En vanskelig barndom. Hvordan bli trygg nå i "voksen" alder?

[AnonymBruker]

Jeg er en ung jente i slutten av "tenårene" som har brukt mye tid den siste tiden på og prøve og få det bra selv etter jeg har tapt så og si hele barndommen min.

Jeg har hatt en forelder som har vært veldig psykisk ustabil. Det var aldri trykt og komme hjem jeg viste aldri om det var glede, sinne eller hat når jeg kom inn døra hjemme. Det gjorde at jeg var veldig mye redd og bekymret. Dette utviklet mye angst som barn. 

Jeg vokste opp med moren min og ett søsken som flyttet ut da jeg var 6 år cirka. Pappa var aldri i bildet når jeg var liten pga min mor nektet han og forskjellige uoppgjorte ting mellom di to. han stod på og prøvde men ho nektet han. jeg gikk fram til jeg var 14 år uten å vite hvem pappa var. Jeg fant det først ut da de hadde gjort en "feil" på kontakt listene på skolen. jeg var så sint for å aldri å ha fått vite noe. Jeg følte meg jo mer og mer er annerledes en alle andre for hvor eldre jeg ble. De andre barna var Blonde og lyse i fargen mens jeg hadde helt mørke øyne og nesten svart hår som barn. Etterhvert spurte jeg om jeg ikke var norsk. Det endte med fullt sinne hver gang jeg spurte og jeg turte etterhvert ikke å spørre stort mer. Jeg gikk alltid med en tomhet. Og jeg ble mye mobbet for å se annerledes ut. Det var værst etter gym på skolen i dusjen. for da så de andre barna hvor brun jeg var på kroppen. Det endte med at jeg alltid skulket gymtimene fordi jeg fikk så mange fæle kommentarer på fargen min.

Det var veldig mye raseri hjemme. Jeg viste som sagt aldri om jeg var trygg noe sted og det har tæret på mye videre i livet, Sliter ekstremt mye med smerter i skulder og nakke. mye mer en jeg sier til de rundt meg. Pga stress og mye vondt jeg bærer i hverdagen. 

Jeg kunne komme hjem og få en klem, eller komme inn døra og bli skreket til, dyttet eller slått. for det meste ble jeg dyttet hardt i vegen mens ho skreik meg oppi ansiktet og slo etter meg. Jeg husker best den ene gangen da jeg ble spent i gulvet rett i gulvflisene. og jeg falt rett på armen min. jeg var helt sikker på at den var brekt. jeg hylskreik og grein og ho ga totalt faen i meg. Ho støvsugde og kalte meg en jævla dritt unge mens jeg grein mer en jeg noengang har gjort. jeg husker jeg satt der i trappa med en opphovna stor arm som skreik av smerte. men jeg grein mest fordi jeg var så utrolig redd. Smerte hadde jeg nokk av allerede. det var ikke smertene som var problemet. Jeg husker allerede den gangen så var jeg 11 år cirka at jeg skulle ønske noen bare kom og hentet meg og sørget for og gjøre meg trygg og gi meg kjærlighet og ikke hat. Det er blitt mange grusomme og vonde minner med årene. mye fortrengt mens andre sitter som smurt. Jeg husker at etter mange timer med smerte og redsel så tok hun meg til slutt på alvor når hun så hvor hoven armen min hadde blitt. vi måtte låne bilen til min bestefar, og jeg husker han så redselen min, jeg husker han skreik til henne at jeg vet hva du har gjort. han var så sint og fortvilet. for jeg var jo bestefar sin prinsesse. Jeg tror Bestefar og Bestemor ikke har vist det beste di kan gjøre. de har alltid vært min trygge klippe. Hos de har jeg alltid vært trygg. Den dag i dag er mitt hjem hos bestemor og bestefar.

Etter mange år i helvete og faen ble jeg til slutt 16 år gammel. ting hadde aldri vært så grusomt hjemme. men etter å ha krenket mamma nokk etter å ha nektet meg å ha med pappa og gjøre så kom jeg til slutt igjennom med det. Min far ble lyset i tunnelen for meg. Vi var så like i måtene og være på. Som to dråper vann. Endelig møtte jeg en person som var skummelt lik meg. Det var så godt med han for han forstod hvor ille ting hadde vært og gjorde sitt beste for å få meg til å smile. han hadde hatt mange vonde år uten og kunne få ha med meg og gjøre.   noen uker etter bestemte jeg meg for at nokk er nokk med min mor. Jeg hadde allerede bestemt meg for lenge siden, og da var tiden inne for å komme vekk hjemmefra. dette var i august på året. Jeg stod opp om natten og pakket alle skolebøkene mine i skolesekken. og i hvert rom gjømte jeg de kjæreste små tingene mine. Sminke, bilder og en liten boks med øredobber og minner og en liten parfyme. Også pakket jeg litt undertøy og det viktigste jeg trengte. Når jeg gikk få timer senere hadde jeg allerede sagt hade bra til alt uten at noen viste noe. Jeg kom til skolen og i første friminutt tok jeg telefonen og mannet meg opp til å ringe Barnevernet. Jeg fikk hastemøte. Samme dagen ble jeg tatt ut hjemmefra. Planen var og stikke av hjemmefra om ikke. Jeg bodde hos tanten min i noen dager før jeg fikk et fosterhjem som passet meg. Ting var så utrolig hardt den gangen og sigaretter ble min beste venn. Da klarte jeg endelig og koble ut litt fra omverdenen. Månedene gikk, jeg fikk masse hjelp av psykolog og barnevern for å få det bedre. jeg var svak men samtidig ekstremt STERK. Jeg stod igjennom mye. Men ensomheten av og bo i et ukjent og annet hjem ble ekstremt stor. jeg følte meg så alene selvom venner og fosterforeldre stilte opp. Den beste terapien for meg var når Fosterfaren min tok meg med ut for å øvelseskjøre. jeg har alltid vært bilfrelst og alt med motor og fart har alltid vært kjempe morro. Det er det som gir meg størst glede. Jeg fikk et flott rom og de gjorde mye for at jeg skulle ha det bra. Høsten gikk og ting bedret seg ekstremt. Forholdet til faren min ble også så bra, jeg ble kjempe glad i han og jeg hadde fått den fineste samtale partneren jeg kunne tenke meg. han var alltid bare en telefon unna. 

Juletider kom. Jeg gledet meg så til en trygg og fin jul. Jeg hadde skaffet oss et stort og flott juletre. Den 15. desember skulle vi hente dette etter skolen. Jeg og ungene gledet oss til å pynte treet. Skolen var ferdig for dagen og vi var så glade. Men jeg hadde hatt en rar følelse den dagen. Jeg har jo ikke hørt noe fra pappa på noen få dager? 

Vi skulle reise og hente juletre og vi satt oss i bilen glade og fornøyde, ting var så bra for meg endelig. 

Noen minutter senere ringte telefonen. Min fostermor ble rar og gikk ut av bilen. Jeg forstod dette hadde noe med meg og gjøre. men jeg kunne ikke tenke meg hva. Hun kom inn i bilen igjen og sa at hun måtte levere meg hos mamma litt. jeg husker jeg ble så sint, hvorfor i Svarte helvete kunne ikke jeg være med å sage juletreet? hun kjørte meg "hjem". og ble med meg ut av bilen og ga meg en stor klem og sa at "Det kommer til å ordne seg for deg med tia jenta mi", jeg forstod ingenting og kjente frykt over bare å bli sluppet av på den måten. Jeg begynte å gå opp trappa. og syntes ting virket så rart. Jeg åpnet døren og det var ikke min mor som møtte meg. Det var en kvinnelig prest som kom mot meg i gangen. Jeg skjønte at presten var her pga et dødsbudskap, hva ellers kunne det være? Hun sa fort at hun er her pga en kjær av meg har gått bort. i det jeg hørte ordet "pappa" falt helle meg sammen, jeg skreik og grein samtidig. Den morgenen hadde pappa tatt selvmord. Jeg var bare 16 år den gangen. Alt var tomt. Søvn og mat fantes ikke for min kropp lengre, etter å ha endelig begynt og få det skikkelig bra i livet så skjedde noe av det aller værste som kunne skje. Jeg satt med så mye spørsmål. jeg ble tilbydt krisehjelp og samtaler, jeg ville ikke ha noe med noen og gjøre. jeg hadde det så uffatelig hardt. Alt jeg hadde bygd opp var borte igjen, og mitt lys i tunnelen (pappa) var borte. Åssen skulle nå ting gå? 

Den dag i dag er det med pappa fortsatt like vondt. og barndom. Men jeg er stolt av å ha klart meg så bra som jeg har gjort med årene. Jeg har opplevd så utrolig mye vondt i mine få år. og jeg slitter med å være ung og avslappet sånn som gjevnaldrede ungdom. Jeg har lært meg og klare meg selv og jeg tenker på meg selv som en kriger som tåler alt. Jeg tåler uffatelig mye motgang, og jeg har lært meg og sette pris på hva som er positivt her i livet og jeg har uffatelig mange flotte rundt meg som ikke er familie. men jeg har lært at familie må ikke være av samme blod, det er hva en sjøl føler. Det er uffatelig mye mer jeg skulle skrevet her. Men enkelte ting blir for vondt og prate om. 

Alle har trossalt kriget sin kamp på forskjellige måter uansett alvorlighetsgrad. Vi har alle noe. 

Så aldri døm noen uten og vite historien demmes, vi har alle en bagasje med oss på godt og vondt. har du en venn som du vet har eller har hatt det vondt, still alltid opp og vis at du er der, den personen vil sette uffatelig pris på deg. 

Jeg har funnet trygghet i å skrive ting med penn og papir, hver gang føler jeg meg mye lettere, og alt av sinne og tristhet er blitt ekstremt redusert etter jeg begynte med dette.

Jeg syntes alle mennesker som ikke har vokst opp i et hjem med psykiske problemer, vold og omsorgssvikt er så heldige. 

Den dagen jeg blir forelder skal ihvertfall jeg gjøre mitt aller beste for at mitt barn skal ha det bra. jeg unner inget menneske og oppleve så mye vondt. 

 

Anonymkode: 234a0...737

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en ung jente i slutten av "tenårene" som har brukt mye tid den siste tiden på og prøve og få det bra selv etter jeg har tapt så og si hele barndommen min.

Jeg har hatt en forelder som har vært veldig psykisk ustabil. Det var aldri trykt og komme hjem jeg viste aldri om det var glede, sinne eller hat når jeg kom inn døra hjemme. Det gjorde at jeg var veldig mye redd og bekymret. Dette utviklet mye angst som barn. 

Jeg vokste opp med moren min og ett søsken som flyttet ut da jeg var 6 år cirka. Pappa var aldri i bildet når jeg var liten pga min mor nektet han og forskjellige uoppgjorte ting mellom di to. han stod på og prøvde men ho nektet han. jeg gikk fram til jeg var 14 år uten å vite hvem pappa var. Jeg fant det først ut da de hadde gjort en "feil" på kontakt listene på skolen. jeg var så sint for å aldri å ha fått vite noe. Jeg følte meg jo mer og mer er annerledes en alle andre for hvor eldre jeg ble. De andre barna var Blonde og lyse i fargen mens jeg hadde helt mørke øyne og nesten svart hår som barn. Etterhvert spurte jeg om jeg ikke var norsk. Det endte med fullt sinne hver gang jeg spurte og jeg turte etterhvert ikke å spørre stort mer. Jeg gikk alltid med en tomhet. Og jeg ble mye mobbet for å se annerledes ut. Det var værst etter gym på skolen i dusjen. for da så de andre barna hvor brun jeg var på kroppen. Det endte med at jeg alltid skulket gymtimene fordi jeg fikk så mange fæle kommentarer på fargen min.

Det var veldig mye raseri hjemme. Jeg viste som sagt aldri om jeg var trygg noe sted og det har tæret på mye videre i livet, Sliter ekstremt mye med smerter i skulder og nakke. mye mer en jeg sier til de rundt meg. Pga stress og mye vondt jeg bærer i hverdagen. 

Jeg kunne komme hjem og få en klem, eller komme inn døra og bli skreket til, dyttet eller slått. for det meste ble jeg dyttet hardt i vegen mens ho skreik meg oppi ansiktet og slo etter meg. Jeg husker best den ene gangen da jeg ble spent i gulvet rett i gulvflisene. og jeg falt rett på armen min. jeg var helt sikker på at den var brekt. jeg hylskreik og grein og ho ga totalt faen i meg. Ho støvsugde og kalte meg en jævla dritt unge mens jeg grein mer en jeg noengang har gjort. jeg husker jeg satt der i trappa med en opphovna stor arm som skreik av smerte. men jeg grein mest fordi jeg var så utrolig redd. Smerte hadde jeg nokk av allerede. det var ikke smertene som var problemet. Jeg husker allerede den gangen så var jeg 11 år cirka at jeg skulle ønske noen bare kom og hentet meg og sørget for og gjøre meg trygg og gi meg kjærlighet og ikke hat. Det er blitt mange grusomme og vonde minner med årene. mye fortrengt mens andre sitter som smurt. Jeg husker at etter mange timer med smerte og redsel så tok hun meg til slutt på alvor når hun så hvor hoven armen min hadde blitt. vi måtte låne bilen til min bestefar, og jeg husker han så redselen min, jeg husker han skreik til henne at jeg vet hva du har gjort. han var så sint og fortvilet. for jeg var jo bestefar sin prinsesse. Jeg tror Bestefar og Bestemor ikke har vist det beste di kan gjøre. de har alltid vært min trygge klippe. Hos de har jeg alltid vært trygg. Den dag i dag er mitt hjem hos bestemor og bestefar.

Etter mange år i helvete og faen ble jeg til slutt 16 år gammel. ting hadde aldri vært så grusomt hjemme. men etter å ha krenket mamma nokk etter å ha nektet meg å ha med pappa og gjøre så kom jeg til slutt igjennom med det. Min far ble lyset i tunnelen for meg. Vi var så like i måtene og være på. Som to dråper vann. Endelig møtte jeg en person som var skummelt lik meg. Det var så godt med han for han forstod hvor ille ting hadde vært og gjorde sitt beste for å få meg til å smile. han hadde hatt mange vonde år uten og kunne få ha med meg og gjøre.   noen uker etter bestemte jeg meg for at nokk er nokk med min mor. Jeg hadde allerede bestemt meg for lenge siden, og da var tiden inne for å komme vekk hjemmefra. dette var i august på året. Jeg stod opp om natten og pakket alle skolebøkene mine i skolesekken. og i hvert rom gjømte jeg de kjæreste små tingene mine. Sminke, bilder og en liten boks med øredobber og minner og en liten parfyme. Også pakket jeg litt undertøy og det viktigste jeg trengte. Når jeg gikk få timer senere hadde jeg allerede sagt hade bra til alt uten at noen viste noe. Jeg kom til skolen og i første friminutt tok jeg telefonen og mannet meg opp til å ringe Barnevernet. Jeg fikk hastemøte. Samme dagen ble jeg tatt ut hjemmefra. Planen var og stikke av hjemmefra om ikke. Jeg bodde hos tanten min i noen dager før jeg fikk et fosterhjem som passet meg. Ting var så utrolig hardt den gangen og sigaretter ble min beste venn. Da klarte jeg endelig og koble ut litt fra omverdenen. Månedene gikk, jeg fikk masse hjelp av psykolog og barnevern for å få det bedre. jeg var svak men samtidig ekstremt STERK. Jeg stod igjennom mye. Men ensomheten av og bo i et ukjent og annet hjem ble ekstremt stor. jeg følte meg så alene selvom venner og fosterforeldre stilte opp. Den beste terapien for meg var når Fosterfaren min tok meg med ut for å øvelseskjøre. jeg har alltid vært bilfrelst og alt med motor og fart har alltid vært kjempe morro. Det er det som gir meg størst glede. Jeg fikk et flott rom og de gjorde mye for at jeg skulle ha det bra. Høsten gikk og ting bedret seg ekstremt. Forholdet til faren min ble også så bra, jeg ble kjempe glad i han og jeg hadde fått den fineste samtale partneren jeg kunne tenke meg. han var alltid bare en telefon unna. 

Juletider kom. Jeg gledet meg så til en trygg og fin jul. Jeg hadde skaffet oss et stort og flott juletre. Den 15. desember skulle vi hente dette etter skolen. Jeg og ungene gledet oss til å pynte treet. Skolen var ferdig for dagen og vi var så glade. Men jeg hadde hatt en rar følelse den dagen. Jeg har jo ikke hørt noe fra pappa på noen få dager? 

Vi skulle reise og hente juletre og vi satt oss i bilen glade og fornøyde, ting var så bra for meg endelig. 

Noen minutter senere ringte telefonen. Min fostermor ble rar og gikk ut av bilen. Jeg forstod dette hadde noe med meg og gjøre. men jeg kunne ikke tenke meg hva. Hun kom inn i bilen igjen og sa at hun måtte levere meg hos mamma litt. jeg husker jeg ble så sint, hvorfor i Svarte helvete kunne ikke jeg være med å sage juletreet? hun kjørte meg "hjem". og ble med meg ut av bilen og ga meg en stor klem og sa at "Det kommer til å ordne seg for deg med tia jenta mi", jeg forstod ingenting og kjente frykt over bare å bli sluppet av på den måten. Jeg begynte å gå opp trappa. og syntes ting virket så rart. Jeg åpnet døren og det var ikke min mor som møtte meg. Det var en kvinnelig prest som kom mot meg i gangen. Jeg skjønte at presten var her pga et dødsbudskap, hva ellers kunne det være? Hun sa fort at hun er her pga en kjær av meg har gått bort. i det jeg hørte ordet "pappa" falt helle meg sammen, jeg skreik og grein samtidig. Den morgenen hadde pappa tatt selvmord. Jeg var bare 16 år den gangen. Alt var tomt. Søvn og mat fantes ikke for min kropp lengre, etter å ha endelig begynt og få det skikkelig bra i livet så skjedde noe av det aller værste som kunne skje. Jeg satt med så mye spørsmål. jeg ble tilbydt krisehjelp og samtaler, jeg ville ikke ha noe med noen og gjøre. jeg hadde det så uffatelig hardt. Alt jeg hadde bygd opp var borte igjen, og mitt lys i tunnelen (pappa) var borte. Åssen skulle nå ting gå? 

Den dag i dag er det med pappa fortsatt like vondt. og barndom. Men jeg er stolt av å ha klart meg så bra som jeg har gjort med årene. Jeg har opplevd så utrolig mye vondt i mine få år. og jeg slitter med å være ung og avslappet sånn som gjevnaldrede ungdom. Jeg har lært meg og klare meg selv og jeg tenker på meg selv som en kriger som tåler alt. Jeg tåler uffatelig mye motgang, og jeg har lært meg og sette pris på hva som er positivt her i livet og jeg har uffatelig mange flotte rundt meg som ikke er familie. men jeg har lært at familie må ikke være av samme blod, det er hva en sjøl føler. Det er uffatelig mye mer jeg skulle skrevet her. Men enkelte ting blir for vondt og prate om. 

Alle har trossalt kriget sin kamp på forskjellige måter uansett alvorlighetsgrad. Vi har alle noe. 

Så aldri døm noen uten og vite historien demmes, vi har alle en bagasje med oss på godt og vondt. har du en venn som du vet har eller har hatt det vondt, still alltid opp og vis at du er der, den personen vil sette uffatelig pris på deg. 

Jeg har funnet trygghet i å skrive ting med penn og papir, hver gang føler jeg meg mye lettere, og alt av sinne og tristhet er blitt ekstremt redusert etter jeg begynte med dette.

Jeg syntes alle mennesker som ikke har vokst opp i et hjem med psykiske problemer, vold og omsorgssvikt er så heldige. 

Den dagen jeg blir forelder skal ihvertfall jeg gjøre mitt aller beste for at mitt barn skal ha det bra. jeg unner inget menneske og oppleve så mye vondt. 

 

Anonymkode: 234a0...737

Kjære deg ❤️ jeg ønsker deg alt godt for fremtiden. Men den eneste som kan gjøre deg hel, er deg selv og masse terapi. Du må bruke alle fagfolkene rundt deg, så ordner det seg for deg. 

Anonymkode: 52547...c98

[AnonymBruker]

Hei, du skriver veldig bra og jeg syns du virker utrolig reflektert og voksen for alderen din. Jeg kjente meg mye igjen i det du skriver. Vokste selv opp i ett veldig utrygt hjem, og mye av barndommen min bestod i å frykte det som ventet meg når jeg kom hjem fra skolen. For å oppsummere kort handlet det om mye psykisk vold, vold, rusmisbruk og generell omsorgssvikt og avvisning. Det var også fine perioder, men problemet var at jeg aldri visste når de tok slutt og helvette begynte igjen. Jeg er nå i begynnelsen av 30 årene og har brukt mye av mitt voksne liv på å bearbeide barndommen min. For meg har det hjulpet å snakke det "i hjel", før jeg til slutt innså at jeg hadde snakket nok for å klarte og tilgi og se framover. Skriving var også til hjelp i perioder, og om du trives med det syns jeg du skal fortsette. Jeg har innsett at barndommen min mest sannsynlig alltid kommer til å prege meg, MEN det betyr ikke at du ikke kan ha et godt voksenliv selv om. Det blir litt hva man gjør det til, selv om noen så klart har et bedre utgangspunkt enn andre. Jeg syns det er veldig positivt at du ser på deg selv om sterk og som en fighter! Da har du kommet en lang vei allerede. Jeg mistet forresten faren min i ung alder selv, og kan relatere meg til den smerten og sorgen. Det jeg vil si til deg er at du aldri må gi opp, uansett hvor mørkt og urettferdig livet kan føles innimellom så kommer er en ny dag. Jeg snakker av erfaring, tro meg.. smerten av en slik barndom kan ta mye krefter, men den trenger ikke definere deg som person. Ønsker deg masse lykke til videre Ts! Klem

Anonymkode: a69af...bda

[AnonymBruker]

Det er trist å høre om oppveksten din, du har jo ikke bare blitt sviktet av moren din men også besteforeldre og det er ille. De burde ha meldt fra for lengst og det er utrolig trist at de ikke tok grep. Jeg tror nok man aldri blir 100% trygg etter så vonde opplevelser men mye kan bli bedre med tid og hjelp og terapi! Ønsker deg alt godt !!

Anonymkode: eb2c2...210