Småbarnsmor.alt går til h...

[AnonymBruker]

Er det noen som har det eller har hatt det på samme måte? Jeg har to barn i sin beste krevende alder. Tålmodet mitt er på randen og jeg føler jeg bare kjefter. Vennenne mine tar sjeldnere og sjeldnere kontakt. Jeg har ikke energi til å gjøre noe med det. Mannen klager på for lite oppmerksomhet og at jeg ikke gjør bra nok innsats for å se bra ut. Jeg er null motivasjon for jobben og jeg orker ikke folk...føler ingen sosiale sammenkomster gir meg noe som helst positivt lengre. Tvert i mot drar det meg ned. Jeg kan sitte og høre på folk snakke om de fantastiske bestevennene eller søsknene sine og alt det de gjør sammen. Mens jeg blir sittende og tenke "ikke rart vennene mine forsvinner og søsknene ikke gidder besøke meg, jeg er jo så stygg og kjedelig". Det var ikke sånn livet skulle bli...!

Anonymkode: 7a342...85a

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du hatt det sånn?

Jeg tror det er veldig normalt å føle litt av dette, noe av tiden, når livet er på sitt mest hektiske. Det er ganske vanlig å ikke orke noe særlig sosialt liv i perioder, eller at forholdet blir satt litt på vent når man har småbarn.

Men hvis du føler mye av dette mer eller mindre konstant, og har gjort det en stund, kan det nesten høres ut som du er deprimert. Tror du det kan være noe der?

Og du, gå og legg deg  Dette er litt på spøk, men likevel ikke, for søvn er så utrolig viktig. Det er først da jeg fikk småbarn selv at jeg skjønte hvor viktig det var å tvinge seg selv til sengs selv om det er deilig med litt tid alene om kvelden. Det gjør dagen etter så mye bedre. Nå er de blitt så store at jeg kan tillate meg det igjen, men da de sto opp i sekstiden hver morgen hadde jeg mange kjedelige helger gitt...

Anonymkode: cba7f...2c2

[Sillyline]

Jeg tror du skal ta deg en ordentlig samtale med mannen din, og fortelle akkurat hva du føler. Hva mener han med at du ikke legger en innsats i å se bra ut? Er du ikke bra nok som du er? Gir han deg oppmerksomhet, da? Gir han barna nok oppmerksomhet? Du kan ikke gjøre alle til lags, tenk på deg selv. Begynn å sette krav og ta din plass. Husk også nok søvn og nok mat, det er vesentlig. Og det å snakke med noen er også viktig. Hvis ikke er jeg redd for at du beveger deg sakte mot depresjon. Og der vil du ikke havne.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har det eller har hatt det på samme måte? Jeg har to barn i sin beste krevende alder. Tålmodet mitt er på randen og jeg føler jeg bare kjefter. Vennenne mine tar sjeldnere og sjeldnere kontakt. Jeg har ikke energi til å gjøre noe med det. Mannen klager på for lite oppmerksomhet og at jeg ikke gjør bra nok innsats for å se bra ut. Jeg er null motivasjon for jobben og jeg orker ikke folk...føler ingen sosiale sammenkomster gir meg noe som helst positivt lengre. Tvert i mot drar det meg ned. Jeg kan sitte og høre på folk snakke om de fantastiske bestevennene eller søsknene sine og alt det de gjør sammen. Mens jeg blir sittende og tenke "ikke rart vennene mine forsvinner og søsknene ikke gidder besøke meg, jeg er jo så stygg og kjedelig". Det var ikke sånn livet skulle bli...!

Anonymkode: 7a342...85a

Ikke gi opp. Alle møter veggen noen ganger i livet. Inkludert meg selv. Har sletet masse opp og ned med mye mye større provlemer enn du har. Men klarte meg fordi jeg aldri ga opp.

Ta en titt på denne. Kan garantere deg at du får opp øynene  etter den. Den hjalp meg i en veldig stygg periode. Så den hver dag hver morning og det holdt meg oppe

 

Anonymkode: e1615...a48

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har det eller har hatt det på samme måte? Jeg har to barn i sin beste krevende alder. Tålmodet mitt er på randen og jeg føler jeg bare kjefter. Vennenne mine tar sjeldnere og sjeldnere kontakt. Jeg har ikke energi til å gjøre noe med det. Mannen klager på for lite oppmerksomhet og at jeg ikke gjør bra nok innsats for å se bra ut. Jeg er null motivasjon for jobben og jeg orker ikke folk...føler ingen sosiale sammenkomster gir meg noe som helst positivt lengre. Tvert i mot drar det meg ned. Jeg kan sitte og høre på folk snakke om de fantastiske bestevennene eller søsknene sine og alt det de gjør sammen. Mens jeg blir sittende og tenke "ikke rart vennene mine forsvinner og søsknene ikke gidder besøke meg, jeg er jo så stygg og kjedelig". Det var ikke sånn livet skulle bli...!

Anonymkode: 7a342...85a

På mandag bestiller du en time hos fastlegen din. Ta med deg det du har skrevet her og la han lese. Så får han vurdere hva du trenger av blodprøver og undersøkelser samt veien videre. Du trenger hjelp, enten dette er fysisk eller psykisk. 

Anonymkode: 8afa8...da0

[Gjest noe tilfeldig]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

På mandag bestiller du en time hos fastlegen din. Ta med deg det du har skrevet her og la han lese. Så får han vurdere hva du trenger av blodprøver og undersøkelser samt veien videre. Du trenger hjelp, enten dette er fysisk eller psykisk. 

Anonymkode: 8afa8...da0

Veldig enig.

TS; det er mange som føler det slik du gjør i den stressende småbarnsfasen. Men at du opplever hele livet som håpløst, samt har begynt å isolere deg, - er ikke bra. Du trenger hjelp! Muligens bør du sykmeldes og få tid til å hente deg inn. 

Har dere muligheter for avlastning ? Bidrar mannen hjemme og med barna ? Bruker han ofte å komme med slike kommentarer?