Mobbing

[Mari Y]

Hva slags opplevelser hadde du med mobbing på grunnskolen eller videregående? Var du en av de som var vitne til mobbing? Opplevde du det selv? Eller var du en av mobberne? Hva har du tenkt om dette i ettertid? 

[hocane]

Ble mobbet på ungdomsskolenfordi jeg var fysisk liten og svak.

Måtte rett og slett trene styrke for å komme ut av det.

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet fordi jeg hadde en sykdom, eller rettere sagt; folk trodde ikke på at jeg hadde den. Den er usynlig, men smått brukte jeg krykker og tilogmed rullestol. Men dette var kun rekvisitter. Jeg fikk tilrettelegging for dette på skolen, transport til skolen osv. Og det var jo selvsagt urettferdig at jeg fikk spesialbehandling, privilegier osv., og det utløste mye sinne og mer mobbing. Å ikke klare å gå 2 km til skolen er ikke akkurat et privilegium men jeg om det.

I ettertid ble jeg friskere og friskere, og da var det i hvertfall ingen som trodde på meg og jeg ble fryst ut fordi jeg var en løgner(liten by, jeg hadde ikke en eneste venn). Så jeg flyttet straks jeg ble 18 og har knapt sett meg tilbake. Jeg var innom hjembyen min for første gang siden jeg flyttet, for å gjøre opp et dødsbo, ca. 10 år etter jeg flyttet. Da fikk jeg beskjed om at jeg var bra tøff som turte å vise meg der igjen etter å ha forsøkt å holde alle sammen for narr om at jeg var syk. Ikke mye hadde forandret seg med andre ord.

Anonymkode: c9957...b5e

[Gjest Catalina Culès]

Jeg ble mobbet på ungdom skolen, grunnen var at jeg var et lett offer, hadde veldig dårlig selvbilde på den tiden, gikk mye alene, turte ikke stå opp for meg selv, hadde en far som var alkoholiker det ble brukt mot meg, ble mobbet for klesstil, musikksmak også. Utseende gikk det mye på, fikk vite at jeg var så stygg at jeg like godt kunne ta livet av meg. Gikk også rykter om at jeg hadde anoreksia, aids. 

På grunn av forholdene hjemme pluss skolen, så har jeg utviklet et skjold, stoler ikke på andre mennesker, slipper de ikke inn.

[Millimani]

Jeg var mobbeoffer gjennom hele ungdomsskolen, og deler av barneskolen. På barneskolen gikk det mest i at jeg slet med det motoriske og hang litt etter de andre. For meg var det egentlig mer erting enn mobbing, og jeg tenkte aldri over det som "det verste". Flyttet en gang mot slutten av barneskolen og det ga meg nye utfordringer.

Ungdomsskolen var et mareritt fra første til siste dag. Jeg ble helt frosset ut av alle jentene i klassen mens jeg fikk både positiv og negativ oppmerksomhet fra guttene. Jeg hadde en eneste venninne på barneskolen, men når vi begynte på ungdomsskolen havnet vi på hver vår skole. Ingen av jentene i klassen brydde seg om meg. Usikker på om de snakka så mye stygt om meg, men de ville ikke ha meg med i gjengen sin. De hadde faste gjenger fra barneskolen, og de var ikke interesserte i å etablere nye vennskap når vi ble delt med elever fra andre barneskoler.
Jeg gikk rundt alene, men ble etter lang tid fanga opp og fikk et tilbud om å være inne på et rom i friminuttene. Vi var noen få elever der, og jeg følte meg verdsatt og trygg og glad. Det hjalp jo på friminuttene, men ikke på det som ellers skjedde inne i klasserommet. Der var det lapper som ble sendt, stygge ting som ble skrevet på tavla, og så var det oppmerksomheten fra guttene. Som om ikke det var nok så fikk jeg en lærer i 10. klasse som kom med flere utsagn som kvalifiserer til mobbing. Det gjorde ikke saken bedre for å si det mildt.
I dag ser jeg at guttenes oppførsel, spesielt den ene, - egentlig var ment som noe veldig skøyeraktig og at han kanskje hadde "følelser" for meg som han tok ut ved å spøke gjentatte ganger om den samme tingen. En annen fortalte meg stadig at bestekameraten hans var forelska i meg, men jeg fikk aldri høre det av bestekameraten...og var det noen av guttene jeg definitivt ville unngå så var det akkurat de to. Når det kommer til jentene så har jeg truffet enkelte av dem i ettertid, og det rare er at vi da kan stå og snakke med hverandre som gamle venner. Men vi har aldri lagt hverandre til på Facebook og det vil ikke falle meg inn å godta noe fra dem heller. 

Da jeg gikk i 2. klasse var jeg vitne til at noen i klassen, og flere andre, mobbet en gutt som gikk i klassen til min søster. De gikk da i 1. klasse. Deres kontaktlærer hadde lagt så i de barna at sladring er strengt forbudt, og dermed var det ingen av dem som turte å si fra heller. Hele klassen visste om det, men ingen sa noe. Jeg fikk vite det på et tidspunkt og jeg fikk etter hvert så dårlig samvittighet, men det var jo ikke en i min klasse som ble mobba, det var tre i klassen min som var med på å mobbe... Min søster og flere fikk meg til å være sammen med dem i noen friminutter en dag for som de sa så var det ikke sikkert mobberne turte å mobbe han når de så at jeg var sammen med dem. Den dagen virka ekstremt ille, men jeg var sammen med dem og mobbeofferet fikk være i fred. Vi så mobberne i skolegården, men de holdt avstand. Jeg gikk bare i andre klasse, men visste at det var forferdelig galt det mobberne gjorde. Jeg sa det igjen og igjen at de måtte si fra. Jeg tenkte ikke på å gå inn og be om å få snakke med kontaktlæreren deres eller min egen kontaktlærer. Jeg turte ikke rekke opp hånda og fortelle høyt i klassen hva som skjedde med gutten, og jeg tenkte ikke tanken på å be om å få snakke med kontaktlæreren min alene på gangen. Men etter det lengste friminuttet kom jeg inn med magesmerter som følge av dårlig samvittighet. Jeg klarte ikke å konsentrere meg i det hele tatt for tankene mine var bare hos den lille gutten. Så...omtrent midtveis i timen kom den klassens kontaktlærer over calling-anlegget. Dette calling-anlegget var ikke av typen "ta av røret så de andre ikke hører hva som snakkes om", men en type calling-anlegg hvor alle må høre hva som blir sagt. Dermed hørte vi alle at det ble sagt at noen av guttene i klassen min mobbet en gutt i klassen til min søster. Min kontaktlærers reaksjon der hun satt bak kateteret mens vi andre jobbet, ja den husker jeg enda. Hun fikk helt sjokk. Samtidig kjente jeg at klumpen jeg hadde i magen min løste seg fullstendig opp, og jeg følte meg på en måte lettet og glad for at det endelig var blitt avslørt. Mobbinga av gutten tok slutt på dagen. 

[Mynona]

To like tråder er slått sammen.

Mynona, mod.

[AnonymBruker]

På 14.8.2017 den 8.32, Mari Y skrev:

Hva slags opplevelser hadde du med mobbing på grunnskolen eller videregående? Var du en av de som var vitne til mobbing? Opplevde du det selv? Eller var du en av mobberne? Hva har du tenkt om dette i ettertid? 

Jeg var vitne til mobbing, mobbet selv og ble mobbet. Det er en naturlig del av oppveksten, tenker jeg. 

Anonymkode: 68c24...90b

[Mari Y]

På 14.8.2017 den 10.25, Blair Waldorf skrev:

Jeg ble mobbet på ungdom skolen, grunnen var at jeg var et lett offer, hadde veldig dårlig selvbilde på den tiden, gikk mye alene, turte ikke stå opp for meg selv, hadde en far som var alkoholiker det ble brukt mot meg, ble mobbet for klesstil, musikksmak også. Utseende gikk det mye på, fikk vite at jeg var så stygg at jeg like godt kunne ta livet av meg. Gikk også rykter om at jeg hadde anoreksia, aids. 

På grunn av forholdene hjemme pluss skolen, så har jeg utviklet et skjold, stoler ikke på andre mennesker, slipper de ikke inn.

Du er helt sikkert ikke stygg. Dagens samfunn er så trangsynte ang utseende. 

[Mari Y]

På 14.8.2017 den 9.14, hocane skrev:

Ble mobbet på ungdomsskolenfordi jeg var fysisk liten og svak.

Måtte rett og slett trene styrke for å komme ut av det.

Jeg har lurt på om å være fysisk av og til nesten er eneste løsningen. F eks: i familien har vi noen hunder. Det er en som stadig terget en annen, type dytte den vekk, når den andre ville ha kos, herje med den, etc. Til slutt ble han kraftig satt på plass av den andre. Jeg skjønte det slik at det var nesten så han fikk bank av denne hunden(men ikke helt). Og dette er en ganske godlynt hund. Kanskje det er noe med evolusjon i mennesker og dyr her, at man av og til MÅ ta fysisk til motmæle for å stå opp for seg? 

[AnonymBruker]

Ble mobbet, utestengt og baksnakket fordi jeg var sjenert og ikke turte å forsvare meg. Som f eks da Guri spredte rykte i klassa om at jeg hadde en bæsjeklump på rumpa, for det hadde hu sett i dusje n. Vel jeg overhørte deg da du hviska dette til de andre og sprang på do og sjekka. Ingenting! Jeg har en mørk liten føflekk på ene rumpeballen om det var den du så. Men jeg var for sjenert til å rope ut at dette var tull. Jeg vet hvorfor di spredte ryktet. Pga en dust i klasse n du var hypp på og som du trodde var hypp på meg

 Så du spredte rykte om at jeg var ekkel. Dette nådde jo ørene til klassas store mobber og han lot meg ikke i fred de neste mnd! Ungdomsskolen ble et helvete pga deg! Hekdigvis klarte jeg å bygge meg opp sakte men sikkert de neste årene. Nå er jeg supersosial og har glemt hvordan det var å være sjenert. Hadde det vært i dag sku du jaggu fått hørt det. Jeg sletta deg fra fb. Deg og ei anna mobbedame. Tilgitt, men ikke glemt. Orker ikke konfrontere dere. Regner med dere er voksne nå og angrer. Håper ikke deres barn blir mobbet. Men det er vel ofte sånn at barn av mobbere selv blir mobbere.

Anonymkode: 72d21...9ec

[Maleficenta]

På 8/14/2017 den 10.07, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mobbet fordi jeg hadde en sykdom, eller rettere sagt; folk trodde ikke på at jeg hadde den. Den er usynlig, men smått brukte jeg krykker og tilogmed rullestol. Men dette var kun rekvisitter. Jeg fikk tilrettelegging for dette på skolen, transport til skolen osv. Og det var jo selvsagt urettferdig at jeg fikk spesialbehandling, privilegier osv., og det utløste mye sinne og mer mobbing. Å ikke klare å gå 2 km til skolen er ikke akkurat et privilegium men jeg om det.

I ettertid ble jeg friskere og friskere, og da var det i hvertfall ingen som trodde på meg og jeg ble fryst ut fordi jeg var en løgner(liten by, jeg hadde ikke en eneste venn). Så jeg flyttet straks jeg ble 18 og har knapt sett meg tilbake. Jeg var innom hjembyen min for første gang siden jeg flyttet, for å gjøre opp et dødsbo, ca. 10 år etter jeg flyttet. Da fikk jeg beskjed om at jeg var bra tøff som turte å vise meg der igjen etter å ha forsøkt å holde alle sammen for narr om at jeg var syk. Ikke mye hadde forandret seg med andre ord.

Anonymkode: c9957...b5e

Huff så fælt.

[Maleficenta]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var vitne til mobbing, mobbet selv og ble mobbet. Det er en naturlig del av oppveksten, tenker jeg. 

Anonymkode: 68c24...90b

Det burde det ikke være

[AnonymBruker]

Hun som mobbet meg ble mobbet på barneskolen og kalt snørrvalp. Men på ungdomsskolen ble hun sammen med en mye eldre og berykta halvkriminell gutt og ble plutselig populær.

Anonymkode: 72d21...9ec

[Tippemor]

Var mobbeoffer gjennom hele barneskolen. Det avtok på ungdoms skolen. Var ikke stk eller noe,men lubben..men i andres øyne var jeg en feit gris,fleskeberg..osv

[Invicta]

Det var mye mobbing på min skole, både av andre og meg selv. Men det var da pinadø ikke OSS det var noe galt med. 

Jeg tenker at de voksne var feige og svake som ikke gjorde noe. 

Så tenker jeg at mobbere er idioter. 

Så tenker jeg at jeg er glad for at jeg ikke går på ungdomsskolen lenger og selv kan velge hvem jeg gidder å bruke tid på og sammen med. 

[SardintrollReturns]

Jeg ble mobbet en del, helt til jeg klikket og fløy på henne, Tok en stund før hun ble pen igjen. 

Mobbere har jeg ikke mye til overs for. Søppelmennesker alle sammen. 

[Gjest Lexie Grey]

Jeg ble mobbet fra 7. - 10. klasse, aller verst de siste 2 årene på ungdomsskolen. Fikk blant annet høre "du er så jævla stygg at ingen vil være venn med deg, det er heller aldri noen gutter som vil bli sammen med deg så stygg som du er", "jævla pakkis" (bare fordi jeg er brunette...?), "hvis du hadde hengt deg er det ingen som ville merket forskjell". Jeg ble også truet med bank noen ganger etter skolen, og jeg turte faktisk å si fra den gangen. Da stoppet de med truinga og sa at jeg burde vel skjønne at det bare var for gøy... Hehe, jada.

Det er nå 4 år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, men det har likevel satt dype spor i ettertid og det føles som om alt skjedde i forrige uke. Selvtilliten og selvbildet mitt ble og er knust, jeg har slitt med depresjon og angst i ettertid. Har veldig vansker for å stole på folk generelt, og jeg innser at jeg burde fått hjelp til å bygge meg opp før jeg fikk kjæreste.. Pga. mitt ødelagte selvbilde er jeg overbevist om at han en dag forlater meg og er utro fordi det jeg ble fortalt på skolen er sant. At det ikke er noen som vil ha meg fordi jeg faktisk ER stygg og verdiløs.. selv om jeg nok burde vite at jeg ser ganske gjennomsnittlig/ normal ut. 

Fikk også høre av ei "venninne" for ei stund siden som nå er ute av livet mitt, at hun så og hørte alt som ble gjort mot meg på skolen men turte ikke å si i mot dem, fordi hun var redd for å bli en av de upopulære hun også... sånt sårer! Jeg hadde 2 stykker jeg hang sammen med, ellers var jeg veldig ensom og hadde ikke flere venner. Alle var venner med alle på ungdomsskolen utenom med meg, dvs. jeg hadde min egen klasse som mobbere og deres venner fra det øvre trinnet/ trinnene da jeg gikk i 8. og 9. klasse. 

Mobbingen ble aldri tatt tak i, læreren sa bl.a at jeg måtte tåle det fordi hun ene som holdt på hadde det vanskelig hjemme... Jeg vet ikke om mobbinga ble lagt merke til engang, for det ble aldri tatt tak i og jeg ga tilslutt opp å si ifra.

Så ja, mobbingen har preget meg veldig og preger meg fortsatt.

Endret 15. august 2017 av 97'girl

[Horten Market]

Erting og mobbing er to forskjellige ting med to veldig forskjellige konsekvenser. Alle erter og opplever erting, håper jeg, for det er en måte å akseptere hverandre på. Mobbing er det motsatte, den er et uttrykk for ikke-aksept, og er ondskapsfull fordi den fortsetter til tross for at den som står bak skjønner at det gjør vondt. Mobbing kan resultere i psykiske vansker som varer i lang tid etter at mobbingen har opphørt.

Dere som bagatelliserer mobbing forveksler nok dette med erting.

[Kragebein]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet av utestengt bruker og svar til dette.

Kragebein, mod

[Gjest Winza]

På 15.8.2017 den 19.33, SardintrollReturns skrev:

Jeg ble mobbet en del, helt til jeg klikket og fløy på henne, Tok en stund før hun ble pen igjen. 

Mobbere har jeg ikke mye til overs for. Søppelmennesker alle sammen. 

Trist du ble mobbet  Men bra du tok igjen og ga henne en smak av sin egen medisin

Jeg ble mobbet mye fra 1-4 og første halvdel av 8 men jeg var alltid han dumme eller tullete gutten for mange så. Husker en viss hendelse i 4 hvor hun ene mobberen min (Det var 2 jenter) hun hadde med seg en slik kinderegg leke og hun ga alle en leke utenom meg..

Faktisk i 6 så hadde vi heimkunnskap og læreren bestemte seg for at vi skulle dra ned til butikken og kjøpe oss en brus, når vi kom ned fikk alle en brusflaske utenom meg. Barneskolen var noe forbanna dritt, var alltid et lett offer...