Hjelp! Flytte for å studere men er så usikker

[AnonymBruker]

Jeg har kommet inn på et studium og fikk tilbud om bolig i går kveld. Men jeg er skikkelig nervøs! Aner ikke om dette er noe for meg i det hele tatt. Hvis jeg flytter drar jeg fra en fin leilighet, sambo og jobb i ett år til.  

Jeg er 24 år gammel og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt. Om det studiet jeg har søkt er rett har jeg rett og slett ikke peiling på. Magen min knyter seg og jeg får ikke sove. Skal skrive kontrakt idag. Jeg vet ikke om dette bare er nerver som tar over eller om dette er meg som prøver å si ifra om at jeg ikke vil dette. Hva skal jeg gjøre? Jeg er full av panikk og gråter i tide og utide. 

Det er vel normalt å være nervøs før man flytter? Men vil si at jeg ikke kjenner meg selv igjen akkurat nå.. Selv om jeg er ganske distre og bekymret av meg. 

Ja, jeg har det greit slik som jeg bor nå, men året som var har vært preget av en del krangling med samboer, ensomhet (datt ut av miljøet på studiet) og jeg har følt på en lyst til å gjøre noe nytt. Jeg vet bare ikke hva enda.. Føler meg kanskje ikke klar/motivert for dette studiet heller.. Hva skal jeg gjøre? Skrive kontrakt idag og flytte eller bli igjen her, jobbe enda ett år og se om jeg kanskje blir klokere til neste år? Skal nevnes at jeg har hatt 3 friår fra før, inkl folkehøgskole, reising og jobbing. Har jeg havnet i en vond sirkel? Vil jeg bli noe klokere av å være på stedet hvil litt til? 

Hjeeeelp! 

Anonymkode: 6a0e0...c2e

[AnonymBruker]

Hopp i det! Skulle det vise deg at det ikke er noe for deg så prøver du litt til og så avslutter du. Tror du vil angre om du ikke gir det et forsøk

Da jeg begynte å studere kom jeg inn på restplass. Jeg hadde leilighet, baby og et stort nettverk der jeg bodde. Nærmest på autopilot pakket jeg sammen og flyttet. Først da jeg kom frem til studiestedet begynte pnikken å ta meg. "Hva i helvete hadde jeg gjort?" Og så ble det de beste 3 årene Det er mange år siden og jeg bor fortsatt på studiestedet. Trivdes så godt at jeg fikk jobb her etter endt studie, leilighet og har fått et godt nettverk her.

Hopp i det! Det er skummelt, men ofte er det verd det. Lykke til

 

Anonymkode: 22cb6...235

[AnonymBruker]

Det er "fremmedfrykten" som slår inn. Alt er nytt og du er alene. Se heller på dette som en mulighet for å komme videre i livet. Situasjonen du er i nå, med kranglete samboer og utenforskap på studiet høres ikke god ut, så hopp i det! 

Anonymkode: babbf...9d5

[AnonymBruker]

Det føles mye sterkere ut enn fremmedfrykt, det føles feil. Har reist jorden rundt alene. Var selvfølgelig nervøs da, men jeg hadde likevel en drivkraft som gjorde at jeg faktisk turte å reise. Det er vanskelig å si om det vil ta meg videre i livet. Jeg har kun 5 år igjen med studielån, bruker jeg dette året på farmasiutdanning og finnet ut at apotek ikke var noe for meg så har jeg bare 4 år med støtte (og jo mer jeg leser om farmasiyrket jo større inntrykk får jeg av at de aller fleste ender i apotek. Det er også praksis i apotek. Ikke er jeg interessert i klinisk farmasi, hva er det igjen for meg å gjøre som farmasøyt?). Jeg planlegger å ta en mastergrad i noe, men gudene må vite hva det egentlig er jeg ønsker å gjøre. Er det ikke litt dumdristig å bare kaste seg ut i det når man ikke er sikker? Alternativet er å ta opp matte og se hva jeg tenker til neste år. Det er selvfølgelig en sjanse for at jeg bare utsetter problemet, og at jeg vil sitte på samme vis enda engang. Og jeg kommer sikkert til å angre i morgen hvis jeg sier nei, men angre tenker jeg kommer uansett...

Året som har vært har ikke vært lett. Det er min feil at vi krangler som regel, da de som regel starter med min frustrasjon over livet og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Da er løsningen å gjøre NOE, men å pakke tingene for å flytte bare for å gjøre det føles veldig lite gjennomtenkt. Eller?

Anonymkode: 6a0e0...c2e

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som du stresser. At du skal studere fordi du "må", ikke fordi du vil. Motivasjonen høres ikke ut som den er på topp... 

Hvorfor stresser du? Er du redd for å feile? 

Om du velger å ikke dra bør du la være å krangle med samboeren din om ting som er ditt problem. Din frustrasjon over livet er noe du må endre på selv. Du kan nok ha utbytte av å endre miljø, men det kan like godt være å starte med en hobby sammen med en gruppe som nye studier. 

Anonymkode: babbf...9d5

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det ikke virker ut som du har en indre motivasjon for studiene. 

Når det er sagt er det tydelig at tidene har endret seg. Nå er det vanlig å ta friår, ta omvalg og fundere over det yrket som virkelig vil gi mening i livet. Dette er skrevet på en litt flåsete måte, men poenget mitt er mer at det tidligere var slik at jobb var jobb og det ikke var en slik forventning om utdanning og jobb som man har i dag. Man er veldig privilegert som har muligheten til dette. Samtidig, er du sikker på at du noen gang vil finne det du søker etter i en utdanning/jobb da? Det virker nesten som om du vil gå et studium som taler til deg der du virkelig føler at dette er rett. 

Anonymkode: 562f5...bdf

[AnonymBruker]

Jeg har funnet ut at jeg har ikke indre motivasjon for studiene, slik som dere sier. Jeg føler at jeg "må" studere, mye pga press fra andre og pga alder. Derfor har jeg endelig tatt en beslutning, og det er at jeg blir igjen ett år til. Jeg har en 100% jobb her som er helt grei, hvorfor i all verden skal jeg på død og liv kaste bort et år med studielån da? Hadde alternativet vært å gå på nav føler jeg det hadde blitt litt annerledes, men jeg har faktisk jobb. På toppen av det hele vet jeg egentlig innerst inne hva jeg liker, og hva jeg kunne tenkt meg å studere. Det har bare vært skummelt og "urealistisk" i hodet mitt og gå for det. Men det er egentlig ikke det, for jeg har gode karakterer. Derfor skal jeg bruke dette året på å kvalifisere meg til studier innen mitt interessefelt. Gleder meg! Om drømmestudiet og drømmejobben finnes vet jeg ikke, og jeg forventer ikke at det kommer til å bli enkelt fremover. Men så lenge jeg gjør det jeg liker tenker jeg at det skal bli bra. Jeg er villig til å svelge noen kameler så lenge jeg får gjøre noe innen det som interesserer meg. 

Og vet dere hva, det føles helt FANTASTISK å lytte til seg selv for en gangs skyld. Herregud så glad jeg er for at jeg tilslutt gjorde det. Og jeg skal være flink å ikke krangle med samboer om mitt eget tull. Det er ikke noen løsning overhodet. 

Anonymkode: 6a0e0...c2e

[AnonymBruker]

Høres ut som du har gjort et riktig valg. Hilsen en som startet på drømmestudiet 17 år "for sent" pga presset du nevner. Følg hjertet! 

Anonymkode: babbf...9d5