Jeg griner av å tenke på det!

[AnonymBruker]

Er sykt redd å miste barnet mitt. Enten det er ulykke, sykdom, kidnapping eller ja til og med omsorgsovertagelse av BV. 

Forestiller meg bilder i hodet av at barnet mitt blir tatt ifra meg og jeg må si farvel for siste gang, at jeg aldri vil få se barnet mitt igjen. At jeg ligger på bakken og gråter etter at noen har tatt barnet mitt. At barnet mitt gråter av redsel osv. Av og til når jeg står og henger opp klær så henger jeg opp noe barnet mitt eier, så kan jeg få tanker i hodet at jeg liksom pakker tingene til barnet mitt, alle de søte ting jeg vil h*n skal ha med seg, men får ikke gitt det i fra meg, ender med å ta vare på det som et minne. Alle ting barnet mitt bruker og som står i gangen, stuen, kjøkkenet osv, kan utløse slike tanker i hodet mitt. Men det er ikke ofte det skjer, og jeg går til psykolog allerede btw hvis noen vil anbefale det. H*n vet bare ikke hvordan h*n kan hjelpe meg mer.

Hva er dette for noe?? 

Anonymkode: 98715...d2e

[Gjest GoldenLioness]

Hvor gammel er ungen og når startet dette?

[atropos]

Hva det er? Foreldrepanikk. Jeg har det ofte selv. Livende redd for at ungene skal bli påkjørt, at det skal bli krig og at de ikke skal få mat, at noen gjør de noe vondt....

Og nå når eldste er fire har han oppdaget at det er noe som heter død, og har et par ganger sagt at han kan bli død. Jeg holder på å bryte ut i gråt hver gang. 

Men for alles ve og vel pakker jeg denne panikken godt ned i en koffert og tar den veldig skjelden frem...

Men det kan være at du har fødselsdepresjon. Det kan trigge slike tanker.

Endret 15. august 2017 av atropos

[AnonymBruker]

Angst.

Anonymkode: 81e7d...8ca

[Gjest Sugemerke]

Det er en form for angst. Fødselsdepresjon kan foreksempel utarte seg slik. Kontakt lege eller helsestasjon så får du hjelp. 

[Monky]

Bytt psykolog til en som vil hjelpe deg!

[AnonymBruker]

13 minutter siden, GoldenLioness skrev:

Hvor gammel er ungen og når startet dette?

Startet med engang ungen var født. Og pågått i 10 mnd. Er så lei og redd. Redd for kontakte helsestasjon pga det. Redd de tar i fra meg barnet dersom jeg gjør det. Redd for å vise dem at det er noe som feiler meg.

Anonymkode: 98715...d2e

[Gjest Sugemerke]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Startet med engang ungen var født. Og pågått i 10 mnd. Er så lei og redd. Redd for kontakte helsestasjon pga det. Redd de tar i fra meg barnet dersom jeg gjør det. Redd for å vise dem at det er noe som feiler meg.

Anonymkode: 98715...d2e

Fødselsdepresjon skjer 1/10 og helsestasjonen er der for deg! Dette kan du få hjelp for, kjære deg. Jeg har vært igjennom dette og trenger du noen å sende en pm til for litt info, støtte og råd på veien så vær ikke redd for å ta kontakt. 

[AnonymBruker]

Flott at du snakker med psykologen om det, å snakke om ting pleier å hjelpe. Ta kontakt med helsestasjonen, de har sikkert noen gode råd å gi deg. Kanskje kan dere ta det opp i barselgruppa?  Du er nok verken første eller siste som har det sånn. Jeg hadde mareritt om å falle ned trappa med ungen, de 6 første mnd. iallefall. Selvfølgelig ramlet jeg på en sånn måte at ungen enten ble svært skadet eller døde.  Fant etterhvert ut at det var flere som hadde det sånn. Og at vi alle hadde helt ulike ting vi var redde for. Hver vår versjon av det værste som kunne skje med barnet.  Det gav seg etterhvert, å nå er det helt andre ting jeg bekymrer meg for. For meg går det å være forelder hånd i hånd med det å bekymre seg for barnet sitt (å glede seg over det, og renne over av kjærlighet til et lite menneske). Å føle en slags angst for ikke å kunne stille opp for barnet. Bekymre seg for alle mulige farer som kan oppstå.
Her om dagen skulle barnet mitt på fisketur med en onkel (som ikke har barn) og det første jeg tenkte var det blir hyggelig, de kommer til å kose seg. Det neste var, tenk om han ikke passer godt nok på, hva hvis ungen min drukner. Da kom jeg på redningsvesten, som jeg kunne sende med og kjente meg litt lettet. Så tenkte jeg, skjerp deg! Du kan virkelig ikke insisterer på at han går med redningsvest fordi du er hysterisk (han skulle fiske fra land, på en kjent og trygg fiskeplass) og har livlig fantasi. 
Jeg tror det vil være godt for deg å snakke med helsestasjonen, de møter så mange foreldre og kan sikkert fortelle deg noe om hvor vanlig det er å tenke "worst case" innimellom. Og skulle du ha en fødselsdepresjon, så kommer du til å få god hjelp .  

Anonymkode: 32040...c29

[Gjest GoldenLioness]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Startet med engang ungen var født. Og pågått i 10 mnd. Er så lei og redd. Redd for kontakte helsestasjon pga det. Redd de tar i fra meg barnet dersom jeg gjør det. Redd for å vise dem at det er noe som feiler meg.

Anonymkode: 98715...d2e

Du, ikke vær redd for å oppsøke helsestasjonen. Du er ingen fare for deg selv eller barnet  

Det høres ut som fødselsdepresjon og det må du ta tak i for din egen skyld og familien din da det kan eskalere og gjøre deg alvorlig deprimert. 

Det er normalt å bekymre seg og jeg var stresset pga krybbedød etc, men ikke på en urasjonell og på grensen til hysterisk som du tipper mot. Du skal kun kose deg og nyte babyen og båndet dere knytter nå, ikke gå rundt å være redd for død og fordervelse. 

Fødeseldepresjon er veldig vanlig og ikke noe å skamme seg over! Ring idag og få en samtale med helsesøster så vil du se at dette kommer til å gå helt fint  

[AnonymBruker]

7 timer siden, Sugemerke skrev:

Det er en form for angst. Fødselsdepresjon kan foreksempel utarte seg slik. Kontakt lege eller helsestasjon så får du hjelp. 

Fødselsdepresjon er vel mangel på en slik angst.

Til TS. Det er helt normalt å være bekymret for ungen. Denne engstelsen vil aldri gå helt vekk, men du velger selv om den vil påvirke din hverdag eller ikke.

Anonymkode: a56e8...e7e

[emilie123]

Hvis psykologen ikke vet hvordan han/hun kan hjelpe deg mer så er det kanskje på tide å bytte psykolog til en som kan gå inn fra en annen vinkel. Det hender ganske ofte at en må det.

[Gjest Sugemerke]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fødselsdepresjon er vel mangel på en slik angst.

Til TS. Det er helt normalt å være bekymret for ungen. Denne engstelsen vil aldri gå helt vekk, men du velger selv om den vil påvirke din hverdag eller ikke.

Anonymkode: a56e8...e7e

Nei. Dette er helt feil.

[BlendaSensitive]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fødselsdepresjon er vel mangel på en slik angst.

Til TS. Det er helt normalt å være bekymret for ungen. Denne engstelsen vil aldri gå helt vekk, men du velger selv om den vil påvirke din hverdag eller ikke.

Anonymkode: a56e8...e7e

Vanlig å være bekymret ja. Men dette er hinsides normalt.

 

Bytt psykolog til noen som kan hjelpe deg, og snakk med pappan, familie, helsestasjonen. 

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for mange gode svar. Jeg har hatt det slik før jeg fikk barn også, akkurat samme type tanker, bare om noe annet. Så en såkalt fødselsdepresjon er det nok ikke. 

Jeg har også unormal angst for BV. Og at de vil ta fra meg barnet ved å dikte opp noen diagnoser på meg eller årsaker som gjør at jeg kan miste barnet. Osv.

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre helt, muligens er det en fase i livet som jeg må gjennom og det blir bedre etterhvert.

Anonymkode: 98715...d2e

[AnonymBruker]

Dette er jo tvangstanker! Bytt psykolog til en med kompetanse på OCD, evt bli henvist til OCD-team på DPS - de kan dette. Tvangstanker om barnet er ikke uvanlig når man er nybakt mor, spesielt ikke hvis man har hatt tendens til dette tidligere. Jeg hadde det selv med mitt første barn, da i form av grafiske og voldelige bilder om at noen skadet eller drepte barnet mitt. Og de gikk ikke vekk samme hvor mye jeg prøvde å skyve de vekk! Jeg fikk god hjelp hos OCD team, de sa dette var veldig vanlig hos nybakte mødre. 

Anonymkode: d8123...724

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jo tvangstanker! Bytt psykolog til en med kompetanse på OCD, evt bli henvist til OCD-team på DPS - de kan dette. Tvangstanker om barnet er ikke uvanlig når man er nybakt mor, spesielt ikke hvis man har hatt tendens til dette tidligere. Jeg hadde det selv med mitt første barn, da i form av grafiske og voldelige bilder om at noen skadet eller drepte barnet mitt. Og de gikk ikke vekk samme hvor mye jeg prøvde å skyve de vekk! Jeg fikk god hjelp hos OCD team, de sa dette var veldig vanlig hos nybakte mødre. 

Anonymkode: d8123...724

Jeg har diskutert dette med psykologen min, og h*n mente da at dette ikke var tvangstanker, altså hun var uenig med meg. Og jeg var altså ikke "kvalifisert" til å komme inn til behandling der. 

Ts

Anonymkode: 98715...d2e

[AnonymBruker]

Er det ingen annen lur måte å bli tvangstanker på? Og da mener jeg heller jobbe litt med seg selv uten å søke hjelp? 

Anonymkode: 98715...d2e