Kjeftet på som barn - utrygg som voksen

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp en tilsynelatende normal familie med god økonomi og foreldre som drakk lite, gift, kjørte og hentet på trening, strenge og passet på hvor jeg gikk. Men det var et kjærlighetsløst hjem. Hvis jeg var redd eller lei meg fikk jeg kjeft, aldri trøst. Jeg husker perioder hvor jeg gråt mye på kveldene i stillhet og hemmelighet fordi jeg skammet meg. For eksempel når bestefaren min døde som var en av mine nærmeste og jeg gikk i andreklasse på barneskolen følte jeg at sorgen min var "ulovlig", og jeg måtte ha den lydløst. Jeg ble aldri heiet på, jeg fikk alltid høre hva jeg burde gjort annerledes for å gjøre det bedre; på skolen, på trening osv. Jeg fikk aldri noe konkurranselyst, for meg var prestasjon bare "overlevelse" fordi jeg var redd for reaksjonen hvis jeg gjorde det for dårlig. Hvis jeg gjorde det dårlig fikk jeg straff. For eksempel hvis jeg hadde venn med hjem fra skolen så kunne de sjekke leksene mine og si at jeg hadde slurvet og ikke burde ha mer besøk. Så ble jeg satt til å gjøre de på nytt, imens jeg hadde besøk. Ydmyket satt jeg og gjorde det på nytt foran besøket mitt som syntes det var ubehagelig. Hvis jeg fikk kjeft og prøvde å forklare meg eller lignende fikk jeg masse forbud. "TV-forbud", "dataforbud", osv. Disse varte alltid 1-2 uker. Jeg fikk aldri ros, positiv tilbakemelding eller oppmerksomhet. Jeg har aldri hørt noen av foreldrene mine si de er glade i meg. 

Likevel var det jeg var mest redd for pappa. Han har aldri fysisk rørt meg, men jeg var alltid sikker på at han kom til å slå en gang, og den frykten satt sånn i meg at jeg var livredd etter hver krangel. Han ble så sint at han ristet, og jeg kunne SE at han ville slå meg, men holdt igjen. Han er en voksen mann på nesten to meter og ganske stor. Jeg opplevde det som veldig truende og skummelt og følte meg veldig "mishandlet" selv om han aldri slo meg. 

Da jeg var rundt 11år opplevde jeg plutselig at jeg ble trist uten grunn. Jeg var plutselig melankolsk om kveldene og deprimert. Ungdomsskolen ble begynnelsen på depresjon og spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsene var det flere lærere og medelever som oppdaget, men jeg hadde alltid vært så tynn at ingen kunne gjøre noe med det. Heldigvis ble aldri foreldrene mine innkalt til noe møte. De skjønte det aldri. I stedet ble de sintere fordi mitt humør var dårligere og dagene ble vanskeligere. Jeg isolerte meg veldig, ble innesluttet og ensom. 

Sånn har jeg nå levd hele livet. Rundt 16-årsalderen når jeg begynte på videregående begynte jeg å jobbe veldig med meg selv. Jeg ble veldig bevisst på at jeg var den eneste som kunne gjøre noe med det. Jeg har jobbet kjempehardt for å vokse sosialt igjen og tørre å stole på mennesker gjennom å aktivisere meg, jobbe hardt for å bli likt av alle, få meg forskjellige jobber med kunder og kollegaer. Jeg merker at når jeg er mye med andre så blir jeg tryggere, gladere og tør å være meg selv. Dette bygger meg opp. 

MEN

Jeg har "arr" jeg ikke blir kvitt. Jeg klarer ikke knytte dype relasjoner, og jeg er redd for de. Jeg kan ha et godt forhold til noen, men så bli helt utrygg bare de ler av noe med noen andre og jeg ikke hører hva som blir sagt. Jeg tenker alltid at de ler av meg, selv om det er gode venner av meg. Jeg tror ikke at noen egentlig liker meg, og er redd de bare holder ut. Føler meg i veien og uviktig hvis jeg forteller noe. Dette er min beste venninnegjeng, og mine beste kompiser, og blant gode og langvarige kollegaer.

All negativ tilbakemelding, spesielt foran andre, gjør meg sinnsykt flau, skamfull og jeg føler meg fullstendig ydmyket. Det trenger overhode ikke være alvorlig. Jeg er ekstremt pliktoppfyllende og livredd for å gjøre feil. 

Jeg har blitt ekstremt oppmerksomhetssøkende og klarer ikke styre dette. Jeg fikk ingen bekreftelse som barn, og søker dette overalt nå. Spesielt i det motsatte kjønn. Jeg flørter med mange, og "overlever ikke" hvis jeg ikke har en gutt å prate med på melding osv, da føler jeg meg skikkelig ensom. Jeg må ha bekreftelse HELE tiden, men klarer ikke ta noe steg videre. Det er mange som har blitt forelsket i meg, men da har jeg fått angst og føler meg ekkel og skamfull. Jeg har ikke ligget med mange, men hvis jeg ikke hadde fremdeles bodd hjemme hadde jeg antageligvis gjort det. Jeg er villig til å "ofre alt" for at folk skal like meg. Sex er for meg helt uten følelser. Når jeg har sex tenker jeg bare på at han skal ha det best, sånn at han skal syntes bra om meg. Sånn at han skal like meg.

Jeg prøver å gjøre alle forsøk på å bli en tryggere person, men den "grunnleggende" utryggheten blir jeg aldri kvitt. Jeg har god selvtillit på overflaten, men det skal ingenting til før den knekker. Jeg har prøvd meg på mange forskjellige jobber og mestret alle, forsøkt å tørre å begi meg mer ut følelsesmessig, prøvd å være alene, gjøre ting alene. Hver uke drar jeg tre ganger på treningsstudio og føler meg stygg og at alle glor. Prøver å presse meg selv til å bli tryggere. Men ingenting skal til for at det revner. 

Det verste av alt er at foreldrene mine fremdeles har makt til å få meg til å føle meg dårlig. De kan kjefte over ingenting og jeg føler at ingen i verden er glad i meg, eller er i stand til å elske meg. Jeg føler meg verdiløs og usynlig. For en liten tid tilbake kranglet jeg med mamma hvor jeg prøvde å forklare hva det fikk meg til å FØLE. Jeg prøvde å si at jeg følte at hun ikke brydde seg. Dette åpnet alle sår, og jeg begynte å strigråte samtidig. Dette er første gang hun har fått se meg gråte siden fjerdeklasse. Jeg trodde virkelig at hun skulle reagere annerledes. Men hun kikket på meg med avsky og snerret "skjerp deg". 

Jeg sto igjen og følte meg mer ydmyket og skamfull enn noen gang.

Spørsmålet mitt til dere er; vil man ALLTID bære med seg sår fra barndommen? Vil det alltid ligge der, vil jeg aldri kunne bli en trygg person? Noen som har erfaringer å dele? Hva sier psykologien? Kommer jeg aldri til å klare å elske noen fordi jeg aldri ble elsket selv?

Anonymkode: 5ba50...a7a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spørsmålet mitt til dere er; vil man ALLTID bære med seg sår fra barndommen? Vil det alltid ligge der, vil jeg aldri kunne bli en trygg person? 

 

Nei, hvis du jobber med deg selv er det fullt mulig å komme seg videre. Det heter å bli voksen.  

Anonymkode: f1648...bef

[Gjest supernova_87]

Du skriver at du har arr du ikke blir kvitt.  Det er ikke sant. Du har bare ikke blitt kvitt dem enda!

Tilknytningstraumer setter langvarige virkninger som du jo beskriver her og vet om, men det er mulig å gjøre noe med dem. Ofte må man gjøre det gjennom terapi. En terapiform som spesielt legger vekt på relasjon og tilknytning til terapeuten der du i trygge rammer lærer deg å stole på andre og å knytte bånd til andre. 

Det kan være til hjelp å lese om tilknytningsteori. Det er nærliggende å tenke at du har en utrygg tilknytningsstil, hvorvidt den er unnvikende eller pågående er vanskelig for meg å si, selv om noen av tingene du beskriver kan minne mer om pågående. Men dersom du leser bare helt grunnleggende om tilknytningsteori vil det nok raskt bli tydelig for deg hvilken du har. Syns å huske at Wikipedia sin artikkel om det var ganske informativ (på engelsk) men ganske lang. 

Kjenner du deg også igjen i å ha dårlig selvfølelse? Dette er også noen ganger då ille at man trenger hjelp fra psykolog for å ta tak i det. Følelsene dine om å ikke være god nok og verdiløs er klassisk dårlig selvfølelse. Noen ganger kan det være så grunnleggende og sitte så dypt i en at det tar år å få en sunn og god selvfølelse men det er mulig. Du kan allerede begynne på egenhånd f.eks med å kjøpe en enkel selvhjelpsbok om selvfølelse (jeg foreslår Selvfølelse nå av Mia Tornblom). 

Jeg skal ikke si at det er noe sykt over dette, men jeg tenker mer om det som skader. På samme måte som hvis noen hadde blitt slått i oppveksten hadde de blitt skadet. Å vokse opp med foreldre som avviste deg, kjeftet på deg og aldri viste kjærlighet har satt spor og skadet deg. Men skader leges, repareres. Og man kan bygge seg selv opp til å bli sterk, hel og frisk! 

Har du vurdert psykolog? Jeg tenker gjerne at så store skader på psyken trenger man profesjonell hjelp til å reparere, på samme måte som man kan slappe av og ordne opp i en mild forstuelse selv, men et åpent brudd går man til legen for. 

Dette med tilknytning er noe man lærer i de første leveårene. Forskning viser at for de fleste er tilknytningsstilen allerede bestemt i løpet av de første to leveårene. Andre igjen får skadet tilknytningsevnen i parforhold i voksenlivet. Da er det enklere å gjøre noe med. Men det ER mulig å gjøre noe med det. Men det krever innsats, jobbing og innsikt i seg selv. 

Jeg skriver meg vekk. Kunne skrevet mer til deg jeg, men vil ikke bare plapre for døve ører, eller prate tull. Men du skal vite at det er mulig å gjøre noe med det! 

[Gjest supernova_87]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hvis du jobber med deg selv er det fullt mulig å komme seg videre. Det heter å bli voksen.  

Anonymkode: f1648...bef

Dersom du anser det å bli kvitt slike følelser for å bli voksen betyr det at du anser de følelsene TS beskriver som det å være barn? Det er relativt tydelig at dette ikke er vanlige følelser rundt egen person og tilknytning. Det er usannsynlig å tro at "å bli voksen" automatisk vil fjerne alvorlige tilknytningsskader som det TS beskriver. Det fines også svært mange voksne som lever med utrygge tilknytningsstiler, på denen måten blir de overført i generasjon til generasjon.  Det er nærmest som tilknytningsstil er "genetisk". Det skal en del til å bryte slike mønster. Informasjonsalderen vi er inne i der en hver kan opplyse seg selv via internett er et viktig ledd i å nettopp ta tak i slike ting. Man har mulighet til å oppsøke informasjon og ikke bli fanget av destruktivitet som har gått i arv. 

Jeg vet ikke om du mente dette svaret genuint og omtenksom,  men det virker mest som nedlatende og bagatellsiering av det TS beskriver, og dersom det er det er det bare skikkelig trist. 

[Aldrisur]

@Rainstorm

Takk for at du orker å skrive det samme som jeg tenker.

 

[Sillyline]

Det kan virke som at du kunne hatt godt av traumebehandling. Eller i alle fall jobbe med det på en eller annen måte, da dette påvirker deg. Men for å svare på spørsmålet ditt: JA. Det er fullt mulig. Fortiden din trenger ikke å påvirke fremtiden din, med mindre du lar den gjør det.

En ting du også kan gjøre, er å snakke med foreldrene dine i dag. Fortell din side av saken, og la dem forklare sin side av saken. Om du har et greit forhold til dem i dag, da.

[AnonymBruker]

Det var nesten som å lese om meg, jo. Jeg fikk mye kjeft av faren min i oppveksten, og gråt meg i søvn om kveldene. Han har også gjort meg vondt fysisk da jeg var vanskelig. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i 11 årsalderen og ønsket å dø til jeg flyttet ut. Ingen fanget det opp, men mangen klagde på hvor tynn jeg var. Etter å ha flyttet ut og bodd noen år borte, har det gitt oss litt space, og han kjefter mye mindre nå. Jeg har spurt han hvorfor jeg fikk så mye kjeft, men han har bare stilt spørsmål om hva jeg har gjort for å fortjene det. Det meste var ufortjent. Jeg var jo bare et barn. Han påstår at han ikke husker det, og forstår ikke at han har gjort noe galt.

Den dag i dag isolerer jeg meg fort og har derfor lite venner, men jeg har likevel klart å skaffe meg en kjæreste - og beholdt han i over 5 år. Han er så snill og tålmodig, og jeg kan ikke forstå hvordan jeg har klart å kapre en så fin fyr. Familien min liker han veldig godt. Faren min spør mer etter kjæresten min enn med meg. 

Jeg har lenge tenkt på psykolog, men har ikke tatt det steget enda. Tanken på å åpne seg opp til noen er vanskelig. Jeg gikk på noe mindfulness-kurs under studiene og har kanskje hjulpet meg litt å akseptere ting slik som de er? Ellers er jeg, til tross for dårlig selvtillit, i full jobb og fungerer relativt greit. Det var verre for 10 år siden, liksom. Jeg ønsker heller ikke å få barn fordi studier sier jeg kommer til å være like dårlig forelder som mine egne foreldre.

Jeg håper du klarer å bli glad i deg selv en gang, TS. Jeg tror det er fullt mulig. Det virker som om moren din ikke er så god mot deg fortsatt. Har du vurdert å kutte ut mennesker som behandler deg så dårlig? 

Anonymkode: 72480...7b3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Silje Lien skrev:

Det kan virke som at du kunne hatt godt av traumebehandling. Eller i alle fall jobbe med det på en eller annen måte, da dette påvirker deg. Men for å svare på spørsmålet ditt: JA. Det er fullt mulig. Fortiden din trenger ikke å påvirke fremtiden din, med mindre du lar den gjør det.

En ting du også kan gjøre, er å snakke med foreldrene dine i dag. Fortell din side av saken, og la dem forklare sin side av saken. Om du har et greit forhold til dem i dag, da.

Ref siste avsnitt har ikke Ts noe greit forhold til moren i alle fall, slik moren reagerer.

ts, synes du har fått noen gode svar over her (bortsett fra det m at det er bli voksen). Hadde selv en utrygg barndom, aldri blitt sett, ikke så ille som deg, men preget av foreldre uten kapasitet, med egen usikkerhet og ekteskapelige problemer samt alkoholmisbruk pluss mobbing. Jeg er over 40 nå, god utdannelse og jobb og med egen familie, og kan bekrefte at man kan bli tryggere. Kanskje ikke 10 på en sjal fra 1 til 10 (men det er det ikke så mange som er), jeg har i så fall gått fra 3/4 (tenker at gatebarn og misbrukte barn er på 1), til 8. 

Du er på rett spor ved å bestemme deg slik du gjorde, jeg gjorde noe liknende da jeg var 16-17. Har bygget sten på sten, turt p stole på folk gradvis - det gikk tregt de første årene, men fremover. Så gikk det bedre og bedre. 

Du vet hva som gjør det, men du bør ta en pause fra gutter og bekreftelse fra den kanten. Ikke bruk deg opp på å søke bekrefetlse der. Fokuser på fremtidsplaner og på å etablere vennskap med hyggelige folk (man merker jo hvem som er empatisk og ålreit og hvem som mobber og gjør narr, hold deg unna de siste her). Når du flytter hjemmefra, begrense kontakten med foreldrene dine til det minimale.

Jeg synes også du skal snakke med fastlegen din og få henvisning til psykolog, så får du kanskje økt progresjon. Men det er i alle fall mulig. 

 

Anonymkode: efde7...b2d

[Supernova17]

Dette kunne ha vært skrevet av meg. Det er akkurat slik min barndom også har vært... Jeg er visst ikke den eneste, så jeg følger med på svar i denne tråden.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det helt likt som deg, med unntak av at straffene var litt hardere og pappa var fysisk en del ganger. Utenom det beskrev du egentlig oppveksten og meg. Jeg har fått hjelp til noe av dette, men kan ikke si det har hjulpet noe nevneverdig. Fikk også en del litt større problemer fordi selv om mine foreldre var strenge, så endte det med skilsmisse og de fulgte overhodet ikke med på hvor jeg var og hva jeg gjorde. 

Jeg vet i hvert fall hvordan mine barn ikke skal behandles, og har tatt med meg disse erfaringene. Det gagner mine barn og jeg lar heller ikke noen mann behandle mine barn dårlig. Mine foreldre har også fått klar og tydelig beskjed om hvordan jeg forventer at de behandler barnebarna sine, og overraskende nok overholder de dette. Min far får dog ikke være alene med dem. 

Har fortsatt et anstrengt forhold til foreldrene mine, spesielt pappa. Jeg trøster meg med at pappa må være den minst opplyste og intelligente personen når det kommer til mellommenneskelige relasjoner, barnepsykologi, oppdragelse og omsorg for barn. Det er sikkert det samme med din far. Har forsøkt å spørre min far om han ser at noe av det han gjorde da vi var små var feil, men nei, fornektelse til han blir blå. Med andre ord er han rett og slett så blåst og slitsomt dum på dette området at det er best å la det ligge. Det er ikke bare jeg som ler av han når han forteller hvor viktig det er med disiplin og å være konsekvent fra de trykkes ut av fødselskanalen, og at den eneste måten å få barn til å virkelig forstå alvoret er noen ganger å ty til hardere metoder, som han så pent kaller det. Han er rett og slett bare en uvitende og tragisk idiot på det området. Han tror respekt kommer ved å bruke makt og sørge for at andre frykter ham. Så dum kan man faktisk bli. 

Du kan prøve å konfrontere faren din med forskning på området, men tipper han vil avfeie det med noe i gaten "dette nymotens greiene er bare vrøvl, og bare se hvordan dagens barn er. Nei, da jeg var ung...." For litt bekreftelse og anerkjennelse hadde vært godt å ha når du sliter. Du kan prøve, men vil heller anbefale deg å gå til psykolog, finn noen metoder for å klare deg med de erfaringene du har og bruke dem i livet på en sunn måte. Din far kommer dessverre ikke til å forandre seg, men den beste straffen du kan gi noen som behandler deg dårlig er å klare deg godt i livet tross deres forsøk på å ødelegge deg. 

 

Anonymkode: e280e...232

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hvis du jobber med deg selv er det fullt mulig å komme seg videre. Det heter å bli voksen.  

Anonymkode: f1648...bef

Ja, for alle oss som har vært heldige og hatt foreldre som ikke har gjort all verdens feil, så er det sånn. Alle foreldre gjør feil. Ingen barndom er uten sår. Å bli voksen handler ofte om å innse at foreldre er mennesker, og tilgi dem feil og mangler fordi vi skjønner at de gjorde så godt de kunne. Så langt har du rett.

Men dette handler om grader, ikke sant. Å avfeie mennesker som har hatt vonde eller til og med skadelige opplevelser med at de må bli voksne, er ganske ufint. Synes du er unødvendig stygg med TS her!

TS, min erfaring er at noen sår og skrrammer vil alltid bli værende, men at det kan bli utrolig mye bedre! Jeg gikk en kort periode hos privat psykolog for å nøste opp i gammelt grums og bli forklart egne reaksjoner, og det hjalp mye. Jeg har også utfordret meg selv og tatt meg selv i nakken når det er nødvendig. Ikke lett, men det gikk til slutt! Har et godt forhold til foreldrene mine i dag, men det er et par ting vi aldri prater om og aldri kommer til å forstå hverandre på. Det har jeg lært meg å leve med, selv om det ikke er 100% optimalt. Men det ligger mye lettelse i å godta at ingen har det perfekt, alle har sine blinde flekker og teite reaksjoner, og at så lenge det er på et akseptabelt nivå (her kom psykologen inn i bildet igjen), er det OK å være litt bulkete og oppskrapet. Livserfaring, det også. Men igjen, det handler om nivå. Barn som blir psykisk eller fysisk mishandlet i årevis har ikke bruk for slike analogier, men for alle de av oss i mellomsonen funker det bra.

Et velment råd til sist: livet er ikke så langt. Ønsker du hjelp fra helsevesenet, så søk det nå. Er det personer i livet ditt som gjør deg mer vondt enn godt, ikke kast bort tiden din (sier ikke at et stort og dramatisk brudd er det rette, men å minimere kontakten, tiden og energien du bruker på det). Ikke la årene gå mens du mistrives. Stor klem!

Anonymkode: 8ad70...eba

[AnonymBruker]

Kjære TS!

Jeg har også hatt det sånn, kanskje ikke like ille i oppveksten, men kjenner meg absolutt igjen i situasjonen din og følelsene om å ikke være noe verdt, samt søke bekreftelse fra gutter..

Kan love deg at det blir bedre, men det er hard jobb!

Det første jeg vil anbefale deg er å få avstand, rett og slett flytt for deg selv og ha mindre kontakt med foreldrene dine. (Sier ikke du skal kutte de helt ut, men begrense besøk til og fra til ett par timer en gang i uka, og evt telefonsamtaler). Da får du mestringsfølelse av å klare deg på egenhånd, og ikke minst frihetsfølelse! Ingen som kjefter om oppvaska blir stående i 3 dager eller søpla glemmes å tas ut (men anbefaler å ha det rent til de kommer... I begynelsen kjefta pappa, nå har han finni ut at jeg har det møkkete med vilje fordi han ikke holder kjeft.. Når han slutta å kommentere det, ble det også ryddigere når han kom.. litt trassalder selvom jeg er over 30?  Når han kjefta svarte jeg tilbake i samme tone "her er det jeg som bor, og jeg liker det sånn, hvis du ikke liker det kan du bare se til h******* å pelle deg ut igjen!" Deilig å bare kunne ta igjen, selvom jeg satt å gråt etterpå fordi han kjefta )

Deretter vil jeg anbefale deg å lese om selvfølelse/selvtillit, og jobbe mentalt med å bedre den. Bøker å anbefale er "Elsk deg selv" av Neale Donald Walsch, og jeg vet mange liker "Selvfølelse nå" av Mia Tørnblom(?). Les de, gjerne flere ganger til du kjenner at budskapet begynner å synke inn.. Deretter kan du med babysteps begynne å faktisk elske deg selv..

Når det gjelder gutta, gjør du som du vil.. Det er fantastisk deilig å få komplimenter, men allikevel er det mye bedre med både sex og komplimenter når det ligger følelser bak der, og ikke bare falsk smiger for å få deg til sengs.. Kjenn litt på det, føler du at det hjelper, så fortsett med det til du ikke føler for det lenger.. Ingenting er rett eller galt.. Men lover at sexen blir bedre når du begynner å tenke på egen nytelse istedenfor hva han tenker

Og venna dine... Husk at de hadde ikke giddi å være venn med deg hvis de ikke hadde likt deg Da hadde de finni på dårøige unnskyldninger for å slippe å henge med deg

Håper du klarer å jobbe med det og få det bedre med deg selv! Lover at det er håp, selvom det tar tid

Anonymkode: 64ea7...573

[AnonymBruker]

10 timer siden, Rainstorm skrev:

Jeg vet ikke om du mente dette svaret genuint og omtenksom,  men det virker mest som nedlatende og bagatellsiering av det TS beskriver, og dersom det er det er det bare skikkelig trist. 

Neida, jeg har selv ting som plager meg mtp foreldre og barndom, men man har mer nytte av å gå videre og, ja, bli voksen.

Nytter ikke å sitte og tenke på barndommen resten av livet.

Anonymkode: f1648...bef

[Gjest Sisti]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neida, jeg har selv ting som plager meg mtp foreldre og barndom, men man har mer nytte av å gå videre og, ja, bli voksen.

Nytter ikke å sitte og tenke på barndommen resten av livet.

Anonymkode: f1648...bef

Wow, så usmakelig og uvitende. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vokste opp en tilsynelatende normal familie med god økonomi og foreldre som drakk lite, gift, kjørte og hentet på trening, strenge og passet på hvor jeg gikk. Men det var et kjærlighetsløst hjem. Hvis jeg var redd eller lei meg fikk jeg kjeft, aldri trøst. Jeg husker perioder hvor jeg gråt mye på kveldene i stillhet og hemmelighet fordi jeg skammet meg. For eksempel når bestefaren min døde som var en av mine nærmeste og jeg gikk i andreklasse på barneskolen følte jeg at sorgen min var "ulovlig", og jeg måtte ha den lydløst. Jeg ble aldri heiet på, jeg fikk alltid høre hva jeg burde gjort annerledes for å gjøre det bedre; på skolen, på trening osv. Jeg fikk aldri noe konkurranselyst, for meg var prestasjon bare "overlevelse" fordi jeg var redd for reaksjonen hvis jeg gjorde det for dårlig. Hvis jeg gjorde det dårlig fikk jeg straff. For eksempel hvis jeg hadde venn med hjem fra skolen så kunne de sjekke leksene mine og si at jeg hadde slurvet og ikke burde ha mer besøk. Så ble jeg satt til å gjøre de på nytt, imens jeg hadde besøk. Ydmyket satt jeg og gjorde det på nytt foran besøket mitt som syntes det var ubehagelig. Hvis jeg fikk kjeft og prøvde å forklare meg eller lignende fikk jeg masse forbud. "TV-forbud", "dataforbud", osv. Disse varte alltid 1-2 uker. Jeg fikk aldri ros, positiv tilbakemelding eller oppmerksomhet. Jeg har aldri hørt noen av foreldrene mine si de er glade i meg. 

Likevel var det jeg var mest redd for pappa. Han har aldri fysisk rørt meg, men jeg var alltid sikker på at han kom til å slå en gang, og den frykten satt sånn i meg at jeg var livredd etter hver krangel. Han ble så sint at han ristet, og jeg kunne SE at han ville slå meg, men holdt igjen. Han er en voksen mann på nesten to meter og ganske stor. Jeg opplevde det som veldig truende og skummelt og følte meg veldig "mishandlet" selv om han aldri slo meg. 

Da jeg var rundt 11år opplevde jeg plutselig at jeg ble trist uten grunn. Jeg var plutselig melankolsk om kveldene og deprimert. Ungdomsskolen ble begynnelsen på depresjon og spiseforstyrrelser. Spiseforstyrrelsene var det flere lærere og medelever som oppdaget, men jeg hadde alltid vært så tynn at ingen kunne gjøre noe med det. Heldigvis ble aldri foreldrene mine innkalt til noe møte. De skjønte det aldri. I stedet ble de sintere fordi mitt humør var dårligere og dagene ble vanskeligere. Jeg isolerte meg veldig, ble innesluttet og ensom. 

Sånn har jeg nå levd hele livet. Rundt 16-årsalderen når jeg begynte på videregående begynte jeg å jobbe veldig med meg selv. Jeg ble veldig bevisst på at jeg var den eneste som kunne gjøre noe med det. Jeg har jobbet kjempehardt for å vokse sosialt igjen og tørre å stole på mennesker gjennom å aktivisere meg, jobbe hardt for å bli likt av alle, få meg forskjellige jobber med kunder og kollegaer. Jeg merker at når jeg er mye med andre så blir jeg tryggere, gladere og tør å være meg selv. Dette bygger meg opp. 

MEN

Jeg har "arr" jeg ikke blir kvitt. Jeg klarer ikke knytte dype relasjoner, og jeg er redd for de. Jeg kan ha et godt forhold til noen, men så bli helt utrygg bare de ler av noe med noen andre og jeg ikke hører hva som blir sagt. Jeg tenker alltid at de ler av meg, selv om det er gode venner av meg. Jeg tror ikke at noen egentlig liker meg, og er redd de bare holder ut. Føler meg i veien og uviktig hvis jeg forteller noe. Dette er min beste venninnegjeng, og mine beste kompiser, og blant gode og langvarige kollegaer.

All negativ tilbakemelding, spesielt foran andre, gjør meg sinnsykt flau, skamfull og jeg føler meg fullstendig ydmyket. Det trenger overhode ikke være alvorlig. Jeg er ekstremt pliktoppfyllende og livredd for å gjøre feil. 

Jeg har blitt ekstremt oppmerksomhetssøkende og klarer ikke styre dette. Jeg fikk ingen bekreftelse som barn, og søker dette overalt nå. Spesielt i det motsatte kjønn. Jeg flørter med mange, og "overlever ikke" hvis jeg ikke har en gutt å prate med på melding osv, da føler jeg meg skikkelig ensom. Jeg må ha bekreftelse HELE tiden, men klarer ikke ta noe steg videre. Det er mange som har blitt forelsket i meg, men da har jeg fått angst og føler meg ekkel og skamfull. Jeg har ikke ligget med mange, men hvis jeg ikke hadde fremdeles bodd hjemme hadde jeg antageligvis gjort det. Jeg er villig til å "ofre alt" for at folk skal like meg. Sex er for meg helt uten følelser. Når jeg har sex tenker jeg bare på at han skal ha det best, sånn at han skal syntes bra om meg. Sånn at han skal like meg.

Jeg prøver å gjøre alle forsøk på å bli en tryggere person, men den "grunnleggende" utryggheten blir jeg aldri kvitt. Jeg har god selvtillit på overflaten, men det skal ingenting til før den knekker. Jeg har prøvd meg på mange forskjellige jobber og mestret alle, forsøkt å tørre å begi meg mer ut følelsesmessig, prøvd å være alene, gjøre ting alene. Hver uke drar jeg tre ganger på treningsstudio og føler meg stygg og at alle glor. Prøver å presse meg selv til å bli tryggere. Men ingenting skal til for at det revner. 

Det verste av alt er at foreldrene mine fremdeles har makt til å få meg til å føle meg dårlig. De kan kjefte over ingenting og jeg føler at ingen i verden er glad i meg, eller er i stand til å elske meg. Jeg føler meg verdiløs og usynlig. For en liten tid tilbake kranglet jeg med mamma hvor jeg prøvde å forklare hva det fikk meg til å FØLE. Jeg prøvde å si at jeg følte at hun ikke brydde seg. Dette åpnet alle sår, og jeg begynte å strigråte samtidig. Dette er første gang hun har fått se meg gråte siden fjerdeklasse. Jeg trodde virkelig at hun skulle reagere annerledes. Men hun kikket på meg med avsky og snerret "skjerp deg". 

Jeg sto igjen og følte meg mer ydmyket og skamfull enn noen gang.

Spørsmålet mitt til dere er; vil man ALLTID bære med seg sår fra barndommen? Vil det alltid ligge der, vil jeg aldri kunne bli en trygg person? Noen som har erfaringer å dele? Hva sier psykologien? Kommer jeg aldri til å klare å elske noen fordi jeg aldri ble elsket selv?

Anonymkode: 5ba50...a7a

Jeg tror svaret er at det vil alltid være der, men at man kan gå videre, og at man ikke trenger å dvele for mye ved fortiden. Jeg har vært mye mobbet på ungdomsskolen og i tenårene, dette ville vært løgn å si at det ikke har preget meg i ettertid. Jeg tenker likevel at det er ditt og mitt valg om man vil at disse menneskene skal få definere  resten av livet ditt. Du kan kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS, i tillegg har du sidetmedord.no og Angstringen du også kan kontakte. Håper du finner ut av det. Lykke til💝

Anonymkode: 00080...1e1

[Havrekjeksen]

Dette gir nok ikke noe som helst fornuftig til tråden din TS, men jeg får lyst til å gi det barnet du var en god klem. Du fortjente så mye mer enn du fikk. 

Ungene mine får den klemmen i stedet. Hjertet blør litt for ensomme barn som ikke blir sett. 

Endret 12. august 2017 av Havrekjeksen

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror svaret er at det vil alltid være der, men at man kan gå videre, og at man ikke trenger å dvele for mye ved fortiden. Jeg har vært mye mobbet på ungdomsskolen og i tenårene, dette ville vært løgn å si at det ikke har preget meg i ettertid. Jeg tenker likevel at det er ditt og mitt valg om man vil at disse menneskene skal få definere  resten av livet ditt. Du kan kontakte mentalhelses hjelpetelefon eller Kirkens SOS, i tillegg har du sidetmedord.no og Angstringen du også kan kontakte. Håper du finner ut av det. Lykke til💝

Anonymkode: 00080...1e1

<3 Takk. Ønsker deg vel og lykke til. Takk for tipsene, jeg syntes det er terapi å få skrive det ut, så sidetmedord.no var kanskje en god ide! 

 

23 timer siden, Rainstorm skrev:

 

 Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, Rainstorm, det er utrolig omtenksomt. Det er akkurat sånne ting jeg er veldig interessert i å lese om. Tusen takk for at du ga meg mange pekepinn etter hva jeg kan søke på og lese om! 

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var nesten som å lese om meg, jo. Jeg fikk mye kjeft av faren min i oppveksten, og gråt meg i søvn om kveldene. Han har også gjort meg vondt fysisk da jeg var vanskelig(...)

 

<3 Håper alt blir bedre for deg og. Du er sikkert en flott person, og kjæresten din er veldig heldig! Jeg måtte pga økonomi flytte hjem en kort periode nå, og jeg merker at det tærer veldig på selvfølelsen, så kontakten vil naturligvis bli kuttet ned når jeg får anledning til å flytte ut igjen.

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

(...)Du vet hva som gjør det, men du bør ta en pause fra gutter og bekreftelse fra den kanten. Ikke bruk deg opp på å søke bekrefetlse der. Fokuser på fremtidsplaner og på å etablere vennskap med hyggelige folk (man merker jo hvem som er empatisk og ålreit og hvem som mobber og gjør narr, hold deg unna de siste her). Når du flytter hjemmefra, begrense kontakten med foreldrene dine til det minimale.

Anonymkode: efde7...b2d

Det er vondt å lese at flere har hatt det ufortjent dårlig som barn. Du har et godt poeng i å bygge vennskap og fremtidsplaner. Jeg har jobbet veldig hardt med min nærmeste venninnegjeng for å føle mer tilhørighet der, og tørre å fortelle de om livet mitt. Før syntes jeg var helt mystisk, men nå prøver jeg å fortelle og holde de oppdatert. En ting er at jeg lett føler jeg da kan "overshare". Jeg blir rett og slett så ivrig at jeg gjerne vil fortelle og snakke om alt. Jeg har holdt alt inne i så mange år, og det er så godt å prate. Mister helt kontrollen.

Jeg vurderer psykolog ved enden av studiene, men jeg føler det er vanskelig å fortelle fastlegen hvorfor og at jeg har behov for å prate med noen.

22 timer siden, Supernova17 skrev:

Dette kunne ha vært skrevet av meg. Det er akkurat slik min barndom også har vært... Jeg er visst ikke den eneste, så jeg følger med på svar i denne tråden.

<3 

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt det helt likt som deg, med unntak av at straffene var litt hardere og pappa var fysisk en del ganger. Utenom det beskrev du egentlig oppveksten og meg. Jeg har fått hjelp til noe av dette, men kan ikke si det har hjulpet noe nevneverdig. Fikk også en del litt større problemer fordi selv om mine foreldre var strenge, så endte det med skilsmisse og de fulgte overhodet ikke med på hvor jeg var og hva jeg gjorde. (...)

 

 

Anonymkode: e280e...232

<3 Håper alt går bedre med deg nå, og godt å høre at du i motsetning til din far har blitt en god forelder. Faktisk er det pappa fungerer best med nå. Tror han syntes det er lettere å forholde seg til meg som voksen. Han har kanskje blitt litt mer voksen også. Mamma derimot har blitt en bitter sur dame.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære TS!

Jeg har også hatt det sånn, kanskje ikke like ille i oppveksten, men kjenner meg absolutt igjen i situasjonen din og følelsene om å ikke være noe verdt, samt søke bekreftelse fra gutter..

Kan love deg at det blir bedre, men det er hard jobb!

Deretter vil jeg anbefale deg å lese om selvfølelse/selvtillit, og jobbe mentalt med å bedre den. Bøker å anbefale er "Elsk deg selv" av Neale Donald Walsch, og jeg vet mange liker "Selvfølelse nå" av Mia Tørnblom(?). Les de, gjerne flere ganger til du kjenner at budskapet begynner å synke inn.. Deretter kan du med babysteps begynne å faktisk elske deg selv..

Når det gjelder gutta, gjør du som du vil.. Det er fantastisk deilig å få komplimenter, men allikevel er det mye bedre med både sex og komplimenter når det ligger følelser bak der, og ikke bare falsk smiger for å få deg til sengs.. Kjenn litt på det, føler du at det hjelper, så fortsett med det til du ikke føler for det lenger.. Ingenting er rett eller galt.. Men lover at sexen blir bedre når du begynner å tenke på egen nytelse istedenfor hva han tenker

Anonymkode: 64ea7...573

Tusen takk <3 Jeg håper å flytte ut om ikke for lenge, for alltid. Tusen takk for gode lesetips, disse skal jeg absolutt ta med meg! 

Angående gutter syntes jeg nesten problemetm itt er motsatt. Jeg er veldig god på å få de forelsket i meg, og når de blir det får jeg avsmak. Da har jeg "vunnet". Jeg syntes det er skummelt å se denne egenskapen i meg, og skammer meg selvfølgelig over å tenke sånn. Jeg blir redd og nervøs og usikker når de blir forelsket. Selv om jeg ikke egentlig er ute etter sex, så syntes jeg den delen er mye enklere. 

Stakkars gutta mine 

3 timer siden, Havrekjeksen skrev:

Dette gir nok ikke noe som helst fornuftig til tråden din TS, men jeg får lyst til å gi det barnet du var en god klem. Du fortjente så mye mer enn du fikk. 

Ungene mine får den klemmen i stedet. Hjertet blør litt for ensomme barn som ikke blir sett. 

Denne kommentaren gjorde meg rørt <3 Ønsker dere alt godt, du høres ut som en flott og omsorgsfull mor.

Anonymkode: 5ba50...a7a