Hvordan var deres barndom?

[AnonymBruker]

... Og hvordan har det preget dere i voksen alder?

Selv fikk jeg mye kjeft av mamma, ofte for små bagateller. Hun var veldig humørsyk og hadde vanskeligheter med å kontrollere sinne og følelser generelt. Kunne gå fra blid til illsint på sekunder. Hun kunne av og til også være voldelig, som i å klype meg hardt i armen eller dra meg inn på rommet mitt. Hun brukte mye tomme trusler.

Jeg fikk lite eller ingen anerkjennelse for mine følelser og tanker, som f.eks da jeg slet med angst i ungdomsårene. Fikk beskjed om å bare roe meg ned og tenke på noe hyggelig. Både mamma og pappa ble irriterte da jeg viste angstsymptomer.  

Nå i voksen alder (25 år), sliter jeg fortsatt med angst, lav selvfølelse og selvtillit. Har i det siste tenkt mye på at oppveksten har preget meg til å ha disse probleme. 

Anonymkode: e499c...a8d

[AnonymBruker]

Frem til jeg begynte på skolen var det en god barndom, fra skolestart og oppover var den alt annet enn greit! Det var fryktelig mye mobbing gjennom absolutt hele grunnskolen, lærerne på barneskolen blåste en lang marsj i det som skjedde. Pga manglende hjelp på barneskolen bare utviklet alt seg og ble verre når jeg begynte på ung.skolen. Som åtteåring ble jeg i tillegg skilsmissebarn og da ble hjemmesituasjonen min deretter, omsorgssvikt fra fars side (han som flyttet ut) og til dels omsorgssvikt av mor også.

I dag er jeg 29år, er veldig preget av oppveksten og går derfor i tøff psykologbehandling, har kptsd (og alt det innebærer) og går på AAP. På toppen av det hele er jeg også blitt kronisk syk og har dermed enda mer å hanskes med. Utsiktene for at jeg blir ung ufør er større enn hva de er for at jeg kommer meg tilbake i arbeidslivet, alt pga at jeg aldri ble sett skikkelig og dermed heller ikke fikk den hjelpen jeg så sårt burde og skulle ha fått, eller, sykdommen har en del med akkurat dette å gjøre og da.

Anonymkode: 30730...13f

[AnonymBruker]

Dårlig, men gidder ikke bruke energi på det nå. Livet er som det er, ikke søren om jeg har tenkt å lide noe mer for den dritten. Jeg pleier å tenke at selv om noen slår meg ned, har jeg ikke tenkt til å bli liggende. 

Utad er jeg helt "normal", veldig få som vet hva jeg har gått gjennom. 

Anonymkode: e3f94...f7e

[Gjest Catalina Culès]

Dårlig, psykisk mishandling, mobbing osv.

Det har gjort slik at jeg har problemer med å stole på andre, har laget meg en mur. Men eller tror jeg at jeg er "normal"

[atropos]

Hadde en stefar som behandlet oss som dritt. Psykisk mishandling for meg, fysisk mishandling for mamma. Veldig forskjellsbehandling på meg og søsteren min som var hans biologiske barn. Isolerte meg veldig i tenårene og slapp ingen innpå. 

Nå er jeg 32 og har fremdeles vanskelig å slippe folk helt innpå. Slipper de ikke inn i hjertet. (Bare ungene mine. De elsker jeg uforbeholdent) Men jeg klarer meg godt. Har utdannelse og jobb og lever et ganske typisk A4 liv. Jeg har valgt å være barnehagelærer, mye fordi jeg vil være et godt menneske for barn, og kanskje være den voksne som hjelper noen av de barna jeg møter til å ha en pause i hverdagen.

[emilie123]

Barndommen var ikke god og det preger meg. Viktig med en god start.

[AnonymBruker]

Pappa har alltid drukket litt for mye, men han har aldri blitt sint eller slem eller noe når han har drukket. Det var nok verre for mamma. Føler ikke at det har påvirket meg. 

Hadde veldig sporadisk kontakt med pappa fra jeg var 7 år, og dette har nok preget meg mer. Savnet var stort, og jeg gråt hver kveld i årevis. 

Mamma var psykisk syk mesteparten av tiden. Samtidig var hun virkelig verdens varmeste og snilleste menneske når hun hadde det greit. Mamma hadde veldig nok med seg selv. Når jeg gråt fordi jeg savnet pappa, ble jeg kjeftet huden full av mamma. Han som ifølge henne var så slem fikk jeg ikke lov å sørge over. Videre kunne jeg aldri komme til henne med noen problemer. Eks skoleproblemer, venninneproblemer, psykisk helse problemer. Hun sa bare noe sånt som "jeg vet ikke jeg, jeg orker ikke det her jeg altså!!!". Følte meg veldig avvist av henne. Så jeg hadde en mamma som avviste meg når jeg trengte noen til å trøste meg, og en pappa som forlot meg.

Jeg tror jeg har slitt psykisk siden før tenårene startet. Oppveksten min har preget meg, men det har nok genene også for å si det sånn. Jeg kan nok være litt avvisende. Har vanskelig for å tro på at jeg er verdt å like, og verdt å være glad i, og jeg forventer ikke at noen skal bli værende i livet mitt. Jeg er ikke så flink til å vise negative følelser, dette er nok fordi jeg ikke ble tillatt å ha disse følelsene som barn. Har selvskading og selvmordsforsøk bak meg. Nå, tidlig i 30-årene har jeg det likevel veldig fint. Jeg sliter med tilbakevendende depresjoner, men ellers går det bra egentlig :-) 

Jeg tror mamma har gjort så godt hun kan. Hun har selv hatt en ekstremt vanskelig oppvekst, og et vanskelig liv etter at hun ble voksen også. Og nå som jeg etter hvert har fått en del livserfaring, så forstår jeg henne mye bedre. 

Samlet sett vil jeg si at barndommen var god. Mamma var verdens beste mamma når hun var på, og ga meg masse kjærlighet. Jeg hadde masse gode og nære venner, og jeg hadde besteforeldre i nærheten som var veldig stødige. Jeg tror at gode venner er grunnen til at jeg har klart meg så greit som jeg har.

Nå har jeg et godt og nært forhold til begge mine foreldre.

 

Anonymkode: b2a2b...7ad