Steforeldre.... til ettertanke

[Gjest Anonymous]

Ser at det er en del debatter her inne omkring dette med å være steforelder.

Det pøses ut frustrasjoner om uoppdragne og frekke stebarn som roter og er i veien.

NÅ sier jeg ikke at ALLE steforeldre er håpløse, for det er ikke sant... Det er mange som virkelig går inn i rollen sin med hele seg.. Og det er bra, for det er jo sånn det skal være...

En ting jeg savner veldig i alle debattene her om stebarn, er hva dere føler for disse ungene. Om dere er glad i dem osv. Det er ikke mange som sier noe om det.

Jeg var selv et stebarn med en stefar fra "helvette".. Han var MYE strengere med oss som ikke var hans, enn det han var mot 1/2 søsteren min. Vi gikk for så vidt for "lut og kaldt vann" egentlig. Han engasjerte seg ALDRI i noe som anngikk oss, om det ikke dreide seg om kjefting og straff da. Dere kan jo selv tenke dere hvordan det føltes.

Mine egne erfaringer gjorde det veldig vanskelig for meg da jeg selv kom i den situasjonen at jeg hadde et barn og ble kjærste med en som ikke er barnets far... Til og begynne med (skjer tidvis ennå) var jeg veldig obs på hvordan denne mannen var ovenfor sønnen min. Jeg fulgte med på alt. Lot dem omentrendt ikke være alene. Jeg ville jo ikke tillate at sønnen min skulle utsettes for det samme som meg selv.

En kveld etter at vi hadde lagt oss, mummler samboeren min rett før han sovner, elsker dere begge....

Det er det vakreste han noen sinne har sagt og det fikk meg til å tenke.

Første gangen han sa til sønnen min at han var glad i han, fikk gutten noe å tenke på. For han trodde nemlig ikke at steforeldre var glad i stebarna sine. For det var nemlig ikke stemamman han hadde hos pappa. Hun bare kjefta og smalt på han, alt han gjorde ble galt.... (har etter hvert skjønnt at hun var den "onde" stemoren, og det utfra ting som barnefaren selv har fortalt i ettertid)

Min samboer har selv sagt at han viste hva han gjorde da han ble sammen med meg. Det var endten begge eller ingen. Selvsagt har det vært vanskelige stunder også. Omstillingen fra å være single og bo alene ( i 15 år) og til å få samboer med barn var stor. Jeg synes han har takklet det bra tross alt... Noen små "kræsjer" har det vært, men ikke verre enn at vi har funnet ut av dem.

Sønnen min sier at han har fire foreldre.. (pappa har ny dame nå). Begge disse steforeldrene deltar i det som har med gutten og gjøre. Foreldremøter, arrangementer på skolen og på fritiden. Samboeren min er også med som foreldrekontakt og trener på fotballen til gutten.

Det jeg egentlig vil frem til her er at det går ann å få et fint forhold til barna selv om man ikke har født dem og vært der de første årene. Går man inn i et forhold med en som har barn, så har du faktisk et ansvar ovenfor barnet. Et stort ansvar faktisk. Du skal være med på å skape en trygg og god "ramme" rundt familien og barnets hverdag. Også du skal være tilstede for barnet i hverdagen.

Er man den parten i et forhold som har barn, så må man tenke seg nøye om før man går inn i et nytt forhold. Man kan ikke forlange eller forvente at noen andre skal ta seg av barna dine, det er noe den andre må ville gjøre av seg selv. Da må du heller stille spørsmål til om den andre er villig til det og om dette er noe du vil...

Husk alle steforeldre og foreldre... barna trenger å føle seg trygge og elsket. Uansett om det er foreldre eller steforeldre. Utrygge barn eller barn som ikke føler seg elsket gir gjerne uttrykk for det ved å være "umulige". Uttrykket "umulige stebarn" har jo vært brukt her inne noen ganger

[metteflette]

Bra du tar opp dette, jeg har tenkt på det samme.

Er også samboer med en som ikke er far til barnet.

Men han har vært klar på dette fra dag en at han bryr seg om oss begge og har selv sagt til datteeren min at han er glad i henne. Hun på sin side har blomstret opp og er mer harmonisk enn noen gang.

Ville bare ha det sagt

[Gjest Pjusk]

Fint innlegg!

[LilleMy]

Fint innlegg :blomst_opp: !

Jeg gjør i alle fall mitt beste, og mener selv jeg er like inkluderende med de som med min egne to. Jeg er veldig glad i dem, selv om særlig den ene kan være "en hard nøtt", og jeg blir lei nå og da..... Men, sånn er det med min egne to også! Jeg vet at barnas mor satte stor pris på at jeg var der når hun selv forlot denne verden... og DET er godt å tenke på.

[Gjest ferona]

Enkelte barn er svært vanskelig å bli glad i.

[Gjest Bellatrix]

Bra innlegg, trådstarter! Jeg er glad i stebarna mine. Da jeg valgte mannen valgte jeg også barna. Og det er jeg glad jeg gjorde.

[LilleBille]

Enkelte barn er svært vanskelig å bli glad i.

.. og får man steforeldre med en sånn innstilling gjør det jo absolutt ikke situasjonen noe bedre for barna.

Det å velge å innvolvere seg med en partner med barn innebærer også et stort ansvar for at det barnet som "ufrivillig" blir innvolvert i forholdet skal ha det så bra som mulig.

[Polly Ester]

Enkelte barn er svært vanskelig å bli glad i.

Barn er barn uansett hvordan du vrir og vender på det - og barn har rett til en trygg og god barndom. Og kan man ikke bli sammen med en mann/dame som har barn fra før av uten å i det minste akseptere barna, så får man holde seg unna den mannen/dama...

[Gjest TTrådstarter]

Takk for positive tilbakemeldinger... regnet nesten med å få en del "pepper" for innlegget mitt...

Enkelte barn er svært vanskelig å bli glad i.

Barn er barn. Du får ta dem for det dem er.. Om du virkelig mener at det er vanskelig å bli glad i dem, så er det ikke dem men DU som er problemet...

Barn blir lett påvirket av miljøet så om dem er vanskelig, så bør man heller gå inn i seg selv og se om det er noe man kan gjøre i stedet for å avskrive dem...

For meg er det en gåte hvordan folk får seg til å gå inn i et forhold, hvor den andre har barn, uten å ville delta i omsorgen. Og om man ikke ønsker eller vil bli glad i barnet, hvordan samvittighet har dere til å bli i forholdet da?

Barna er og bør være det viktigste for forelderen...

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke vokst opp med steforeldre selv, men kjenner flere som er det. Heldigvis har disse steforeldrene (oftest -fedre) vært snille og omsorgsfulle og mer eller mindre fullverdige foreldre. Dog tror jeg barna har hatt fler/andre konflikter med disse enn de ville hatt med den biologiske faren (som i de tilfellene jeg kjenner har vært rimelig fraværende).

Jeg tror også det "tar tid" for en steforelder å etablere et nært forhold til stebarn - først er man kanskje ikke sikker på om man kommer til å bli i forholdet, deretter ønsker man, naturlig nok (men egoistisk), å ta seg mest av egne barn. Jeg kan likevel ikke skjønne hvordan oppegående og ressurssterke mennesker som har VALGT å være i et forhold hvor det er barn fra før, ikke "klarer" å bli glad i ungene - eller hvordan de forklarer for seg selv at de ikke trenger å stille opp for ungen (særlig hvis den andre biologiske foreldren er fraværende).

Samboern min vokste opp med stefar, forresten, og selv om han sikkert synes det var vanskelig DA har han et bedre forhold til stefaren enn faren. Stefaren er et ansvarsbevisst, skikkelig og snilt menneske, faren er snill, men fullstendig umoden og ikke i stand til å opprettholde kontakten med sin eneste sønn.

[Gjest *Fiona*]

Takk til trådstarter for to glimrende innlegg.

Noe til ettertanke for umodne steforeldre her inne uten rett perspektiv!!

Selv har jeg en herlig bonusmamma til sønnen min - hun gjør det mulig og oppmuntere til det gode i pappaen og holder ham i ørene *ler* slik han ikke ville gjort selv hvis han hadde vært alene.

Enormt glad for hennes kapasitet til å elske, og modenhet. Venninner av meg som har sett de tre i byen har også bemerket det - "Hun er så god mot Sønnen" osv.

Det varmer hjertet til en mamma. Jeg har sagt det til henne flere ganger, og takket henne for at hun er som hun er.

Jeg håper jeg blir så heldig å treffe en mann med den rette innstillingen, modenheten og rom i hjertte sitt - det er nemlig det det handler om. Evne til omsorg.

Dem som ikke har det mangler uansett noe vesentlig, og vil ikke være et menneske jeg ville synes det var verdt å bruke tid på uansett!!

[Ulrikke]

Jeg er stemor til tre unger på 9, 5 og 4 år - og JA, jeg er glad i dem!! Absolutt!!

Jeg tror ikke jeg hadde klart å bo i et hus sammen med noen unger som jeg ikke skulle hatt noe særlig forhold til. Det må jo bli fryktelig unaturlig.

Da jeg valgte sambo, så visste jeg at jeg valgte barna hans også. Men det betyr ikke at jeg visste hva jeg gikk til, siden jeg ikke har egne barn, og jeg aldri har vært stemor før.

Vi har prøvet og feilet litt, vi som de fleste andre - men belønningen nå, snart tre år etter at forholdet startet, er at ungene er tydelig glad i meg, og det spiller ingen rolle for dem om det er pappa'n eller jeg som prater, henter, bringer, steller, kjefter - ja, det meste...

Så JA, jeg er glad i stebarna mine, og tør ikke tenke på hvordan det skulle vært hvis forholdet tok slutt og jeg ikke fikk se dem mer!

[Gjest Anonymous]

Flott innlegg

Skal vise det til sambo som burde være utrolig stolt. :-)

[Bambi]

Vet du - det er ikke enkelt å være steforelder. Man skal på en måte være der, stille opp, vaske klær, lage mat, kjøre til fotballtrening, trøste, svare på alt mellom himmel og jord ("hva skjer hvis det kommer en flodbølge til Norge?) når man er så sliten selv at man nesten ikke henger sammen.

Ja, jeg er VELDIG glad i mine stesønner! De beriker mitt liv, i og med at jeg ikke har egne barn, og det er flotte unger som det absolutt ikke er vanskelig å bli glad i.

MEN - og det er et par "men" her: Jeg har ikke født dem. De har allerede en mor. Jeg er glad i dem for det de er, og fordi de er min samboers barn, men jeg føler at det ikke kan forlanges eller forventes av meg at jeg skal ha de samme, sterke følelsene for dem som om de var mine egne. Og det forventer jeg faktisk forståelse for. Jeg er da ikke noe overmennneske heller....!

Mitt andre "men" er at deres biologiske mor har forsøkt alt hun kan for å forkludre forholdet mellom meg, min samboer og barna. Det er neimen ikke lett å skulle forsøke å forholde seg til barna når man får slengt til seg at "hjemme gjør vi det ikke sånn" eller "det sier mamma om deg/dere" når dette ikke er sant, og man vil forsøke å holde en lav profil for å ikke skade barna ENDA MER!

Det er det som er så vondt, når den biologiske moren bevisst går inn for å ødelegge forholdet mellom egne barn og (i mitt tilfelle) stemoren. Jeg er god nok når de er her og skal lage mat, vaske tøy, kjøre på fotballtrening - you name it. Eller når hun og den nye kjæresten finner ut at de skal til utlandet i 14 dager. Da er det greit!

Men jeg prøver jo. Hele tiden. Jeg klarer ikke alltid å være like blid, like positiv. Det er vel ikke menneskelig heller. Men jeg merker jo at ungene tyr oftere og oftere til meg. Spør meg om ting, ber om råd, fleiper og tuller, viser klart at de ser på meg som - ikke som moren deres - men er voksen ressursperson. Og det er det jeg vil være, de har som sagt allerede en mor...

[Gjest *Fiona*]

:o

Skal vi prøve å skille på de problemene som oppstår pga skrullete eks, og de som er pga barna?

Jeg vil mye heller ha en fyr med tre unger og ryddig forhold til eksen enn en barnløs fyr med skrullete eks... seriøst... Hvordan enkelte voksne kan oppføre seg!!

[Gjest Anonymous]

Med den innstilling mange har her, er det utrolig at noen barn i det hele tatt blir adoptert.

[Gjest Trådstarter igjen...]

Vet du - det er ikke enkelt å være steforelder. Man skal på en måte være der, stille opp, vaske klær, lage mat, kjøre til fotballtrening, trøste, svare på alt mellom himmel og jord ("hva skjer hvis det kommer en flodbølge til Norge?) når man er så sliten selv at man nesten ikke henger sammen.

Ja, jeg er VELDIG glad i mine stesønner! De beriker mitt liv, i og med at jeg ikke har egne barn, og det er flotte unger som det absolutt ikke er vanskelig å bli glad i.

MEN - og det er et par "men" her: Jeg har ikke født dem. De har allerede en mor. Jeg er glad i dem for det de er, og fordi de er min samboers barn, men jeg føler at det ikke kan forlanges eller forventes av meg at jeg skal ha de samme, sterke følelsene for dem som om de var mine egne. Og det forventer jeg faktisk forståelse for. Jeg er da ikke noe overmennneske heller....!

Mitt andre "men" er at deres biologiske mor har forsøkt alt hun kan for å forkludre forholdet mellom meg, min samboer og barna. Det er neimen ikke lett å skulle forsøke å forholde seg til barna når man får slengt til seg at "hjemme gjør vi det ikke sånn" eller "det sier mamma om deg/dere" når dette ikke er sant, og man vil forsøke å holde en lav profil for å ikke skade barna ENDA MER!

Det er det som er så vondt, når den biologiske moren bevisst går inn for å ødelegge forholdet mellom egne barn og (i mitt tilfelle) stemoren. Jeg er god nok når de er her og skal lage mat, vaske tøy, kjøre på fotballtrening - you name it. Eller når hun og den nye kjæresten finner ut at de skal til utlandet i 14 dager. Da er det greit!

Men jeg prøver jo. Hele tiden. Jeg klarer ikke alltid å være like blid, like positiv. Det er vel ikke menneskelig heller. Men jeg merker jo at ungene tyr oftere og oftere til meg. Spør meg om ting, ber om råd, fleiper og tuller, viser klart at de ser på meg som - ikke som moren deres - men er voksen ressursperson. Og det er det jeg vil være, de har som sagt allerede en mor...

Bambi, jeg vet at det ikke er lett å være steforelder. Har vært innom der jeg også en liten periode. Og ja, jeg vet at det desverre er en del x'er som gjør hva dem kan for å ødelegge og gjør ting vanskelig.... Men det er da ikke barnas skyld. Barn er barn. Dem vil alltid bruke ting mot deg og faren. Sønnen min gjøre det.. Hvor mange ganger har jeg ikke feks fått høre at han ikke trenger å rydde rommet sitt hos pappa? Til slutt ble jeg så irritert på den der at jeg tok det opp med faren en gang både han og sønnen var til stedet.. DA skjønnte han at han ikke kunne si sånnt, for mamma og pappa snakker sammen om sånne ting....

Den perioden hvor faren hans og jeg IKKE var på talefot, så var gutten sleip nok til å utnytte det. Da fikk jeg ofte høre at hos pappa gjør vi det ikke sånn, men sånn. Og jeg får lov til det og det når jeg er der..

Nå er det jo sånn at sønnen bor hos oss 50/50. Og de problemene jeg og min x hadde var skapt av en samboer han hadde som var drit sjalu på meg....Hun var vel heller ikke noe særlig mot sønnen min heller...

Det er ikke bare den andre forelderen til barna som kan lage problemer for steforeldre, men også steforelderen også. Noe jeg glemte å si i hovedinnlegget mitt. Når man går inn i et forhold hvor det er barn, så får man ikke bare barna med på kjøpet men som regel også en x man skal forholde seg til.. Lett er det ikke, men er det barn med i bildet så MÅ man oppføre seg voksent og takkle det på best mulig måte uten at barna merker noe større til det...

Det er tross alt barnas ve og vel man må ta mest hensyn til, ikke de voksnes...

[Gjest Anonymous]

Har selv 2 barn og har en samboer med 2 barn. Så hektisk er ordet de fleste gangene.

Og jeg hadde ikke tenkt nok igjennom dette med stebarn før vi flytta sammen. Men gjort er nå gjort, så en gjør det beste ut av det. Men som en av innleggene også sa. Jeg føler meg ikke som et dårlig menneske fordi jeg ikke er glad i samboeren sine barn. Ja jeg aksepterer de, men kan ikke si at jeg er glad i de slik som jeg er i mine. Mulig det er lettere for de som ikke har egne barn, vet ikke. Men dette er sånn jeg føler og er ikke skamfull for det.

[Gjest Lizzie28]

Det kan nok virke for deg som at stebarn er bare stress og til plage pga de gangene vi skriver her er det for å få ut frustrasjonene.... Vi skriver aldri når ting er BRA:

Jeg har slitt, det går opp og ned.

Men det er ganger hvor jeg har hatt det kjempekoselig og liker stesønn veldig godt. Andre ganger sliter jeg.

Jeg HÅPER jeg og stesønn får et nært og godt forhold, for det er viktig for han, typen min og meg!

[Gjest Lizzie28]

Enkelte barn er svært vanskelig å bli glad i.

For meg er det en gåte hvordan folk får seg til å gå inn i et forhold, hvor den andre har barn, uten å ville delta i omsorgen.