Har du hatt en depresjon mens du var mor/far?

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg kan kalle det en depresjon egentlig. Men det var en periode hvor jeg var konstant bekymret for alt mulig. Det resulterte i at jeg slet med å komme på rett kjøl og bare tenkte og tenkte. Så fikk jeg medisiner mot depresjon Cipralex. Jeg ble bedre og ville slutte på den medisinen fordi vi hadde planer om barn osv. Ville ikke ha slike tabletter mens jeg gikk gravid og i det hele tatt. Men var ikke så enkelt å slutte som jeg trodde. Fikk tilbakefall av angst tanker og bekymringer (sikkert pga hormoner) så måtte trappe opp igjen på medisinen og ta det gjennom hele svangerskapet og tar dem fremdeles (barnet er snart 1 år). 

Både helsestasjon, jordmor og dem på sykehuset var informert om det jeg sliter med. Tenkte ikke på det der og da, men begynner å tenker over dette nå, da jeg fremdeles står på den medisinen og lurer på om de kan blande inn bv inn i bilde pga min angst lidelse og at jeg står på medisiner. 

Så spørsmålet mitt er hvor normalt er det i deres hode å gå på slike medisiner når man har barn? Jeg føler at jeg burde ta meg sammen og bare slutte på den medisinen, ta meg sammen, begynne å trene eller gjøre noe for å ikke være avhengig av den. Fordi jeg vil helst være uten. Føler folk ser ned på meg da jeg forteller om det (ikke alle da men). De mener jeg kan fint klare det uten. Eller noen tror jeg er så syk at jeg må gå på disse. Men jeg føler meg ikke syk i det hele tatt. 

Flere som går/gikk på medisiner mens dere hadde barn? Blir dere sett ned på? Ble bv kontaktet? Er litt redd for det også.

Anonymkode: dd6bb...180

[AnonymBruker]

Veldig veldig mange får antidepressiv medisin mot angst og depresjon. Jeg ville ikke ofret det en tanke en gang. Hvis omsorgen er god og du føler deg bra på tablettene, hvorfor skulle barnevernet være interessert i deg? Tror du virkelig helsepersonell og fagfolk er så dumme at de mener at det kan være en årsak til å undersøke familier hvor den ene parten bruker medisiner mot lettere psykiske lidelser? Ærlig talt. 

Anonymkode: 1b5c0...63e

[AnonymBruker]

Jeg går på cipralex. Har vært så dårlig at jeg er innlagt i perioder. Har to barn. Har heldigvis en frisk og flink mann som er en super pappa, ellers måtte jeg nok hatt hjelp av feks barnevernet. Men det har aldri vært aktuelt. Jeg går i behandling og er åpen om utfordringer vi måtte ha som familie til psykologen. Men nå er ikke jeg noe redd for barnevernet heller da, jeg tenker at de har masse å tilby dersom det hadde vært behov for det:)

Anonymkode: 2f963...b65

[AnonymBruker]

Jeg har vært deprimert og gått på Cipralex. Jeg har alltid slitt med angst, men ikke blitt medisinert for kun det. Var faktisk i kontakt med barnevernet for noe annet når jeg var deprimert og de synes det var veldig bra at jeg tok ansvar og fikk behandling for depresjonen. 

Anonymkode: 5404e...675

[Gjest Mass]

Her kjenner jeg at det for meg blir helt galt å bruke medisiner. Man dekker over angst og depresjoner ved å ta medisiner fremfor å lære seg teknikker for å ta kontroll over det. Finne ut hva som utløser det. Og så jobbe seg gjennom det. Jeg synes det hindrer en utvikling.

Du nevner at det forsvinner når du går på medisin og at det kommer tilbake når du slutter. Man kan jo, rent logisk, ikke lære seg å takle angsten når man ikke kjenner den? 

Har selv hatt angstanfall og angst i det daglige, men lærte meg heller andre teknikker for å ta kontroll over det. Har aldri blitt medisinert. Nei, det var ikke enkelt, faktisk har det vært beintøft, men det blir så mye bedre når man har fått en stor styrke av det. 

Endret 12. august 2017 av Mass

[Gjest Mass]

Jeg innbiller meg at man står sterkere gjennom livets harde side når man har bygget opp et godt og sterkt fundament i seg selv. Man har lært seg å takle kriser, angst, depresjoner og vil dermed kunne takle bedre annet som måtte komme.

Jeg vet ikke, man blir mer "herdet" på en måte.