppdragelse, hun hadde ikke lært meg å bygge selvtillit, for hun var så missylkket selv. Han snakket også stygt om uteliggere, at de fortjente å være der når de var der. Sa at jeg måtte få meg en høyere utdannelse fordi slike som meg jobbet ikke i butikk sammen med alle pakkisene. At jeg måtte finne en rik mann. I det minste en med penger. Burdte ikke holde på med noe lavklasse, fordi da ble jeg det selv og i hvertfall ikke en innvandrer, for da blir jeg skitten for resten av livet. At disse var ment å være slave. Jeg stresset jo som en gal med de karakterene. Så jeg flyttet til Oslo og jobbet i servicebransjen. Han gjorde jo litt narr, sa til sine egne barn at de ikke måtte ende opp med denne elendige lønnen. (Som jeg hørte). Men han snakket jo til meg , veldig bra at jeg hadde bosatt meg på vestkanten. For det var jo litt mer status. Jeg eide jo ikke leil engang. Og her skal dere få høre hvordan jeg begynte å se på folk. 

Det å jobbe i den kafeen var litt vondt etter hvert. Det var jo et par innavndrere der, som jeg ikke orket å ha så mye med å gjøre. Jeg følte meg jo misslykket fordi jeg slet meg ut i denne jobben. Og at det var et tegn på misslykkethet at jeg jobbet der gjorde jo ikke saken bedre. Jeg ble mindre og mindre motivert. Jeg var også veldig forelsket i en på denne tiden, i en som studerte juss. Vi tilbrakte mye tid sammen. Men følte meg ikke god nok da, da han studerte juss. og det var jeg fra før han studerte det, så er ikke noe sikte høyere opplegg. 

Så begynte jeg og reise rundt. opplevde forskjellige kulturer. Så masse fattigdom og lite muligheter for mange. Mange som bare blir skyvd vekk fordi det ikke er plass til alle på jorden. Det har gitt veldig inntrykk. Jeg har også blitt litt "kjent" med enkelte fra landene der. Jeg har sett mer av hvor brutalt ting kan være, og synes folk i Norge, i bobla si er veldig feige når de kaller utlendinger for søppel og ikke ser at disse har måttet flyttet fra hjemmene sine og familien sin. At de kanskje mest av alt vil bo der de kom fra med familien sin i fred. Jeg har satt meg inn i situasjonen. Om vi plutselig måtte flytte fra norge, til et sted vi ikke kjenner til, og kanskje basere resten av livet der. Det er ganske tøft å inse slike ting, men jeg ser enkeltindivider mer og slutter å sette folk i grupper. Jeg har mindre hat mot folk rett og slett. noen som har opplevd forandringer i livet sitt som har endret personlogheten?

Anonymkode: effe8...149

[doremifa]

Ja, mange reiser og skifter både geografisk, klassemessig , mellom distrikt og storby, har lært meg mye og påvirket mine holdninger. Forhåpentligvis til det mer nyanserte, med åpenhet for at hvert individ er ulikt, og har hver sin unike historie. Det har heldigvis blitt vanskeligere og vanskeligere å generalisere. Jeg håper at vennligheten jeg har møtt utenfor Norge har gjort meg klokere og mildere innstilt til mye.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, doremifa skrev:

Ja, mange reiser og skifter både geografisk, klassemessig , mellom distrikt og storby, har lært meg mye og påvirket mine holdninger. Forhåpentligvis til det mer nyanserte, med åpenhet for at hvert individ er ulikt, og har hver sin unike historie. Det har heldigvis blitt vanskeligere og vanskeligere å generalisere. Jeg håper at vennligheten jeg har møtt utenfor Norge har gjort meg klokere og mildere innstilt til mye.

De som snakker slik om grupper og generaliserer folk, er ofte de som går hjemme i Norge og gjør de samme tingene om og om igjen. Jobb, fritid, sladder og jobb. Noen har bare fokus på utdannelse og status. 

Anonymkode: effe8...149

[AnonymBruker]

Nynazisme er jo i fra krigens dager og det er sjeldent noen praktiserer noe så ondt i disse dager. Kan han eller henne i familien din lært deg feil verdier for å si det mildt? 

Anonymkode: f70e7...673

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nynazisme er jo i fra krigens dager og det er sjeldent noen praktiserer noe så ondt i disse dager. Kan han eller henne i familien din lært deg feil verdier for å si det mildt? 

Anonymkode: f70e7...673

Kanskje??? 

Anonymkode: effe8...149