Om tap av familie og barndomshjem

[AnonymBruker]

Hei, 

Var litt usikker på hvor jeg skulle plassere denne tråden. Viss det er upassende å ha den under "Vi som sørger" så bare flytt den. 

Men det er en viss sorg jeg føler, og noen mener kanskje at jeg må ta meg sammen eller at jeg overreagerer. 

Men jeg kjenner altså en slags form for sorg (og jeg har virkelig gjennom livet fått oppleve hva sorg er). En sorg over tap av tilhørighet og barndomshjem. 

Jeg vokste opp i en familie med mor, far og flere søsken, hvorpå jeg er yngst. Barndommen min var på mange måter magisk. Fylt med lek og fri barneoppdragelse. Men bar også preg av emosjonell deprivasjon (følelser som sinne og tristhet ble snakket bort) og jeg ble vel ikke sett slik som et barn skal sees og bekreftes og oppdras 100%. Jeg skjønte tidlig at skulle jeg oppnå noe, så måtte jeg gjøre det selv. Men likevel hadde jeg det også fint sammen med min familie. 

Da jeg flytter ut som tenåring for å gå på skole hadde jeg knapt bodd hjemmefra før min far plutselig døde. Far som jeg aldri fikk det forholdet til som jeg i dag skulle ønske. Fra den dagen var ikke hjemmet mitt mitt hjem lenger. Sakte men sikkert var ikke ting vårt lenger. Det var min brors, som overtok driften av gården. Og hjemmet mitt var plutselig en liten hybel og ting som jeg kunne pakke ned i to kofferter. 

Og slik fortsatte det med årene, jeg kom hjem på besøk. Men det var som sagt ikke vårt lenger, ikke lenger mitt. Mine søsken stiftet familier og ble naturlig nok opptatt med sitt. Og mor visnet sakte men sikkert mer og mer bort. Det som var oss var ikke oss lenger. 

Til tross for alt som har skjedd i mitt liv har jeg greid å ta en utdannelse, få meg en jobb og får høre at jeg er over gjennomsnittet dyktig i jobben min. Jeg har en kjæreste og jeg har et hjem som folk sier er vakkert. Jeg har venner. Ingen barn. 

Men likevel så kjenner jeg på sorg. På hjemstedet mitt nå føler jeg at jeg er en fremmed, en som kommer utenfra. En som er en tilskuer til det som en gang var mitt barndomssted. Og ting dreier seg bare om alle andre. Jeg vier folk tid, er en støtte i vanskelige tider og sørger for å være en super tante til mine nevøer og nieser. Men likevel så har jeg ingen når jeg har det vanskelig, når jeg trenger å bli sett. Ingen i familien min spør eller vier sin tid på mitt liv. Jeg er en deltaker i deres liv. 

Jeg har ingen i ryggen i hverken medgang eller motgang fra min familie. Og det er vondt. Jeg føler meg så alene. 

Jeg kan også se bilder fra mitt barndomssted og føle så inderlig sterk tilhørighet. Men samtidig en sorg over at jeg er ikke en del av det lenger. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men følte for å sette ord på ting. Mulig noen ikke ser på dette som noe å sørge over. Men jeg klarer ikke å slippe disse følelsene som har vart i et par år. 

Setter pris på hvis noen har noen velmenende råd eller gode ord. Konstruktiv "kritikk" er også greit men vær grei med meg, det er et åpent sår som dere får se dette som er skrevet her. 

 

Anonymkode: 9a0ac...2a7

[doremifa]

Forstår savnet ditt, og kjenner med litt igjen i det, selv om min historie er ganske annerledes. De fleste synes å ha nok med seg selv og sitt, og en kan lett bli litt glemt når en ikke selv er barn lengre og heldigvis heller ikke faller inn i kategorien av eldre og omsorgstrengende. Tror at vi kanskje har mistet litt av det storfamilesamholdet som i større grad var der tidligere, nå som det blir forventet at alle voksne i arbeidsfør alder skal være i fulltids inntektsgivende arbeid  i tillegg til å ta seg godt av sin familie, med alt det innebærer av økt foreldredeltakelse i barnehage, skole,sfo, fritidsaktiviteter o.l. kanksje i tillegg til nødvendig omsorg for hjelpetrengende foreldre m.m. Jeg har selv vært der, da jeg prioriterte vekk mye av kontakten med den øvrige familien og gamle venner fordi jeg ikke hadde krefter til mer. Da er det lett å anta at du som har jobb, kjæreste og venner ikke trenger noe mer, og de er kanksje ikke en gang klar over at du ønsker det.

Det kan være en ide at du selv kontakter de du liker og som du tror kan ha tid til det, f. eks eldre familiemedlemmer som ikke lengre er yrkesaktive. Noen ganger kan det være fint å utvikle voksen - voksen relasjoner som er litt annerledes enn de en husket fra barneårene.

[AnonymBruker]

Det virker som du er nostalgisk. Det er fint at barndommen var så bra, men barndommen er over nå og alt du har igjen er minner. Det vil aldri bli som da. Slik er det for alle. Og jo eldre du blir, jo mindre del av livet ditt var barndom. 

Jeg er nå en fullstendig fremmed og outsider på mitt barndomssted. Selvfølgelig er jeg det, jeg har ikke bodd der på mange herrens år og har nå et nytt sted som er mitt hjem. Tiden går og ting forandrer seg. 

Enda viktigere er sorgen du føler over dårlig tilhørighet med din familie. Det er jo noe som kanskje kan endres litt på? Kanskje tilbringe mer tid sammen, snakke mer sammen, dele mer sammen? 

Eller aner jeg en sorg over at du ikke har din egen familie enda?

Anonymkode: d9e64...9fb

[AnonymBruker]

Har din bror fått gården i arv? Da skal han jo kjøpe dere ut når moren deres går bort. 

Det er helt normalt å sørge over at barndomshjemmet blir noe annet enn det du vokste opp med. Føler det på lik måte selv.

Anonymkode: 7e92c...a15