Samvær med jente 11 år.

[AnonymBruker]

Vi har en datter på 11 år. Vi har bodd fra hverandre siden hun var 3 år. Samarbeidet har vært ukomplisert og det har aldri vært noe tull.

Det siste året har ikke datteren vår villet dra til pappaen sin hver helg. Og nå i ferien toppet det seg helt, og hun dro hjem til meg tidligere, mot pappas vilje. Hun nekter å dra dit, selv om hun egentlig skal være der i 1,5 uke til. Grunnen er at hun synes pappa er for streng, blir fort sint, og hun er også lei av at dem aldri finner på noe, noe som er sant dessverre. Dem mer hjemme dag etter dag, og hun kjeder seg veldig. Det er ikke usunt å kjede seg, men jeg tenker at det kanskje hadde vært koselig for dem begge å funnet på noe. Pappaen har ny dame (siste 6 årene) som er veldig ålreit, men dem har ikke ferie likt dette året. Pappaen drar ikke veldig langt uten den nye damen.. Det har vel både sine negative og positive sider. Jeg tror dem hadde hatt godt av litt tid sammen.

Men nå mener dem begge at hun ikke har rett eller lov til å dra hjem til meg. Dem skal forhøre seg med noen som jobber i barnevernet om hun kan velge selv osv. Jeg har en god venn som har jobbet i barnevernet i flere år, som sier at hun ikke skal tvinges mot sin vilje. Det er viktig å se på årsaker til at hun ikke vil være der, og ikke minst, årsaken til at hun drar derfra og hjem til meg.

Når kan barnet bestemme dette selv? Er det riktig å tvinge et barn til samvær når han/hun ikke vil? Er ikke samvær en rettighet barnet har, og ikke foreldrene? Hvordan løse dette på best mulig måte? Jeg vil at hun skal være hos han, og fremsnakker det så mye jeg kan, men føler jo veldig på det hun forteller, selv om jeg ikke kjenner han som en sint og oppfarende pappa. Hun gråt veldig hjemme her i kveld, og er bland\t annet lei seg fordi pappa ALDRI sier at han er glad i henne. Kun hvis hun sier det først. Hun føler at pappa ikke bryr seg og at andre ting i livet, som f.eks dama hans er viktigere, noe jeg egentlig ikke har inntrykk av. Men jeg hører henne når hun sier dette, og får inderlig vondt av henne, for gråten og tårene er mer enn ekte, og jeg ser en jente som sliter veldig pga dette

Anonymkode: 22e32...39a

[AnonymBruker]

Hør om dere kan få time hos familievernkontoret, du, faren og datteren. Ta gjerne med nydamen også. (etter 6 år er hun vel ikke ny lenger?? )

Her kan datteren din få snakke alene eller sammen med dere, og dere kan få hjelp til å løse opp i floken. Hvis du virkelig mener du vil at hun skal ha et godt forhold til faren sin, så legger du til rette for at hun kan få snakket ut med han.

når barn er 12 år skal deres mening bli hørt og bli lagt vekt på i barnefordelingssaker. Så ja, datteren bør bli hørt på hva hun vil. Hun er jo ekspert på sitt eget liv, vel og merke hvis hun ikke er blitt påvirket til å mene noe annet enn det hun vil

Anonymkode: 31f63...5d1

[AnonymBruker]

Flott at du klarer å lytte til barnet ditt og er opptatt av å finne årsaken til at hun ikke vil til faren sin. Som bostedsforelder har du plikt til å oppmuntre til samvær, men du kan og skal ikke tvinge barn til samvær. Hun kan jo ikke fysisk tas med makt. 

 

Du bør skrive logg over det hun sier om hvorfor hun ikke vil. Notere ned evnt endret atferd. Du bør også snarest finne en fagperson som datteren din kan føle tilitt til, som kan snakke med henne. Både for din datters del men også for dokumentasjon - så ikke far senere vil hevde det er du som påvirker barnet i å ikke ville til far. Hør med helsesøster på skolen hvis hun er flink, fam vern tar også barnesamtaler. Det barnet ditt sier, skal journalføres. Barn har en lovpålagt rett til å bli hørt, men de har ingen plikt til å uttale seg om saken om de ikke vil. 

Jeg vil også råde deg til å skrive e-post til far der du beskriver episoden der hun dro fra han og si du ikke vet alt om hva som er årsaken til hennes vegring, men skrive ned det hun har fortalt deg, og at du foreslår en pause og at datteren deres må bli møtt på sine følelser. Foreslå også at dere som foreldre møtes til samtale om dette på fam vern. 

Les også litt om samtaler med barn om vanskelige tema. Forsøk å still åpne spørsmål, lytt mer enn du snakker og gjenta det hun sier. Anerkjen hennes følelser ("det må være vanskelig for deg å føle sånn/ jeg forstår du blir lei deg/ redd når pappa blir sint på den måten") uten å snakke dårlig om faren. 

Ved en rettslig behandling vil det legges stor vekt på hva en 11-åring mener om samvær. 

Lykke til, og kudos til deg for å stå opp for barnet ditt! 

 

Anonymkode: fce2c...f56

[AnonymBruker]

Forslag: La far ha dagsamvær, dvs med aktiviteter et par ganger i uken fremover. Ikke tving frem samvær hvor hun sover der eller er der over lengre tid. Å påtvinge henne samvær vil ødelegge forholdet for maaaange år fremover i tid. Jeg er for at barn skal få bli hørt og meningene deres skal vektlegges. Når barnet er så stort som 11 år så må de få bestemme selv hvem de vil bo hos. Samvær trenger ikke innebære overnatting og at hun må delta i fars hverdagsrutiner, som hun misliker. Og det er faktisk ikke riktig at stedet hun er minst skal være mest strengt... Det skal være friere i helger enn hverdager.

Vi hadde selv samme problem da min eks fikk ny dame. Da ble det plutselig strenge regler, de ville ha alenetid i helgene etc. Jeg hadde hatt full omsorg hele tiden, dvs min eks mente at jeg var kapabel til å ta avgjørelser for vårt barn, som var til hennes beste. Da var det veldig frustrerende at far ikke skjønte at han ikke kunne ha tidligere leggetider i helger, enn hun hadde her med skole dagen etter. 

Det endte med tre måneder uten samvær, før far skjønte at han måtte jobbe for at hun skulle ønske å dra dit. Jeg har alltid sagt hun får bestemme selv. Nå har det gått seg til, far har innsett at han faktisk må legge litt innsats i å være pappa. Barnet vil dit og koser seg der. Alle har det bedre! Hadde jeg tvunget det gjennom hadde datteren min for det første mistet tilliten til meg, hun hadde sett på far som noe negativt, og samværet hadde blitt preget av tvang. (Vi hadde også gått for dagsamvær om ikke avstand var et problem). 

Spør også far om hva han tror han får som resultat av å tvinge ei jente som snart er tenåring. I årene fremover er det så viktig at barnet føler hun kan fortelle ting hjemme, bli respektert og kunne ta opp ting. Nå har dere sjansen til å vise at dere lytter til henne, og tar henne på alvor. Det vil skape god tillitt og gjensidig respekt som kommer svært godt med de neste årene. 

Anonymkode: 4c09e...ad8

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde jeg tvunget det gjennom hadde datteren min for det første mistet tilliten til meg,

Dette!!! Et veldig godt poeng! Sto selv i en alvorlig situasjon med ekstrem samværsvegring (årsaken viste seg senere å være psykisk vold og emosjonell omsorgsvikt) og var redd for konsekvensen av å stoppe samvær, men da jeg skjønte at jeg sto i fare for å miste barnets tillitt til meg (og at h*n kunne mistet tilitt til alle voksne generelt) våget jeg handle. 

Anonymkode: fce2c...f56

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Det setter jeg stor pris på.

 

Datteren min har gått til samtaler hos miljøterapeuten i over et år, så alt hun sier er godt dokumentert. Grunnen til at hun har gått der, er alvorlig sykdom i familien som går veldig inn på henne dessverre, og dette med pappa. Vi har snakket en del om det faktum at hun stakk av, og ikke minst løy for pappa når hun gjorde det, for det er absolutt ikke greit. Dette forstår hun. Men far oppfører seg omtrent som om jeg har kidnappet henne, noe som er helt idiotisk. Jeg ringte med en gang hun kom til meg ( vi bor 15 min med bil unna hverandre, hun syklet), og jeg prøvde å snakke med henne og si at hun skulle være hos pappa noen dager til, og ikke hos meg. Jeg har hele tiden oppmuntret til samvær, aldri sagt et stygt ord om hverken han eller hun som han er sammen med nå. Det har jeg ingen grunn til. Og det sier man uansett ikke til et barn. 

Vi hadde et ukomplisert brudd for 8 år siden, og jeg har hatt en ny mann i livet mitt i snart 5 år nå.

Det som plager meg mest i denne situasjonen er at hun ikke blir hørt av far eller hans samboer. Hun får beskjed at det hun føler er tull, dette er bare tull av deg, osv. Samme hva hun prøver å si, så er det tull, og på tross av at jeg har sagt at han/dem (for dette gjelder begge) må ta henne på alvor, så skjer det gang på gang. Hva med å svare: Det er leit at du føler det sånn. Kan jeg få vite hvorfor du føler sånn, sånn at vi evnt kan gjøre noe med det? I det minste PRØVE å møte henne på noe av det hun føler og sitter inne med. Men nei."Hun er 11 år, og skal ikke ha overtaket på voksne" Det handler jo ikke om det i det hele tatt Respekt handler det om. Og det skal gå begge veier. 

 

Jeg hadde så vondt av datteren min når hun gråt så hun hikstet fordi hun betviler at pappa faktisk er gla i henne. For det er noe hun aldri hører hvis ikke hun sier det først. Da svarer han fort og virker brydd  

En så grunnleggende ting skal ikke et barn tvile på. 

Nå vil hun ikke til han på samvær i helgene fremover heller, og det har jeg bare ventet på skal skje den siste tiden, da dette har blitt verre og verre. Og hun har allerede bestemt seg for at hun ikke skal til pappa neste sommer

Det å få han til å møte opp på fvk, kan jeg GLEMME. Det kommer han aldri til å gjøre. Jobben hans er for viktig til det. Han tar seg ikke fri for noe. Han har aldri møtt opp på en eneste "greie" hverken i barnehagen eller skolen. Aldri. Og jeg har ikke tall på hvor mange timer vår datter har tilbragt på hans arbeidsplass fordi han "må" jobbe.

Jeg tror kanskje han hadde fått litt mer forståelse av hennes syn på situasjonen hvis en objektiv tredje person hadde fortalt han litt.. Men det kan vi bare glemme. Føler situasjonen er helt låst, og tenker at nå må vi bare roe ned, og falle litt på plass hjemme hos meg. Snart er det skolestart, og hun trenger positive ting å tenke på også.

 

 

Anonymkode: 22e32...39a

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som hun er spesielt godt tilknyttet pappaen sin, og da er det veldig forståelig at hun føler det slik. Jeg er selv skilsmissebarn, og var heller ikke godt tilknyttet min pappa. Selv om jeg hadde samvær hos ham jevnlig fra de gikk fra hverandre (da jeg var 2 år), følte jeg meg ikke 100 % trygg. 

Anonymkode: 7fbce...af1

[slagelse]

På 7.8.2017 den 22.40, AnonymBruker skrev:

når barn er 12 år skal deres mening bli hørt og bli lagt vekt på i barnefordelingssaker. Så ja, datteren bør bli hørt på hva hun vil. Hun er jo ekspert på sitt eget liv, vel og merke hvis hun ikke er blitt påvirket til å mene noe annet enn det hun vil

Anonymkode: 31f63...5d1

Barna har krav på å bli hørt fra de er 7 år. Det sies at de skal høres fra de kan snakke og formulere enkle meninger. Når barnet er 12 år skal deres mening bli ilagt betydelig vekt . 

[livmor]

Å tvinge henne når hun absolutt ikke vil, fører bare til mer vegring etter min erfaring. Vi har vært gjennom samme problemstilling. Barnet nektet kraftigere og kraftigere på å dra til far, far la skylden for dette på meg og situasjonen ble mer og mer fastlåst. Det var helt tydelig at det var kjedelig hos far, og det ble nok ikke prioritert i særlig grad å finnepå noe med barnet. Vi endte i samtaler på familievernkontoret. Rådgiveren der var svært opptatt av å forstå barnets side av saken og komme fram til løsninger som fungerer for barnet, men som samtidig sikrer god kontakt med begge foreldre. Barnet vårt var 10 år, og vi ble sterkt anbefalt å lytte når barnet absolutt ikke ville reise, ha korte, men hyppigere samvær (her var det ikke overnatting en lang periode før det ble en overnatting annenhver helg). Nå, ett år senere, er samværet fortsatt mindre enn avtalen sier, men jeg og far er begge fleksible, jeg oppfordrer til samvær (kort eller langt spiller ingen rolle, kvaliteten på tiden er viktigst!) og barnet har medbestemmelsesrett i større grad enn tidligere. Resultat: et barn som selv ønsker å reise til pappa, som er gladere og som trives mye bedre i begge hjem. 

Ser du skriver at han ikke blir med til rådgivning. Da ville jeg reist selv, og spurt hva fagfolk mener du skal gjøre. Etter min erfaring er folk som jobber med dette til vanlig opptatt av hvordan barna kan få det best mulig, ikke hva som er mest rettferdig for foreldrene. Lykke til!

[SiMa]

Har du fortalt datteren din at faren er glad I henne selv om han ikke pleier å si det? Det er ikke alle som har lett for å bruke de ordene, men heller viser det i handling. Gjør pappaen noe som viser at han er glad I henne? Som å lage favorittmaten hennes, kjøpe fine klær/spennende leker? (Nei, materielle goder bør ikke erstatte kjærlighet, men for noen er gaver en måte å vise at de bryr seg om andre.)

Du sier hun kjeder seg hos far. Har hun venner i nærheten? Hva pleier hun å gjøre når hun er hos deg? Liker hun å lese? Send med henne leker/bøker/hobbyting som hun kan drive med hos far.

Fars nye dame (jeg stusset også over at hun ble beskrevet som "ny" etter seks år, men skjønte fort at det er fordi hun kom etter deg) er en viktig del av din datters liv. Når det er så vanskelig å få til samarbeid med far og han ikke vil være med på familievernkontoret kan du snakke med henne og spørre om hun vil være med selv om faren ikke vil være med. I alle fall hvis de bor sammen har hun stor påvirkning på din datters hverdag når hun er hos faren. Kanskje hun kan bidra til å gjøre samværet lettere. (Selvfølgelig, det burde ikke være nødvendig, men situasjonen er ikke ideell og det er snakk om å finne en god løsning for alle parter.)

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SiMa skrev:

Har du fortalt datteren din at faren er glad I henne selv om han ikke pleier å si det? Det er ikke alle som har lett for å bruke de ordene, men heller viser det i handling. Gjør pappaen noe som viser at han er glad I henne? Som å lage favorittmaten hennes, kjøpe fine klær/spennende leker? (Nei, materielle goder bør ikke erstatte kjærlighet, men for noen er gaver en måte å vise at de bryr seg om andre.)

Du sier hun kjeder seg hos far. Har hun venner i nærheten? Hva pleier hun å gjøre når hun er hos deg? Liker hun å lese? Send med henne leker/bøker/hobbyting som hun kan drive med hos far.

Fars nye dame (jeg stusset også over at hun ble beskrevet som "ny" etter seks år, men skjønte fort at det er fordi hun kom etter deg) er en viktig del av din datters liv. Når det er så vanskelig å få til samarbeid med far og han ikke vil være med på familievernkontoret kan du snakke med henne og spørre om hun vil være med selv om faren ikke vil være med. I alle fall hvis de bor sammen har hun stor påvirkning på din datters hverdag når hun er hos faren. Kanskje hun kan bidra til å gjøre samværet lettere. (Selvfølgelig, det burde ikke være nødvendig, men situasjonen er ikke ideell og det er snakk om å finne en god løsning for alle parter.)

Jeg er litt uenig i hele innlegget ditt, men spesielt siste setning. Det er nemlig barnet man skal finne en god løsning for. Ikke de andre. Det er barnet som er viktig i en sånn situasjon, ikke mors følelser, og ikke fars følelser. 

Om mor skal forklare og unnskylde ting hos far, så vil det medføre at barnet føler det hun tar opp bli bagatellisert. Hun trenger at faren sier han er glad i henne. Hun trenger antakelig at faren viser han vil finne på ting med henne og tilbringe tid med henne. Om mor skal feie foran far fordi han ikke klarer å være pappa på en god måte selv, så vil det gå utover mor og datter-forholdet. En 11-åring skjønner sånne ting. Far må selv ta tak i ting. 

 

TS: Du kan kontakte FVK selv om du mener far ikke vil møte opp. Om han skulle lage trøbbel, så har du da papirer på at han ikke gadd å møte for å diskutere situasjonen. Du kan også få råd der, så timene vil bli nyttige for deg selv om han ikke møter. Husk at du skal gjøre det beste for barnet ditt, hvis det beste nå er en pause fra samvær hos far, så må det nesten bli sånn. Han får ikke gjort noe med det, ingen profesjonelle hadde tvunget et så stort barn til samvær uansett.

Anonymkode: 4c09e...ad8

[SiMa]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er litt uenig i hele innlegget ditt, men spesielt siste setning. Det er nemlig barnet man skal finne en god løsning for. Ikke de andre. Det er barnet som er viktig i en sånn situasjon, ikke mors følelser, og ikke fars følelser. 

Om mor skal forklare og unnskylde ting hos far, så vil det medføre at barnet føler det hun tar opp bli bagatellisert. Hun trenger at faren sier han er glad i henne. Hun trenger antakelig at faren viser han vil finne på ting med henne og tilbringe tid med henne. Om mor skal feie foran far fordi han ikke klarer å være pappa på en god måte selv, så vil det gå utover mor og datter-forholdet. En 11-åring skjønner sånne ting. Far må selv ta tak i ting. 

 

TS: Du kan kontakte FVK selv om du mener far ikke vil møte opp. Om han skulle lage trøbbel, så har du da papirer på at han ikke gadd å møte for å diskutere situasjonen. Du kan også få råd der, så timene vil bli nyttige for deg selv om han ikke møter. Husk at du skal gjøre det beste for barnet ditt, hvis det beste nå er en pause fra samvær hos far, så må det nesten bli sånn. Han får ikke gjort noe med det, ingen profesjonelle hadde tvunget et så stort barn til samvær uansett.

Anonymkode: 4c09e...ad8

For å vurdere hva som er en god løsning for barnet er det nødvendig å tenke langsiktig, ikke bare hva som frister mest her og nå. Og det beste for barnet er (når begge foreldre er rimelig oppegående) å ha et godt forhold og god kontakt med begge foreldrene. For å få til det må løsningen fungere for "alle parter". Og barnet er selvfølgelig inkludert i "alle parter", ikke bare de voksne. Jeg kan ikke tenke meg at det i noen annen sammenheng ville være greit å la barnet få viljen sin her og nå, selv om det kan få negative konsekvenser på sikt. Det er det de voksne som skal gjøre.

Det er tydelig at ts vil datteren skal ha samvær med faren, og at samværet skal oppleves positivt for datteren. Det jeg gjorde var å komme med forslag til ting som kan hjelpe i den situasjonen ts er i.

Selv om ts forteller datteren at forskjellige mennesker viser kjærlighet på forskjellige måter betyr ikke det at hun bagatelliserer datterens opplevelser. Tvert imot, vil jeg si. Hun hjelper datteren å se situasjonen fra flere vinkler, kanskje faren viser at han er glad i henne på andre måter? Sannsynligvis er han glad i datteren, og det er viktig at hun vet. Det er også en grei lærdom til senere i livet: forskjellige mennesker viser følelser på forskjellig vis.

Det beste hadde vært om ts kunne overbevise faren om at det er viktig at han sier til datteren at han er glad i henne, spontant og naturlig. Jeg håper også hun sender en mail og forteller hvordan datteren har opplevd besøket, og at de får snakket ut om det som har skjedd. Det kan også være greit at ts får høre farens versjon, det er ikke alltid barnets versjon som er den "eneste rette". Og det hender til og med barn ikke forteller alt, så det er greit om foreldrene snakker sammen og finner ut av dette.

Grunnen til at datteren ikke vil tilbake kan også være at hun rømte, at det er vanskelig å komme tilbake etter noe sånt. Kanskje hun er redd faren blir sint. Det ts kan gjøre da er å ringe faren og invitere han på besøk, så han og datteren får snakket sammen. (Hvem har vel ikke vært redd for å møte foreldrene etter å ha gjort noe galt? Og hvem har vel ikke i et øyeblikks frustrasjon og sinne tatt sykkelen og dratt?)