Ekstrem hjemmelengsel - Student

[Spiteful]

Hei! Jeg er ei jente på 19 år som idag flyttet til mitt nye hjem; Studentbolig. Hjembyen er langt unna, så jeg tok fly hit. 

Vet ikke om jeg bare er sliten, eller bare har hjemmelengsel, mulig begge deler, men jeg klarer ikke slutte å gråte. Tårene bare renner ned og jeg hikster som aldri før. Kan ikke huske sist jeg gråt så intenst som nå. 

Jeg har helt siden jeg kom hit idag tidlig stengt meg inne på rommet. Jeg har bare sovet og gråtet. Jeg har ikke spist noe som helst (spiste litt youghurt klokka 5 på morgenen før jeg dro til flyplassen), så har null energi.

Jeg savner huset, foreldrene og søskene mine så utrolig mye at jeg holder på å bli gal. Har prøvd å distrahere meg selv, men har ikke internett (annet enn 4G på mobil), så det funker dårlig. Jeg er så redd. Har så lyst til å ringe mamma og si jeg vil hjem igjen. Be pappa ta første fly hit så vi kan dra hjem igjen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut her. Det føles så uvirkelig at jeg er her... Vil bare droppe utdanningen og dra hjem. Gi mamms og pappa en klem og ikke slippe! 

Det verste er å vite at jeg ikke får dratt hjem igjen før i Desember. Er så forferdelig å tenke på. 

Jeg vet jeg sikkert høres sutrete ut, men har aldri vært noe langt hjemmefra. Jeg reiste hit helt alene, så nå er jeg veldig ensom...

Vil dette gå over? Vil jeg slutte å angre på at jeg flyttet? Er skikkelig sikker på at denne ensomheten vil ta knekken på meg... Flere som opplevde dette da de flyttet?

[Gjest ClickB4it]

Det går over, jeg lover Det er nå ni år siden jeg hadde det akkurat sånn som du har det nå. Jeg lå på sovesofaen på hybelen min og strigråt, alt jeg hadde å spise var en pose potetgull med paprikasmak. Det gjorde så vondt, alt var skummelt, jeg gruet meg til årene som lå fremfor meg. 

Siden har jeg bare flyttet lenger og lenger vekk, og har innsett at smertegrensen for besøk til foreldrene mine går på 10 dager  

Dette ordner seg, kjære deg. Masse lykke til med studier!

[miaw]

Jeg glemmer aldri følelsen da jeg flyttet hjemmefra for første gang som attenåring , og mamma og pappa som kjørte meg til mitt nye hjem skulle kjøre tilbake igjen. Helt forferdelig var det å se dem dra, det eneste jeg ville var å bli med hjem igjen! 

Det blir bedre! Du kommer til å vokse og utvikle deg og oppleve ting du aldri ville gjort dersom du bodde hjemme.  Det er utallige unge som har det akkurat slik som deg akkurat nå. 

[AnonymBruker]

Hehe, jeg husker at fadderen min spurte om hjemmelengselen hadde slått inn enda i løpet av de første dagene. Jeg ble litt paff av spørsmålet da det gjerne ikke er sånn man snakker åpent med andre om, men ja, dette er altså veldig vanlig. Det er litt en del av det å bryte seg løs fra foreldrene og de trygge omgivelsene, starte voksenlivet og bli selvstendig. Dette er et helt nytt kapittel i livet ditt med mange nye og ukjente inntrykk. Det kan føles ganske brutalt i starten, og mange har behov for å ringe hyppig hjem eller dra på mange hjemmeturer, men dette går over. 

Men det er altså ikke et problem å åpne seg om dette til andre. Det kan faktisk hjelpe litt. 

Anonymkode: fa2dd...cb9

[AnonymBruker]

Litt uselvstendig til å være nitten år kanskje, men hold ut. Har du aldri vært hjemmefra før?

Anonymkode: 74a15...a8e

[AnonymBruker]

Det er nok verst i kveld, og det går over når du kommer i gang med studiene. Det er helt normalt å være redd og usikker i den situasjonen du er i, det er jo en veldig stor forandring. Prøv å ikke tenke så mye på alt det skumle som ligger foran deg. Prøv heller å tenke på noe morsomt du skal gjøre i julen, eller at du gleder deg til å få mange nye venner. Prøv å ta deg en lang dusj, ta hårkur, lakk neglene og hør på musikk. Har du fått ryddet alle tingene dine på plass enda? Fornøyd med hvordan du har hengt opp klærne i klesskapet, og sortert sminken? I morgen bør du gå deg en tur, gå på kino eller gjøre noe annet slik at du slipper å sitte ensom på hybelen. Klem! 

Anonymkode: b312d...02a

[Spiteful]

Tusen takk for svar. Nesten godt å høre at flere har opplevd dette. 

Jeg har nesten aldri vært hjemmefra før. Ikke engang overnatting hos venninner, bare klasseturer med overnatting, men da har jeg vært med venner.

Føler meg skikkelig isolert og alene. Venter bare på å gråte meg i søvn slik at jeg kan våkne imorgen og dra for å kjøpe mat. Tør egentlig ikke gå ut til kjøkkenet, for jeg vil ikke møte på mennesker... De som er her virker allerede som gode venner... Tror jeg vil slite kraftig med å lage mat her... Ikke bare har jeg lite matlyst, men å måtte lage mat og spise maten på kjøkkenet tør jeg ikke... 

Føler meg som en unge. Savner intenst de dagene jeg var i det trygge hjemmet mitt. Tror det vil bli bedre så fort jeg får noen venner, men inntil da... Uff, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har pakka ut, sotert og fiksa alt på rommet. Har laga matbudsjett og laget arbeidsplaner også. Ingenting hjelper...

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Spiteful skrev:

Tusen takk for svar. Nesten godt å høre at flere har opplevd dette. 

Jeg har nesten aldri vært hjemmefra før. Ikke engang overnatting hos venninner, bare klasseturer med overnatting, men da har jeg vært med venner.

Føler meg skikkelig isolert og alene. Venter bare på å gråte meg i søvn slik at jeg kan våkne imorgen og dra for å kjøpe mat. Tør egentlig ikke gå ut til kjøkkenet, for jeg vil ikke møte på mennesker... De som er her virker allerede som gode venner... Tror jeg vil slite kraftig med å lage mat her... Ikke bare har jeg lite matlyst, men å måtte lage mat og spise maten på kjøkkenet tør jeg ikke... 

Føler meg som en unge. Savner intenst de dagene jeg var i det trygge hjemmet mitt. Tror det vil bli bedre så fort jeg får noen venner, men inntil da... Uff, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har pakka ut, sotert og fiksa alt på rommet. Har laga matbudsjett og laget arbeidsplaner også. Ingenting hjelper...

Hehe, sånn var jeg også. Mange nye studenter som er litt "awkward" i starten (i kollektivet) og som virker litt usikre og fortapt.

Anonymkode: fa2dd...cb9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Spiteful skrev:

Jeg har nesten aldri vært hjemmefra før. Ikke engang overnatting hos venninner, bare klasseturer med overnatting, men da har jeg vært med venner.

 

Oi. Du har levd svært beskyttet! Denne tråden bør være en vekker for de mødrene på KG som ikke tillater barna sine å bli selvstendige.

Anonymkode: 74a15...a8e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Du har levd svært beskyttet! Denne tråden bør være en vekker for de mødrene på KG som ikke tillater barna sine å bli selvstendige.

Anonymkode: 74a15...a8e

Og du har levd uten oppdragelse. 

Anonymkode: fa2dd...cb9

[Gjest supernova_87]

Noe jeg har brukt på meg selv når jeg har hatt følelser jeg ikke holder ut er det å tenke at det kommer til å komme et tidspunkt der dette bare er et minne. At om 2 uker (eller 2 år) kommer dette til å være over. At det finnes et sted i fremtiden der jeg ikke kjenner det sånn jeg kjenner det nå, og at de følelsene jeg har nå vil være fjernt. Gir det mening? Kanskje det kan hjelpe for deg også? 

Og så tror jeg det kan hjelpe å tenke at du kan faktisk dra hjem før desember. Du kan avbryte studiet og dra tilbake til foreldrene dine. Du kan ta en uke fri eller en helg fri. Jada, det er dyrt men det er mulig! For meg vil det å vite at jeg har den muligheten gjøre at ting blir litt mindre absolutt og dermed også mindre skremmende. Men jeg skjønner så godt at dette kan være skremmende for deg. Ikke tenk at det er noe galt med deg. Det er gjerne første gangen du bor for deg selv og hjemmefra? Du blir vant til det, når du får noen nye venner, kommer inn i rutinene så kan det til og med hende du liker det. Mitt første møte med å bo uten foreldrene mine og er nå fjernt og jeg kjenner til og med på at jeg helst ikke vil bo med dem i ferier en gang, det er så stress! De er så irriterende! En gang kommer du dit. Tror det kan handle om tryggheten hjemmet og foreldrene gir,  etter hvert vil du klare å skape den i ditt voksenhjem. For meg gikk det mange år før jeg var trygg utenfor foreldrene mine sitt hjem og jeg klarte å kalle mitt hjem for "hjem". 

Det er en mager trøst men det er noe sant i det: ting tar tid og det går over med tiden. Det er bra det du gjør å prøve å distrahere deg og gjøre andre ting. Fortsett med det. Ellers så er det også sant at når man er sliten, sulten og ikke har sovet nok så blir man mer emosjonell. Søvnmangel gjør meg helt urimelig og jeg tar mye lettere på vei og tror ting er krise. Prøv å sove, ta gode valg for deg selv og kanskje snakk med de hjemme på telefonen ofte om det hjelper. Sender deg en god klem! Dette klarer du! Syns du er tøff. Dette er skummelt for deg men du gjør det likevel! 

Edit: om å gå ut på kjøkkenet: bare gjør det! Tenk at om en måned så er du helt chill med dem. Og så pst, ikke si det til noen men jeg ville vært helt stiv av skrekk dersom jeg måtte flytte inn i kollektiv nå også!

Endret 11. august 2017 av Rainstorm

[Spiteful]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, sånn var jeg også. Mange nye studenter som er litt "awkward" i starten (i kollektivet) og som virker litt usikre og fortapt.

Anonymkode: fa2dd...cb9

Jeg er veldig usikker og fortapt, men håper ikke det vil være sånn veldig tydelig...

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Oi. Du har levd svært beskyttet! Denne tråden bør være en vekker for de mødrene på KG som ikke tillater barna sine å bli selvstendige.

Anonymkode: 74a15...a8e

Ja, jeg har levd veldig beskytta. Har vært noen negative sider ved det ja... Samtidig så savner jeg den beskyttelsen kjempe mye nå...

[AnonymBruker]

Ååå.. Får så vondt av deg. Hvis du tror det vil hjelpe å gråte kan du skrive ned morsomme barndomshistorier og ting du husker fra da du var barn, da kommer nok tårene i bøtter og spann. Prøv å huske at disse vonde følelse vil gå over om ikke så altfor lenge, selvom jeg skjønner at det er vanskelig nå i kveld. 

Anonymkode: b312d...02a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og du har levd uten oppdragelse. 

Anonymkode: fa2dd...cb9

Jeg er bare ærlig. TS har ikke overnattet hos venninner engang i en alder av nitten år, det er MEGET spesielt.

Anonymkode: 74a15...a8e

[Perle]

Synes det er er helt forståelig at det suger å bo i et rotete kolkektiv, men at du som nittenåring savner pikerommet ditt er jo egentlig bare bekymringsverdig.

Herregud, du er ung, frisk, fri og frank, også vil du hjem til mamma?!? 

 

Endret 11. august 2017 av Perle

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Spiteful skrev:

Jeg er veldig usikker og fortapt, men håper ikke det vil være sånn veldig tydelig...

Ja, jeg har levd veldig beskytta. Har vært noen negative sider ved det ja... Samtidig så savner jeg den beskyttelsen kjempe mye nå...

Hold ut, det blir bedre.  

Anonymkode: 74a15...a8e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er bare ærlig. TS har ikke overnattet hos venninner engang i en alder av nitten år, det er MEGET spesielt.

Anonymkode: 74a15...a8e

Typisk svar når man er uforskammet. Ja, du er "bare ærlig", men dersom du hadde hatt adekvat oppdragelse hadde du lært at ikke alt passer seg å si til alle tider og sammenhenger. 

Anonymkode: fa2dd...cb9

[Gjest ClickB4it]

3 minutter siden, Spiteful skrev:

Tusen takk for svar. Nesten godt å høre at flere har opplevd dette. 

Jeg har nesten aldri vært hjemmefra før. Ikke engang overnatting hos venninner, bare klasseturer med overnatting, men da har jeg vært med venner.

Føler meg skikkelig isolert og alene. Venter bare på å gråte meg i søvn slik at jeg kan våkne imorgen og dra for å kjøpe mat. Tør egentlig ikke gå ut til kjøkkenet, for jeg vil ikke møte på mennesker... De som er her virker allerede som gode venner... Tror jeg vil slite kraftig med å lage mat her... Ikke bare har jeg lite matlyst, men å måtte lage mat og spise maten på kjøkkenet tør jeg ikke... 

Føler meg som en unge. Savner intenst de dagene jeg var i det trygge hjemmet mitt. Tror det vil bli bedre så fort jeg får noen venner, men inntil da... Uff, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har pakka ut, sotert og fiksa alt på rommet. Har laga matbudsjett og laget arbeidsplaner også. Ingenting hjelper...

Da synes jeg du skal lage "små seiere"-plan. Lage en kopp te på kjøkkenet, hilse på de du deler kjøkken med, lage middag på felleskjøkkenet, spiste et måltid på felleskjøkkenet...dette ordner seg! Det er alltid noen som er litt mer frempå i sånne situasjoner enn andre, men sannsynligvis er alle litt redde under frakken. "Fake it 'till you make it" har aldri vært mer sant enn akkurat nå. Hvis du sier til deg selv at du ikke tør å lage mat på kjøkkenet, da kommer du aldri til å lage mat på det kjøkkenet. Si til deg selv at "nå er jeg sulten, nå skal jeg lage pasta".

Og du - gråt. Få ut all gørra, det blir som regel bedre av det også I morgen kan du gå en lang tur og bli kjent med den nye byen din!

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Spiteful skrev:

Tusen takk for svar. Nesten godt å høre at flere har opplevd dette. 

Jeg har nesten aldri vært hjemmefra før. Ikke engang overnatting hos venninner, bare klasseturer med overnatting, men da har jeg vært med venner.

Føler meg skikkelig isolert og alene. Venter bare på å gråte meg i søvn slik at jeg kan våkne imorgen og dra for å kjøpe mat. Tør egentlig ikke gå ut til kjøkkenet, for jeg vil ikke møte på mennesker... De som er her virker allerede som gode venner... Tror jeg vil slite kraftig med å lage mat her... Ikke bare har jeg lite matlyst, men å måtte lage mat og spise maten på kjøkkenet tør jeg ikke... 

Føler meg som en unge. Savner intenst de dagene jeg var i det trygge hjemmet mitt. Tror det vil bli bedre så fort jeg får noen venner, men inntil da... Uff, vet ikke hva jeg skal gjøre. Har pakka ut, sotert og fiksa alt på rommet. Har laga matbudsjett og laget arbeidsplaner også. Ingenting hjelper...

Du har det sikkert litt bedre når du våkner i morgen. Prøv og heng litt på fellesområdene slik at du møter de andre som bor der. Det er jo helg, kanskje de skal på fest eller noe annet gøy og inviterer deg med Dette ordner seg!

Anonymkode: ff826...7f2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Typisk svar når man er uforskammet. Ja, du er "bare ærlig", men dersom du hadde hatt adekvat oppdragelse hadde du lært at ikke alt passer seg å si til alle tider og sammenhenger. 

Anonymkode: fa2dd...cb9

Vel, det er lov å si sin mening i et diskusjonsforum og jeg har ikke hetset TS på noen måte. Hvorfor velger du å angripe meg?

Anonymkode: 74a15...a8e