Barn som er redd mye og tenker mye

[AnonymBruker]

Vi har ei jente på snart seks år. Hun er verdens beste jente og som foreldre så vil man jo at barna skal ha det godt. 

Jenta vår tenker veldig mye og grubler lenge på hva andre kan anse som bagateller. Hun kan tenke en hel dag på en ting hun har gjort for lenge siden, og være lei seg for det. Kan være at hun for en stund siden tok en leike fra noen i barnehagen og at en ansatt da var litt streng mot henne. Hun kan tenke lenge på det og tenke at det var slemt av henne å ta leiken. 

I det siste har hun også blitt veldig oppmerksom på alle ting i kroppen som "gjør vondt". At det stikker i en finger, at hun kjenner noe i leggen, at hun blir sår i hånden pga tauet på husken, at hun tråkker på en stein barbent og at det gjør vondt dagen etter. Hun forteller om dette, og vi svarer at sånn er kroppen, at det ikke er farlig og at det går over. Noen ganger godtar hun dette, men (altfor) ofte ser vi at hun fortsetter å tenke på det og bekymrer seg. Vi fortsetter å si at det ikke er farlig og at det går over. Noen ganger forteller hun samme ting flere ganger og vi blir frustrete og strenge og sier at hun må tro på oss når vi sier det ikke er farlig. 

Dette begynner å bli frustrende og det er veldig vondt å se at hun har det slik. Er det noen som har noen tips til hvordan vi skal hjelpe henne? Vi forteller henne at hun gjerne må fortelle hvis hun har vondt noe sted og er redd for det, men at hun må tro på oss når vi sier det ikke er farlig. Vi blir ikke strenge fordi hun forteller slike ting, men fordi hun ikke tror på at det ikke er farlig. Vi har så lyst til å hjelpe henne. 

Anonymkode: 37681...ad1

[AnonymBruker]

Jeg opplevde noe lignende forrige sommer, da var datteren min på samme alder.

Hadde en periode der jeg kastet opp mye pga. graviditet (før vi fortalte at hun skulle bli storesøster), og hun var livredd for meg. Hun brukte sommer/høst å fundere på livet, veldig filosofisk og jeg ble litt engstelig fordi hun kunne si: hvorfor er vi? Hvorfor lever vi? Hun har også hatt perioder etter hun begynte på skolen hvor hun spør: Mamma, kan jeg dø av å få et skubbsår? Det sier....(klassevenninne)

Det vi ble fortalt av helsesøster (spesielt det jeg skrev først). at barn i den alderen har stor fantasi og har en tendens til å lage sin egen historie/fundere på ting hvis de ikke har fått forklaring på ting, f.eks hvorfor jeg kastet opp lenge. Hun sa at barn får ofte sånne perioder der de funderer på ting. Det vi gjorde, etter å ha forklart, var å ignorere det og/eller svare kort: Nei, du kan ikke dø av skrubbsår.

Dette har hjulpet for oss. Det nytter ikke å bli sint/frustrert, selv om jeg forstår dere - man blir sliten/lei av "maset" og man reagerer ved å bli strengt. 

Anonymkode: 247c4...864

[AnonymBruker]

Takk for svar. Det hjelper bare å vite at andre har vært borte i det samme 😊 vet jo egentlig at det ikke hjelper å bli streng, ender jo bare med enda mer trist unge og dårlig samvittighet for mor. Skal prøve tipse om å ignorere når vi har forklart en gang 😊 

Anonymkode: 37681...ad1

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Det hjelper bare å vite at andre har vært borte i det samme 😊 vet jo egentlig at det ikke hjelper å bli streng, ender jo bare med enda mer trist unge og dårlig samvittighet for mor. Skal prøve tipse om å ignorere når vi har forklart en gang 😊 

Anonymkode: 37681...ad1

Samme som skrev over.

Vi opplever nå at etter hun har blitt storesøster så er hun veldig opptatt av meg, mamma. Søker mye oppmerksomhet fra meg, også negativ oppmerksomhet. Så det å ignorere er jo effektivt, men kjenner det også er vanskelig. Man vil jo sitt beste for sine barn, og man blir ofte engstelig (det gjør jeg), men jeg har erfart at de er så små i den alderen og de lager sine egne konklusjoner og kan bli redd....! Da jeg var hos tannlegen nylig for å borre ett hull, ville min datter være med. Jeg tenke at det var ok, så kunne hun se at det ikke er noe skummelt å borre/ta bedøvelse m.m. (ikke at jeg vil at hun skal borre da...haha). Men mens de holdt på, strøk hun på bene mitt og var redd jeg hadde det vondt. Jeg ønsker hun skulle få en annen opplevelse og se at det ikke er skummelt hos tannlegen, men hun trodde jeg hadde det vondt. Så mitt poeng - selv om man som foreldre oppfatter/tror man gjør det rette/sier det rette så vil det ofte kunne oppleves annerledes av barnet (selv i beste mening). 

Prøv å ignorer den negative oppmerksomheten, og heller vær frampå med den positive. Jeg vet det er vanskelig, har selv måtte ta skikkelig tak i det selv nå ( spesielt etter at hun ble storesøster) og det er ikke lett, men jeg tror jeg vil se resultater etterhvert. Håper det løser seg for deg/dere. 

Anonymkode: 247c4...864

[AnonymBruker]

Jeg tror det må være alderen. Dattera mi var og sånn. Nå nærmer hun seg 7 og jeg ser en helt annen jente. Mye mer avslappey, samtidig reflektert uten å bekymre seg så mye. 

Anonymkode: b5db9...fde

[AnonymBruker]

Datteren min kan også bekymre seg for mange ting. Jeg ber henne fortelle dem til meg, så snakker vi dem ut. Jeg forsøker å gi gode svar på alle spørsmål. Har jeg ikke svar, så finner vi dem sammen. Det er vondt å bekymre seg, og man lager seg gjerne egne ideer om hvordan ting henger sammen og hva som skjer. Jeg opplever at hun blir mindre bekymret når hun får snakket det ut.

Anonymkode: 8e36c...f4d