Fortsette eller bytte studie?

[Gjest vkt]

Hei!

Dette kommer til å bli et langt og sikkert rotete innlegg, men jeg prøver likevel.

Jeg er ei 21 år gammel jente. For to år siden begynte jeg på en fireårig bachelor i Storbritannia og har derfor opparbeidet meg mye gjeld nå som jeg forbereder meg på å gå inn i tredjeåret. Problemet er at jeg har slitt med ekstrem angst, depresjon og spiseforstyrrelser, noe som jeg vet begynte på vgs nå som jeg ser tilbake på det. Dette resulterte i mye ensomhet da jeg fikk venner som ikke var så bra for meg, før jeg isolerte meg helt. Nå har jeg null nettverk her i Storbritannia. Det gikk utover studiene og eksamener, og rundt juletider oppsøkte jeg hjelp. Én eksamen fullførte jeg ikke. Etter jul gikk det nedover, jeg gikk ikke på noen seminarer/forelesninger, tok ingen eksamener, men på grunn av gyldig grunn fikk jeg ta de fire ufullførte eksamenene mine nå. Den siste er nå på fredag. Jeg sliter fortsatt, og tror jeg såvidt kommer til å stå. Problemet er at hvis jeg skal komme inn på tredjeåret burde jeg ha minst C i de fleste fagene, men fakultetet vil vise skjønn hvis de tror jeg kan klare et nytt semester. Rådgiveren her var ganske optimistisk, og hvis ingenting går kan jeg ta opp igjen andreåret (med skolepenger, selvsagt). Nå det gjelder lånekassen kan det hende at jeg ikke blir regnet som forsinket hvis jeg sender inn dokumentasjon fra lege, men dette vet jeg ikke sikkert.

Nå står jeg ved et veiskille. Søkte studie på UiO, fant ut i dag at jeg kom inn fra venteliste i dag. Oslo frister ikke, men i Oslo har jeg et litt større nettverk: Noe familie og et par nære venner. Jeg vil egentlig studere det jeg begynte på, men nå har jeg mistet all selvtillit og lurer på om dette kommer til å gå. Jeg er konstant alene og ensom, noe som jeg vet er min egen feil, men jeg sliter så utrolig med meg selv. Jeg interesserer meg mye for studiet i Oslo også, og det er er et yrke jeg kunne tenkte meg, samtidig som det er en tryggere vei enn det jeg går nå. Det er ikke drømmen, men fortsatt ganske spennende. Jeg vet ikke om dette kan ordne seg med lånekassen, jeg har ikke et sted å bo i Oslo, men jeg lurer på om jeg rett og slett er for svak til å fullføre studiet mitt i utlandet og burde ta plassen i Oslo i stedet.

Noen som har erfaring med å bytte studie fra utland til Norge på grunn av liknende problemer? Hva hadde du gjort?

Endret 16. august 2017 av vkt

[samboer 24]

Åååh! :-( Jeg kan desverre ikke hjelpe deg med erfaring i å bytte studie men jeg ville likevel gjerne bare sende deg en varm tanke! Det er ikke noe gøy å være ensom og å føle at man er alene.. 

Er det slik at du gjerne vil møte nye mennersker og skaffe deg venner men at du rett og slett føler at du har havnet litt utenfor eller syns du det er ubehagelig å skulle skaffe nye venner? <3 Du må gjerne PM'e meg om du bare trenger en samtalepartner <3

 

[Gjest vkt]

Takk <3 Det er vel litt begge deler. Å få nye venner er vanskelig syns jeg og jeg har ikke vært så flink til det mens jeg har bodd her. Tenkte nå å prøve igjen til høsten der jeg går nå, bare for å se hvordan det går.

[millennial]

Kjære ts, 

jeg har ikke vært i din situasjon mtp. studier i utlandet, men jeg kjenner meg igjen i den angsten. 

Det første spørsmålet mitt er går du på et studie med gode fremtidsutsikter? Eller er det et svada studie? 

Grunnen til at jeg spør er fordi min avgjørelse hadde vært basert på svaret ditt.

Hvis du går på et studie med gode muligheter, hadde jeg nok prøvd å komme meg igjennom. Engelskmenn er svært utadvendte og lettere å komme i kontakt med ift. nordmenn (erfaringsvis). Hva slags angst er det du har? Sosial?

Er det mylighet for å ta ut permisjon i ett år? Så kan du komme til norge, jobbe litt for å så gå tilbake?
 

[Gjest vkt]

Har sosial angst, men det den har vært så ille at dagliglivet har blitt veldig påvirket av det,jeg isolerer meg og da er jeg i en selvforskyldt ond sirkel. Dette er noe jeg går i behandling for. Jeg studerer i en by der britene ikke er så utadvendte som stereotypen tilsier (litt mer av den skandinaviske reserverte typen).

Studiet mitt har et ganske bredt spekter av jobbmuligheter, men mye kommer an på fagkombinasjonene man velger og evt master. For noen er det kanskje et tullestudie, men hvis jeg ikke klarer dette, klarer jeg heller ikke et studie som for mange andre er "ordentlig" og garanterer jobb (noe ingen studier gjør) hvis jeg ikke er veldig motivert, noe jeg ikke egentlig er. Studiet i Norge er seks år og jeg må begynne fra starten, og det virker veldig tungt akkurat nå. Det frister ikke å begynne på et nytt studie i Norge som jeg ikke er like interessert i. Siden det også er populært blir det vel mye kamp om jobbene der også når jeg evt blir ferdig.

Å ta et friår med jobbing vet jeg ikke om egentlig hadde endret noe? Altså, depresjonen,angsten og spiseforstyrrelsen går jo ikke bare bort, men permisjon er kanskje en god løsning. Takk for tipset, skal sjekke ut mulighetene. Kanskje det er bedre å få ordentlig tak på mine egne problemer før jeg fortsetter på noe.

Takk for svar <3

[samboer 24]

Huff jeg føler så med deg! <3 

Jeg har aldri hatt sosial angst selv, men en av mine beste venninner har slitt mye med dette og har vært inne i mange mørke perioder. Det hun følte hjalp var å kunne ha noen hun kunne møte for en kort periode av gangen som for eksempel til et kort cafe besøk eller lignende. Er dette noe du tror du kunne ha maktet og vært komfortabel med? Det finnes en utrolig god "venne finner app" som heter VINA som fungerer omtrent som tinder hvor man kan komme i kontakt med andre jenter. Den er nok ikke så utbredt i Norge men jeg har selv brukt den i Storbritannia med stort hell! Jeg tenker at det ihvertfall kan være en start å kunne møte noen for en kaffe og en liten prat en gang i uka eller annenhver uke? 

Endret 16. august 2017 av samboer 24
Edit: skrivefeil

[Gjest vkt]

6 minutter siden, samboer 24 skrev:

Huff jeg føler så med deg! <3 

Jeg har aldri hatt sosial angst selv, men en av mine beste venninner har slitt mye med dette og har vært inne i mange mørke perioder. Det hun følte hjalp var å kunne ha noen hun kunne møte for en kort periode av gangen som for eksempel til et kort cafe besøk eller lignende. Er dette noe du tror du kunne ha maktet og vært komfortabel med? Det finnes en utrolig god "venne finner app" som heter VINA som fungerer omtrent som tinder hvor man kan komme i kontakt med andre jenter. Den er nok ikke så utbredt i Norge men jeg har selv brukt den i Storbritannia med stort hell! Jeg tenker at det ihvertfall kan være en start å kunne møte noen for en kaffe og en liten prat en gang i uka eller annenhver uke? 

Takk for tipset! Skal laste ned appen og se om jeg får kommet meg ut litt. Høres ut som en god idé.

[samboer 24]

Det kan ihvertfall være verdt et forsøk og hvem vet? Kanskje du kan bli kjent med noen ordentlig gode mennesker som kan gjøre ting litt enklere! 

Ellers så håper jeg du kan finne ut av hva du ønsker å gjøre i forhold til studiene også. Hold oss gjerne oppdatert på hvordan det går ❤️

[millennial]

2 timer siden, vkt skrev:

Har sosial angst, men det den har vært så ille at dagliglivet har blitt veldig påvirket av det,jeg isolerer meg og da er jeg i en selvforskyldt ond sirkel. Dette er noe jeg går i behandling for. Jeg studerer i en by der britene ikke er så utadvendte som stereotypen tilsier (litt mer av den skandinaviske reserverte typen).

Studiet mitt har et ganske bredt spekter av jobbmuligheter, men mye kommer an på fagkombinasjonene man velger og evt master. For noen er det kanskje et tullestudie, men hvis jeg ikke klarer dette, klarer jeg heller ikke et studie som for mange andre er "ordentlig" og garanterer jobb (noe ingen studier gjør) hvis jeg ikke er veldig motivert, noe jeg ikke egentlig er. Studiet i Norge er seks år og jeg må begynne fra starten, og det virker veldig tungt akkurat nå. Det frister ikke å begynne på et nytt studie i Norge som jeg ikke er like interessert i. Siden det også er populært blir det vel mye kamp om jobbene der også når jeg evt blir ferdig.

Å ta et friår med jobbing vet jeg ikke om egentlig hadde endret noe? Altså, depresjonen,angsten og spiseforstyrrelsen går jo ikke bare bort, men permisjon er kanskje en god løsning. Takk for tipset, skal sjekke ut mulighetene. Kanskje det er bedre å få ordentlig tak på mine egne problemer før jeg fortsetter på noe.

Takk for svar <3

Det går sikkert å ta permisjon. Regner med at skolen vil helst ikke miste studenter, så de vil nok finne løsninger for deg. Men jeg håper at du velger å fortsette, siden du liker det du studerer, men jeg vet at det kan være utrolig tøft med sosial angst. Hold oss gjerne oppdatert. Du kan godt sende meg pM hvis du vil ha noen å prate med 

[Jacklost]

Ang. Lånekassen: Uansett hva du gjør, send dokumensjon fra legen med en gang.  Dette er spesielt viktig fordi du også betaler skolepenger. Ta også kontakt med dem og forklar at du er forsinket, har dokumentasjon og spør hva du bør gjøre. Du er ikke den første som har blitt syk og forsinket. Jeg tror det vil hjelpe på situasjonen din om du får "ordnet" opp i dette. Om du er heldig kan du få omgjørt perioden til sykestipend, om jeg ikke husker feil.

Det er vanskelig for oss å vite hva du bør gjøre, men det meste av utdanning er gratis i Norge om det teller inn. I Norge vil det uten tvil være enklere å få hjelp for plagene dine, og det nesten helt gratis. Du sier at du har mistet all selvtillitt. Dersom det er tilfelle ville jeg fokusert på prøve å bygge den opp igjen, og det vil være lettere hjemme i Norge. Så kan du eventuelt ta til igjen på den andre graden eller noe lignende senere.

Har du forresten noen muligheter til å innpasse 1-2 semester/enkeltemner av UK-graden din i den norsk graden?

[Gjest vkt]

 

På 8/16/2017 den 18.55, Jacklost skrev:

Ang. Lånekassen: Uansett hva du gjør, send dokumensjon fra legen med en gang.  Dette er spesielt viktig fordi du også betaler skolepenger. Ta også kontakt med dem og forklar at du er forsinket, har dokumentasjon og spør hva du bør gjøre. Du er ikke den første som har blitt syk og forsinket. Jeg tror det vil hjelpe på situasjonen din om du får "ordnet" opp i dette. Om du er heldig kan du få omgjørt perioden til sykestipend, om jeg ikke husker feil.

Det er vanskelig for oss å vite hva du bør gjøre, men det meste av utdanning er gratis i Norge om det teller inn. I Norge vil det uten tvil være enklere å få hjelp for plagene dine, og det nesten helt gratis. Du sier at du har mistet all selvtillitt. Dersom det er tilfelle ville jeg fokusert på prøve å bygge den opp igjen, og det vil være lettere hjemme i Norge. Så kan du eventuelt ta til igjen på den andre graden eller noe lignende senere.

Har du forresten noen muligheter til å innpasse 1-2 semester/enkeltemner av UK-graden din i den norsk graden?

Sykestipend kan man søke om inntil seks mnd etter sluttdato for semesteret (seks mnd etter juni, altså), så der er det håp, men jeg har tatt noen eksamener nå for å se om jeg kan slippe unna å bli forsinket i det hele tatt. Er det noen vits i å søke om sykestipend, da? Eller bør jeg søke når resultatene fra disse eksamenene viser om jeg kan fortsette eller ikke? Har sett på skjemaene som må fylles ut og har snakket med legen min i UK om dette, men trenger bekreftelse fra universitetet også, noe som er litt vanskeligere. Tror de fleste emnene jeg har tatt kan overføres til en norsk grad, så det skal jeg også sjekke ut.

Får helt gratis hjelp og medisiner gjennom NHS i Storbritannia (for depresjon,angst og spisevegring), noe som hjelper veldig, og jeg har hørt det er lang ventetid på f.eks å få psykolog i Norge, stemmer det?

Bestemte meg for å takke nei til å begynne på nytt studie på UiO da jeg følte at hvis jeg dropper ut fra det jeg går nå, trenger jeg uansett et refleksjonsår der hovedfokuset ikke er studieprogresjon og eksamener. Kanskje heller jobbe og spare opp litt ekstra penger. Helst vil jeg jo gjøre ferdig det jeg begynte på der jeg går nå så jeg skal se om jeg får det til. Snakket med studieveileder og hun var veldig positiv til at jeg kan få progresjon til neste år så lenge jeg består de fleste eksamenene jeg tok nå, evt. ta opp igjen de studiepoengene jeg trenger for å gå videre (da blir jeg jo forsinket og må høre med lånekassen).Det virket som om universitetet ønsket at folk fullførte, så det gjorde meg litt mer optimistisk. Fortsatt bekymret for det sosiale, men tenkte å prøve et semester til for å se om jeg kan overkomme noe av det. Får full støtte hjemmefra uansett, så det hjelper. Tenker at går det ikke så går det ikke, da har jeg i hvert fall prøvd og kan kanskje søke om overføring av emner og begynne på studier i Norge neste år hvis jeg klarer.

Tok forøvrig en liten svipptur hjem til Norge for å få roet tankene litt og får alt på avstand mens jeg venter på eksamensresultatene mine og for å se om jeg blir forsinket. Skal gå ordentlig i tenkeboksen for å se om jeg prøver meg på et semester til hvis mulig eller om jeg tar et jobbeår/tenkeår. 

Takk for alle svar i tråden, det hjelper veldig!

[AnonymBruker]

Går det an å søke permisjon fra studiene i Oslo, slik at du har de i bakhånd til senere, og fremdeles studere i England?

Jeg har hatt det som deg og vet at dette er tungt og vanskelig. Å være alene og ensom med psykiske vansker i tillegg er ingen lett sak. Heldigvis får du behandling og har tatt kontakt med universitetet og Lånekassen. Det er kjempefint at du tar tak i problemene!

Om studiet i England er det du brenner for og du klarer å henge med faglig, og du samtidig får behandling, så tenker jeg at jeg ville fortsatt. Men da må du vært motivert for å presse deg litt på det sosiale. Kan universitetet bidra med noe der, i form av organiserte kollokvier eller lignende? Det har enormt mye å si at man har noen mennesker rundt seg som man trives med. For all del, ikke bli gående (mer) alene. Jeg jobber med saken selv og vet hvor vanskelig og viktig det er. 

Finn deg en hobby hvor du treffer mennesker med felles interesser. Idrett, musikk, foto, hva som helst. 

Lag deg en plan B for hva du skal gjøre om ting ikke går som du håper. Da slipper du å føle at du faller utenfor helt. Du kan henge etter med 60 stp hos Lånekassen uten at du mister støtte, men send inn all dokumentasjon du har uansett. Ser de at du har vært syk nå kan dette hjelpe deg senere om alt skulle falle i fisk. Krysser fingrene for at du gjør det godt på eksamenene dine og at du er motivert for et nytt semester! Lykke til.

Anonymkode: dd744...316

[Gjest vkt]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Går det an å søke permisjon fra studiene i Oslo, slik at du har de i bakhånd til senere, og fremdeles studere i England?

Jeg har hatt det som deg og vet at dette er tungt og vanskelig. Å være alene og ensom med psykiske vansker i tillegg er ingen lett sak. Heldigvis får du behandling og har tatt kontakt med universitetet og Lånekassen. Det er kjempefint at du tar tak i problemene!

Om studiet i England er det du brenner for og du klarer å henge med faglig, og du samtidig får behandling, så tenker jeg at jeg ville fortsatt. Men da må du vært motivert for å presse deg litt på det sosiale. Kan universitetet bidra med noe der, i form av organiserte kollokvier eller lignende? Det har enormt mye å si at man har noen mennesker rundt seg som man trives med. For all del, ikke bli gående (mer) alene. Jeg jobber med saken selv og vet hvor vanskelig og viktig det er. 

Finn deg en hobby hvor du treffer mennesker med felles interesser. Idrett, musikk, foto, hva som helst. 

Lag deg en plan B for hva du skal gjøre om ting ikke går som du håper. Da slipper du å føle at du faller utenfor helt. Du kan henge etter med 60 stp hos Lånekassen uten at du mister støtte, men send inn all dokumentasjon du har uansett. Ser de at du har vært syk nå kan dette hjelpe deg senere om alt skulle falle i fisk. Krysser fingrene for at du gjør det godt på eksamenene dine og at du er motivert for et nytt semester! Lykke til.

Anonymkode: dd744...316

Skal ta kontakt med lånekassen så fort som mulig i hvert fall. Tenker å prøve å fortsette der jeg går. Det er en kultur for studentforeninger innen omtrent alle interesseområder der, så jeg skal prøve å presse meg til å bli aktiv i minst én av dem. Hvert fag har ofte noe liknende organiserte kollokvier ukentlig, så kanskje det hadde vært noe. Det er sant det du sier om at det ikke er noe sjakktrekk å gå alene. Takk for råd!

[Gjest Linaria]

Om du er samme person som skrev i den andre tråden, er det Edinburgh du bor i, ikke sant? Jeg flytter dit om to uker om du trenger noen å henge med Jeg har en liten gjeng der borte med utrolig hyggelige mennesker, og alle er velkomne!

Ellers får du vel bare føle på det. Ta kontakt med Lånekassen selvfølgelig. Det er jo viktig at du trives med det du studerer, og frykten for høyt studielån burde ikke hindre deg i å gjøre det du har mest lyst til. Likevel kan det jo være dette året i utlandet blir bedre? Og det er jo ingen garanti for at ting blir bedre i Norge?
Selv har jeg erfaring med at jeg virkelig ikke likte meg i Norge, men fant min plass i Storbritannia, og hadde virkelig lyst til å bare avbryte alle studier i Norge og bli der, men lot være og fullførte heller graden, og er glad for det nå.