baby og barnefar

[Gjest prutt]

Hvor mye hjelper barnefaren til når det gjelder babyen? Står han opp på natta, tar han initiativ? Eller er det slik at han fortsatt lever livets glade dager mens du sliter deg ut?

[Gjest gjesta]

Har ikke barn enda.

Men håper da han vil hjelpe til. Men akkuratt når det gjelder en liten baby og amming, er det ikke vits å vekke ham bare for babyen trenger melk..

[Gjest Anonymous]

Da sønnen min ble født, så hjalp faren lite til med det som skulle gjøres. Greit nok at jeg sto opp og matet, for det var jo jeg som hadde "varene". Jeg trodde det skulle bli bedre når ungen ble større. Men neida. Så feil tok jeg. Vi skulle lissom ha hver vår dag i helgen vi kunne sove på... De dagene far sto opp med barnet, så la han seg til å sove på sofan. Da var vi like langt, for gutten kom jo inn til meg på soverommet. Mye morsommere å være sammen med meg vist.. Sånn fortsatte det. Han gikk ut i helgene, skulle jeg ut en skjelden gang var det hyl og skrik. Et par ganger opplevde jeg at når jeg kom hjem, så forsvant han ut på natch spiel for da hadde han sittet hjemme og drukket litt etter at jr. var i seng...

Først da jeg flyttet fra han da gutten var 5 år begynte han å gjøre noe med ungen. Han ville ha 50/50 fordeling, så da hadde han jo ikke noe valg..

Nå har jeg ny samboer og vi prøver å få barn. Jeg vet at denne mannen vil ta seg så mye som mulig av barnet sitt. Vi har jo vært barnevakt for andres babyer og da har han vært tussete. At jeg tar nattevåken er vel bare rett og rimelig. Det er jo jeg som har "varene" og han skal på jobb...

[Gjest Anonymous]

Jeg fikk ikke noe særlig hjelp om natten uansett hva det skyldtes at ungen våknet. Jeg ammet kun i 2 og i 4 måneder og etter det var det flaske så amming var ingen unnskyldning for ikke å delta. Men HAN trengte søvnen sin, og da jeg var hjemme og han jobbet så var dette greit nok. Men ikke like greit når jeg også begynte å jobbe, for det er ikke slik at barn våkner om natten kun når de er babyer.

Jeg prøvde også å ordne det slik at vi kunne sove lenger hver vår morgen i helgene, men det fungerte heller ikke dessverre. Jeg klarte uten problemer å holde barna unna soverommet når han sov men han klarte aldri å holde barna unna soverommet når jeg sov.

Etter mange år med for lite søvn så valgte jeg å leve alene med barna, og nå kan jeg iallfall sove ut annenhver helg. Og det skal jammen bli lenge til det kommer et nytt mannfolk inn i mitt hus. Iallfall ikke før jeg er helt uthvilt og får lyst igjen til å bruke sengen til annet enn å sove.

Og det var ikke for at jeg ikke prøvde å få han til å delta, noen ganger lykkes man bare ikke.

[Far til 2]

Det er nok forskjeller ute og går, bl.a. avhengig av hva som avtales og hvordan arbeidssituasjonen er.

I vårt tilfelle var det altid jeg som stod opp om natta for å hente babyen. Når barnet var mett stod jeg opp igjen og la det tilbake i senga. Dette varte så lenge barnet krevde mat om natten. Men jeg skal tilstå at jeg sov tyngre enn moren så det ble noen spark på leggen når hun hørte barnet .

Når barnet begynte hos dagmamma var det nesten altid jeg som leverte og nesten altid jeg som hentet. Årsaken til dette var at jeg hadde "normal arbeidsdag", mens moren begynte litt senere og sluttet litt senere.

Etterhvert som barnet ble større var det som oftest jeg som ga det mat ettersom barnet "krevde" dette.

Da vi ble skilt mistet jeg desverre mesteparten av kontakten med barna fordi bostedsforelder ikke ønsket at vi skulle ha så mye kontakt, men nå er barna så store at de krever å få mer samvær :-)

Far til 2

[Vimsevips]

Så lenge jeg var i permisjon tok jeg nattøktene. Han skulle tross alt på jobb dagen etter, og da syntes jeg det var helt greit at han fikk sove.

Ellers har vi delt på det. Har jeg tidligvakt tar han nettene, har jeg seinvakt tar jeg det.

Har jeg tidligvakt leverer han, så henter jeg, på seinvaktene gjør vi motsatt. Har jeg mellomvakt varierer det.

Når jeg jobber seint lager han mat, har jeg mellom gjør vi det sammen, og når jeg kommer tidlig hjem er det mitt ansvar.

I helgene står jeg gjerne opp med Vesla, men så tar han henne med ut seinerepå dagen, slik at jeg kan være alene en time eller to da.

Stort sett fungerer ordningen, men av og til må vi dra hverandre litt i nakken, for å få det til.

[Maya22]

Her har barnefaren vært uunnværlig! han har matet,skiftet bleier,badet og ellers deltatt i nesten alt her hjemme fra dag en. Hadde virkelig ikke klart meg uten han. Så det skal han ha skryt for. Har sett hos andre vennepar av oss at faren ikke er særlig innvolvert i det daglige,og da takker jeg de høyere makter for at jeg har vært så heldig som jeg har!

[Gjest Mayamor]

Det er nok jeg som har tatt det meste.

Jeg tror at det ligger litt i "genene"...

Samboer sier spøkefullt at jeg kan oppdra barna

de første 3 leveårene - så kan han overta...

Et og annet spark i leggen på nattestid har nok samboer også fått. Men det er fordi jeg sover lettere enn ham.

Men når jeg spør ham - stiller han opp.

Og det er hva som betyr noe for meg.

Mayamor

[Varja]

Heldigvis engasjerer mannen min seg veldig for datteren. Det er ikke slik at han "hjelper til", men han tar selvstendig ansvar på lik linje med meg føler jeg. Merker han at hun trenger ny bleie går han og bytter med en gang for eksempel. Etterhvert har han også begynt å ta noe nattevåk. (Da jeg ammet + avvenning med amming om natten var det jeg som tok selv). At han tar så mye del kommer ikke av seg selv. Tror det skyldes at han hadde pappaperm alene med datteren veldig tidlig (hun var 6 måneder). Før det trodde han selv at han deltok på lik linje med meg, men det gjorde han ikke. Da var det mer sånn at han måtte spørre meg til råds eller gi henne til meg hvis han ikke fikk roet henne med en gang. Eneste han ikke klarer er å stå opp med henne om morgenen for han er notorisk B-menneske! I helgene er det slitsomt å aldri få sove lenge, men i uka er det egentlig kjempefint. Jeg leverer i barnehage hver dag og er på jobben ganske tildig likevel, mens han heter henne. På den måten slipper jeg å stresse fra jobben for å hente i barnehagen. Jeg vet at hun alltid blir hentet i rett tid og venter på meg når jeg kommer hjem.

[Gjest Anonymous]

Min eks gjorde overhodet ingenting. Fikk ikke engang hjelp da jeg var så syk at jeg knapt kunne stå på beina. Kunne f.eks ikke reise på apoteket( som lå 3 km unna) for å kjøpe smertestillende, SELV om han skulle samme til nabobygget! Han hadde MYE fri fra jobb. Pappapermisjonen brukte han til å jobbe med egne saker. Også nå er det jeg som stiller opp på alle arrangeementer i regi av barnehage/skole, men hvem får "rosen" fra disse etatene..ikke meg.

[Gjest Anonymous]

Barnefaren her stiller virkelig opp. For stesønnen sin også.

Han kan være litt sløv til å se at flaskene må vaskes, men gjør det etter en liten kommentar fra meg: "flaskene vasker seg ikke selv tralalalala..."

I helgene sover jeg lenge, mens han står opp med ungene i 8 tiden. Dette fordi jeg er b-menneske, og han likevel er vant å stå tidlig opp hver dag

Han gir flaske, skifter bleie etc på lik linje med meg når han er hjemme. Jeg føler ikke at han hjelper til akkurat. Lillemann er hans unge og, så det skulle bare mangle. Han tar seg like mye av stesønnen sin som meg. Det ser jeg på som en selvfølgelighet. Hvis han ikke gjorde det kunne jeg jo like gjerne fortsatt vært alenemor

[Gjest Embla s]

Så lenge mor har permisjon og far skal på jobb, er det vel naturlig at det er mor som tar mesteparten av nattevåk. Som regel innebærer dette også amming og da gir det seg jo selv (det er vel bedre at den som kan sove sover og blir uthvilt og kan avlaste på dagtid).

[Gjest Anonymous]

Vi venter vår første, så jeg kan ikke svare på hvordan vi har gjort det

Men et vennepar har en gutt på ni måneder, og det er faktisk ganske sjokkerende å se hvor til de grader han er "mammas baby". I akkurat det tilfellet er det IKKE pappaens skyld, heller en kombinasjon av uheldige omstendigheter... Var innom hos dem forleden, pappa og barn alene hjemme. da hadde mammaen skrevet en liste over hva pappaen måtte gjøre, som om han var en barnevakt :o Og for bare noen uker siden snakket vi om legging og sånt, da kom det fram at pappaen ALDRI har lagt gutten - mammaen har gjort det hver eneste kveld, for som hun sier; "det går så greit".

For oss har dette i hvert fall bidratt til å gi oss en del tanker om hvordan vi ønsker å være foreldre... (Sammen, hadde vi tenkt...)

[Gjest Leola]

Husker at mannen hadde en irriterende tendens til å si "han er sikkert sulten" når babyen gråt - det irriterte meg grønn - men etter at jeg sluttet å amme så stilte han opp på lik linje med meg.

[Far til 2]

Men et vennepar har en gutt på ni måneder, og det er faktisk ganske sjokkerende å se hvor til de grader han er "mammas baby". I akkurat det tilfellet er det IKKE pappaens skyld, heller en kombinasjon av uheldige omstendigheter...

Jeg er overbevist om at en slik fordeling ikke har som mål å frata barnet god kontakt med faren. men viser desverre hvordan en del mødre "eier" barnet og hvordan faren blir marginalisert fra første dag. Løsningen du beskriver er desverre ikke så uvanlig som vi kansje skulle ha håpet på.

Da vi fikk vår førstefødte tilbød kommunen "pappakurs" hvor vi som nybakte fedre møttes 2 ganger pr uke i regi av komunepsykologen. Vi hadde med barna i bærebag, ga dem mat, skiftet bleier, etc, etc. Og vi fikk beskjed om å TA ! ansvaret på tross av at vi kunne få en del kritikk av mor. For som fedre var vi i utgangspunktet like gode omsorgsforeldre som mødrene. Kritikk om at vi tok på for lite klær, for mye klær, "feil" mat, sko istedenfor støvler, etc, etc, etc, skulle vi bare overse.

Desverre er det ikke alle fedre som TAR dette ansvaret. Enten pga usikkerhet fordi mor virker å være så sikker på hva som er riktig og konflikt ikke er ønskelig, eller av personlige årsaker som at det er lettvint å overlate dette til mor.

Og det er altfor mange tilfeller der far i ettertid får kritikk for ikke å ta ansvar, tiltross for at det er mor som ikke har sluppet han til. At det for en del mødre er vanskelig å innse dette i ettertid har jeg forståelse for. Det er enklere å beskrive en far som en ikke lenger har et forhold til som uinteresert i barnet. Og det finnes ut tvil også fedre som faktisk virker totalt uinteresert tiltross for at de faktisk har muligheten til å stille opp som en likeverdig forelder for barnet.

Det er flott at gjest ser denne skjevdelingen av ansvaret på et så tidlig stadie og alerede har diskutert problemstillingen med barnefar.

Far til 2

[Varja]

Desverre er det ikke alle fedre som TAR dette ansvaret. Enten pga usikkerhet fordi mor virker å være så sikker på hva som er riktig og konflikt ikke er ønskelig, eller av personlige årsaker som at det er lettvint å overlate dette til mor.

Jeg tror nok dette i realiteten er kjernen i problemet i de fleste tilfeller der "mor ikke slipper far til". Jeg gruer meg til å se konsekvensene av at halvparten av svangerskapspermisjonen skal forbeholdes far. Personlig er jeg for at fedre skal ta halvparten av svangerskapspermisjonen, men jeg er ikke for at mødre skal stå opp klokken 05:30 om morgenen etter masse nattevåk for å få levert en 7 måneder gammel baby i barnehagen! (Dette blir jo det som skjer dersom far synes jobben hans er så viktig at han ikke kan være borte og mor er nødt til å gå tilbake i jobb etter 8 måneder). Likestillingsombudet mente den nye ordningen ville føre til at mødre tok mere permisjon som da ble ulønnet. Det er ikke alle som har den muligheten.