Bipolar far, skjerme barnet i de vanskeligste periodene ?

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på ett år, samvær er hos meg enda pga barnet er så knyttet til meg. Far er bipolar og er opp og ned i periodene sine, noen dager er bra og andre dårlige. Når han er i den depressive perioden bruker han medisiner som gjør han veldig flat og "borte", bryr seg liksom ikke om noe med mindre det er seg selv. De maniske periodene slutter han på medisinene og er lett irritabel, tror han er kongen på haugen, skal dra meg til retten for hver minste ting osv. Felles for begge periodene er at han ikke ser barnets beste, men seg selv. Han er veldig manipulerende og snakker negativt om alle, men da spesielt meg naturlig nok. Nå skal vi snart til fvk igjen for å diskutere samvær. Vet han vil ha henne alene og jeg vet han elsker hun veldig høyt, men jeg stoler ikke på han og kan aldri vite på forhånd om han har en dårlig dag eller noe sånt. Barnet er ikke komfortabel med han og samvær 3 dager i uken er egentlig ett mas i seg selv med masse grining og hun vil kun henge på armen min, noe som er ulikt henne siden hun pleier å være fornøyd å løpe rundt. Vet ikke hva jeg skal foreslå for jeg føler alt blir feil for han uansett med mindre han får ha henne alene og trappe opp mot 50/50. Hvordan kan vi utføre samvær på en positiv måte som kan gjøre far litt mer fornøyd samtidig som det er til barnets beste ?

Anonymkode: 7b177...b64

[AnonymBruker]

Feil for ham? Feil for deg? Hva med barnet?? Hva er best for barnet?

Jeg ville tatt det til retten og bedt om samvær m/tilsyn. Jeg har vokst opp med en bipolar mamma og hadde gjort alt i min makt for at barnet mitt ikke skulle bli utsatt for det samme!

Anonymkode: 81c7f...a9e

[AnonymBruker]

Enig med samvær under tilsyn. Min mor er også bipolar.

Anonymkode: 498cf...096

[AnonymBruker]

Jeg er bipolar, og barna bor hos meg hver dag....

Anonymkode: d87e1...58a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bipolar, og barna bor hos meg hver dag....

Anonymkode: d87e1...58a

Men du er kanskje stabil?

Anonymkode: a14ab...7cc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Feil for ham? Feil for deg? Hva med barnet?? Hva er best for barnet?

Jeg ville tatt det til retten og bedt om samvær m/tilsyn. Jeg har vokst opp med en bipolar mamma og hadde gjort alt i min makt for at barnet mitt ikke skulle bli utsatt for det samme!

Anonymkode: 81c7f...a9e

Nei, altså for barnet sin del så tror jeg det beste hadde vært å minke på samværet som er allerede i og med at hun blir så utrygg, men da kommer det til å tilte for bf og det samværet blir enda mer negativt enn det allerede er så jeg vet ikke.. Og over tid er det sikkert best for barnet med såpass samvær så hun blir godt kjent med han..  jeg tenkte å prøve å tilby at vi har samme ordning som nå også får han ta meg til retten. Men har hørt så mange skrekk historier om barn som har voldelige fedre som voldtar dem også blir de ikke trodd i retten og de tror mor hjernevasker de så de havner fulltid hos far og da blir jeg nervøs, hun er jo det kjæreste jeg har. 

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bipolar, og barna bor hos meg hver dag....

Anonymkode: d87e1...58a

Ja, mener ikke at alle som er bipolare ikke egner seg til å ha barn, derfor jeg skrev om hvordan har er også.  Vet mange som er bipolare og alikevel supre foreldre. 

 

Ts

Anonymkode: 7b177...b64

[AnonymBruker]

samvær med tilsyn er som oftest bare i en overgangsfase og er ikke noe som vil vedvare i gjennom barnets oppvekst, dette er også en ordning du vil måtte betale for. du må gå i deg selv å finne ut hva du tenker er best for barnet ditt ikke bare i dag men også på sikt. hvordan vil det være for barnet ditt når hun er 3, når hun er 5 osv. så er det også dessverre slik at hvis du på et tidspunkt har skrevet under og vært enig i en samværsordning. så er det vanskelig å reversere denne hvis ikke far er enig, det samme gjelder hvis barnet ikke vil til far og du holder det tilbake fordi du mener far er ustabil. (du vurderes ofte som hysterisk og den vanskelige parten i konflikten, samtidig hvis du ikke griper inn å gjør noe som at du har dårlig omsorgsevne. Ikke en lett situasjon å være i) du skal ha sterke beviser for hans ustabile atferd dette, noe som kan være vanskelig å få. (spar på alt av smser, mailer o.l.)

når barnet nå er lite vil ikke fvk anbefale overnatting samvær og langt nær 50 % fordi dette er en veldig vanskelig situasjon for barn å leve i, også der mor og far er venner kan dette være en svært vanskelig livssituasjon for barn som rett og slett ikke passer for alle. Det vil også ha store konsekvenser for barnets tilknytning og utvikling. 

Du må ta valg for barnet ditt ut i fra hva du tenker er det beste for barnet og ikke hva du tenker er best for far, eller vil roe han ned. stort sett kan msn ikke kontrollere andres handlinger, bare sine egne. uansett hva slags valg du tar vil de får konsekvenser, hva konsekvensene blir kan du ikke styre dessverre. derfor kan du bare ta valg du kan stå for, Jeg vil heller kjempe  for det jeg tror på og tape for barnet mitt, enn å ikke ha prøvd i det hele tatt. det er nå min mening. 

Barnets beste må være i sentrum.

Anonymkode: b9c0c...cbe

[AnonymBruker]

Hvis du alt nå mener han ikke er en god nok far, så må du jo velge barnets beste fremfor frykten for hvordan han vil reagere. her høres det ut som du trekker deg unna å beskytte barnet. det er den viktigste oppgaven man har når man får barn, å beskytte barnet for fare, her høres det jo ut som om det er nettopp det du må gjøre. 

hvis du tenker at du skal gjøre det du kan for å unngå rettsak er det å være ettergivende ovenfor hans krav, veien å gå. men vil han noen gang slutte å kreve mer og mer. hva gjør det med barnet å oppleve at andre ikke er verdt å bli hørt, hverken deg eller barnet. 

så er det sånn i dette rettssystemet vi har, at har du gitt han samvær. har du også alt sagt at han er god nok til å ha ansvaret for barnet alene. dette vil også bety at sannsynligheten for 0 samvær aldri vil være aktuelt i fremtiden, selv overgripere og voldsutøvere har samvær med barna sine. For barnet kjenner personen, da anser man den tilknyttningen som viktig for barnet. rettssystemet vårt består som oftest ikke av dommere med noen form for fagkunnskap om hva som er til det beste for barn, de er mer opptatt av at de skal være "objektive". noe de ikke akkurat er, de er mennesker som alle andre med meninger, erfaringer osv. noen er veldig pro far, du vet ikke hvem du møter på. det er som et stort sjakkspill, hvor det ligger mye strategi bak. hvem har størst selvkontroll, hvem er god til å prate for seg, saklighet, hvem har tatt de riktige valgene i konflikten. eks hvordan du svarer tilbake når han kommer med beskyldninger. bidrar du til å gi næring til konflikten. Du har et veldig sterkt kort og det er hans bipolare diagnose, og valgene han tar når han ikke har det bra. disse valgene er ikke til barnets beste. det er ikke det beste for barn å vokse opp i konflikt, hvis du har forsøkt å stoppe konfliktnivået uten å måtte tilfredsstille alle hans krav, utviser selvkontroll, ved å svare saklig og med respekt og ikke går rett i selvforsvar (Kjempe vanskelig jeg vet) er ikke nivået på konflikten noe du kan styre, dessverre. det høres ut som hans personlighetstrekk. foreldre konflikt påvirker barn i svært stor grad, barn påtar seg som oftest ansvaret og det vil påvirke trygghet, tilknytning, selvfølelse osv.

konflikt mellom foreldre ved brudd som vedvarer over tid, pleier å være en indikator på at en eller begge har en psykisk lidelse. det er viktig å ha med seg, for det sier noe om at det ikke vil gå over. 

Anonymkode: b9c0c...cbe

[SiMa]

Vær åpen med både far og familievernkontoret. Fortell at du på grunn av hans sykdom, som er veldig ustabil og uforutsigbar, gjør at du mener det er utrygt og skadelig for datteren din å være sammen med faren alene. Si også at du er villig til å revurdere det hvis han får bedre behandling og ikke minst fortsetter å ta medisinene selv når han føler seg "bra".

Hvor mye samvær har han i dag? Hva gjør dere? Det samværet han har bør legges opp så det føles mest mulig trygt for datteren deres. Vær hjemme hos dere. La datteren leke med det hun pleier. Kanskje dere kan se på noe på tv sammen? Har du prøvd å gå ut av rommet? Benytt sjansen når faren er der til å få unna litt klesvask for eksempel. Da er du tilgjengelig, men datteren deres har ikke mulighet til å henge på armen din hele tiden. (Det kan hende det fungerer hvis du ikke er i samme rom, "ute av syne, ute av sinn".) Fungerer det ikke er du bare noen sekunder unna.

Har far sykdomsinnsikt? I så fall kan du be om at han dropper samvær når han er dårlig. Ikke for lange perioder, men selv i en dårlig periode går det an å ha bra stunder. Hvis det skal fungere må du også være fleksibel, villig til å gjennomføre samværet på relativt kort varsel når han har det greit i en ellers dårlig periode. (Med dårlig periode mener jeg både depressiv og manisk.) Hvis dere klarer det kan datteren deres også oppleve samværet som mer positivt over tid. Har far dårlig sykdomsinnsikt, men tillit til din vurdering? (Ev. er det mulig for han å få tillit til din vurdering?) I så fall kan du be han ta en telefon før han kommer, da får du et inntrykk av hvordan situasjonen er og kan anbefale at samværet utsettes eller legge opp samværet sånn at fars sykdom får minst mulig negativ innvirkning.

Du kan også be om å få snakke med behandleren hans. Fortell om hvilke utfordringer du opplever med hans sykdom i forhold til datteren deres og samvær.

Både for far og datter er det viktig at han får god behandling for sykdommen.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bipolar, og barna bor hos meg hver dag....

Anonymkode: d87e1...58a

Det hadde mamma også. Fint for henne. Mindre fint for oss barna

Anonymkode: 81c7f...a9e

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det hadde mamma også. Fint for henne. Mindre fint for oss barna

Anonymkode: 81c7f...a9e

Min mor også, og det var en flott oppvekst. Så som du ser, er det forskjell.

Anonymkode: 34fe9...3ce

[AnonymBruker]

Tusen takk for utfyllende svar!

jeg sparer på alt av tekstmeldinger og ber han ofte om å ta opp problemene på melding framfor på telefon så jeg har jo endel bevis på hans oppførsel. Samtidig har jeg meldinger som jeg sendte til han halvveis ut i svangerskapet rett før jeg gjorde det slutt der jeg skrev at jeg var deprimert. Hadde jo ikke fått den konstantert noen steder, men var deppa en periode i svangerskapet når det var slutten rett og slett fordi det ikke var sånn jeg så for meg at ting kom til å gå, pluss at han hadde rakket ned på psyken min over lenger tid, vet ikke om det er noe han kan bruke mot meg eller at de ser at jeg ikke er "syk" på samme måte..

han har ikke fått en skikkelig diagnose på det da han nekter hjelp, men legen hans har sagt at han har det og han har derfor fått medisiner for det. Han har lite sykdominnsikt og ser ikke selv hvordan han er mot andre, men at han er perfekt og alle andre jobber i mot han. Han har veldig lett for å ta offer rollen. Nå har vi samvær 3 ganger i uken hvor han kommer til oss og er i 1 time, jeg prøver alltid å gå ut av rommet, men datteren min skriker av full hals, mens far ler av det helt til han ikke orker mer (5min Max) og kommer inn til meg med henne og da slipper hun ikke taket igjen. Hun gråter bare hun ser han i døra. Hun er veldig avhengig av meg, men andre klarer helt fint å passe henne ett par timer og hun er fornøyd mens hun aldri har vært det med far. Jeg har også prøvd å være der, invitere til lek på gulvet osv, roe henne og gi henne til far, men ingenting går.

Jeg har tenkt at veien å gå er å skjerme henne ved de verste periodene, og si at han må begynne å gå i behandling og gå på en medisin som funker for hans type og når han er stabil og datteren vår trygg på han så kan vi gå opp i samvær, men sånn som det er nå så tror jeg vi i hvertfall må gå ned i antall dager i uken for hun er urolig så lenge etter vært samvær, vanskelig å legge og vil kun være tett inntil meg.. Han kommer nok til å gå til sak, og det syns jeg er skummelt, men om det er det som skal til for å beskytte datteren min så blir det jo sånn. Han er veldig flink til å snakke for seg å framstår veldig smart, med mindre man er med han over lengre tid. Han klarte jo å lure meg til å tro han var en kjernefyr og holdt sykdommen, gjelden hans og alt mulig skjult for meg. Når vi bodde sammen var han ikke veldig mye hjemme. Han drikker mye alene, og går ut i helgene. Han blir ikke full hjemme, men tar seg 3-6 øl om dagen og jeg syns han ble verre av alkohol, han ble frekkere og mer ute etter å lage en krangel. Jeg er redd rettssystemet bare ser det jeg så i starten..

jeg ønsker jo at om han blir stabil nok så at vi kan ha normalt samvær på sikt, men tror neppe 50/50 er en løsning med mindre han forandrer seg betraktelig. Syns det er vanskelig å se framover siden jeg ikke vet om han blir bedre eller om han fortsetter med å prøve å skjule det osv.

ts

Anonymkode: 7b177...b64

[AnonymBruker]

Går far til sak, nå som barnet er så lite, og er sterkt knyttet til deg, og ikke til far. Så må far kunne bevise, at du er en dårlig mor, og da ved at du slår, eller neglisjerer barnet, eller ruser deg. Så jeg hadde ikke vært så redd for det. Regner vel med, at en advokat hadde rådet han, til å ikke gå til sak og.

Du må bare fortelle alt som det er på familievernkontoret. Og der ta opp og, at får han behandling, og blir bedre, så kan samvær økes. Men du kan ikke sende, ett så lite barn på samvær med en far, som ikke er stabil.

Men når far har samvær, har dere prøvd å gjøre ting ute, være på lekeplassen osv. For kanskje stemningen blir litt lettere da, og de kan få leke litt sammen. For selv om far ikke skal ha mye samvær, er det jo fint om hun får ett godt forhold til sin far. Og kan jo og håpe at han får hjelp, og blir bedre.

Anonymkode: cf030...00d

[AnonymBruker]

du kan ikke ha samvær 3 x i uka heller og i hvertfall ikke gå i fra når barnet viser så tydelige tegn på utrygghet. det lurteste du gjør nå er å få hatt samvær et annet sted, eller har noen andre til stede hos deg, slik at du har noen (helst fagpersoner som observerer) og kan uttale seg om dette slik at det ikke blir ord mot ord. eller andre personer til stede som barnet er trygg på , hvor du helt forlater boligen. 

og ikke gi barnet til han. man setter seg på gulvet leker, får far til å sette seg på gulvet og lar barnet gå til han når hun vil. det kan være veldig skremmende for barn å bli gitt til noen de ikke er trygge på. veldig mange barn reagerer på dette. 

jeg reagerer veldig på at han ler når barnet viser så tydelig at hun ikke trive i situasjonen. er det en nervøs latter? eller usikkerhet? hvis han har kommet til dere så ofte er det rart hen ikke kan tune seg inn på barnet bedre. han har tross alt møtt henne svært mye. det er ikke så vanlig med så mye samvær når foreldrene er i konflikt. 

Anonymkode: b9c0c...cbe

[Luckiness]

Her burde egentlig far hatt med seg en psykiater/psykolog/fastlegen som kjenner ham. De kan komme med innspill om hva de tenker er best for dere alle, og spesielt barnet. De kjenner sykdommen. Det må jo isåfall være frivillig fra far sin side pga taushetsplikt. Eventuelt at familievernkontoret kan få innspill fra en uavhengig psykiater om hva de råder til angående samvær under maniske og depressive perioder. En fagperson som har mye erfaring med bipolar lidelse bør vel også observere samvær med far og barn. Ikke hele tiden. Men slik de får dannet seg et bilde av hva som er bra og dårlig med samværet. 

[Biloba]

7 timer siden, Luckiness skrev:

Her burde egentlig far hatt med seg en psykiater/psykolog/fastlegen som kjenner ham. De kan komme med innspill om hva de tenker er best for dere alle, og spesielt barnet. De kjenner sykdommen. 

Mannen har ikke en diagnose, og ønsker ikke å bli skikkelig utredet, og aksepterer kun medisinering i visse perioder. Å fungere som far og ha besøksrett og evt samvær ville kreve at han håndterer sin sykdom på en mer forsvarlig måte. 

Ts, jeg ville også bedt om et møte med barnevernet for råd. 

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for utfyllende svar!

jeg sparer på alt av tekstmeldinger og ber han ofte om å ta opp problemene på melding framfor på telefon så jeg har jo endel bevis på hans oppførsel. Samtidig har jeg meldinger som jeg sendte til han halvveis ut i svangerskapet rett før jeg gjorde det slutt der jeg skrev at jeg var deprimert. Hadde jo ikke fått den konstantert noen steder, men var deppa en periode i svangerskapet når det var slutten rett og slett fordi det ikke var sånn jeg så for meg at ting kom til å gå, pluss at han hadde rakket ned på psyken min over lenger tid, vet ikke om det er noe han kan bruke mot meg eller at de ser at jeg ikke er "syk" på samme måte..

han har ikke fått en skikkelig diagnose på det da han nekter hjelp, men legen hans har sagt at han har det og han har derfor fått medisiner for det. Han har lite sykdominnsikt og ser ikke selv hvordan han er mot andre, men at han er perfekt og alle andre jobber i mot han. Han har veldig lett for å ta offer rollen. Nå har vi samvær 3 ganger i uken hvor han kommer til oss og er i 1 time, jeg prøver alltid å gå ut av rommet, men datteren min skriker av full hals, mens far ler av det helt til han ikke orker mer (5min Max) og kommer inn til meg med henne og da slipper hun ikke taket igjen. Hun gråter bare hun ser han i døra. Hun er veldig avhengig av meg, men andre klarer helt fint å passe henne ett par timer og hun er fornøyd mens hun aldri har vært det med far. Jeg har også prøvd å være der, invitere til lek på gulvet osv, roe henne og gi henne til far, men ingenting går.

Jeg har tenkt at veien å gå er å skjerme henne ved de verste periodene, og si at han må begynne å gå i behandling og gå på en medisin som funker for hans type og når han er stabil og datteren vår trygg på han så kan vi gå opp i samvær, men sånn som det er nå så tror jeg vi i hvertfall må gå ned i antall dager i uken for hun er urolig så lenge etter vært samvær, vanskelig å legge og vil kun være tett inntil meg.. Han kommer nok til å gå til sak, og det syns jeg er skummelt, men om det er det som skal til for å beskytte datteren min så blir det jo sånn. Han er veldig flink til å snakke for seg å framstår veldig smart, med mindre man er med han over lengre tid. Han klarte jo å lure meg til å tro han var en kjernefyr og holdt sykdommen, gjelden hans og alt mulig skjult for meg. Når vi bodde sammen var han ikke veldig mye hjemme. Han drikker mye alene, og går ut i helgene. Han blir ikke full hjemme, men tar seg 3-6 øl om dagen og jeg syns han ble verre av alkohol, han ble frekkere og mer ute etter å lage en krangel. Jeg er redd rettssystemet bare ser det jeg så i starten..

jeg ønsker jo at om han blir stabil nok så at vi kan ha normalt samvær på sikt, men tror neppe 50/50 er en løsning med mindre han forandrer seg betraktelig. Syns det er vanskelig å se framover siden jeg ikke vet om han blir bedre eller om han fortsetter med å prøve å skjule det osv.

ts

Anonymkode: 7b177...b64

Det høres ut som du har mye innsikt i dette, og slik jeg ser det (har samme diagnose) tenker du helt riktig.
Få hjelp av fvk/bv til å sette krav ift samvær:
Han MÅ få hjelp, og faktisk få stilt en diagnose.
Han MÅ bruke medisiner, også når han er manisk eller deprimert (Ja, dette kan være vanskelig)
Han MÅ kutte ned på alkhol
Han MÅ finne medisiner som faktisk fungerer for han! Det kommer til å være krevende, og han kan måtte prøve mange forskjellige medisiner og forskejllige styrker, men han MÅ.

Han har et barn, og han har et ansvar ovenfor det barnet Hans ansvar er å være en best mulig far, uansett om han  har lite samvær, og det blir han ikke viss han ikke tar grep.

Jeg har samme diagnose som bf, har ett barn og er gravid med nr to. Har fått hjelp og oppfølging i mange år, bruker medisiner som funker for meg og ingen kan tro at jeg er bipolar. De fleste kan leve helt vanlige liv, men det kommer ikke av seg selv.

Anonymkode: b6b45...0d8

[Epiphany]

Her må du tenke på hva som er best for barnet, ikke hva som passer best for verken deg eller han. Om han ikke egner seg til å se barnets behov, ville jeg foreslått samvær med tilsyn. 

[Lissipissi]

Hei TS! Hvordan gikk dette til slutt? Jeg er i eksakt samme situasjon som du var. Var som å lese om meg selv :(

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.8.2017 den 8.28):

Jeg har en datter på ett år, samvær er hos meg enda pga barnet er så knyttet til meg. Far er bipolar og er opp og ned i periodene sine, noen dager er bra og andre dårlige. Når han er i den depressive perioden bruker han medisiner som gjør han veldig flat og "borte", bryr seg liksom ikke om noe med mindre det er seg selv. De maniske periodene slutter han på medisinene og er lett irritabel, tror han er kongen på haugen, skal dra meg til retten for hver minste ting osv. Felles for begge periodene er at han ikke ser barnets beste, men seg selv. Han er veldig manipulerende og snakker negativt om alle, men da spesielt meg naturlig nok. Nå skal vi snart til fvk igjen for å diskutere samvær. Vet han vil ha henne alene og jeg vet han elsker hun veldig høyt, men jeg stoler ikke på han og kan aldri vite på forhånd om han har en dårlig dag eller noe sånt. Barnet er ikke komfortabel med han og samvær 3 dager i uken er egentlig ett mas i seg selv med masse grining og hun vil kun henge på armen min, noe som er ulikt henne siden hun pleier å være fornøyd å løpe rundt. Vet ikke hva jeg skal foreslå for jeg føler alt blir feil for han uansett med mindre han får ha henne alene og trappe opp mot 50/50. Hvordan kan vi utføre samvær på en positiv måte som kan gjøre far litt mer fornøyd samtidig som det er til barnets beste ?

Anonymkode: 7b177...b64

dette var en dum innlegg, her leser jeg meg meg meg, ikke mye barnet

Anonymkode: 21630...b92