Kalde og uinteresserte mødre - hvordan blir barna?

[AnonymBruker]

Jeg fatter interesse for dette store spørsmålet da jeg leste en annen tråd her inne. Valgte da å lage en egen tråd om det.Håpe at noen kunne utdype dette litt..

 

Grunnen er at jeg har selv vokst opp med en iskald og distansert mor som også ofte snakket med to tunger ofte for å kamuflere.

Jeg prøver å forstå meg selv og interressant om evt studenter fagfolk og andre som har kunnskap om dette vil beskrive ca sånn jeg ble av å leve i dette. 

Er idag godt voksen.  Mange spørsmål som dukker opp.

Anonymkode: 1e379...9cc

[AnonymBruker]

Slik jeg har forstått det, så kan man få følelsenessige problemer om mor og far ikke ser barnet i sine følelser. Man kan feks bli veldig avhengig av å få bekreftelse på følelser eller holder de inni seg som voksen. Man blir gjerne ikke balansert. Sånn har jeg forstått det. ( tok cos kurs )

Anonymkode: ef195...6d7

[AnonymBruker]

Jeg er trådstarter fra den andre tråden, hehe

Som anonymbruker over meg sier, så kan det bli problematisk for små barn å ikke bli møtt på, eller få anerkjent sine følelser. De kan bli stående alene med følelser som det trenger hjelp til å sortere, eller finne ut av. Dette kan resultere i at barnet ikke har adekvate måter å uttrykke følelsene sine, f.eks med eksplosivt sinne, eller "klassens klovn" eller lignende.

Barn er nesten ALLTID glad i sine foreldre, og tilgir nesten alt. De ønsker mest av alt at mamma og pappa ser dem, og er glad i dem. For barn som ikke blir sett av sine foreldre slik de ønsker, kan de noen ganger gå "all in" for å bli sett og anerkjent. En klient jeg hadde sa at hun lette etter mors smil, en evig jakt som kunne være utslitende. Men det var hennes måte å "tro" på at mor var glad i henne. Hun overpresterte gjennom å jobbe hardt på skolen, si ting som hun trodde kunne lokke frem reaksjoner hos mor, unngikk følelser som hun visste at mor ikke likte (som å selv bli sint). Alt for å få frem et smil fra mor.

Barn kan tilpasse seg de merkeligste situasjoner gjennom å finne strategier som fungerer for dem. Disse strategiene kan være vanskelig å forstå, særlig hvis de kommer til uttrykk gjennom tilsynelatende uforståelige følelsesutbrudd.

Det er mengder av litteratur på dette, f.eks kan jeg anbefale Bowlby, som snakker om tilknytning.

Anonymkode: 31ae2...f9d

[AnonymBruker]

Det kommer nok ann på graden av kulde hos omsorgspersonen. Men jeg tror barnet kan bli veldig oppmerksom på andres kroppsspråk, tonefall osv hvis foreldren er uforutsigbar når det kommer til det emosjonelle. 

Anonymkode: a3760...106

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne igjen alt det dere beskriver og må med sorg innrømme at det har fulgt meg hele livet. Jeg vekslet mellom alle disse væremåtene alt etter hvem jeg var med.

Jeg hadde heller aldri med meg noen hjem fra skolen siden jeg instinktivt fryktet at de ville reagere på hvordan mine foreldre og meg var. Og da ville det bli komplisert siden jeg var en annen på skolen og ville ikke vise mine foreldre det og vice verca.Først nå ser jeg hvordan jeg skjøv andre barn fra meg for jeg fortrengte at jeg ikke tok med meg noen hjem.Det var et tema som måtte legges bort.Dermed ble min verden mere og mere innskrenket.Jeg glemte at det var sånn det var dermed må jeg kjenne etter alt sammen og prøve å forstå min adferd idag.Å sette ord på det.

Jeg sliter med å fungere i et forhold. Jeg har slitt med anorexi.På et tidspunkt overgikk jeg meg selv i p bli så lik min mor jeg bare kunne.Overbevist og drevet av en indre kraft slet jeg meg ut og hun roste meg litt da.Især hvis jeg kom i klammeri med dem på jobben hennes, forsvarte min mor.Tok hennes parti.Da likte hun meg litt.

I dag er jeg utslitt og aner ikke hvor jeg kan søke hjelp.Jeg tror ikke lenger på bedring for jeg gikk til psykolog uten å bli særlig bedre.Men da forsto jeg ikke og kunne sette ord på adferden like godt som nå. 

Og menn som lot som de likte meg og jeg tenkte jeg var heldig at de bare ville ha meg litt.En dag møtte jeg en ordentlig mann men det forholdet gikk i stykker siden jeg gjorde det slutt omtrent hver uke.Tenkte det ville skje uansett.

Og nå jeg tør ikke sosialisere sv redsel for at nye mennesker vil reagere på mitt atferdsmønster.For det vil de når de kommer tett nok innpå meg.Der har jeg dårlige erfaringer. Og jeg orker ikke sorgen påminnelsen det å bli forlatt flere ganger.

Min mor har jeg ikke mye kontakt med men hun spiller fremdeles later som alt er greit. Ånei hun har ikke gjort noe galt for tenk så snill hun har vært med meg. 

 

Anonymkode: 1e379...9cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kan kjenne igjen alt det dere beskriver og må med sorg innrømme at det har fulgt meg hele livet. Jeg vekslet mellom alle disse væremåtene alt etter hvem jeg var med.

Jeg hadde heller aldri med meg noen hjem fra skolen siden jeg instinktivt fryktet at de ville reagere på hvordan mine foreldre og meg var. Og da ville det bli komplisert siden jeg var en annen på skolen og ville ikke vise mine foreldre det og vice verca.Først nå ser jeg hvordan jeg skjøv andre barn fra meg for jeg fortrengte at jeg ikke tok med meg noen hjem.Det var et tema som måtte legges bort.Dermed ble min verden mere og mere innskrenket.Jeg glemte at det var sånn det var dermed må jeg kjenne etter alt sammen og prøve å forstå min adferd idag.Å sette ord på det.

Jeg sliter med å fungere i et forhold. Jeg har slitt med anorexi.På et tidspunkt overgikk jeg meg selv i p bli så lik min mor jeg bare kunne.Overbevist og drevet av en indre kraft slet jeg meg ut og hun roste meg litt da.Især hvis jeg kom i klammeri med dem på jobben hennes, forsvarte min mor.Tok hennes parti.Da likte hun meg litt.

I dag er jeg utslitt og aner ikke hvor jeg kan søke hjelp.Jeg tror ikke lenger på bedring for jeg gikk til psykolog uten å bli særlig bedre.Men da forsto jeg ikke og kunne sette ord på adferden like godt som nå. 

Og menn som lot som de likte meg og jeg tenkte jeg var heldig at de bare ville ha meg litt.En dag møtte jeg en ordentlig mann men det forholdet gikk i stykker siden jeg gjorde det slutt omtrent hver uke.Tenkte det ville skje uansett.

Og nå jeg tør ikke sosialisere sv redsel for at nye mennesker vil reagere på mitt atferdsmønster.For det vil de når de kommer tett nok innpå meg.Der har jeg dårlige erfaringer. Og jeg orker ikke sorgen påminnelsen det å bli forlatt flere ganger.

Min mor har jeg ikke mye kontakt med men hun spiller fremdeles later som alt er greit. Ånei hun har ikke gjort noe galt for tenk så snill hun har vært med meg. 

 

Anonymkode: 1e379...9cc

*på hvordan dynamikken mellom mine foreldre og meg var skulle d stå

Anonymkode: 1e379...9cc

[AnonymBruker]

Jeg tror barnet blir mye mer preget av en kald og uintressert mor, enn om far gjør det samme. Desverre frykter jeg at barnet selv blir veldig enten/eller som forelder selv.

Anonymkode: 896b1...d53

[AnonymBruker]

Ts, hvor gammel er du? Veldig mange går gjennom en prosess i 30-årene (noen før, noen senere, noen aldri), der de prosesserer barndommen, får tilstrekkelig avstand til å se dynamikker og hva disse resulterte i, samtidig som man har mer livserfaring og vurderingsgrunnlag til å bedømme el forstå hva som er rett el galt (i følge den kjente barnepsykologen Jesper Juul, vil man som regel bruke personer over 40 ved forskning på barndom, fordi man må ha fått denne distansen og vært gjennom prosessen før man kan vurdere den). 

Det virker som du er i en slik prosess. Mitt inntrykk og erfaring er at det er forløsende og frigjørende i seg selv. Kanskje et godt tidspunkt å prøve terapi igjen på, med en annen psykolog da. For det kan bli bedre og du er på vei bare ved å skjønne sammenhengene. Mulig du bør kutte el redusere kontakten m din mor til et absolutt minimum, som en start til å finne frem til ditt ekte jeg, den jenten du ville vært om du ikke alltid prøvde tekkes din mor. Hun er der inne, et sted. 

Anonymkode: bc383...b3f

[AnonymBruker]

Jeg tror også det er avgjørende for utfallet av en kald mor og barnets problemer (som voksen) er hvor mye barnet selv identifiserer seg med mor, hvis barnet nesten ikke føler connection eller identitet med mor vil nok ikke skadene eller identitetsproblemene bli så store. 

Anonymkode: a3760...106

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan kjenne igjen alt det dere beskriver og må med sorg innrømme at det har fulgt meg hele livet. Jeg vekslet mellom alle disse væremåtene alt etter hvem jeg var med.

Jeg hadde heller aldri med meg noen hjem fra skolen siden jeg instinktivt fryktet at de ville reagere på hvordan mine foreldre og meg var. Og da ville det bli komplisert siden jeg var en annen på skolen og ville ikke vise mine foreldre det og vice verca.Først nå ser jeg hvordan jeg skjøv andre barn fra meg for jeg fortrengte at jeg ikke tok med meg noen hjem.Det var et tema som måtte legges bort.Dermed ble min verden mere og mere innskrenket.Jeg glemte at det var sånn det var dermed må jeg kjenne etter alt sammen og prøve å forstå min adferd idag.Å sette ord på det.

Jeg sliter med å fungere i et forhold. Jeg har slitt med anorexi.På et tidspunkt overgikk jeg meg selv i p bli så lik min mor jeg bare kunne.Overbevist og drevet av en indre kraft slet jeg meg ut og hun roste meg litt da.Især hvis jeg kom i klammeri med dem på jobben hennes, forsvarte min mor.Tok hennes parti.Da likte hun meg litt.

I dag er jeg utslitt og aner ikke hvor jeg kan søke hjelp.Jeg tror ikke lenger på bedring for jeg gikk til psykolog uten å bli særlig bedre.Men da forsto jeg ikke og kunne sette ord på adferden like godt som nå. 

Og menn som lot som de likte meg og jeg tenkte jeg var heldig at de bare ville ha meg litt.En dag møtte jeg en ordentlig mann men det forholdet gikk i stykker siden jeg gjorde det slutt omtrent hver uke.Tenkte det ville skje uansett.

Og nå jeg tør ikke sosialisere sv redsel for at nye mennesker vil reagere på mitt atferdsmønster.For det vil de når de kommer tett nok innpå meg.Der har jeg dårlige erfaringer. Og jeg orker ikke sorgen påminnelsen det å bli forlatt flere ganger.

Min mor har jeg ikke mye kontakt med men hun spiller fremdeles later som alt er greit. Ånei hun har ikke gjort noe galt for tenk så snill hun har vært med meg. 

 

Anonymkode: 1e379...9cc

Kjenner meg igjen i nesten alt du beskriver.

Følelsen av å være en person på skolen og en annen hjemme. Slik er det fremdeles. En person til vanlig og en helt annen sammen med foreldre/nær familie. Når jeg ble voksen flyttet jeg langt vekk fra far og mor, så det var enkelt å starte ett nytt liv hvor ingen kjente meg som datteren til nn og nn.

Sliter også i forhold. I begynnelsen av forhold så overkompenserte jeg med sex, slik at jeg skulle bli "likt". Når de kom nærmere følelsesmessig, dumpa jeg de, siden jeg regna med at det kom til å skje før eller siden likevel.

Jeg fungerer greit i hverdagen, jobber fulltid, og stort sett er ting greit. Står som regel over sosiale turer på jobb, men spiser som regel lunsj med kollegaer. En halvtime er på en måte nok. Noen dager drar jeg hjem i lunsjen og spiser, eller lar være å spise og drar hjem tidligere.

Jeg også føler meg utslitt og vet ikke hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Det er vanskelig at jeg ikke kan legge barndommen bak meg, for voksenlivet mitt er jo egentlig bra. Jeg har bra utdannelse, en jobb som er spennende og utfordrende uten for mye stress, to flotte friske barn (bor selvfølgelig ikke sammen med barnefedrene)som jeg har et nært forhold til, og et flott utseende. 

Sitter her og gruer meg til en langhelg med familie til helga. Ville si at du er ikke alene :-S

Anonymkode: 16392...78c