Ny samboer og barn, hvordan gå overens?

[AnonymBruker]

Hei og hopp. Kan jo starte med å si at min sønn er stort sett veldig glad i min nye samboer. De går greit overens meste parten av tida. Min samboer er også som regel flink til å finne på ting med han. Han gled fort inn i ansvarsrollen som foreldre, kanskje litt for fort for meg og min sønn da han er en veldig autoritær person, og vi var vant til at det bare var jeg som styrte skyta. Jeg og min samboer har nok litt forskjellig måte å oppdra på, min samboer mener jeg er overbeskyttende og for "slapp". Jeg vet at min sønn har en tendens til å si ting før han tenker seg om,  han tuller mye og er distré. Han er også veldig åpen og følsom og hypersensitiv på enkelte områder. Han liker jo også helt klart å få viljen sin og er nok blitt skjemt bort av besteforeldre og tanter. Jeg har aldri hatt veldig god råd så jeg har prøvd å lære han å være takknemlig for det han får, ikke være utakknemlig og bare ønske mer.  Min samboer sier nå at han bør få konsekvenser for det han gjør, da menes det konsekvenser for å dulte borti, ikke slutte å tulle når han blir bedt om det osv. Dette har aldri vært et problem for meg da han som regel hører etter når han får ting forklart og blir bedt om å la være. Jeg mener at unger også har rett til en stemme og bli hørt, og være seg selv, jeg er redd for å trykke ned personligheten hans med for mye konsekvenser på det jeg mener er småting som heller kan forklares hvorfor ikke er greit. Hva syntes dere?  Er jeg helt på bærtur?

Anonymkode: cbe22...0df

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du trenger å flytte fra samboeren din og fokusere på sønnen din i stedet.

Anonymkode: 390d1...aa0

[Perle]

Tenk på sønnen din, å dra ikke inn en herskesyk fremmed mann i livene deres fordi du hungrer etter kjærlighet og voksenkontakt.

Jeg forstår at du gjerne vil dette skal fungere, men han har allerede klart å få deg til og tvile på deg selv og. Alle varsellamper blinker rødt!  

Endret 8. august 2017 av Perle

[Gjest noe tilfeldig]

Jeg synes det høres ut som at du har gode verdier. Er sønnen din "godt likt" av andre? Eller sliter han sosialt ? De tingene du beskriver går jo på det sosiale og om han har peoblemer der bør det såklart korrigeres, men om dette ikke utgjør noe problem og han bare er litt "goofy"/tøysete, så frykter jeg at sambo din legger opp til at sønnen din begynner å undertrykke deler av sin personlighet for å tekkes sambo, og ikke minst; forholdet mellom dem blir neppe særlig bra i det lange løp. 

Hvor lenge har dere bodd sammen og hvor gammel er sønnen din? Jeg mener samboeren din selvfølgelig skal og må bidra til oppdragelsen, men akkurat slike ting som går på hans personlighet og væremåte bør han være veldig forsiktig med å korrigere. Jeg synes ikke det er hans jobb, med mindre dette er noe gutten sliter med. 

 

[AnonymBruker]

Sønnen din, og du, har klart dere helt fint i livet før sambo kom inn i bildet. 

Det er oppskrift på katastrofe å komme inn og ta over oppdragerrollen. Det er bare trist for alle parter- Men spesielt for sønnen din sin del. 

Høres ut som sambo ikke engang har egne barn?? Her MÅ du sette foten ned og si at du er ansvarlig for oppdragelsen. Ingen må få ta fra sønnen din hans egenskaper og personlighet! Tøys og tull er en fin egenskap! Sambo skulle sikkert hatt mer av det i sin.... 

Anonymkode: 97a97...eb6

[Liven_]

Ikke nedprioriter ditt forhold dediker livet ditt til kun ditt sønn. Nå vet jeg ikke detaljer, men en gutt trenger farsfigur og streng oppdragelse er bare bra for ham i hans framtidige liv som voksen. Å være overbeskyttende stader. 

Disiplin kommer ikke til å trykke ned personligheten hans, og det å gå konsekvenser er ingenting annet enn logisk. 

 

Tror det er nok av "mommys boys"

[vannbjørn]

1 minutt siden, Liven_ skrev:

Ikke nedprioriter ditt forhold dediker livet ditt til kun ditt sønn. Nå vet jeg ikke detaljer, men en gutt trenger farsfigur og streng oppdragelse er bare bra for ham i hans framtidige liv som voksen. Å være overbeskyttende stader. 

Disiplin kommer ikke til å trykke ned personligheten hans, og det å gå konsekvenser er ingenting annet enn logisk. 

 

Tror det er nok av "mommys boys"

Jeg får ingen god følelse av denne disiplinen når jeg leser innlegget til TS. Han er verken far til barnet eller en omsorgsperson som har vært der lenge. Jeg får helt vondt i meg av gutten hennes som må oppleve dette.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei og hopp. Kan jo starte med å si at min sønn er stort sett veldig glad i min nye samboer. De går greit overens meste parten av tida. Min samboer er også som regel flink til å finne på ting med han. Han gled fort inn i ansvarsrollen som foreldre, kanskje litt for fort for meg og min sønn da han er en veldig autoritær person, og vi var vant til at det bare var jeg som styrte skyta. Jeg og min samboer har nok litt forskjellig måte å oppdra på, min samboer mener jeg er overbeskyttende og for "slapp". Jeg vet at min sønn har en tendens til å si ting før han tenker seg om,  han tuller mye og er distré. Han er også veldig åpen og følsom og hypersensitiv på enkelte områder. Han liker jo også helt klart å få viljen sin og er nok blitt skjemt bort av besteforeldre og tanter. Jeg har aldri hatt veldig god råd så jeg har prøvd å lære han å være takknemlig for det han får, ikke være utakknemlig og bare ønske mer.  Min samboer sier nå at han bør få konsekvenser for det han gjør, da menes det konsekvenser for å dulte borti, ikke slutte å tulle når han blir bedt om det osv. Dette har aldri vært et problem for meg da han som regel hører etter når han får ting forklart og blir bedt om å la være. Jeg mener at unger også har rett til en stemme og bli hørt, og være seg selv, jeg er redd for å trykke ned personligheten hans med for mye konsekvenser på det jeg mener er småting som heller kan forklares hvorfor ikke er greit. Hva syntes dere?  Er jeg helt på bærtur?

Anonymkode: cbe22...0df

Snakk med mannen og si at du setter pris på at han kommer med innspill. At du er glad for at han bryr seg om sønnen din og har tanker om hvordan dere kan hjelpe ham til å bli en flott mann. Deretter forklarer du hvorfor du velger den metoden du gjør (egenrefleksjon hos sønnen, ønske om å gjøre riktig fordi det er riktig, hvordan en for autoritær oppdragelse kan skremme barn til å oppføre seg, uten at det gir ønsket effekt på lang sikt eller når oppdrager er utenfor synsvidde). Vær tydelig overfor mannen om at enn så lenge er det du som har siste ordet om hvordan sønnen skal oppdras, og at du forventer at han diskuterer med deg før han iverksetter eventuelle konsekvenser. 

Aksepterer han ikke dette, bør det være kroken på døra. 

Det høres ut som du har en veldig god oppdragerstil som fungerer for deg og din sønn. Fortsett slik.

Anonymkode: a5e85...50f

[AnonymBruker]

Man skal ikke bare "gå overens" i en familie og et hjem. Man skal kunne være seg selv, bli akseptert og godtatt, voksne må være kjærlige og autoritære når det trengs, alle tre må kunne omgås, leve, trives og være trygge på seg selv og de andre, uten at hvert ord og all oppførsel vurderes, analyseres og aksepteres eller får konsekvenser 7/24. Det gjelder sønnen din, men også mannen din og deg. Mannen din må ha en naturlig plass i familien, han skal heller ikke være gjest i eget hjem, og han må være med å oppdra sønnen i samråd med deg og ut fra sine verdier og sin personlighet. Du må ikke måtte forandre deg heller, og hvis ditt forhold til sønnen din har vært uproblematisk til nå, og din oppdragelse fungerer fint, skal det ikke være nødvendig å forandre noe. Allikevel må din samboer få lov til å være seg selv, si ifra om det han mener er rett og hvordan han vil ha det. Så må dere to voksne bli enige om "konsekvenser" og tilsnakk. Du virker jo litt delt, på den ene siden sier du sønnen din ikke trenger korreksjoner annet enn forklaringer, og at mannen er autoritær. På den andre siden sier du at sønnen er litt bortskjemt. Så her er det vel muligheter til å møtes på midten, hvis alle tre er oppriktig glade i hverandre (er samboer glad i din sønn?). Det er et komplisert samspill i en hver familie, andre som er foreldre diskuterer også mye oppdragelse, hvor grenser går og hva konsekvensene skal være, hvilken tone man skal si ifra om ting på og hvem som skal irettesette og hva som skal irettesettes for. Du er ikke på bærtur, men det er ikke sikkert at samboeren din er på bærtur heller, med mindre han krever full omlegging av det "å omgås" i hverdagen. Vil din samboer at du skal endre deg mye? Det er ikke greit. At han selv er litt annerledes, for eksempel krever en unnskyldning hvis han dyttes, irettesetter på en ok måte hvis tulling ikke opphører ved tilsnakk osv, det kan være greit. Gjør han det på slik måte at gutten (eller du) blir utrygg og ikke skjønner hva som gjelder til en hver tid, da må det samkjøring til.

Anonymkode: 6316a...896

[AnonymBruker]

Takk for alle svar 😀 det er fint med litt råd en gang i blant. Samboer og jeg har hatt litt diskusjon om dette tidligere hvor jeg har syntes han har reagert kraftig på ting som hverken jeg eller gutten har skjønt noe av, hvilket har resultert i at han per nå snakker med meg før han tar evt avgjørelser eller store krangler med min sønn. Jeg har sagt til de begge at min samboer er en del av fellesskapet og at han også har rett til å si ifra om når ting ikke er greit, vi har bare litt forskjellig syn på hva som er ugreit og reaksjoner på ting.  Men ja, min samboer er veldig glad i min sønn, og veldig oppmerksom også, vi har vel bare litt forskjellig oppdragelse stil.. og min sønn er godt likt av alle, men sosialt kan han trenge en påminnelse på hva som er greit å si til folk og hva som kan være morsomt for han men ikke nødvendigvis er det for andre osv. Men er dette så unormalt for unger? Jeg trodde ikke det 😶 

 

-ts

Anonymkode: cbe22...0df

[Gjest Anonymus Notarius]

At en ny samboer kommer inn i livet til mor/far og endrer mye på oppdragelsen er dessverre veldig vanlig, men det er også en oppskrift på et dårlig forhold mellom barnet og stefar/stemor, og etterhvert også mellom mor/far og den nye kjæresten. Kan godt hende samboeren din har rett i at du er for "slapp", men han bør likevel holde seg i bakgrunnen, i alle fall til forholdet er mer etablert (forstår det slik at samboerskapet er relativt nytt?). Spesielt når ny samboer ikke har egne barn er det veldig vanlig at han/hun har urealistiske krav til barnets oppførsel. En ny samboer kan ikke ta en oppdragerrolle med én gang (spesielt ikke hvis den oppdragelsen er annerledes enn barnet er vant til), det er oppskrift på konflikt. 

Endret 9. august 2017 av Anonymus Notarius