Hva skjedde når bortskjemte barn du kjente ble voksne?

[AnonymBruker]

Lurer på det slik det står i overskriften. Hva skjedde med de du husker som ble bortskjemte til det ufyselige i barndom/ungdom? 

Hvordan liv fikk de som voksne? Hvordan mennesker ble de?

Anonymkode: 279f3...70c

[AnonymBruker]

Har ei venninne som jeg husker som ekstremt bortskjemt som barn. Bortsett fra at hun blir sur av den minste ting og reagerer på ting ingen andre jeg kjenner ville reagert på, oppfører hun seg forholdsvis normalt. Hun ble utdannet innen et yrkesfag på videregående, men balanserer nå et drøss ufaglærte deltidsjobber og kommer seg ingen vei.

Anonymkode: 96b72...1e8

[AnonymBruker]

Jeg var et slikt barn. Jeg tok alt som en selvfølge i 20-årene, studerte uten mål og mening, men festet mer enn jeg leste. Bekymret meg aldri for fremtiden for kontoen var jo alltid full og skulle jo arve. I 30-årene begynte jeg å jobbe for første gang, men skiftet jobb hvert år fordi det alltid var noe jeg ikke likte og hadde problemer med å bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lenge problemer med voksenlivet, men nå i slutten av 30-årene har jeg fått en jobb hvor jeg kan bestemme nesten alt selv, og en tålmodig samboer som aksepterer at jeg iblant blir et barn igjen som må ha viljen min.. Kan oppsummeres med at jeg brukte 10-12 år lenger på å bli voksen enn mine jevnaldrende.

Anonymkode: 1b0ea...727

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Catzee85 skrev:

Patetisk. Jaja du fikk kjenne den sure svie. Orøvde seg i jobb som 30 åring for første gang? Velkommen 15 år etter. Hva levde du på ellers da? Husleie? Mat ? Sminke? Noen må jo betale det

Lånekassen og foreldre. Jeg var evighetstudent og tok lån/stipend annethvert semester, da holder det lenge. Selv om det sikkert var patetisk har jeg reist mye og bodd i ulike land, og det gikk jo bra til slutt selv om en mer nøkter oppvekst nok er sunnere

Anonymkode: 1b0ea...727

[AnonymBruker]

Jeg var bortskjemt, men var aldri ufyselig. Jeg fikk "bare" det jdg pekte på når jeg ba om det. Det var min belønning for å være veloppdragen, men det var mine foreldres måte å kjøpe seg fri for dårlig samvittighet. 

Men jeg ble jo voksen og ville være selvstendig. Og da jeg ikke ville studere det som ble forventet av meg, kuttet de pengestrømmen. I en alder av 19, måtte jeg lære meg å betale regninger, at penger ikke kommer av seg selv og at alt koster. 

Så fort jeg lærte meg dette, ble jeg ivrig på å spare. Jeg sparte alt jeg kom over og investerte i eiendom. Jeg gikk aldri tilbake til mine foreldre og ba om penger. Nå har jeg faktisk mer i formue enn de og det er jeg stolt av.

Anonymkode: f0860...944

[Trolltunge]

Kjenner bare en slik. Moren var alene, og slet seg ut for at hun skulle få seg utdanning, uten gjeld. Hun subbet gjennom skole. Giftet seg så med en svært snill mann. Vært hjemme med barna siden. Takler det dårlig, og moren må stadig reise til dem for å ta seg av barna. (De bor langt unna moren.) Gråter ennå for det minste, og er som et barn ennå. Mat kan hun heller ikke lage. Hun er nå 35 år. Kommer aldri til å jobbe, det er sikkert. 

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem som alltid har vært utrolig bortskjemt. Fått alt hun har pekt på av pappa og aldri måttet løfte en finger. Husker hvordan hun hylte og sparket vilt rundt seg hvis det skjedde at hun ikke fikk det som hun ville da hun var barn.

Hun er nå 25 og bor hjemme hos mor og far fortsatt. Studerer. Får alle utgifter dekket av pappa. Reiser på dyre ferier sammen med mor og far og kjører pappas Audi. Utrolig umoden, men snill og hyggelig. Jeg tror hun kommer til å bli voksen ganske sent i livet. 

Anonymkode: 2ac87...0f1

[Tøytigern]

De har fortsatt foreldre som gir dem alt opp i henda og de tar det som en selvfølge at ale skal trå til og hjelpe dem med alt mulig. Å få til ting med minst mulig egeninnsats,er fellesnevner i livet der. I tillegg til å bli oppbrakt hvis folk ikke stiller opp for å hjelpe dem med forskjellige ting  som andre folk greier helt fint selv og som andre ikke kommer på å spørre om hjelp til. 

[AnonymBruker]

Ikke særlig bra, men tatt i betraktning at å skjemme bort barn til det ufyselige er en form for omsorgssvikt så er det kanskje ikke uventet. På utsiden kan det se ut som en flott tilværelse for barnet/ungdommen, men det er det ikke. Ofte har spesialbehandlingen betingelser, som regel å sørge for at "barnet" blir eller setter foreldrene i et godt lys. Gullungen har også gullforeldere og barnets oppgave er å formidle det til omverdnen eller forelderene har behov for at barnet oppfører seg på visse måter som ikke truer deres egen selvfølelse og "belønning" er en god måte å sikre det på. Prisen å betale kan bli at man ender opp i selvhat og skam fordi det er rollen man har spilt som har blitt premiert og ikke det sanne selvet og en god dose skyldfølelse fordi man aldri klarte å leve opp til forventningene.

Anonymkode: c05dd...d5a

[AnonymBruker]

Venninnen min var vanvittig bortskjemt. Fikk alt hun pekte på, fikk det som hun ville hjemme. Det største soverommet i huset med himmelseng og masse leker, styrte de ganske mye yngre søsknene og foreldrene. I blant prøvde moren å si nei til nye klær etc så skreik og kjefta hun til hun fikk det hun ville ha. Hun var ikke slik ute blant folk, da var hun stille, sjenert og en smule mobbet. Tror hun strevde hardt med å få alle disse tingene, populære leker og nyeste klærne for å passe inn.

Hun har studert og klart seg godt! Lever ikke over evne eller noe, en helt annen person nå enn den jeg vokst opp med. Hun har valgt et yrke hvor hun hjelper folk med spesielle plager, tøft gjort faktisk. 

 

Hadde ei annen i klassen som også fikk alt hun pekte på. Hun gikk gjennom en runde med spiseforstyrrelse før hun begynte med fitness og nå driver hun egen butikk. Fortsatt like opptatt av nyeste og beste innen alt, alt skal ut på sosiale medier og hun er en tydelig selvdigger. Men sånn ellers har hun klart seg veldig bra da 😊

Anonymkode: f6e3f...15b

[Arkana]

Det er selvsagt individuelt, men skal jeg si noe generelt som gjelder de jeg kjenner vil jeg si at de brukte mye lenger tid på å bli voksen og ta ansvar for eget liv, og fremdeles er ikke alle der selv om de er godt voksne. De er vant til å få alt de ønsker seg og at foreldrene ordner opp om noe ikke går som det skal, og dette er en skikkelig hvilepute. Jeg kjenner 40-åringer (med full jobb, gift og med egne barn) som får feriepenger av pappa hver sommer eller forventer at han betaler hvis det er en regning de ikke har forventet eller de bare ønsker seg noe dyrt de ikke har råd til/ikke gidder spare til.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var et slikt barn. Jeg tok alt som en selvfølge i 20-årene, studerte uten mål og mening, men festet mer enn jeg leste. Bekymret meg aldri for fremtiden for kontoen var jo alltid full og skulle jo arve. I 30-årene begynte jeg å jobbe for første gang, men skiftet jobb hvert år fordi det alltid var noe jeg ikke likte og hadde problemer med å bli fortalt hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde lenge problemer med voksenlivet, men nå i slutten av 30-årene har jeg fått en jobb hvor jeg kan bestemme nesten alt selv, og en tålmodig samboer som aksepterer at jeg iblant blir et barn igjen som må ha viljen min.. Kan oppsummeres med at jeg brukte 10-12 år lenger på å bli voksen enn mine jevnaldrende.

Anonymkode: 1b0ea...727

Du har i hvert fall selvinnsikt. Og du gir ikke opp. Det er bra 👍🏽 Så heldig du er som har en samboer som er tålmodig. Det er bra 😀😀

Anonymkode: 234fe...62e

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lånekassen og foreldre. Jeg var evighetstudent og tok lån/stipend annethvert semester, da holder det lenge. Selv om det sikkert var patetisk har jeg reist mye og bodd i ulike land, og det gikk jo bra til slutt selv om en mer nøkter oppvekst nok er sunnere

Anonymkode: 1b0ea...727

 

33 minutter siden, Arkana skrev:

Det er selvsagt individuelt, men skal jeg si noe generelt som gjelder de jeg kjenner vil jeg si at de brukte mye lenger tid på å bli voksen og ta ansvar for eget liv, og fremdeles er ikke alle der selv om de er godt voksne. De er vant til å få alt de ønsker seg og at foreldrene ordner opp om noe ikke går som det skal, og dette er en skikkelig hvilepute. Jeg kjenner 40-åringer (med full jobb, gift og med egne barn) som får feriepenger av pappa hver sommer eller forventer at han betaler hvis det er en regning de ikke har forventet eller de bare ønsker seg noe dyrt de ikke har råd til/ikke gidder spare til.

Jeg måtte ut da jeg var 18. Hadde lærling lønn på 9000 netto og husleie i kollektiv på 5500. Og har ellers greid meg selv resten av livet. Foreldrene mine har kommt med et par handleposer med mat når jeg virkelig var desperat 

Viste virkelig ikke at det var såpass bortskjente unger idag. Altså opp til 40 årene? Må mamme komme og ligge grandiosaen i ovnen også?

Anonymkode: a281a...f92

[AnonymBruker]

Har de utviklet empati for andre tror dere? De som aldri har måttet dele eller ta hensyn til andre?som kun kan fokusere på seg selv og sutre seg til viljen sin. 

Anonymkode: 279f3...70c

[Zienna]

De barna jeg har sett vokse opp i hjem hvor foreldrene hadde svært god økonomi, og hvor barna fikk det de ønsket seg, klarer seg fortsatt utmerket. 

Da de var skoleleie etter videregående betalte foreldrene for et hvileår på Bali eller rundreise i Østen.  Under studiet slapp de å ta seg kveldsjobb og å jobbe hele ferien, men kunne konsentrere seg helt og fullt om studiet og hente krefter i ferien.  De slapp økonomiske bekymringer fordi foreldrene var i bakhånd. 

Derfor gikk de ut med gode resultater og har fått seg gode jobber.  Foreldrene er fortsatt i bakhånd, og bidrar som garantister for lån når bolig skal skaffes.  Arven står klar, og livsstilen i arv.  

Jeg har dessverre sett langt flere ungdommer gå dukken pga. manglende økonomi og støtte.  Det er ikke sant at mulighetene er like for alle.



 

[AnonymBruker]

Kjenner én godt (har bare sett henne oppføre seg ufyselig mot moren og faren, aldri andre). Nå skjemmer hun bort sine egne barn på samme måren som hun selv (ikke) ble oppdratt. Hun har gjort det fantastisk bra under (lange) studier (verden rundt), og karriære.

Anonymkode: d7d65...232

[Ild]

Mannen min fikk nok alt han ønsket seg (dyre ting og tang, utstyr, klær, aktiviteter). Fikk penger hjemmefra hver mnd når han studerte. Husker en gang han brukte opp alt og fikk da bare mer. Han har fått forskudd på arv fra foreldrene ved flere anledninger etter at han ble voksen (uten at han har bedt om det, eller "trengt" det)

Han gjorde aldri noe hjemme (ikke lage frokost til seg selv en gang). Fikk låne bil, hytter og hus som han ville. Foreldrene la gjerne om sine planer dersom han ba om å ta med venner på hytta/ha fest osv. Får fremdeles betalt ferie innimellom.

Han sulla mye rundt de første 5 årene ettet at han flyttet hjemmefra (mye festing og lite lesing), og han ser fremdeles aldri på prislappen på noe som helst og aner ikke hva ting koster.

Men en person som er mindre opptatt av merker, status og penger skal man lete lenge etter. Det er nok lett å ikke bry seg om penger og materielle goder når man har nok av det. Han er omtenksom, omsorgsfull og raus (følelsesmessig, materielt kjøper han lite), han bidrar masse hjemme og på jobb, og er virkelig en ressursperson. Alle som har han i livene sine er heldige. 

Personlig synes jeg det er rart at en så merkelig oppdragelse har gitt et så bra resultat. Eneste problemet var en viss innkjøringsfase etter at vi flyttet sammen ifht fordeling av oppgaver hjemme

 

[Gjest O.G.]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på det slik det står i overskriften. Hva skjedde med de du husker som ble bortskjemte til det ufyselige i barndom/ungdom? 

Hvordan liv fikk de som voksne? Hvordan mennesker ble de?

Anonymkode: 279f3...70c

De fleste av dem jenket seg kraftig ned og er fine folk.

[AnonymBruker]

nå er ikke alle slike "unger" like. Men jeg har ei venninne der foreldre passa for mye på henne, og gjorde alt for henne.

Et godt eksempel: Vi er snart 30, og var på tur i en utenlandsk storby sammen med noen andre. Hun holdt seg alltid bakerst, fulgte bare etter det vi gjorde. Greit nok. Skulle vi kjøpe billetter på automat e.l måtte noen alltid hjelpe henne. Hun prøvde aldri å finne ut selv, selv om vi andre sto der og lette etter info.

En dag forsvant hun fra oss. Også mente hun etterpå når vi fant henne igjen, nesten på gråten, at vi måtte jo vente på henne! Så vi måtte ta en prat med hu, som man gjør med et barn.. om at hun må passe på at hun er med gruppen, og ikke vandre av gårde uten å si fra. 

En dag hadde hun ikke tatt med nøkkelen til hotellet, og ville tilbake dit for å slappe av. Jeg tok ALLTID med mitt (vi sov på rom sammen). Så det ble litt styr.

En annen gang var vi ute og gikk, men så ville hun tilbake på hotellet. Så hun gikk avgårde. Etter en liten stund fikk vi melding (hun hadde funnet gratis wifi. Mobildata og ringe/SMS var ekstremt dyrt der), hun visste ikke hvor hun var. Så vi måtte jo bare finne henne og følge henne til hotellet.

Hun regnet nok med at vi hadde et øye med henne. Og hun passet aldri på hvor vi var i forhold til hotellet e.l. Hadde ikke oversikt. 

Men hun fikk seg nok noen oppvekkere på den turen. Vi gjorde det klart for henne at hun må følge med og passe på seg selv. Det var nytt for henne.

Anonymkode: 04208...28b

[AnonymBruker]

Alle vi andre hadde kjøpt nytt SIM-kort med Mobildata for turen nettopp så vi kunne kontakte hverandre om det var noe, bruke Google maps osv. Men hun gjorde ikke det, og ble derfor avhengig av å finne gratis wifi om hun gikk seg bort, som jo skjedde.

Det ene stedet der hun bare plutselig vandret avgårde hadde ikke gratis wifi, så det skapte jo problemer. 

Handler jo litt om å prøve å sette seg inn i hva som kan skje på en sånn tur, og ha ting klart for å løse de problemene. Hun visste jo ikke om hun hadde reiseforsikring heller, når det skjedde en greie. Så hun måtte ringe hjem og spørre.

Anonymkode: 04208...28b