Hva tenker dere om hund og eier? (Hund som bjeffer mye)?

[AnonymBruker]

Trener på passering med mine to hunder. Trener med de en og en, men noen ganger må jeg på tur med begge. Det viser seg at passering er ganske vanskelig å lære de (tar timer). De bjeffer mye og kan nok framstå for noen som litt aggressiv bjeffing. Har de selvfølgelig i bånd og de får ikke hilse på (de hilser på kjente hunder i trygge omgivelser for å bli sosialisert). 

Får mange blikk og noen kommentarer fra andre hundeeiere/turgåere som hvisking "hun har ikke kontroll" osv. Utrolig slitsomt! Prøver å ikke bry meg, men er litt vanskelig. 

Anonymkode: 8b55a...539

[Perle]

Tenker at du er bra hundeeier, som prøver å "face" problemene i stedet for å bare slippe ut hunden i bakgården for at det er enklere og mindre flaut. 

Alle som har erfaring med hunder skjønner dette. Prøv å senk skuldrene og pust med magen. Jo mer nervøs og stresset dette gjør deg, desto mer nervøs blir hunden. Når den merker du stivner til og stresser, går den jo bare bekreftet det den tenker, at dette jomen var skumle saker, og bjeffingen og utageringen er helt på sin plass. 

Stå på! 

 

Endret 16. august 2017 av Perle

[AnonymBruker]

I feel you! <3

Har to hunder selv. Vi klarte å plukke av nr. 1 passering helt før vi fikk nr. 2, men flokkinstinktet tok helt overhånd og hund nr. 1 ble krakilsk igjen. Etter et par år tok nr. 2 etter og nå aser de hverandre selvfølgelig opp. Det går så utrolig mye bedre enn før, og vi jobber selvfølgelig med det så mye vi har tid og mulighet til - men jeg blir så demotivert av to ting:

1) Folk som ikke klarer å ha hunden sin i bånd, slipper bort hunden uten å spørre, hunder som har stukket av/ikke kommer på innkalling og kommer løse bort og løper i ring rundt våre hunder (som da er nervøse av seg begge to, da det smitter).

2) Drittkommentarer, folk som himler med øynene, folk som snakker åpent dritt til oss. 

Disse to tingene gjør at jeg av og til har mest lyst å slenge meg på i bjeffingen og bare slippe hundene så de kan se hvor redde de faktisk er. Om de er løse løper de faktisk VEKK. Og folk skjønner jo helt åpenbart ikke at dette er frykt og forsvarsbetinget. Overhodet. NEI, de er ikke irriterende. NEI, de er ikke farlige (men kan selvfølgelig bli det pga situasjoner som jeg nevner i pkt. 1). Nei, de er ikke sinte. De formidler følelsene sine, og følelsene er at de er redde. Hadde folk skjønt det, så hadde de gjerne syns synd på de og respektert de istedenfor.

Tenk om vi ikke skulle få lov å si noe når vi var redde? Tenk om vi ikke skulle kunnet dra til legen og forklare når vi hadde det vondt? Tenk om vi ikke kunne fått hjelp av psykologer for alle angstene og problemene våre? Akkurat - når man er hund så mangler man mange av funksjonene vi mennesker har for å kanalisere disse tingene - ergo må de vel for faen få lov å bjeffe om de ikke ønsker at folk/dyr kommer bort! Dette gjør de jo nettopp pga. dårlige erfaringer fra tidligere!

(Haha, en som trengte å få luftet ting skjønner jeg når jeg leser gjennom her.)

Anonymkode: 813ad...7fe

[RoH]

Hunder har forskjellig personlighet. 

Hunder lærer negativ adferd av hverandre. 

Hvorfor har du to hunder? hunder kommuniserer seg i mellom mye lettere enn med deg. Når du skaffet deg hund nr 2 burde du vært klar over dette. Dette gjør det vanskeligere å dressere vekk negativ adferd. 

Hvorfor er du opptatt av hva andre mener om deg å hundene dine? Har de en så negativ adferd? 

Tror kansje du ber melde deg inn i en klubb, eller noe for den typen hunder du har. 

[RoH]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

I feel you! <3

Har to hunder selv. Vi klarte å plukke av nr. 1 passering helt før vi fikk nr. 2, men flokkinstinktet tok helt overhånd og hund nr. 1 ble krakilsk igjen. Etter et par år tok nr. 2 etter og nå aser de hverandre selvfølgelig opp. Det går så utrolig mye bedre enn før, og vi jobber selvfølgelig med det så mye vi har tid og mulighet til - men jeg blir så demotivert av to ting:

1) Folk som ikke klarer å ha hunden sin i bånd, slipper bort hunden uten å spørre, hunder som har stukket av/ikke kommer på innkalling og kommer løse bort og løper i ring rundt våre hunder (som da er nervøse av seg begge to, da det smitter).

2) Drittkommentarer, folk som himler med øynene, folk som snakker åpent dritt til oss. 

Disse to tingene gjør at jeg av og til har mest lyst å slenge meg på i bjeffingen og bare slippe hundene så de kan se hvor redde de faktisk er. Om de er løse løper de faktisk VEKK. Og folk skjønner jo helt åpenbart ikke at dette er frykt og forsvarsbetinget. Overhodet. NEI, de er ikke irriterende. NEI, de er ikke farlige (men kan selvfølgelig bli det pga situasjoner som jeg nevner i pkt. 1). Nei, de er ikke sinte. De formidler følelsene sine, og følelsene er at de er redde. Hadde folk skjønt det, så hadde de gjerne syns synd på de og respektert de istedenfor.

Tenk om vi ikke skulle få lov å si noe når vi var redde? Tenk om vi ikke skulle kunnet dra til legen og forklare når vi hadde det vondt? Tenk om vi ikke kunne fått hjelp av psykologer for alle angstene og problemene våre? Akkurat - når man er hund så mangler man mange av funksjonene vi mennesker har for å kanalisere disse tingene - ergo må de vel for faen få lov å bjeffe om de ikke ønsker at folk/dyr kommer bort! Dette gjør de jo nettopp pga. dårlige erfaringer fra tidligere!

(Haha, en som trengte å få luftet ting skjønner jeg når jeg leser gjennom her.)

Anonymkode: 813ad...7fe

Dette er bare unnskyldninger for deg selv. Folk som treffer deg skal ikke måtte forholde seg til at hundene dine er redde og kan være farlige. Dine hunder er ditt problem å få skikk på dem er ikke andre mennesker sitt ansvar.  

Endret 16. august 2017 av RoH

[AnonymBruker]

Og ja, forøvrig, meg som blåser ut over her:

Vi har vært til veterinærer og sjekket hundene våre i alle ender. Vi har vært hos flere atferdsterapeuter (fikk klarering til å skaffe nr 2, ingen forutså at det kom til å gå galt), veterinærer med kompetanse på atferd og vi har fått hjelp av folk som trener politihunder og hunder i forsvaret.

Det vi har fått beskjed om er:
Nr. 1 er redd fordi den har blitt angrepet helt uprovosert flere ganger, alle gangene mens den var i bånd selv. To hunder, en gjeng med voksne menn. Dette ordnet seg da den følte seg trygg og vi viste at vi beskyttet den, men blusset opp igjen da vi fikk hund av det motsatte kjønn som var en særlig nervøs valp og som gjorde at den følte behov for å beskytte den nye hunden.

Nr. 2 ligger det latent i genene. Sannsynligvis utløst av et par skremmende opplevelser som valp: Angrep av hund, for kraftig dressering/innblanding fra en hundetrener vi aldri siden (heldigvis) har vært borti. Disse har åpenbart utløst noe, og det sitter derfor veldig i.

I tillegg har nr. 1 dårlig syn og nr. 2 er dårlig til beins, noe som gjør det vanskeligere å håndtere for da føler hunden for å "overforsvare" seg for å beskytte seg. Hunder har tross alt vært ville dyr og det finner man tydelige spor av i diverse atferd.

Sannsynligvis vil dette aldri løse seg helt for våre hunder, men vi har våre metoder og det funker så lenge forholdene legger til rette for det. Det gjør de ikke alltid, dessverre, men da får folk tåle et bjeff eller et byks. Faktisk. Vi lever i en fri verden.

Anonymkode: 813ad...7fe

[AnonymBruker]

Akkurat nå, RoH skrev:

Dette er bare unnskyldninger for deg selv. Folk som treffer deg skal ikke måtte forholde seg til at hundene dine er redde og kan være farlige. Dine hunder er ditt problem å få skikk på ikke andre mennesker sitt ansvar.  

Les innlegget mitt under. Alternativene ville vært å avlive hundene. 
For det første er begge hundene mine små og lette å håndtere (ikke veskehunder, men ikke noe problem å holde igjen).
De er verdens snilleste hunder og de fungerer som sagt fint når situasjonen ikke blir uholdbar. F. eks. hvis det kommer en utrolig masete jack russell som hopper opp i ansiktene deres og bjeffer de i trynet mens ingen eier er å se. Da bjeffer de for at den skal gå bort = det fungerer selvfølgelig = de lærer at det fungerer. Det blir en negativ spiral og det er vanskelig for meg å gjøre noe med at andre folk ikke har kontroll over sine hunder.

Ingen av mine hunder har noen gang knurret, bitt, prøvd å angripe, vist tegn til å angripe - de kommuniserer at de ikke ønsker at dyret som kommer stirrende rett mot de ikke skal komme nærmere. Dette er for øvrig en helt unaturlig situasjon for en hund å være i, fra naturens side. 

Så lenge mine hunder er i bånd, ikke har tilgang til andre dyr/mennesker og fungerer helt fint i hverdagen utenom en lyd her og der - så er det på ingen måte noe problem. Jeg aner ikke hvordan du mener at dette er mitt problem å få skikk på - for det jobber jeg med hver dag som jeg nevnte - og jeg skjønner ikke hva du mener med at det ikke er andre sitt ansvar. Det har jeg aldri sagt og heller aldri ment: Utover at det selvfølgelig ikke hjelper når folk slipper RENT AGGRESIVE (det er IKKE mine) hunder bort til mine når de allerede er usikre på situasjonen UTEN å i det hele tatt ense det eller spørre om det er ok.

Anonymkode: 813ad...7fe

[RoH]

Så du er egentlig ute etter å høre at det du gjør er helt greit, og det finnes en blå pille som løser problemet? 

Dine hunder kommer alltid til å ha tilgang til andre løse hunder og løse mennesker. Så fremt du ikke flytter så langt av gårde at dette ikke er noe problem. Unger og andre løse hunder kan du ikke sette regler for. Dine hunder er ditt ansvar altid. Er du bekymret for at adferden til dine hunder kan skade mennesker mener jeg helt klart at avlivning er et fullverdig alternativ. 

Om en 3 åring går forbi hundene dine å klapper hunden din på hode uten å spørre om lov gjør faktisk ikke ungen noe galt, den har bare ikke lært seg dine regler enda. Det er helt greit å suge tak i foreldra å si fra at alle hunder er ikke nødvendigvis like snille, og at de må lære ungen å spørre før den raser bort til fremmede mennesker sine hunder. Men det er forsatt ditt ansvar at ungen har alle fingra i behold, og ikke blir livredd hunder resten av livet fordi den har truffet deg med dine hunder.

At løshunder kommer løpende og oppsøker deg og dine hunder er eier av disse hundene sitt ansvar. Smeller det da er det de som har ansvaret. De hadde ikke kontroll over sine hunder.  

Hva slags hundehold du ønsker er opp til deg. Hvem skal ellers sette standarden. 

  

[OppNedPåAlt]

Det er kjempevanskelig å ikke bry seg om slike kommentarer. Prøv bare å tenke at hundeeiere som har erfaring med hunder og er flinke på problemløsning ikke kommenterer slik. Det er bare dumme "allvitende" folk som gjør slik.

Kjempebra at du tar tak og trener på problemet, hold ut

[Solivagant]

Jeg synes det er supert at du tar tak i problemet og trener på det! Bare å overse kommentarene og hviskingen. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sannsynligvis vil dette aldri løse seg helt for våre hunder, men vi har våre metoder og det funker så lenge forholdene legger til rette for det. Det gjør de ikke alltid, dessverre, men da får folk tåle et bjeff eller et byks. Faktisk. Vi lever i en fri verden.

Så alle andre skal instinktivt forstå og ta hensyn til dine hunder og deres behov, og samtidig bare finne seg i bjeffing og byksing? Seriøst? Det er ikke bare hundene dine som er redde for ting, ganske mange mennesker er redde for hunder. Men fordi det er en fri verden(!) må jeg bare akseptere at min redsel utløses hver gang jeg passerer en hund eieren ikke har kontroll på? Skal jeg tåle at bikkjene dine bjeffer mot meg fordi de er redde, får du tåle at jeg kommer med et blikk eller en kommentar - det er min måte å få utløp for redselen på.

Anonymkode: b292b...7f2

[nurcos]

Jeg har verdens beste adoptivhund, dessverre ble hun mest sannsynlig mishandlet i sitt forrige hjem, og hun er veldig engstelig. Når vi er på tur, så "hyler" hun hvis andre mennesker kommer for nærme. Vi har jobbet med dette problemet i godt over et år, men hun er fremdeles ikke bra. Hun er mye bedre, men det tar lang tid. Jeg får massevis av rare blikk og kommentarer, enkelte dager synes jeg det nesten er helt uutholdelig å gå ut, fordi det gjør meg så engstelig, men det er noe man bare må bite tenna sammen og gjøre.

Det er veldig givende når du ser resultater hos din egen hund, men det er veldig slitsomt å hele tiden høre mennesker hviske bak deg om at du sikkert er en dårlig hundeeier. Man må rett å slett bare lære seg å gi litt faen i hva alle andre sier, når du selv vet at du gjør en god jobb.

[AnonymBruker]

Hunden min bjeffer nesten aldri. Tvers gjennom snill mot alt av folk og dyr.

Men det er noen få ganger hun reagerer på andre folk. Om de er sinte og går mot henne eller oppfører seg rart. Da kan hun bjeffe litt og reaksjonen er alltid den samme - å løpe til meg. Ganske interessant hvordan hun plutselig kan reagere på en person - disse personene har utelukkende ikke likt hunder. Dersom det er noen som er positive og snille har hun aldri reagert. Hunder merker slikt veldig lett.

Anonymkode: d1f4e...14b

[AnonymBruker]

11 timer siden, RoH skrev:

Så du er egentlig ute etter å høre at det du gjør er helt greit, og det finnes en blå pille som løser problemet? 

Dine hunder kommer alltid til å ha tilgang til andre løse hunder og løse mennesker. Så fremt du ikke flytter så langt av gårde at dette ikke er noe problem. Unger og andre løse hunder kan du ikke sette regler for. Dine hunder er ditt ansvar altid. Er du bekymret for at adferden til dine hunder kan skade mennesker mener jeg helt klart at avlivning er et fullverdig alternativ. 

Om en 3 åring går forbi hundene dine å klapper hunden din på hode uten å spørre om lov gjør faktisk ikke ungen noe galt, den har bare ikke lært seg dine regler enda. Det er helt greit å suge tak i foreldra å si fra at alle hunder er ikke nødvendigvis like snille, og at de må lære ungen å spørre før den raser bort til fremmede mennesker sine hunder. Men det er forsatt ditt ansvar at ungen har alle fingra i behold, og ikke blir livredd hunder resten av livet fordi den har truffet deg med dine hunder.

At løshunder kommer løpende og oppsøker deg og dine hunder er eier av disse hundene sitt ansvar. Smeller det da er det de som har ansvaret. De hadde ikke kontroll over sine hunder.  

Hva slags hundehold du ønsker er opp til deg. Hvem skal ellers sette standarden. 

  

Nei, det er jeg ikke ute etter. Spesielt ikke på KG. Som sagt har vi vært til flere atferdsterapeuter, veterinærer, veterinærer med kompetanse på atferd og vi har hatt hjelp av folk som driver med politihunder og trener hunder i forsvaret. Jeg tror ikke KG kan svare meg bedre på dette.

Jeg er overhodet ikke bekymret. Som jeg skrev så har aldri mine hunder knurret, angrepet, bitt, prøvd å angripe eller prøvd å bite. Er de løse går de sin vei.

Det er mange 3-åringer som har klappet mine hunder, og det har aldri vært et problem (hadde det vært det hadde de selvfølgelig ikke levd lenger). Ingen av mine hunder har problemer med barn, men de kan ha problemer med mørkhudede eller svarte hunder i mørket, barnevogner som kommer rett mot de, fulle/narkomane om det er mørkt ute og enkelte hunder. Da snakker vi om bjeffing. Bjeffing er ikke aggresiv atferd, knurring/glefsing/biting ER aggressiv atferd. Det viser ikke mine hunder. De stikker halsen mellom bena, gir dempende signaler og vi trekker oss unna.

Jeg har akkurat det hundeholdet jeg ønsker meg, utenom at jeg selvfølgelig ikke unner hundene mine å være redde. Uansett, de vinner lydighets og agilitykonkurranser og fungerer helt utmerket til mitt bruk. Men ja, et bjeff på noe forbipasserende kommer i ny og ne. Det bryr meg ikke allverdens.

Anonymkode: 813ad...7fe

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så alle andre skal instinktivt forstå og ta hensyn til dine hunder og deres behov, og samtidig bare finne seg i bjeffing og byksing? Seriøst? Det er ikke bare hundene dine som er redde for ting, ganske mange mennesker er redde for hunder. Men fordi det er en fri verden(!) må jeg bare akseptere at min redsel utløses hver gang jeg passerer en hund eieren ikke har kontroll på? Skal jeg tåle at bikkjene dine bjeffer mot meg fordi de er redde, får du tåle at jeg kommer med et blikk eller en kommentar - det er min måte å få utløp for redselen på.

Anonymkode: b292b...7f2

Hva annet skal de gjøre enn å finne seg i det? Trene hundene mine for meg? Selvfølgelig må du tåle det - akkurat som jeg måtte tåle å få en flaggermus i fleisen fordi den ikke så meg. 

Hvis du er redd, kan du ikke bare si det istedenfor å slenge dritt? Jeg var livredd for hunder selv før, og gikk da over på andre siden av veien eller spurte "hei, jeg er redd for hunder - er det problem å gå forbi hunden din eller er den grei?". 

Og for øvrig har hundene mine ALDRI noensinne vært BORTI noen eller NÆRMT nok noen til at noe kunne skjedd. Jeg har de i bånd!

Anonymkode: 813ad...7fe

[Majott]

På 16.8.2017 den 4.30, RoH skrev:

Hunder har forskjellig personlighet. 

Hunder lærer negativ adferd av hverandre. 

Hvorfor har du to hunder? hunder kommuniserer seg i mellom mye lettere enn med deg. Når du skaffet deg hund nr 2 burde du vært klar over dette. Dette gjør det vanskeligere å dressere vekk negativ adferd. 

Hvorfor er du opptatt av hva andre mener om deg å hundene dine? Har de en så negativ adferd? 

Tror kansje du ber melde deg inn i en klubb, eller noe for den typen hunder du har. 

Her motsier du deg selv littegrann. Ofte stemmer det at de lærer atferd av hverandre, men om de ikke er "typen" til å ta etter en slags atferd, så gjør de ikke det.

Jeg har to hunder, en snart 9 år gammel Cane Corso, og en 5 år gammel Labrador.

Corsoen stresser i bil, lager litt lyd, og har blitt verre med årene. Hun liker ikke å kjøre bil. Labradoren ligger og snorker der bak, mens Corsoen stresser. 

Corsoen aser seg opp litt når jeg går med begge i bånd. Er hun alene gjør hun ikke det, og er helt eksemplarisk. Det er noe med det å være to. Labradoren er helt rolig, og trekker seg heller tilbake til meg når hun aser seg opp, så jeg har bare henne som styrer på litt, dvs trekker mot de vi møter, og bjeffer litt.

Jeg klarer ikke å lære henne av med det, og har prøvd i mange år. Har mange års erfaring med problematferd (ikke henne), og jeg er aktiv i hundeklubb, der er hun helt fin. Der trener hun uten å bry seg om andre hunder, men det er noe helt annet når jeg går med begge mine langs landeveien hjemme. I bymiljø kan jeg fint gå med begge to i bånd, uten at hun aser seg opp. Så dette er veldig miljøbetont også.

Corsoen har MYE vakt/vokt i seg. Mer enn f.eks Rottweiler og Dobermann. Så det må man være obs på hele tiden, for det kommer stadig til utløp i hverdagen. Vår er mer omgjengelig enn normalt er for rasen, og det kommer nok av at hun ble sosialisert veldig godt da hun var valp. Men likevel vil hun vokte når vi møter noen på veien, og i enkelte andre situasjoner. Hun er heller ikke så glad i andre hunder som hun ikke kjenner. Alt dette fører til at man må passe på litt mer generelt enn om man har en selskapshund eller en hund uten vakt/vokt. 

Vi har hatt begge hundene siden de var valper, og vi ser at Labradoren IKKE tar etter hennes negative atferd, fordi han har en helt annen personlighet og instinkter. Det var også derfor vi valgte Labrador. Vi var også bevisst på at Labradoren ikke er bjeffete, og sånn sett ikke ville bidra til å gire henne mer opp i møte med andre. Hadde vi hatt en hund med de samme instinkter som Corsoen (vakt/vokt), så tror jeg den hadde tatt etter hennes negative atferd når det gjelder passering, men kanskje ikke i bil. Og hadde vi hatt en rase som var kjent for å bjeffe mye, så hadde det også bidratt til at hun aset seg mer opp.

Corsoen vil jage katter (den har jaktinstinkt også), Labradoren bryr seg ikke om det løper ei katt over veien foran oss. Så jeg har en jeg må være obs på, og en som er helt avslappet. For meg passer disse to utrolig godt sammen. Nettopp fordi Labradoren er så ulik Corsoen at han ikke tar etter hennes oppførsel, men også er på hennes størrelse og leker på samme måte. 

 

 

 

[RoH]

1 minutt siden, Majott skrev:

Her motsier du deg selv littegrann. Ofte stemmer det at de lærer atferd av hverandre, men om de ikke er "typen" til å ta etter en slags atferd, så gjør de ikke det.

 

 

 

Ja det gjør jeg sikkert. Men min erfaring er av en eller annen grunn er det mye mer morro å lære faenskap enn de gode egenskapene av den eldste. 

De siste 15 årene har jeg egentlig ikke jobbet så mye med problemadferd, i og med at vi som driver med sledehuder trener større grupper med hunder (8-16 hunder) og valpekull på 2-6 valper. Det er da ikke så mye rom for individuelle spesifikk opplæring. De hundene som ikke kan levere innenfor de normene vi setter for spannene blir selektert bort (noe annet er uaktuelt i vårt hundehold pga faren mot omgivelser). Hunder som er angstbitere, aggressive blir avlivet dette gjør vi fordi vi ikke ønsker og overlate denne avgjørelsen til andre, vi regner med at de som kun har en hund knytter seg sterkt til denne og blir glad i hunden, det vil derfor være svært egoistisk å overlate dette problemet videre. Vi synes da det er bedre at vi omplasserer en snill og god hund som kanskje bare har litt vont i trekklysta. De hundene som er snille og bare ikke liker å trekke på ting blir enten familiens nye stuegris eller blir omplassert til venner og bekjente vi vet de får det bra hos.

Nå avler vi stort sett (blir litt subjektivt av og til) bare på egenskaper, i og med at rasestandard og utseende blir underordnet egenskaper unngår vi de største avvikene i forhold til negativ adferd og genetiske feil. 

Vi jobber imidlertid svært målrettet med sosialisering av valper, både i forhold til andre hunder, mennesker og dyr. Min erfaring er at genetikk og preging av valper er den overskyggende viktige faktoren for trivelige og greie hunder. Om ikke disse faktorene er sånn omtrent på stell blir det svært vanskelig å hente inn feil siden. Jeg er ekstremt kritisk til at vi skiller valper fra mor / søsken i 8 ukers alder, dette burde først vært gjort i 12-16 ukers alder. Dette brutale skillet av valper skjer midt i den viktigste preging og sosialiseringsperioden, det er da de lærer språk seg imellom, tester ut grenser osv, når de er sammen som flokk får de denne pregingen 24 timer i døgnet. De valpene som er for tøffe i trynet (eller blir mobbet) blir satt sammen med en robuste rolige hanhunder som avlasting for andre valper og tispe. Jeg mener at valpen skal preges på mennesker på en trygg måte fra 1-2 ukers alder og i alle fall opp til uke 30-40, her tar vi valpen mot hud koser, går med de, setter den sammen med trygge voksne hunder (begge kjønn) tar de med i de situasjoner vi mener hunden skal fungere i siden, min erfaring er at vi har da et vindu for forming av hunden som vi aldri får igjen siden i denne perioden. Hunder som preges riktig i denne fasen (og har fornuftig genetikk) blir stort sett veldig fine dyr, de tåler mye og røff behandling siden i livet, de møter stort sett andre hunder med en ikke interessert i holdning eller sunn nysgjerrighet (noe vi egentlig ikke ønsker) , de er stort sett veldig glad når mennesker gidder å nedlate seg til å klappe dem på hode (eller et annet sted). 

Kan nevne at alle mine barn er vokst opp i hundegården mellom 8-12 hunder og jeg har aldri hatt et bitt type hull i hud, det har vært litt diskusjoner om luer og smukker men . Barna hadde selvfølgelig ikke lov å gå inn i hundegården uten voksen til stede, men en har ikke alltid kontroll med en småtis hele tiden, da er det godt å vite at det er svært liten mulighet for at uhell selv om ungen skulle være så dum og putte en finger i øye på en hunden.      

Vi velger alle det hundeholdet vi vil ha. Men mine hunder er mitt ansvar. 

[Majott]

17 minutter siden, RoH skrev:

Ja det gjør jeg sikkert. Men min erfaring er av en eller annen grunn er det mye mer morro å lære faenskap enn de gode egenskapene av den eldste. 

De siste 15 årene har jeg egentlig ikke jobbet så mye med problemadferd, i og med at vi som driver med sledehuder trener større grupper med hunder (8-16 hunder) og valpekull på 2-6 valper. Det er da ikke så mye rom for individuelle spesifikk opplæring. De hundene som ikke kan levere innenfor de normene vi setter for spannene blir selektert bort (noe annet er uaktuelt i vårt hundehold pga faren mot omgivelser). Hunder som er angstbitere, aggressive blir avlivet dette gjør vi fordi vi ikke ønsker og overlate denne avgjørelsen til andre, vi regner med at de som kun har en hund knytter seg sterkt til denne og blir glad i hunden, det vil derfor være svært egoistisk å overlate dette problemet videre. Vi synes da det er bedre at vi omplasserer en snill og god hund som kanskje bare har litt vont i trekklysta. De hundene som er snille og bare ikke liker å trekke på ting blir enten familiens nye stuegris eller blir omplassert til venner og bekjente vi vet de får det bra hos.

Nå avler vi stort sett (blir litt subjektivt av og til) bare på egenskaper, i og med at rasestandard og utseende blir underordnet egenskaper unngår vi de største avvikene i forhold til negativ adferd og genetiske feil. 

Vi jobber imidlertid svært målrettet med sosialisering av valper, både i forhold til andre hunder, mennesker og dyr. Min erfaring er at genetikk og preging av valper er den overskyggende viktige faktoren for trivelige og greie hunder. Om ikke disse faktorene er sånn omtrent på stell blir det svært vanskelig å hente inn feil siden. Jeg er ekstremt kritisk til at vi skiller valper fra mor / søsken i 8 ukers alder, dette burde først vært gjort i 12-16 ukers alder. Dette brutale skillet av valper skjer midt i den viktigste preging og sosialiseringsperioden, det er da de lærer språk seg imellom, tester ut grenser osv, når de er sammen som flokk får de denne pregingen 24 timer i døgnet. De valpene som er for tøffe i trynet (eller blir mobbet) blir satt sammen med en robuste rolige hanhunder som avlasting for andre valper og tispe. Jeg mener at valpen skal preges på mennesker på en trygg måte fra 1-2 ukers alder og i alle fall opp til uke 30-40, her tar vi valpen mot hud koser, går med de, setter den sammen med trygge voksne hunder (begge kjønn) tar de med i de situasjoner vi mener hunden skal fungere i siden, min erfaring er at vi har da et vindu for forming av hunden som vi aldri får igjen siden i denne perioden. Hunder som preges riktig i denne fasen (og har fornuftig genetikk) blir stort sett veldig fine dyr, de tåler mye og røff behandling siden i livet, de møter stort sett andre hunder med en ikke interessert i holdning eller sunn nysgjerrighet (noe vi egentlig ikke ønsker) , de er stort sett veldig glad når mennesker gidder å nedlate seg til å klappe dem på hode (eller et annet sted). 

Kan nevne at alle mine barn er vokst opp i hundegården mellom 8-12 hunder og jeg har aldri hatt et bitt type hull i hud, det har vært litt diskusjoner om luer og smukker men . Barna hadde selvfølgelig ikke lov å gå inn i hundegården uten voksen til stede, men en har ikke alltid kontroll med en småtis hele tiden, da er det godt å vite at det er svært liten mulighet for at uhell selv om ungen skulle være så dum og putte en finger i øye på en hunden.      

Vi velger alle det hundeholdet vi vil ha. Men mine hunder er mitt ansvar. 

Det høres ut til at dere har et veldig godt hundehold, og jeg er enig med deg i det du beskriver!

Både det å ta bort valper som ikke er gode mentalt, og også det med sosialisering osv. Jeg kommer ikke til å ta på meg enda en hund med mye problematferd.

De vi har nå, har ikke problematferd, men Corsoen har rasetypisk atferd som av og til kan være en utfordring. Denne rasen brukes egentlig til å vokte eiendommer i sitt hjemland, og er ikke noen familiehund som er med på alt. Her i Norge forventes det at alle hunder er "familiehunder", og det er liten aksept for at noen raser ikke passer helt inn i det bildet.

Når dere har både eldre og unge hunder/valper av samme rase, så vil de nok lettere ta etter dårlige vaner av de eldre enn en som er av en helt annen rase. Det er min erfaring med de to jeg har nå  De er veldig forskjellige i måten de er på, i tillegg har de svært ulike instinkter, og dermed reagerer de også forskjellig.

Likevel er det ikke rasetypisk at den ene stresser i bil, og den andre er helt avslappet. Der kunne Labradoren lett tatt etter da han kom i hus 8 uker gammel. Men han gjorde ikke det. Han la seg ned og sov, mens den voksne ikke klarte å legge seg ned, og i tillegg lagde endel lyd. Jeg tenkte på det for bare et par uker siden når jeg skulle innom butikken på vei hjem fra tur i fjellet. Corsoen pep og var urolig, for hun likte ikke at vi stoppet, hun ville hjem. Mens jeg hørte sovesnork fra Labradoren samtidig. Han har alltid hatt evnen til å slappe av, selv om hun stresser. 

Sosialisering er veldig viktig, og jeg synes dere gjør en super jobb med det! Jeg ser jo på min 9-åring at hun enda husker det vi lærte henne da hun var liten valp, til og med i de tilfellene vi sjelden kommer ut for. Sosialisering og det de lærer/erfarer i veldig tidlig alder, sitter livet ut. Det ser jeg også hos Labradoren. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker hovedsaklig på at "det er derfor jeg ikke liker hunder" når jeg møter tilfeldige forbipasserende

Om det er noen jeg kjenner, så kommer det an på hvor lenge de har hatt hunden. Har de hatt den siden den er valp og den er 2år+/ -, så tenker jeg at de ikke har gjort en god jobb

Anonymkode: 6aaa3...863

[Gjest]

At du har hunder som liker å prate mye? Har selv to av de, en hyler omtrent av glede hver gang vi ser hund, eller menneske, eller rådyr, han er sånn. Han andre er usikker og bjeffer litt mer mørkt og kan virke skummel for noen, men vi sitter når noen går forbi og da går det greit. Samme hvor mye jeg trener vil de neppe slutte å bjeffe, og det har jeg ingen interesse at de skal slute med heller. Jeg var klar over hva jeg gikk til når jeg skaffet rasen, og jeg vet noen individer prater mye mer enn andre. De bjeffer og lager lyder når de leker, når de løper, når de ser katta vår, når de koser seg i senga, sånn er de bare.

Vil heller møte tusen stykker som tar bikkja si i kort bånd fordi de bjeffer, enn en som har bikkja løs året rundt fordi han er jo så snill....