Teit?

[Gjest Sirii]

Jeg er på en måte innlagt, selv om jeg egentlig ikke er det. Jeg kommer til psykehuset bare på dagen. I noen timer. Jeg har så mye angst at jeg ikke orker å være der lengre. Jeg har visst en alvorlig stor angst. De som jobbet på avdelingen sa at hun nesten aldri hadde sett noen med så mye angst som meg Og jeg har hørt dette av flere behandlere også

Når de spør meg om noe, så kan jeg feks. si nei. Men så kommer jeg hjem og tenker på dette. Jeg tenker alltid på hva jeg har sagt når jeg kommer hjem. Klarer ikke å la være å bekymre meg. Og da har jeg liksom lyst til å si ja istedenfor. Når jeg er der føler jeg liksom at angsten tar helt styringa. Jeg klarer ikke selv å velge hva jeg har lyst til. Det er angsten som velger for meg.

Når de ansatte spør om jeg har lyst til å gå ut i stua, pleier jeg alltid å si nei. Jeg tør ikke. Klarer så vidt å sitte inne på rommet full av masse angst. Også føler jeg meg så sta og slem siden jeg alltid sier nei når de liksom prøver å være hyggelige. Jeg har liksom lyst til å gjøre akkurat som de sier, men så kjenner jeg angsten som tar helt styringa på hele meg.

Og nå er jeg så redd for at de ikke liker meg. Siden jeg alltid stritter imot. Men egentlig så har jeg lyst til å gjøre det de ber om. Men jeg makter bare ikke. Det er så innmari vanskelig for meg bare å komme dit. Tror du de tenker at jeg er sta? Eller egen? Eller slem? Eller dum? Hva tenker de om meg?

Også tenker jeg på dette hver eneste dag når jeg kommer hjem og får enda mere angst. Jeg har liksom lyst til å alltid være "snill" som gjør akkurat det som andre sier. Er så redd for å såre andre. Men så er det angsten min som sier det helt motsatte. Hva skal jeg gjøre? Er dette helt teit? Er jeg helt gal?

Når jeg er på psykehuset føler jeg ikke at jeg er meg. Jeg klarer ikke å tenke ordentlig pga. den store angsten. Fordi jeg sier masse som jeg egentlig ikke mener. Også kommer jeg hjem og da tenker jeg : "Dumme meg, jeg mener jo ikke dette? Hvorfor sa jeg det? Dette er jo ikke meg?" Også " Dette er jo det som angsten min mener, men ikke det jeg mener? " Også " dette må jeg huske på å si neste gang at jeg ikke mente." Og da går jeg rundt og bekymrer meg enda mere. Og får enda mere angst. Er dette helt sprøtt? Blir jeg gal?

[Gjest Litjmæ]

Og nå er jeg så redd for at de ikke liker meg. Siden jeg alltid stritter imot. Men egentlig så har jeg lyst til å gjøre det de ber om. Men jeg makter bare ikke. Det er så innmari vanskelig for meg bare å komme dit. Tror du de tenker at jeg er sta? Eller egen? Eller slem? Eller dum? Hva tenker de om meg?

De tenker at de ønsker å prøve å hjelpe deg på beste måte de kan, slik at du skal bli i bedre form. Du er ikke gal, men du har jo selv oppdaget at du har et problem, som du prøver å få hjelp med ved å gå til psykehuset som du kaller det. Bare fortsett du, så kan du ta små små steg framover. Start med å tenke på at du kan si Ja en gang. Tenk det neste dag også. Så kanskje du kan gå videre til å svare Ja. Og så kan du gå videre med å faktisk gjøre det. Du har det ikke travelt. Lykke til