Hvorfor alltid dårlig likt?

[AnonymBruker]

Lurer litt på hvorfor folk enten ikke liker meg eller de liker meg en stund, også går det over 

Jeg har liksom ikke klart å knekke koden for å bli likt av folk flest. Til og med en jente som har EN venninne i UTLANDET, klarte å dumpe meg som venninne...

I min nye jobb, gikk ting greit til å begynne med, men det er bare fordi de hadde et helt annet inntrykk av meg. Jeg ville så gjerne bli likt av de at jeg prøvde å fremstille meg som en person jeg ikke er, men nå har skuespillet gått over og de har begynt å se hvem jeg egentlig er. Måten de samhandler meg meg er totalt forskjellig nå og jeg merker at de ikke liker meg så godt lenger. 

Er det en oppskrift eller noen råd for å bli mer sosial likt?

Jeg er en god lytter...

 

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

Hva er dine gode og dårlige sider? Refleksjon og selvinnsikt er et godt sted å begynne

Anonymkode: e1457...9d9

[Forundret..]

Først og fremst så må du være deg selv, deretter må du finne ut av hva det er de missliker og gjøre noen endringer.

[Gjest Cocosa]

Sliter med det samme og jeg prøver å finne ut av hvorfor. Jeg har så langt kommet fram til at jeg prøver for hardt, er for negativ og kommer med dårlige vitser og ordspill. Hva er dine dårlige sider, og kan de ha noen effekt på vennskapsbåndene du prøver å knytte? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Cocosa skrev:

Sliter med det samme og jeg prøver å finne ut av hvorfor. Jeg har så langt kommet fram til at jeg prøver for hardt, er for negativ og kommer med dårlige vitser og ordspill. Hva er dine dårlige sider, og kan de ha noen effekt på vennskapsbåndene du prøver å knytte? 

 

Vel, negative sider er kanskje at jeg er litt sjenert, hører ofte jeg kan oppfattes som en bitch (f.eks når jeg skal si ifra om ting), jeg kan fremstå som avvisende men det henger med at jeg er litt sjenert og holder derfor folk på avstand. Jeg tror bare at jeg ikke virker som en morsom person å være sammen med. Jeg drikker for anledningen,  men fester ikke noe særlig, og er kanskje ikke som alle andre på min alder mtp. det sosiale. 

 

ts

 

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

Jenter er ofte litt tricky på dette punktet, og det handler om mye konkurranse, allianser m.m. Derfor er cluet ofte å åpne seg litt og være sårbar, slik at folk kan ha tillit til deg. 

Jeg kan selv være litt reservert, og opplever ofte andre kvinner som litt fiendtlig innstilt. Jeg ser at min reservasjon kan virke som jeg er arrogant, spesielt om man forhåndsdømmer basert på kroppsspråk, utseende, bekledning osv. I tillegg er jeg nok litt atypisk som kvinne da jeg er mer pragmatisk og rasjonell og ikke en omsorgsperson. Jeg merker ofte at mange kvinner er opptatt av at potensielle venninner skal være "på deres lag", og jeg fremstår nok ikke helt slik. Jeg spiller ikke på lag med kvinner bare fordi de er kvinner. 

En måte å nærme seg folk på er jo selvsagt å gi komplimenter og positive tilbakemeldinger. Dette bør man kun gjøre når det er genuint, men når man mener det burde man også si det. På plussiden - gjør du det ikke ofte, så blir det ekstra godt mottatt. Komplimenter veier også tyngre når de er flettet inn i en sammenheng, og ikke står alene. F.eks. i en bisetning - "jeg nevnte for sjefen at det kunne være noe for deg, for du er jo veldig god på x og slikt,...."

Hvis du skal si ifra om ting, øv deg på kroppsspråk, formuleringer og toneleie. Skal du ha en konfrontasjon, gå igjennom den selv, gjerne foran et speil. Du skal ikke unnskylde deg for å si i fra om noe, men du skal ikke få den andre til å føle seg liten heller - du skal bare si det som du mener det. Avslutt i en god tone og med et smil. "Flott! Så da er det ute av veien og vi kan fokusere på andre ting?"

Anonymkode: 9611a...7ef

[AnonymBruker]

Jeg tror en del som har litt dårlig selvfølelse kan uten å mene noe vondt med det sende ut små stikk til andre. Sikkert på grunn av at personens ego kan føle seg truet av den andre. Trikset er nok å prøve å jobbe med selvfølelse og tenke at det er helt ok om en ikke alltid er best i alt og virkelig prøve å gå inn for å jobbe med seg selv hvis en kjenner det kan stikke litt hvis andre gjør det bra eller lignende. Ikke utslette seg selv eller egne følelser selvfølgelig, men våge å kjenne på dem men ikke agere med ord overfor andre på det man eventuelt måtte føle.

Det er det jeg tror kan være ganske skadelig for det å kunne beholde venner dette med stikk, og det er nok ikke alltid så lett å vite hvis en aldri får tilbakemelding på det. 

Anonymkode: b29ba...ebe

[AnonymBruker]

Du sier du har ett skuespill først, og når det slipper så trekker folk seg unna. 
Om jeg oppfatter folk som snill og hyggelig, og så endrer dem seg til å bli avvisende og krass, så kutter jeg også dem ut. 
Generelt folk som endrer seg frastøter meg, da jeg liker å vite hvordan folk er. 

At man er sjenert er helt ok, men om man blir avvisende, så kan man ikke helt forvente at folk skal "presse på".
Om folk jeg ikke kjenner veldig godt blir avvisende, så tar jeg tegnet og lar dem være. 
Om folk jeg ikke er veldig gode venner med begynner bli krass og "bitchy", så er terskelen for å kutte dem ut veldig liten. 

Det går an å være både sjenert og si i fra om ting, uten å være avvisende og bitchy. 
Du sier du kan oppfattes avvisende, har du noen gang tenkt på at dem kanskje speiler deg? dem avviser deg, fordi du avviser dem? 

Anonymkode: f30cb...303

[student86]

Syns personen som har skrevet sistnevnte innlegg reflekterer godt over dette; folk liker å vite hvem de har med å gjøre.

Først viser du en versjon av deg selv, og når du ikke orker å opprettholde fasaden, så blir du kanskje ganske annerledes som person? Jeg tror folk blir forvirret og at det blir vanskelig for folk å skjønne hvem du egentlig er. Da blir det vanskelig å forholde seg til deg også. 

Alle har dårlige sider, hvorfor ikke la dem skinne gjennom? Er det så farlig? De fleste andre gjør det jo. Tør å være den du er, så skal du få se at det er alltid noen som liker deg for den du er. Om det er noen som ikke gjør det, greit - vi kan ikke gjøre alle til lags. Men da har de fått en mulighet til å se hvem du er, og det er jo det viktigste. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du har ett skuespill først, og når det slipper så trekker folk seg unna. 
Om jeg oppfatter folk som snill og hyggelig, og så endrer dem seg til å bli avvisende og krass, så kutter jeg også dem ut. 
Generelt folk som endrer seg frastøter meg, da jeg liker å vite hvordan folk er. 

At man er sjenert er helt ok, men om man blir avvisende, så kan man ikke helt forvente at folk skal "presse på".
Om folk jeg ikke kjenner veldig godt blir avvisende, så tar jeg tegnet og lar dem være. 
Om folk jeg ikke er veldig gode venner med begynner bli krass og "bitchy", så er terskelen for å kutte dem ut veldig liten. 

Det går an å være både sjenert og si i fra om ting, uten å være avvisende og bitchy. 
Du sier du kan oppfattes avvisende, har du noen gang tenkt på at dem kanskje speiler deg? dem avviser deg, fordi du avviser dem? 

Anonymkode: f30cb...303

Jeg burde kanskje utdypet om hva det var som var skuespill. Jeg er ung og mange jeg jobber med er ute å fester hver helg osv. For å passe inn har jeg latet som jeg går ut ofte, har et bra sosial liv, og har til og med vært med på noen sammenkomster med de...men nylig har jeg innsett at jeg ikke kommer overens med dem fordi vi kommer fra to forskjellige sosiale verdener. 

Jeg forstår det du sier veldig godt og jeg jobber mye med å ikke fremstå som bitchy og avvisende.

Jeg må slutte å tenke at folk vet hva jeg tenker, at folk vet hvorfor jeg sier og gjør visse ting - fordi de gjør jo ikke det! 

Jeg må begynne å oppføre meg som om de ikke aner hva jeg føler eller tenker. 

TS

21 minutter siden, student86 skrev:

Syns personen som har skrevet sistnevnte innlegg reflekterer godt over dette; folk liker å vite hvem de har med å gjøre.

Først viser du en versjon av deg selv, og når du ikke orker å opprettholde fasaden, så blir du kanskje ganske annerledes som person? Jeg tror folk blir forvirret og at det blir vanskelig for folk å skjønne hvem du egentlig er. Da blir det vanskelig å forholde seg til deg også. 

Alle har dårlige sider, hvorfor ikke la dem skinne gjennom? Er det så farlig? De fleste andre gjør det jo. Tør å være den du er, så skal du få se at det er alltid noen som liker deg for den du er. Om det er noen som ikke gjør det, greit - vi kan ikke gjøre alle til lags. Men da har de fått en mulighet til å se hvem du er, og det er jo det viktigste. 

Se svaret over   

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Lurer litt på hvorfor folk enten ikke liker meg eller de liker meg en stund, også går det over 

Jeg har liksom ikke klart å knekke koden for å bli likt av folk flest. Til og med en jente som har EN venninne i UTLANDET, klarte å dumpe meg som venninne...

I min nye jobb, gikk ting greit til å begynne med, men det er bare fordi de hadde et helt annet inntrykk av meg. Jeg ville så gjerne bli likt av de at jeg prøvde å fremstille meg som en person jeg ikke er, men nå har skuespillet gått over og de har begynt å se hvem jeg egentlig er. Måten de samhandler meg meg er totalt forskjellig nå og jeg merker at de ikke liker meg så godt lenger. 

Er det en oppskrift eller noen råd for å bli mer sosial likt?

Jeg er en god lytter...

 

Anonymkode: 08506...9e0

Hvorfor vil du bli så godt likt? 

Anonymkode: b2421...eb9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil du bli så godt likt? 

Anonymkode: b2421...eb9

Gode sosiale ferdigheter fører til økt livsglede...Det er ingen god følelse å alltid føle seg så alene. 

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

Jeg har det akuratt som deg ts! Jeg har følt meg mislikt av samfunnet hele tiden. Har startet på ny videregående, det gikk bra det første dagene. Deretter ensom og forlatt resten av året. 

På fhs... Samme dritten. På jobb...fant faktisk noen jeg kom over ens med der, men de var litt eldre enn meg. Så ny jobb, følte meg misslikt av de fleste :((( 

Om problemet fortsetter må jeg oppsøke psykolog i tilfelle det burde vært diagnose på meg.

Anonymkode: 18170...88f

[Desree]

Når man prøver veldig hardt å bli likt, synes jeg ofte det har litt motsatt effekt. Man fremstår litt needy, og skyver folk litt unna. Kan du prøve å ikke bry deg så mye om folk liker deg eller ikke? Da vil du nok fremstå mer laidback, og kanskje lettere å like. Man kan ikke bli likt av alle uansett, og det er helt greit!

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det akuratt som deg ts! Jeg har følt meg mislikt av samfunnet hele tiden. Har startet på ny videregående, det gikk bra det første dagene. Deretter ensom og forlatt resten av året. 

På fhs... Samme dritten. På jobb...fant faktisk noen jeg kom over ens med der, men de var litt eldre enn meg. Så ny jobb, følte meg misslikt av de fleste :((( 

Om problemet fortsetter må jeg oppsøke psykolog i tilfelle det burde vært diagnose på meg.

Anonymkode: 18170...88f

Kanskje ikke hele samfunnet...jeg har funnet noen folk som jeg kommer overens med, men sjeldent noen som har blitt en venn. 

 

Det er nok et problem som kan fikses, men det tar tid og mye tålmodighet. Kanskje du burde prøve en psykolog?

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Desree skrev:

Når man prøver veldig hardt å bli likt, synes jeg ofte det har litt motsatt effekt. Man fremstår litt needy, og skyver folk litt unna. Kan du prøve å ikke bry deg så mye om folk liker deg eller ikke? Da vil du nok fremstå mer laidback, og kanskje lettere å like. Man kan ikke bli likt av alle uansett, og det er helt greit!

sant. De første månedene på jobben min så var jeg såååå opptatt av at alle skulle like meg. Så sluttet jeg å bry meg, og fant ut at jeg faktisk var likt av folk (inntil nå da). Begynner å studere nå til høsten, så skal tenke på dette under fadderuken. ts

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

Jeg blir hatet for å bruke sminke, pluss mye mer. Jeg er snill, høflig, generøs, gavemild, en god lytter, hjelper ALLTID når noen trenger det, sier sjeldent nei. Men fortsatt blir jeg hatet og eskludert på jobb, skole etc. Jeg har ingen venner. Sluttet å prøve for noen år siden. Det er ikke noe vits. Håper det ordner seg for deg Ts. 🙂 

Anonymkode: 4489f...f57

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg blir hatet for å bruke sminke, pluss mye mer. Jeg er snill, høflig, generøs, gavemild, en god lytter, hjelper ALLTID når noen trenger det, sier sjeldent nei. Men fortsatt blir jeg hatet og eskludert på jobb, skole etc. Jeg har ingen venner. Sluttet å prøve for noen år siden. Det er ikke noe vits. Håper det ordner seg for deg Ts. 🙂 

Anonymkode: 4489f...f57

 så dumt å lese dette her.. Håper det ordner seg for deg også. Jeg har alltid vært bestemt på at ting kan bli bedre, man må bare finne en måte å få det til på. Så, ikke gi opp! Hvor i landet bor du?

Anonymkode: 08506...9e0

[AnonymBruker]

Haha dette var som å lese om meg selv. Jeg er også i samme situasjon, sliter med å bli likt og inkludert. Tror nok det henger veldig sammen med at jeg, som deg, er noe sjenert og i dagens samfunn virker det som at sjenert oppfattes som arrogant av veldig mange? Altså folk klarer ikke å skille de to tingene fra hverandre. 

Men jeg ble jo mobbet hele barneskolen, hele ungdomsskolen og første året på videregående fordi jeg var så stille (jeg sluttet etter 1 året fordi jeg ble så psykisk sliten og nedbrutt) og det har jo satt sine spor. Når du forventer at alle nye mennesker du møter er mennesker som vil komme med krasse og stygge kommentarer, hele tiden påpeke alt som er "feil" med deg, ikke vil inkludere deg og syntes du er rar og kjedelig, så setter man opp en slags vegg for å beskytte seg selv. Og selv om jeg prøver å smile og å være åpen osv, så merker folk denne veggen likevel og trekker seg unna:/ 

Er vanskelig å endre det uansett hvor mye man ønsker. Og prøver man så blir man kanskje beskyldt for å "prøve for hardt" og det er jo OGSÅ feil..  

Anonymkode: c90d5...e21

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Haha dette var som å lese om meg selv. Jeg er også i samme situasjon, sliter med å bli likt og inkludert. Tror nok det henger veldig sammen med at jeg, som deg, er noe sjenert og i dagens samfunn virker det som at sjenert oppfattes som arrogant av veldig mange? Altså folk klarer ikke å skille de to tingene fra hverandre. 

Men jeg ble jo mobbet hele barneskolen, hele ungdomsskolen og første året på videregående fordi jeg var så stille (jeg sluttet etter 1 året fordi jeg ble så psykisk sliten og nedbrutt) og det har jo satt sine spor. Når du forventer at alle nye mennesker du møter er mennesker som vil komme med krasse og stygge kommentarer, hele tiden påpeke alt som er "feil" med deg, ikke vil inkludere deg og syntes du er rar og kjedelig, så setter man opp en slags vegg for å beskytte seg selv. Og selv om jeg prøver å smile og å være åpen osv, så merker folk denne veggen likevel og trekker seg unna:/ 

Er vanskelig å endre det uansett hvor mye man ønsker. Og prøver man så blir man kanskje beskyldt for å "prøve for hardt" og det er jo OGSÅ feil..  

Anonymkode: c90d5...e21

Dette var veldig godt beskrevet... 

Jeg har slitt med sosial angst fra en ung alder selv og har opplevd at folk kommer med kommentarer om hvor stille jeg er. Dette skjer fortsatt i dag dessverre. Men jeg har merket at jeg er mer åpen med det andre kjønnet fordi jeg føler at menn er mindre dømmende, og lettere å snakke til. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, begynner å bli kjedelig å ha så få folk å vende seg til når man vil bare finne på noe smått...

Anonymkode: 08506...9e0