Noen som har testet sinnemestringskurs?

[AnonymBruker]

På seg selv eller partner? Hva var erfaringene? 
 

Jeg har en partner som har et vanvittig sinne, jeg blir redd når han setter i som verst. vi har vært lenge sammen så det er blitt et mønster hvor jeg har begynt å begrense meg og tilpasse hva jeg sier fordi jeg ikke orker en eksplosjon. Han er ellers en veldig god partner, omsorgsfull, snill og fin. Men han sliter med seg selv for tiden og sinneutbruddene kommer litt oftere. Jeg har begynt å gå litt på nåler for å ikke gjøre ham sur og sint. Blir også verbalt stygg når han er sint sånn. Har kalt meg de verste ting. Jeg er redd det er for sent å snu...? Og så er jeg redd for å ta det opp, for da blir han jo sint.... :/

 

Anonymkode: 20934...85a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

På seg selv eller partner? Hva var erfaringene? 
 

Jeg har en partner som har et vanvittig sinne, jeg blir redd når han setter i som verst. vi har vært lenge sammen så det er blitt et mønster hvor jeg har begynt å begrense meg og tilpasse hva jeg sier fordi jeg ikke orker en eksplosjon. Han er ellers en veldig god partner, omsorgsfull, snill og fin. Men han sliter med seg selv for tiden og sinneutbruddene kommer litt oftere. Jeg har begynt å gå litt på nåler for å ikke gjøre ham sur og sint. Blir også verbalt stygg når han er sint sånn. Har kalt meg de verste ting. Jeg er redd det er for sent å snu...? Og så er jeg redd for å ta det opp, for da blir han jo sint.... :/

 

Anonymkode: 20934...85a

Har dere barn?

Anonymkode: 57eba...93d

[Tøytigern]

Ja. Det funket for meg. Slet med at jeg gjentok reaksjonsmønster som foreldre hadde demonstrert. Så det var å bli bevisst på når jeg gjorde hva -og om det var min personlige måte å reagere på eller handlinger som var en kopi av en sint forelder. Samt at jeg slet med depresjon som gjorde at frustrasjoner kom til uttrykk som sinne. Jeg måtte finne ut hva som var min individuelle måte. Og hvordan gjøre følelsene om til fornuftige tanker. 

[AnonymBruker]

Kom deg vekk. Han er "ellers en veldig god partner, omsorgsfull og fin". Ja, når han ikke har så voldsomme sinneutbrudd at du blir redd? Hvis du går på nåler rundt ham og ikke tør å ta opp et kjempeproblem i forholdet? Da er han snill? Du lurer deg selv. Han er IKKE en fin partner.

Anonymkode: 57eba...93d

[Revinna]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

På seg selv eller partner? Hva var erfaringene? 
 

Jeg har en partner som har et vanvittig sinne, jeg blir redd når han setter i som verst. vi har vært lenge sammen så det er blitt et mønster hvor jeg har begynt å begrense meg og tilpasse hva jeg sier fordi jeg ikke orker en eksplosjon. Han er ellers en veldig god partner, omsorgsfull, snill og fin. Men han sliter med seg selv for tiden og sinneutbruddene kommer litt oftere. Jeg har begynt å gå litt på nåler for å ikke gjøre ham sur og sint. Blir også verbalt stygg når han er sint sånn. Har kalt meg de verste ting. Jeg er redd det er for sent å snu...? Og så er jeg redd for å ta det opp, for da blir han jo sint.... :/

 

Anonymkode: 20934...85a 

Min mening er at du burde droppe ham.

Du skal ikke leve et liv der du må gå på tærne rundt en person, eller hele tiden begrense hva sier i frykt for at han skal bli sint. Det høres ut som psykisk terror det han driver med. 

Kjenner forresten til et par stykker som har vært på sinnemestrings kurs, hvorav den ene ble bedre i en kort periode, og hos den andre var det ingen endring... 

[Tøytigern]

http://tryggere.no/sinnemestring/

Det funket altså for meg.

[Revinna]

1 minutt siden, Tøytigern skrev:

http://tryggere.no/sinnemestring/

Det funket altså for meg.

Det er kjempe bra 😊 men jeg syns kanskje ikke at TS skal gidde å finne seg i alt han typen gjør for det om, med mindre HAN finner ut at han vil på sinnemestrings kurs.. Det må jo være noe man selv ønsker å jobbe med for at det skal hjelpe vil jeg tro? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tøytigern skrev:

http://tryggere.no/sinnemestring/

Det funket altså for meg.

Takk, vil du fortelle litt mer? Hvordan fungerte det? var det krevende? Tidkrevende? Gruppetrening eller en til en? 

Har liksom bare vent meg til at mannen KAN være en tikkende bombe. Spesielt om han føler seg presset på noen områder i livet. Han blir fort irritabel og aggressiv i tonen, liksom. Og jeg er avhengig av harmoni og blir veldig anspent og lei meg over disse sinneutbruddene..

Jeg har tenkt til å høre med ham om han kan tenkte seg dette.. for det er utrolig slitsomt å leve med over tid. 

Anonymkode: 20934...85a

[Tøytigern]

Akkurat nå, Revinna skrev:

Det er kjempe bra 😊 men jeg syns kanskje ikke at TS skal gidde å finne seg i alt han typen gjør for det om, med mindre HAN finner ut at han vil på sinnemestrings kurs.. Det må jo være noe man selv ønsker å jobbe med for at det skal hjelpe vil jeg tro? 

Men det er ofte det at de rundt må gjøre en oppmerksom på at det finnes noe som kan hjelpe. Og at fokus er på at det vil hjelpe forholdet.

Cluet for meg var jo at det ble sagt at "vi trenger at det blir en forandring." Ikke at "du må forandre deg."

[Tøytigern]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, vil du fortelle litt mer? Hvordan fungerte det? var det krevende? Tidkrevende? Gruppetrening eller en til en? 

Har liksom bare vent meg til at mannen KAN være en tikkende bombe. Spesielt om han føler seg presset på noen områder i livet. Han blir fort irritabel og aggressiv i tonen, liksom. Og jeg er avhengig av harmoni og blir veldig anspent og lei meg over disse sinneutbruddene..

Jeg har tenkt til å høre med ham om han kan tenkte seg dette.. for det er utrolig slitsomt å leve med over tid. 

Anonymkode: 20934...85a

Det var krevende- og det tok to år å endre følelsene, med fokus hele tiden på hva som var nedbrytende for forholdet mitt til andre. Og da var det snakk på forholdet mitt til ALLE andre. Ikke bare forholdet til familie og partner. Men rett og slett på hva som hadde gått feil i sosialiseringen når jeg var liten, som gjorde at jeg manglet viktige sosiale ferdigheter som voksen.

Det er vondt å få høre at man mangler sosiale ferdigheter og det kan ta litt tid før man aksepterer at man mangler det. Og fint å vite at det finnes noen som kan hjelpe en å få de ferdighetene som trengs.

Pointet for meg var at jeg kom til å få det bedre hvis jeg skaffet meg språk for følelser som andre skjønte. Fordi sinnet ikke ga de resultatene jeg ønsket meg. Andre forstod meg jo ikke. De ble bare engstelig og trakk seg vekk. Så det hjalp jo ikke på noe å bli sint.

Men som sagt er det en trøkk å få høre at man gjør noe feil. Og det er vansklig å finne ut av hvordan man skal få endret på det. Og ikke minst når det er at andre reagerer på det man gjør og sier. For man føler jo at man har rett til å reagere som man gjør... Det er bare at reaksjonen er feil... Så man må lære seg å samhandle på nytt.

Det var også en periode med usikkerhet der jeg lurte på om jeg kunne være som andre og kjente på at jeg var annerledes på en negativ måte... Et reelt tap av selvtillit.

Endret 15. august 2017 av Tøytigern

[AnonymBruker]

Takk Tøytigern som deler din erfaring, vi er fler enn ts som er i lignende situasjon

Anonymkode: b2afa...dee

[Tøytigern]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk Tøytigern som deler din erfaring, vi er fler enn ts som er i lignende situasjon

Anonymkode: b2afa...dee

 Det er jeg sikker på at det er. Både menn og kvinner.

[Tøytigern]

Jeg måtte rett og slett lære å gjenkjenne når jeg ble for aggressiv. For jeg forstod ikke at jeg var nettopp det og skjønte ikke når jeg reagerte mye mer intenst enn det som er normalt. Jeg måtte også lære meg å formulere tankene med ord. Ikke bare leve ut en impuls jeg fikk, men forsøke å forklare for meg selv hva jeg reagerte på. Og hvordan min reaksjon på det påvirket andre.

For jeg hadde opplevd reaksjoner i hele oppveksten min som gjorde at jeg trodde den oppførselen var normal... Men den var uforholdsmessig kraftig og den tok ikke nok hensyn til andres følelser og behov.

Så jeg har trengt å hver gang jeg reagerte på noe å sette meg i den andres sted og tenke "Hvordan ville jeg reagert hvis noen snakker sånn til meg som jeg gjør til dem, akkurat nå? Hvordan føles det egentlig for meg å bli snakket til på den måten selv? Blir han/hun redd? Ville jeg blitt redd? Føler de seg hørt??"  Og da lærte jeg etterhvert å justere meg. Men det tok som sagt lang tid. Det tok to år å endre tankene sånn at det nye mønsteret kommer automatisk. At jeg handler sånn jeg ønsker meg å være mot andre og ikke bare kopierer noe foreldrene har gjort. "Føler den andre seg hørt og blir jeg hørt av dem?"

Pluss det å gjenkjenne signalene fra andre, i deres blikk, på at "Nå reagerer jeg for sterkt."

Det er en lang prosess. Man må forholde seg bevisst hele tiden.

Endret 15. august 2017 av Tøytigern

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Tøytigern skrev:

Jeg måtte rett og slett lære å gjenkjenne når jeg ble for aggressiv. For jeg forstod ikke at jeg var nettopp det og skjønte ikke når jeg reagerte mye mer intenst enn det som er normalt. Jeg måtte også lære meg å formulere tankene med ord. Ikke bare leve ut en reaksjon men forsøke å frklare for meg selv hva jeg reagerte på. Og hvordan min reaksjon påvirket andre.

For jeg hadde opplevd reaksjoner i hele oppveksten min som gjorde at jeg trodde den oppførselen var normal... Men den var uforholdsmessik kraftig og den tok ikke nok hensyn til andres følelser og behov.

Så jeg har trengt å hver gang jeg reagerte på noe å sette meg i den andre sted og tenke "Hvordan ville jeg reagert hvis noen snakker sånn til meg som jeg gjør til dem, akkurat nå. Hvordan føles det egentlig for meg å bli snakket til på den måten selv. Blir han/hun redd? Ville jeg blitt redd? Føler de seg hørt??"  Og da lærte jeg etterhvert å justere meg. Men det tok som sagt lang tid. Det tok to år å endre tankene sånn at det nye mønsteret kommer automatisk. At jeg handler sånn jeg ønsker meg å være mot andre og ikke bare kopierer noe foreldrene har gjort. "Føler de seg hørt og blir jeg hørt av dem?"

Pluss det å gjenkjenne signalene fra andre, i deres blikk, på at "Nå reagerer jeg for sterkt."

Det er en lang prosess. 

 

Takk for svar!!

min partner har nok også vokst opp med en forelder som kunne være sint og voldsom.. Og han sliter helt klart med å sette språk på følelser som er vanskelige.. For meg er det veldig enkelt, og jeg gjenkjenner lett hva jeg føler og formidler det videre. Han sier selv at han ikke har ord for det han føler, f.eks, at han ikke klarer å formulere det. Dette gjør meg oppgitt, men det er sikkert sant. Og når han da tyr til sinne, ka njeg bli kjempefrustrert og pågående. noe som eskalerer det hele.. Selv om jeg som oftest unngår det pga reaksjonen jeg vet kan komme. Språkbruken er også ille til tider. uff... det er vanskelig. Og jeg ka se for meg at det kan være en lang vei.... 

ts

Anonymkode: 20934...85a

[Tøytigern]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for svar!!

min partner har nok også vokst opp med en forelder som kunne være sint og voldsom.. Og han sliter helt klart med å sette språk på følelser som er vanskelige.. For meg er det veldig enkelt, og jeg gjenkjenner lett hva jeg føler og formidler det videre. Han sier selv at han ikke har ord for det han føler, f.eks, at han ikke klarer å formulere det. Dette gjør meg oppgitt, men det er sikkert sant. Og når han da tyr til sinne, ka njeg bli kjempefrustrert og pågående. noe som eskalerer det hele.. Selv om jeg som oftest unngår det pga reaksjonen jeg vet kan komme. Språkbruken er også ille til tider. uff... det er vanskelig. Og jeg ka se for meg at det kan være en lang vei.... 

ts

Anonymkode: 20934...85a

Han høres ut som han har de vanlige problemen. Og det er greit p vite at det fins folk som kan hjelpe en med det.

Men som sagt:Man er sårbar når det blir tatt opp. Det er vanskelig å høre at man mangler ferdigheter i samhandling med andre. Det tar tid  å akseptere at man er sånn. For man vil jo ikke være det...

Det som hjelper, når man legger det fram ,er å ha fokus på at når han blir så sint så blir du distrahert fra å forstå hva han trenger/vil. For at du skal kunne skjønne hva han vil, så bør han få hjelp med å kommunisere på en måte som gjør at du ikke blir redd og ting går i vranglås. Om du legger det fram sånn, og sier at det er kurs der man kan få den hjelpen, så det blir enklere å forstå hva han vil fram til. Og at du sier det er meningen du også skal være involvert.

Min nærmeste sa til meg at hun ville jeg skulle få et sånt kurs for min egen del, fordi hun syns det var vondt å vite at jeg ble så frustrert og ikke klare å få til kommunikasjonen med henne. At hun ikke kunne få hørt på meg, når jeg var så voldsom.  Jeg skjønte som sagt ikke at jeg ble for voldsom og for intens. Men det lærte jeg altså 

Så å si "Du trenger sinnemestringskurs!" er ikke smart. "Jeg ser du sliter og det fins hjelå" var veien å gå for å få meg til å gå på kurs.

Dva at det var en omsorg i det og ikke et krav om å få forandret på meg for hennes del. 

Å true med at  "Jeg går fra deg!" gir bare mer frustrasjoner og sinne. Da hører han ikke, men blir opptatt av å bli hørt... Av å ikke miste det han har. 

Jeg fikk høre , stille og forsiktg at "Jeg tror du blir sint når du egentlig vil gråte..." Og hun hadde rett. "Det er lettere for deg å bli sint, er det ikke, enn å føle på de følelsene du egentlig har." Jepp. Sorgen inne i meg var så tøff at det var enklere å bare bli rasende.

Da hjelper det ikke at noen sier til deg at "Jeg går fra deg hvis du ikke forandrer deg."... 

[Tøytigern]

Jeg håper det lykkes for deg å få lagt fram til han at det er bra med et sånt kurs. Det er igrunnen terapi... For meg foregikk det mest en-til-en samtaler.

Hvis han ikke er intressert og du ikke får det igjennom i løpet av de neste månedene, så er jeg redd jeg må si det samme som andre har sagt i tråden. Det er bede å avslutte et sånt forhold, enn å bli helt nedbrutt av en du faktisk er redd for, når han blir sint.

Min kjære ble ikke redd meg på samme måten som deg, når jeg ble sint. Det kom aldri til det punktet,- fordi hun ble den sterke som roet meg ned.. Men hun ble hele tiden satt ut av for kraftige reakjsoner og ble lei seg og frustrert. Og hun ble sliten av å være den som ivaretok meg når jeg var sint. Nå ivaretar jeg meg selv- og det føles mye bedre. Jeg ble den svake. Hver gang jeg ble sint og hevet stemmen, så hadde jeg igrunnen tapt...

Men en som ikke bevisst ønsker å forandre på et sånt mønster, fordi de skjønner at det er hensiktsmessig for dem, kan få vanskelig for å få til en (varig) endring. 

Og man må vite at man kan oppleve "tilbakeslag". Dva at man tar et skritt bakover og utagerer, igjen.. Man må bare ikke gi opp troen på at man kan "være som andre, balanserte folk." Noe man kan miste litt tro på. Fordi det endrer noe med selvbildet å vite at man "er på feil måte" og at andre lykkes bedre med hvordan de er- og at de rett og slett er mer sympatisk og omgjengelig enn deg... Men å vite det gjør at man forstår at det er noe ved en selv som bør forandres på.

Endret 17. august 2017 av Tøytigern

[AnonymBruker]

Tusen takk for åpenheten og masse god informasjon Tøytigern. Jeg har dessverre inntrykk av at det er litt tabu ennå å søke hjelp for å håndtere sinne, og jeg synes det er flott å lese erfaringer fra noen som har prøvd og har fått gode resultater.

Jeg vet ikke om det er til hjelp for deg ts, men jeg legger ved en gammel artikkel fra nrk som jeg synes er bra: https://www.nrk.no/livsstil/hvor-sint-er-for-sint_-1.8408084

Og et puls program om en familie og utfordringene de har hatt i forhold til en med sinneproblemer: https://tv.nrk.no/serie/puls/MDHP12004812/26-11-2012

Håper du ikke er veldig skadet ennå, det er vanskelig å se det selv når man er i situasjonen. Det at du er redd for å ta det opp er forståelig, men om du har lyst å fortsette forholdet så har jeg et forslag.

Ta det opp med ham uten at du er fysisk tilstede. Enten du tar det på telefon eller skriftlig. Eventuelt si at du ikke vil snakke med ham før det har gått litt tid (1 døgn eller noe). Fordi du trenger den tiden eller fordi du ønsker at han skal ta den tiden til å tenke seg om hva han ønsker og hvordan dere kan få det bedre om dere fortsatt skal være sammen.  Da er det rom for at han reagerer og får tenkt seg om. Uten at det går veldig ut over deg.

Jeg vil tro at han vil synes det er feigt og slemt å ta opp noe slikt uten å si det direkte. Da er det lettere å gå til angrep på deg der og da. Det er heller ikke uvanlig at de som er sinte synes at andre overreagerer eller er for følsomme. De synes selv ikke at det er så farlig. Han må innse at det faktisk er slik, han kan ikke avskrive dine reaksjoner som slemme/hysteriske/kontrollerende/...

Dersom han etter å ha rast fra seg i fred ikke har en forståelse for at du er blitt redd for reaksjonene hans, så er jeg enig med alle at du bør avslutte forholdet for din egen helse sin del. Lykke til.

Eventuelt kan du vurdere å ta lydopptak av et eller flere utbrudd. Det fins app'er som fungerer til slikt. Det kan fungere både for deg selv - slik at du i etterkant kan høre gjennom hva som faktisk ble sagt og vurdere om du overdriver (dersom det er noe du har begynt å lure på), og også noe du kan legge ved et eventuelt brev/krav om at han må gjøre noe for at dere skal få det bedre.  (Smart recorder til android f.eks. hopper over stillhet og tar opp når det er lyd. Slik at du har den som en sikkerhet i bakgrunnen uten å fikle med mobilen.) Jeg vet ikke hvordan det er hos dere, om du kan kjenne på forhånd at det bygger seg opp til et utbrudd? Selv om du ikke vet akkurat når det kommer eller hva som utløser det.

Lykke til uansett hva du velger.

Anonymkode: 15b5d...655

[AnonymBruker]

ja, tusen takk for informasjon og deling av erfaringer,,,

Forholdet vårt er langt og jeg vil si godt selv om han har et sinneproblem.. Antakelig går det greit fordi jeg har lært meg å gå rundt det som kan trigge. Jeg kan være utholdende og påståelig i diskusjoner og i starten av forholdet drev dette ham fra vettet.. Antakelig fordi han da "ikke hadde ordene" og bare reagerte med sinne i stedet.. Da kunne han bli fullstendig gal av raseri..

Er liksom ikke bare å gå. Vi har mange år sammen, barn og en familie.. Dessuten elsker jeg ham.. Vi får se,

ts

Anonymkode: 20934...85a

[ForestRun]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja, tusen takk for informasjon og deling av erfaringer,,,

Forholdet vårt er langt og jeg vil si godt selv om han har et sinneproblem.. Antakelig går det greit fordi jeg har lært meg å gå rundt det som kan trigge. Jeg kan være utholdende og påståelig i diskusjoner og i starten av forholdet drev dette ham fra vettet.. Antakelig fordi han da "ikke hadde ordene" og bare reagerte med sinne i stedet.. Da kunne han bli fullstendig gal av raseri..

Er liksom ikke bare å gå. Vi har mange år sammen, barn og en familie.. Dessuten elsker jeg ham.. Vi får se,

ts

Anonymkode: 20934...85a

Dette påvirker jo ikke bare deg, men barna deres også. Barna blir utrygge og vil slite selv som voksne av å ha en sint og aggressiv voksenperson rundt seg. 

Hvis han ikke er villig til å jobbe med sinneproblemet sitt, så må du sette barna først og det er å gå fra han. Ta en prat med han og fortell at han må få orden på sinnet sitt, fordi du orker ikke mer og vil ikke utsette barna deres for dette mer. 

Ender det med skillsmisse, må du kreve at han tar tak i dette også for å få samvær med barna. Så begynn å dokumenter alle utbruddene, med dato og varighet og detaljer på hvorfor og hva som skjer. 

Endret 16. august 2017 av ForestRun

[AnonymBruker]

17 timer siden, ForestRun skrev:

Dette påvirker jo ikke bare deg, men barna deres også. Barna blir utrygge og vil slite selv som voksne av å ha en sint og aggressiv voksenperson rundt seg. 

Hvis han ikke er villig til å jobbe med sinneproblemet sitt, så må du sette barna først og det er å gå fra han. Ta en prat med han og fortell at han må få orden på sinnet sitt, fordi du orker ikke mer og vil ikke utsette barna deres for dette mer. 

Ender det med skillsmisse, må du kreve at han tar tak i dette også for å få samvær med barna. Så begynn å dokumenter alle utbruddene, med dato og varighet og detaljer på hvorfor og hva som skjer. 

Ja.. men det skjer sjelden med barna i nærheten. Han er litt irritabel og oppfarende av og til når de er der også, men utbruddene mot meg skjer vel når vi er alene. Heldigvis, på en måte. Selv om det ikke er ok. 

dette blir veldig vanskelig å ta opp nå, spesielt siden vi har vært sammen i veldig mange år. Jeg har liksom vent meg til at sånn er det. Men jeg skal prøve. Han mener selvsagt at jeg overdriver eller er veldig sensitiv når han smeller og  jeg sier at det er helt unødvendig å reagere sånn..

uff. får se hvordan jeg kan angripe dette. Å dokumentere dette nå etter alle disse årene virker litt sykt.. men vi får se..

Anonymkode: 20934...85a