Kulturmarxisme

[Blodets rett]

Siden jeg ofte bruker begrepet kulturmarxisme, og ofte blir utfordret og forsøkt delegtimert på grunn av det, synes jeg det er greit å klargjøre litt mer hva kulturmarxisme egentlig er for noe.

Kulturmarxisme er noe Anders Behring Breivik kalte sine politiske motstandere. Hvilket derfor har fungert som et politisk våpen for dem det gjelder, og de bruker ham til å feie begrepet under teppet og delegitimere politiske motstandere som bruker det. I for eksempel Store norske leksikons artikkel om kulturmarxisme vil du også se at de argumenterer med at kulturmarxister selv ikke omtaler seg som kulturmarxister, og dermed insinuerer at begrepet bare er noe høyreekstreme har funnet opp – altså at det ikke har noen saklig verdi.

Men samlebegrepet kulturmarxisme er en tvers igjennom saklig betegnelse gitt tankerettningens historiske utviklingsforbindelse med Frankfurtskolen innen europeiske venstretenkning.

Under den kalde krigen, når den var på sitt mest intense, skrev den forhenværende FBI-agenten Willard Cleon Skousen boken «The Naked Communist». Boken kom i 1958 og ble en enorm salgssuksess med over en million solgte eksemplarer. I boken lister Skousen opp 45 kommunistiske delmål med dertilhørende hovedsakelige virkemidler for hvordan den frie verden skulle veltes eller på annet vis bringes til å klappe sammen.

Flere av punktene lød i manges ører vel konspiratoriske selv da boken kom ut; den diskusjonen gir jeg meg ikke inn i. Når man nå ser dem igjen, er det åpenbart at noen av Skousens advarende påpekninger er blitt foreldet, gjort inaktuelle av historiens utvikling siden utgivelsen, men samtidig fremstår andre som svært lite preget av tidens tann, faktisk skremmende aktuelle. I særdeleshet gjelder dette slike som ikke lett identifiseres som direkte kommunistiske i sitt utspring eller tilsnitt. Jeg tenker særlig på hvordan grunnleggende samfunnsinstitusjoner som skolen og kirken, mediene og kulturinstitusjonene, ja, endog selve familien og forholdet mellom mann og kvinne skal søkes omstøtt, endret til et nytt tenkesett for slik å muliggjøre det nye likhetssamfunnet som er marxistenes utopiske mål.

Alt dette er i samsvar med det Antonio Gramsci for hundre år siden kalte den lange marsjen gjennom institusjonene, en alternativ plan for sosialistisk maktovertagelse spesielt tilpasset de velutdannede og velutviklete samfunnene i Vesten. Her er det også viktig å bite seg merke i at Gramsci er en ideologisk helteskikkelse for den norske venstresiden. Han er stor i Norge, og det finnes ikke den norske raddis som ikke kjenner svært godt til Antonio Gramsci – som har påvirket politikken på den norske venstresiden svært mye.

Ikke minst da arvingene etter kommunistenes revolusjonære og andre verdenskrig-medierte seier i Øst-Europa og ellers mistet samfunnsmakten for et kvart århundre siden, skjedde i sosialistiske kretser et skred av nyttemotiverte omvendelser til troen på «borgerlig dekokrati,» altså det som de samme før foraktelig hadde kalt «kapitalistisk samfunnsorganisasjon.»

Dette tilnærmet tvungne oppgjøret med sosialistisk økonomisk politikk ble imidlertid ikke fulgt av et tilsvarende rettet mot de kulturelle sidene ved den forutgående sosialistiske samfunnsomdanningen. Disse forble intakte og fikk endog lov å videreutvikle seg i tiårene siden som integrert del av et globalt, liberalt samfunn ideologisk bygget opp og holdt sammen av dogmet om de universelle menneskerettighetene som vårt mest absolutte gode.

Så kulturmarxisme er absolutt et tvert igjennom saklig begrep. Selv om kulturmarxistene selv ikke omtaler seg som det, og ikke anerkjenner begrepets validitet.

Endret 13. august 2017 av Blodets rett