Holder mine problemer skjult for moren min

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre fra dere mødre.

Jeg er 29 år, og er ganske knyttet til moren min. Hun er verdens beste mamma, utrolig omsorgsfull og har alltid støttet og hjulpet meg. Jeg har alltid hatt få venner og ikke klart meg så godt sosialt, så jeg har vært avhengig av henne. Vi er mye sammen, drar på jenteturer, og jeg er ofte hos henne i helger, samt alle ferier. I perioder bor jeg hos henne, da jeg synes det er trist å bo alene. Vi er ikke som venninner, vi er mor og datter.

De siste par årene har jeg av ulike grunner hatt det veldig vondt med meg selv, og for en tid tilbake begynte jeg med antidepressiva. Dette holder jeg skjult for moren min. Moren min har kroniske smerter etter en ulykke og sover derfor lite og dårlig, i tillegg til å ha konstante smerter. I tillegg til dette er hun alltid bekymret for meg og har alltid vært det. Jeg er jo ikke helt normal Hun ønsker jo at jeg skal ha et godt liv, ha gode venner og gjøre ting jeg liker å gjøre. Hennes smerter og bekymringer for meg (og andre personer hun tenker og bekymrer seg for), holder henne våken om natta, og gjør henne sliten. Hun forteller ikke dette til meg, men jeg skjønner det. Jeg ønsker at hun skal ha et så godt liv som mulig. Jeg vet at smertene vil alltid være der, så jeg ønsker ikke å bekymre henne mer enn nødvendig med å si at jeg sliter psykisk og tar medikamenter. Jeg har også vært sykemeldt fra jobben i perioder uten å fortelle dette til moren min. Dette for å skåne henne. 

Samtidig føler jeg at jeg lyver for henne. Jeg er så utrolig glad i moren min, hun er det beste i livet mitt.

Dere mødre, ville dere visst om det voksne barnet deres hadde problemer? Hvis dere selv hadde smerter, dårlig søvn og var helt på felgen, ville dere da likevel vite om problemene som ville gjort hverdagen enda værre?

Anonymkode: f220f...bd9

[AnonymBruker]

Hadde ikke sagt noe. Har samme type mor som bekymrer seg over alt hele tiden selv, jeg har sluttet å si fra om alvorlige ting som ikke har merkbare konsekvenser. Snakk med en psykolog istedet. 

Selv om moren din vil hjelpe deg, så vil hun føle seg mer ekkel fordi hun sørger over deg, om hun vet om det

Anonymkode: 05be0...496

[AnonymBruker]

Jeg har voksne barn, og ja: jeg ville visst om mine barn hadde problemer. Det er vel alle mødres lodd her i livet å bekymre seg for barna, men min mening er at det alltid er bedre å vite enn ikke å vite. For å kunne hjelpe må man jo vite hvordan andre har det, og vi foreldre ønsker jo alltid å kunne støtte, oppmuntre og hjelpe barna våre. 

Jeg har selv et barn (i ungdomstiden) som har slitt psykisk, og før vi skjønte hva det var, så var det ikke lett å vite hvordan man kunne helt hjelpe. Jeg er kanskje litt lik din mor som bekymrer meg mye, og jeg har nok lagt søvnløs mang en natt, men mest i over hvordan jeg og resten av familien kunne hjelpe. 

Skjønner jo at du ikke vil legge belastning på din mor, og det er ikke alle problem du trenger å dele (eks årsaker) men la henne få vite at du har det litt tøft i perioder og hvilken hjelp du får og feks hvordan du ønsker hun skal møte deg. Det kan være greit å gi beskjed om hva du ønsker å dele og hva du ønsker å holde for deg selv. 

Klem til deg. 

Anonymkode: d01d1...772

[AnonymBruker]

Det hjelper vel og snakke om problemene dine? Er mammaen din en du kan snakke åpent med, så si det. Det hjelper begge 2.

Anonymkode: f5ecc...fae

[AnonymBruker]

Jeg var sykemeldt pga depresjon i et par måneder uten å fortelle det til foreldrene mine. Jeg orket ikke å ha dårlig samvittighet for at de skulle bekymre seg i tillegg til å håndtere sykdommen. Jeg er en sånn som ikke orker omsorg og dulling når jeg er syk, så det spillte også inn.

Anonymkode: 881cf...219

[Sillyline]

Jeg tenker at sjansen er nok den at hun skjønner det. Du trenger ikke si noe, det bekymrer henne unødig. 

[AnonymBruker]

Går du til psykolog? Hvis ikke burde du prøve det og ikke bare ta antidepressiva. Siden du har slitt sosialt hele livet, kan det være en underliggende årsak/diagnose som gjør at du er deprimert, f.eks. Aspergers eller noe helt annet. Dersom du får klarlagt årsaken til hvorfor du ikke fungerer helt "normalt", kan du kanskje få bedre hjelp og klare å fungere bedre i framtiden.

Som mor ville jeg likt å få vite det om barnet mitt slet. Dersom du forteller henne at du går til psykolog eller er under utredning eller lignende, og dermed får hjelp, vil hun kunne slappe litt mer av og vite at du får hjelp og at ikke alt faller på henne.

 

Anonymkode: 6bcf5...cc2

[Måbarefåsiat...]

Som datter som har gått på en smell eller to underveis, så forstår jeg deg godt.

Som mor, ville jeg ha visst.

[Forundret..]

28 minutter siden, Silje Lien skrev:

Jeg tenker at sjansen er nok den at hun skjønner det. Du trenger ikke si noe, det bekymrer henne unødig. 

Men hvis hun skjønner at det er noe så vil hun sikkert bare bekymre seg enda mer.

Det er nok bedre å fortelle. Selv om det bekymrer henne. Jeg ville gitt henne tryggheten i det å la henne vite at jeg fortalte alt.

[Tippemor]

Hadde mitt barn slitt,ville jeg satt pris på om barnet fortalte det til meg. 

 

Nå er jeg er veldig åpen person. Jeg holder ikke ting inni meg,men sier det heller for å få forståelse for evt handlinger jeg tar. Jeg har og gått på anti dep, jeg har sosial angst..og litt til. Jeg har valgt å fortelle dette til de nærmeste,slik at de forstår hvirfor jeg f.eks ikke ringer de..eller sier ja til ting.

 

og det har gjort det lettere for meg iallefall. 

 

Nå har ikke jeg voksne barn..men å se om ett barn har det tungt,våre barn,så ser jeg det pga de endrer attferd

 

masse lykke til❤️

[AnonymBruker]

Du burde holde kjeft. 

Anonymkode: 96056...44b

[SiMa]

Er du sikker på at hun ikke har skjønt at noe er galt? I så fall vil hun nok heller bli beroliget enn bekymret over å få høre at du får hjelp.

[AnonymBruker]

Man trenger jo ikke fortelle alt til foreldrene sine. Det er mye jeg aldri forteller noen. 

Anonymkode: 2ae08...1c8

[Million]

Som mor kjenner jeg langt inn i hjerterota, at jeg ville likt å vite. Jeg hadde satt umåtelig stor pris på en slik betroelse, og jeg får skikkelig vondt i hjertet ved tanken på at mitt barn skulle slite med noe slikt alene og ikke våge/ville fortelle meg det.

[AnonymBruker]

TS her. 

Jeg fortalte til slutt moren min om situasjonen. Hun fikk en pyntet versjon da, så hun ikke skulle bli altfor lei seg. For dette bekymrer og preger henne for mye uansett. 

Hun er utrolig støttende, akkurat som jeg visste hun ville være. Men nå kommer hun vel ikke til å klare å tenke på noe annet resten av året  "tenk på deg selv, og jeg tenker på meg selv" sa hun, men det er vanskelig når jeg vet at hun ligger våken på nettene på grunn av meg. 

Men det var likevel en lettelse å si det. 

Anonymkode: f220f...bd9