Langt, godt forhold, men mannen er i krise og usikker på følelser - jeg er i sorg...

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har vært sammen siden starten av 20-åra og er nå rundt de 40. Da vi møttes var vi hodestups forelsket og følte begge at vi hadde funnet vårt livs kjærlighet. Det var vennskap, trygghet og tonnevis av lidenskap. Vi hadde også lik bakgrunn, lik utdanningsvei og felles humor. Vi var sammen døgnet rundt i starten og følte at vi nesten ikke holdt ut en dag fra hverandre. Hadde så mye ømhet og kjærlighet for hverandre. Vi var the perfect match.

Ting ble alvorlig veldig fort, ila halvannet år var vi blitt småbarnsforeldre, med alt det medførte av belastninger i en tidligere  ungdommelig hverdag. Mannen min var en veldig støttende partner og god pappa. Han tok sin del av ansvaret for ting og hjalp meg masse da jeg var sliten og deppa. Han har alltid vært min trygge klippe som backer opp og får oss videre. Etter noen år kom barn nr to, og vi har vært igjennom mer enn de fleste par ift belastninger relatert til utdanning og jobb. Dvs ekstreme mengder overtidsjobbing i perioder- først meg så han. Den andre er da blitt "alene" om ansvaret hjemme. Men siden vi visste at dette var begrenset til noen år og at vi byttet på, så følte ihvertfall jeg at dette var overkommelig.

De fleste rundt oss har sett på oss som de ultimate paret, harmoniske og glade i hverandre. Selv om de tunge epriodene med utdanning og jobb har skapt gnisninger og sår, så har iaf jeg aldri tvilt på fundamentet og kjærligheten vi to har i bunn. Merket han va rmye sur og forferdelig kritisk til alt da han var i sin tyngste jobbeperiode, men jeg skrev det på kontoen for stress og press og prøvde å svelge unna når han var som mest urimelig.

Da han endelig var ferdig med dette og vi skulle nyte å omsider være en familie sammen (trodde jeg), så startet virkelig problemene. I fjor byttet han jobb og følte at han hadde lyst til å leve litt etter alt arbeidet og mangelen på fritid. Så i stedet for å snu seg mot familien og ha kvalitetstid med oss, snudde han seg bort og ville ha kvalitetstid alene og dyrke sine egne interesser. Han startet massivt treningsregime og kom i sueprform, han ble forferdelig sosial og ville på tilstelninger og fester hele tiden. Han ville ut og drikke øl med kompiser og ha ettermiddageer i fred der han var utilgjengelig for meg.

Dette knuste meg, siden jeg hadde holdt hjula i gang hjemme i perioden før og hadde gledet meg til tid sammen med ham. Jeg ble redd, forvirret, såret og fortvilet. Følte hele tiden at jeg halset etter ham og prøvde å forstå , få rsvar- mens han holdt meg på en armlengdes avstand og skjøv meg bort når jeg ville vise kjærlighet. Dette gjorde meg enda mer deppa og klamrende, og han ville løsrive seg enda mer.

Etter noen grusomme måneder der jeg følte jeg utslettet meg selv og bare måtte godta at han ville trene, feste og gjøre sitt, så sa jeg stopp og dro ham med til parterapi. Vi har gått der siden. 

Hans side av historien er slik; han har siden han var liten vært vant til å ta ansvar for andres følelser, trøste og støtte. Dette har vært en trygg rolle for ham å ha, og da han traff meg tok han øyeblikkelig denne posisjonen. Jeg var utrygg og usikker på meg selv, og det var trygt å lene seg på ham. Han var nok også utrygg og med lav selvtillit, og det ble trygt for ham å være uunnværlig for meg. Vi var like redde for å miste hverandre. Men- han har opplevd meg som utrygg, usikker og kontrollerende. Han har syntes at jeg har hatt alt for stor oversikt over hans liv og hans tanker, at jeg vil dele alt og at han aldri har følt at han har fått tid og rom alene. Han har vært redd for å såre meg og vi har derfor fortsatt å være tette, selv om han sier han tidvis har vært "kvalt" av mine følelser. Selv om jeg har opplevd han nærmest har oppfordret meg til å øse dem ut. Han har aldri sagt klart at dette ikke er bra for ham. Og han initierte også innledningsvis en så tett relasjon selv..

Han føler at jeg har ville vite alt han tenker og føler. At jeg har trengt så mye bekreftelse og trygghet. Og alt det har gjort at han har følt seg mistrodd og at jeg ikke har tillit. Jeg vet at han er pålitelig, men ser at jeg nok likevel har grillet ham på ting i ren frykt. Frykt for at jeg ikke er nok og for å bli forlatt. Det hører med til historien at jeg har opplevd brå tap i barndommen og nok har fått en slags angst for å bli forlatt/miste. I fjor kjente han at det var nok og han ble avvisende og kald mot meg. jeg prøvde å vise kjærlighet og godhet som respons på min forvirring, og ble dyttet vekk. En stund lurte jeg på om han kunne være utro, selv om det ikke er han som type, men vet nå at det ikke var slik. HAn sa at jeg måtte ta hånd om mine egne følelser, min angst for ting etc, at han ikke kunne gjøre det mer, Og jeg løp til psykolog, for å prøve å endre/fikse meg selv. ALt for at ting skulle bli fint.

 

Etter et års tid med mye uvisshet, med frykt, fortvilelse og uro er jeg nå så veldig lei meg. deler av året har han vært normal, og hverdagen har forløpt fint og samspillet mellom oss har vært greit. Jeg har fått en annen forståelse av hvem han er og hvordan mine responser kan ha såret ham og skadet oss tidligere. Jeg har en annen forståelse av samspillet nå og prøver å gi ham tillit og ro. Ikke være så "på", gi rom osv. Likevel, nå har det i det siste boblet litt over igjen, og han har rømt litt fra meg, stengt meg ute, sagt han må ha space og være alene osv osv. Jeg har gitt ham det, men har sittet alene og hatt det vondt fordi jeg merker han holder noe tilbake. Har likevel ikke "mast".

Nå har vi pratet ordentlig ut og han sier han er usikker på om han kjenner de "store følelsene" for meg mer.. Lidenskapen er der og har vært der hele veien, vennskapet også, men han sier at alt det negative som har vært- det at han har følt seg kontrollert og ikke stolt på, har gjort noe med hva han føler. Han kjenner på frustrasjon og sinne for mange av de tingene som har hendt. Og mye sinne mo seg selv som ikke har sagt i fra før. Jeg kjenner det samme, sinne mot ham som plutselig sprenger dette i fjeset på meg etter 18 år.. Tilsynelatende kjærlighetsfulle år.. Han sier at over 90 % av det vi har hatt har vært godt, og jeg føler da hanforstørrer og luller seg inn i det negative. Og det gjør meg sint. 

Han sier at vi selvsagt ikke må gi opp å kjempe. AT han er villig til det, siden vi har en familie og så mange gode år, tross alt. Jeg ser at han har issues ift barndom og mye annet som han trenger å snakke med en proff om, men han tar ikke tak i det, selv om han sier han trenger dte og jeg ser at det skader vår relasjon.

Jeg er bunnløst trist over at et forhold som har vært så fantastisk kjærlighetsfullt er blitt punktert av hans frustrasjon. Til og med over ting som faktisk kan repareres.. Han sier selv at jeg har fått en helt annen forståelse for ham den siste tiden og han ser positive endringer i meg.

Likevel så er han altså litt lunken. Merker han bærer lit tnag til mange gamle situasjoner. Skal sies at han har vært mye urimelig mor meg også opp igjennom, på andre fronter, men jeg holder ikke det mot ham. Vet at min kjærlighet uansett aldri dør..

vi skal i terapi igjen snart. Men det som uroer meg er om han er villig til å virkelig gi alt for oss. Han er i en slags livskrise nå, og jeg ser også en slags førtiårskrise ift behov for bekreftelse, gå ut på byen, trene osv osv. Vet at det er forbigående, men det er jo en del av hverdagen jeg ikke er så komfortabel med. Å sitte og vente mens han skal leve ut alt mulig slikt...  SLik det har vært siste år er iaf ikke bra for meg. 

Noen som kjenner seg igjen eller kan råde meg litt her...? Jeg tror og håper at alt kan fikses men det står liksom litt på ham.....

 

ts

Anonymkode: b9975...69a

[AnonymBruker]

Wow, dette er veldig lik situasjon mellom meg og mannen. Han vil også gå, men sier at siden vi har det "greit" så er det vanskelig fordi vi har barn. Jeg kunne godt vært deg!

Det minner veldig om 40 års krisa ja. Mannen er likedan, vet ikke om han er så opptatt av andre damer, men hobbyer er big deal for han. Han drived med hobby og eller jobb hver eneste kveld..

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg, utenom at du må stå sterkt i deg selv. 

Hvor gamle er ungene nå? Kansje du også burde begynne å trene, dra litt ut på byen og være sosial med veninner? 

Anonymkode: 2521e...796

[Shimogamo]

Synes mannen din virker grei og rimelig jeg. At han er villig til å jobbe med problemene deres og t.o.m. ønsker å gå i parterapi er imponerende! Mistenker at han har blitt fanget i rutinelivet hvor han ikke får noe tid til overs. En klassisk felle. Har følt på dette selv, men da hjelper det å bryte seg litt ut. Ta en spontan romantisk ferie for bare dere 2 for eksempel. Gå på date. Gjør noe dere aldri har gjort før og så videre. Dere må unngå å bli fanget i A4-livet.

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hans side av historien er slik; han har siden han var liten vært vant til å ta ansvar for andres følelser, trøste og støtte. Dette har vært en trygg rolle for ham å ha, og da han traff meg tok han øyeblikkelig denne posisjonen. Jeg var utrygg og usikker på meg selv, og det var trygt å lene seg på ham.

Jeg er veldig lik mannen din og tok også denne rollen. Det fungerer helt flott i første tiden når man er syklig forelsket, men etterhvert er det viktig at han får litt pusterom og får være alene/drive på med sitt. At vi ønsker å være alene betyr IKKE at vi ikke er glad i partner.

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han sier at vi selvsagt ikke må gi opp å kjempe. AT han er villig til det, siden vi har en familie og så mange gode år, tross alt.

du er heldig som har en sånn mann som ikke setter sine behov foran barna. Det er håp for menneskeheten! Fantastisk!

 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen som kjenner seg igjen eller kan råde meg litt her...? Jeg tror og håper at alt kan fikses men det står liksom litt på ham.....

Det står litt på deg også.

Du sier han trenger bekreftelse? Da bør du være den som gir ham det.

Du sier du er usikker og kontrollerende? Dette bør du også jobbe med. Virker som du har 0 grunn til å være usikker på mannen din utifra det jeg leser.

Lykke til og hold oss oppdatert! : )

Endret 7. august 2017 av Shimogamo

[Gjest Sugemerke]

Jeg leser at du gjør veldig mye, men hva gjør han? Ja, bortsett fra å klage på deg?

[AnonymBruker]

Ja, jeg kjenner meg godt igjen i han. Det dreier seg muligens om en 40-årskrise, men ikke bare det. Da jeg selv kom til den erkjennelsen, måtte livet mitt snus på hodet. Hadde en partner klandret meg for å ville stable meg selv på plass, eller for at jeg hadde oppført meg urimelig ved å være usikker på egne følelser, så hadde jeg gått min vei. Jeg opplevde heldigvis aldri det.

Vil anbefale deg å snakke med en psykolog alene, som kan gi deg forståelsen av hvordan han har det, hvis han ikke klarer å formidle dette selv. Jeg ser for meg at dette er en kritisk fase, hvor det å bære nag til han bare vil dytte dere fra hverandre. Han trenger å se at du kan ta over roret nå, at ikke alt er opp til han.

Et tips er å se Thelma og Louise og se hvordan Thelma utvikler seg fra å være en fjollete husmor som liker å ha det gøy, men ikke å se fremover, til å være den som tar styringen og avgjørelsene. Du trenger ikke begå bevæpnet ran akkurat, men ta kontroll, ta ansvar.

Anonymkode: f36e1...9c5

[Virrevirrevapp]

Vi har et slags motsatt problem, føler jeg. Jeg har hatt god selvtillit hele veien, i motsetning til eksen min, og jeg har inntrykk av at det provoserer ham på et vis. At han skulle ønske at jeg var mindre selvstendig og at han ikke føler seg sett som mann fordi jeg har tusen ganger bedre selvtillit enn ham. Hos oss. var det sånn at han til slutt ikke så forskjell på "ytre" problemer og om jeg var vanskelig. Han ville gjerne at alt som skjedde og ikke skjedde skulle være mitt ansvar. Men terapeuten sa rett ut at det var helt nytteløst for oss å gå i parterapi. Han selv kaller det førtiårskrise, enda han er ikke fullt førti enda. Jeg synes jo det er ganske urettferdig at han først skjuler problemer og så går fra meg uten at jeg får sjans til å rydde opp, men sånn blir det iblant. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow, dette er veldig lik situasjon mellom meg og mannen. Han vil også gå, men sier at siden vi har det "greit" så er det vanskelig fordi vi har barn. Jeg kunne godt vært deg!

Det minner veldig om 40 års krisa ja. Mannen er likedan, vet ikke om han er så opptatt av andre damer, men hobbyer er big deal for han. Han drived med hobby og eller jobb hver eneste kveld..

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg, utenom at du må stå sterkt i deg selv. 

Hvor gamle er ungene nå? Kansje du også burde begynne å trene, dra litt ut på byen og være sosial med veninner? 

Anonymkode: 2521e...796

 

Takk for svar! Det er fint med noen som skjønner situasjonen.

Her sier mannen altså at han er villig til å prøve å fikse dette. Min mann har nok hatt dårlig selvtillit mye av livet, men opplever nå når han har "vokst seg til" og blitt veltrent at han har draget og synes det er deilig med bekreftelse. Jeg tror ikke han vil gå over noen grenser ift andre kvinner, men bare det at han har såpass stort fokus på sosiale ting/fest uten familien, og trening, gjør at jeg synes det blir litt krampaktig ungdomsopprør over det han gjør.. Han liker å ha tid til seg og sitt nå. Jeg prøver å være forståelsesfull og gi ham tid til det, men kjenner på tristhet over at han sjelden forslår noe for oss som familie ,eller noe med barna. Føler han halser videre til neste egne avtale, liksom.

Jeg prøver å bli sterkere på egen hånd. Jeg vet jo også at om vi skulle mistet hverandre ville tapet væt like stort for ham. Jeg HAR begynt å trene og være mer sosial, dra på byen etc jeg og. Problemet er bare at det siste ikke er noe jeg så sterkt trenger og det blir litt krampaktig. Men jeg føler jeg MÅ gjøre det for å opprettholde et minimum av balanse mellom oss. Jeg blir alltid sjekket opp på byen, og det er fint å få bekreftelse, men jeg er egentlig vokst litt fra å løpe ute til kl 03... Mannen derimot ser ikke ut til å få npk, han tar gjerne med nachspiel også nå, som han føler han unnlot før, av hensyn til meg. Barna er 10 og 16 så de begynner å bli store nå. Er vel typisk da man kan våkne opp og se seg selv og hvordan alt er blitt etter mange år med småbarnsliv...

ts

Anonymkode: b9975...69a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg HAR begynt å trene og være mer sosial, dra på byen etc jeg og. Problemet er bare at det siste ikke er noe jeg så sterkt trenger og det blir litt krampaktig. Men jeg føler jeg MÅ gjøre det for å opprettholde et minimum av balanse mellom oss. Jeg blir alltid sjekket opp på byen, og det er fint å få bekreftelse, men jeg er egentlig vokst litt fra å løpe ute til kl 03... Mannen derimot ser ikke ut til å få npk, han tar gjerne med nachspiel også nå, som han føler han unnlot før, av hensyn til meg. Barna er 10 og 16 så de begynner å bli store nå. Er vel typisk da man kan våkne opp og se seg selv og hvordan alt er blitt etter mange år med småbarnsliv...

ts

Anonymkode: b9975...69a

Beklager, men jeg tror du tar helt feil i å gjøre det samme som mannen. Jeg klarer ikke å se dette som noe annet enn et forsøk fra hans side på å få deg til å ta mer ansvar for deg selv. Det å bare herme etter han, er da så feil som det kan bli. 

Tenk deg hvordan barna dine tar ansvar for noe. De gjør det ikke ved å etterape deg, gå etter deg og gjøre det samme, men ved å ta personlig initiativ og eventuelt be deg om hjelp når de lurer på noe.

Jeg tenker at hvis du skal gjøre noe selvstendig, så må det bli noe helt annet enn mannen. Noe du selv ønsker og finner på.

Anonymkode: f36e1...9c5

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Shimogamo skrev:

Synes mannen din virker grei og rimelig jeg. At han er villig til å jobbe med problemene deres og t.o.m. ønsker å gå i parterapi er imponerende! Mistenker at han har blitt fanget i rutinelivet hvor han ikke får noe tid til overs. En klassisk felle. Har følt på dette selv, men da hjelper det å bryte seg litt ut. Ta en spontan romantisk ferie for bare dere 2 for eksempel. Gå på date. Gjør noe dere aldri har gjort før og så videre. Dere må unngå å bli fanget i A4-livet.

Jeg er veldig lik mannen din og tok også denne rollen. Det fungerer helt flott i første tiden når man er syklig forelsket, men etterhvert er det viktig at han får litt pusterom og får være alene/drive på med sitt. At vi ønsker å være alene betyr IKKE at vi ikke er glad i partner.

du er heldig som har en sånn mann som ikke setter sine behov foran barna. Det er håp for menneskeheten! Fantastisk!

 

Det står litt på deg også.

Du sier han trenger bekreftelse? Da bør du være den som gir ham det.

Du sier du er usikker og kontrollerende? Dette bør du også jobbe med. Virker som du har 0 grunn til å være usikker på mannen din utifra det jeg leser.

Lykke til og hold oss oppdatert! : )

Ja, det er nok hverdagslivet som har tatt for mye av oss. Og de stroe jobbefasene vi har hatt. men  samtidig- så har jo vi alltid brukt mye av den gjenværende tiden sammen og på hverandre. Vi HAR vært ganske flinke til å gå på dater og dra bort sammen. Han har f.eks vært på jobbreiser og invitert meg med utenlands osv, så fokuset har vært på oss sammen også. Problemet er nok kanslkje at for ham så har det blitt for tett. Jeg er også glad for at han vil være med i terapi og prøve å ordne opp i dette. men jeg ser at han selv trenger terapi alene også, uten meg. Han er veldig forvirret over mye av egne følelser og det å klare å skille ut hva som hendte tidlig i livet og formet ham da, og hva som er nyere og tilhører oss. Jeg føler kanskje han klandrer meg for mønstre han alt hadde med seg hjemmefra,

Jeg prøver virkelig å bekrefte ham. Verbalt og fysisk. Vi har heldigvis bevart lidenskapen og har aldri sluttet å være tiltrukket av hverandre og nyte hverandre fysisk.

Jeg har vært usikker og kontrollerende. Men jeg har gått til psykolog i perioder og har virkelig tatt sjumilssteg det siste året ift å forstå meg selv og mine egne reaksjoner, og ikke minst hvordan de har påvirket ham. Jeg ser at han kan ha følt seg mistrodd og at han har følt det urettferdig at jeg er så usikker og har stilt mye spørsmål ved ting. Dette er ting jeg har jobbet med og jeg mener selv at jeg har blitt mye mer forståelsesfull for hans ønsker og mer raus. Det samme sier han. 

Jeg er ikke usikker på ham ift om han kan bedra meg el.l, men det at han har en tvil rundt de "store følelsene" er jo noe det er grusomt å få høre.. Og som skaper en utrygghet ift fremtiden..

Takk for det, jeg skal poste etter hvert om fremdriften her.

Anonymkode: b9975...69a

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Sugemerke skrev:

Jeg leser at du gjør veldig mye, men hva gjør han? Ja, bortsett fra å klage på deg?

...:) 

Han sier at han har brukt mye tid på egne prosesser en stund og til å finne ut av hvem han selv er og hvordan han vble slik. Han snakker med bekjente, sepsielt en med lik bakgrunn som har gått mye hos psykolog og lært mer om sine egne reaksjoner. Men - han SIER jo at han selv bør til psykolog, men han har enda ikke bestilt time. Han har sagt dette i 8 mnd. Det provoserer meg, for det gjør at jeg føler hanikke tar tak i noe som skaper et stort problem mellom oss. I neste terapitime skal jeg nevne dette, at jeg føler at det er nødvedig at den timen bestilles FORT.

ts

Anonymkode: b9975...69a

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kjenner meg godt igjen i han. Det dreier seg muligens om en 40-årskrise, men ikke bare det. Da jeg selv kom til den erkjennelsen, måtte livet mitt snus på hodet. Hadde en partner klandret meg for å ville stable meg selv på plass, eller for at jeg hadde oppført meg urimelig ved å være usikker på egne følelser, så hadde jeg gått min vei. Jeg opplevde heldigvis aldri det.

Vil anbefale deg å snakke med en psykolog alene, som kan gi deg forståelsen av hvordan han har det, hvis han ikke klarer å formidle dette selv. Jeg ser for meg at dette er en kritisk fase, hvor det å bære nag til han bare vil dytte dere fra hverandre. Han trenger å se at du kan ta over roret nå, at ikke alt er opp til han.

Et tips er å se Thelma og Louise og se hvordan Thelma utvikler seg fra å være en fjollete husmor som liker å ha det gøy, men ikke å se fremover, til å være den som tar styringen og avgjørelsene. Du trenger ikke begå bevæpnet ran akkurat, men ta kontroll, ta ansvar.

Anonymkode: f36e1...9c5

 

Jeg klandrer ham selvsagt ikke for å ville stable seg selv på plass. Eller for å være usikker på egne følelser. men jeg klander ham for å ville stable tin gpå plass vha en litt destruktiv strategi (dvs flykte, rømme unna, være kald og avvisende, ikke snakke, og ikke minst legge skylden på meg).. Hadde han vært konstruktiv så hadde han sagt; vet du, jeg er forvirret vedr mange følelser og kjenner at vi trenger å prate ut om mange ting som bare er blit liggende. Vi må gå i terapi sammen.

Jeg sier også at han har rett til å føle det han selv føler. MEN- han sier jo selv at over 90 % av oss to og vårt forhold har vært supert. Og jeg som har vært i dette hele veien vet jo at forholdet vårt har vært godt. Hvor mange opplever å få match på vennskap, kjærlighet, lidenskap, humor og samarbeid i en pakke? Hvorfor snakker han nå om de få % av forholdet som for ham ikke har vært optimalt som om de er alt vi har (hatt)?

Jeg har alt gåt ttil psykolog oppi dette (selv om jeg nå kjenner at det er mer han som trenger det enn meg). Og har diskutert masse vedr ham der, og har fått forståelse av ham. Jeg har vel egentlig holdt roret lenge nå, synes jeg. ift hjem, barn etc. Føler han har stukket av i perioder. Men jeg har ikke klaget så veldig, siden jeg var redd han skulle forsvinne da..

Har sett thelma og louise Men jeg skjønner ikke hva du mener mht å ta ansvar. Som nevnt kjenner jeg at jeg er den som har tatt ansvaret hjemme. både med rutiner i det daglige, med barna og m økonomi (han har vært mye opptatt med sine avtaler og hobbyer, selv om han ikke har vært fraværende). Jeg har gså tatt ansvar for egne følelser og jobbet med de hos psykolog. Jeg har videre tatt ansvar for min og hans relasjon og fått oss til terapi.... Jeg ser ikke helt hvor jeg ellers kan ta mer ansvar...

 

ts

Anonymkode: b9975...69a

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Vi har et slags motsatt problem, føler jeg. Jeg har hatt god selvtillit hele veien, i motsetning til eksen min, og jeg har inntrykk av at det provoserer ham på et vis. At han skulle ønske at jeg var mindre selvstendig og at han ikke føler seg sett som mann fordi jeg har tusen ganger bedre selvtillit enn ham. Hos oss. var det sånn at han til slutt ikke så forskjell på "ytre" problemer og om jeg var vanskelig. Han ville gjerne at alt som skjedde og ikke skjedde skulle være mitt ansvar. Men terapeuten sa rett ut at det var helt nytteløst for oss å gå i parterapi. Han selv kaller det førtiårskrise, enda han er ikke fullt førti enda. Jeg synes jo det er ganske urettferdig at han først skjuler problemer og så går fra meg uten at jeg får sjans til å rydde opp, men sånn blir det iblant. 

likheten er kanskje at partneren i krise klandrer kone/samboer/forhold for noe som egentlig kan handle like mye om egen midtlivskrise som er en sum av en selv gjennom hele livet....?

ts

Anonymkode: b9975...69a

[Gjest Mass]

Det er nettopp denne problematikken som gjør at jeg er veldig glad for at jeg ikke har etablert meg i et så seriøst forhold så tidlig i livet.

Jeg kjenner meg veldig igjen i din mann. Man setter andre foran seg selv hele tiden, og går på kompromiss med seg selv for å være støttende for mennesker i ens liv. Man gjør alle andre sine følelser og tanker til viktigere enn sine egne omtrent. På mange måter kan man miste litt av seg selv når andre er så usikre og konstant trenger bekreftelser og betryggelse. For man ofrer mye for andre og glemmer seg selv.

Dette er jo svært usunt, krevende og slitsomt i lengden. Og man ender opp med å trenge å bryte ut av mønsteret for enten å fokusere mer på egne behov og/eller finne seg selv igjen. Finne en balanse i seg selv mellom å gi og ta, og få på plass grunnstrukturen i seg selv. For å gjøre det må man frigjøre seg fra "vi'et" for å kunne være "jeg'et" en stund.

Mitt beste råd til deg er å la han gå. Det er vondt, men det kan alltids hende at dere kan bli sammen igjen når man får på plass det man trenger og dermed få et enda bedre forhold igjen. Evt ta en pause fra hverandre for kanskje du også har godt av det. 

Det er vanskelig å kjenne på kjærlighet for noen når et annet behov står sterkere for øyeblikket. Viss det er kjærlighet der så vil han kanskje kun føle det når han har fått frigjort seg fra de andre behovene han kjenner på nå.

Endret 7. august 2017 av Mass

[Sh999]

Sånn jeg ser situasjonen nå så har du vel egentlig bare to valg her. 1. Godta situasjonen som den er, gi mannen din fri til å gjøre det han vil, ikke mas og vær pågående og trekk deg litt unna og vente på bedre tider. 2. Si til han at hvis ikke du ser en forbedring snart og han viser at det er dette han vil og gi deg det du trenger i forholdet, så går du fra han. Han tar deg nok litt forgitt i o m at han vet at du vil være der uansett..

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har sett thelma og louise Men jeg skjønner ikke hva du mener mht å ta ansvar. Som nevnt kjenner jeg at jeg er den som har tatt ansvaret hjemme. både med rutiner i det daglige, med barna og m økonomi (han har vært mye opptatt med sine avtaler og hobbyer, selv om han ikke har vært fraværende). Jeg har gså tatt ansvar for egne følelser og jobbet med de hos psykolog. Jeg har videre tatt ansvar for min og hans relasjon og fått oss til terapi.... Jeg ser ikke helt hvor jeg ellers kan ta mer ansvar...

 

ts

Anonymkode: b9975...69a

 

Tillat meg å være uenig i at du har tatt ansvar, all den tid du har gått på byen for å balansere deres forhold. Det viser at du ikke ser hva ansvaret jeg tenker på, består i. Du har også beskrevet hvordan du har gjort han ansvarlig for dine følelser. Det er hva jeg mener med ansvar. Ikke bare husarbeid eller økonomi.

Det er derfor jeg anbefaler deg å se denne filmen, for jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal forklare dette, det er noe som må forstås. 

Anonymkode: f36e1...9c5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Mass skrev:

Det er nettopp denne problematikken som gjør at jeg er veldig glad for at jeg ikke har etablert meg i et så seriøst forhold så tidlig i livet.

Jeg kjenner meg veldig igjen i din mann. Man setter andre foran seg selv hele tiden, og går på kompromiss med seg selv for å være støttende for mennesker i ens liv. Man gjør alle andre sine følelser og tanker til viktigere enn sine egne omtrent. På mange måter kan man miste litt av seg selv også når andre er så usikre og konstant trenger bekreftelser og betryggelse. 

Dette er jo svært usunt, krevende og slitsomt i lengden. Og man ender opp med å trenge å bryte ut av mønsteret for enten å fokusere mer på egne behov og/eller finne seg selv igjen. Finne en balanse i seg selv mellom å gi og ta, og få på plass grunnstrukturen i seg selv. For å gjøre det må man frigjøre seg fra "vi'et" for å kunne være "jeg'et" en stund.

Mitt beste råd til deg er å la han gå. Det er vondt, men det kan alltids hende at dere kan bli sammen igjen når man får på plass det man trenger og dermed få et enda bedre forhold igjen. Evt ta en pause fra hverandre for kanskje du også har godt av det. 

Det er vanskelig å kjenne på kjærlighet for noen når et annet behov står sterkere for øyeblikket. Viss det er kjærlighet der så vil han kanskje kun føle det når han har fått frigjort seg fra de andre behovene han kjenner på nå.

Enig med deg. 

Anonymkode: f36e1...9c5

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg en del igjen i mannen din.

Jeg har også vært i forhold siden jeg var 19, og fikk for et års tiden siden – altså etter 16 års samliv – en slags krise. Jeg følte meg kvalt i forholdet, selv om det tilsynelatende hadde fungert greit i alle år. Vi hadde våre frustrasjoner som alle andre, men også jeg opplevde samlivet som stabilt og godt. Og plutselig smalt det. Jeg kan ikke sette fingeren på noen utløsende årsak, men det var som om jeg fikk et anfall av klaustrofobi. Det føltes trangt i forholdet, at det var prekært at jeg kom meg vekk. Vi har felles barn og hus og alt, og det er ingen mulighet, i hvert fall ikke uten nøye overveielse og redningsforsøk først.

Så jeg gikk i meg selv. Jeg likte ikke det jeg så. Jeg innså at jeg har neglisjert meg selv i mange år. Mann og barn har kommet først. Jeg har vært mer opptatt av deres behov enn av mine egne. Problemet med å sette seg selv sist hele tiden er at det aldri er noe tid igjen til meg selv når alt det andre er gjort. Plutselig visste jeg ikke hvem jeg var lenger. Ante ikke hva jeg ville her i verden, hva jeg likte å gjøre og hva jeg skulle gjøre med det. Jeg ble sint på mannen min som alltid satte seg selv først (sier ikke at du gjør det), og sint på meg selv for at jeg ikke hadde sett hvordan jeg ble tatt for gitt av alle og gjort opprør mot det.

Mannen min tok ikke endringene jeg gikk gjennom pent. Jeg forstår en del av reaksjonen hans, for jeg hadde jo vært med på opplegget vårt i evigheter, og det var sikkert ikke lett å henge med i svingene og godta at jeg plutselig ville at dynamikken mellom oss skulle endre seg. Til dags dato er jeg fortsatt usikker på hvilken vei det går. Jeg er jo glad i ham etter mange år sammen, men kjærlighet… Nei. Jeg ser en som begrenser meg.

Om mannen din er som meg, tror jeg den eneste muligheten du har er å prøve å henge med og være tålmodig. Selv om det må være grusomt for deg også. Men det å endre seg i livet føles så grunnleggende viktig at jeg velger det framfor forhold hvis jeg må. På tross av barn og alt.

Anonymkode: d6ca1...0b9

[AnonymBruker]

Kjenner jeg ble forbanna på dine vegne.  Dette er faktisk hans egen feil alene siden han aldri sa noe før nå. Det er faktisk han som burde gått til psykolog, ikke du.  Han har latt deg leve i god tro hele veien.  Og han våger å legge skylden på deg? Det er rett og slett råttent.  Og han har vært så frekk at han lar deg bare svelge kameler og godta at han behandler deg som dritt bare fordi han trenger space. Du skal ikke godta at han behandler deg som dritt selvom han vil "leve"  litt.  Han må lære seg å og selv ta ansvar for seg selv og ikke skylde på deg. Skal dere holde sammen så bli forbanna på han og krev at han snakker med deg, er åpen mot deg, og IKKE behandler deg som dritt, og at "hans liv"  skal ikke gå utover forholdet, og derav også ta tak i forholdet også ikke bare trening og fest.  Herlighet. Krev din rett til å bli behandlet som du skal i et forhold av han.  Trening og kompiser er vel og bra, men ikke når det kommer foran forholdet eller på bekostning av det.  Å prioritere samliv med deg og ha det bra sammen med deg burde stå først på lista og deretter trening og fest.  Det går fint an å gjøre alle tingene. Det handler om prioriteringer. Ikke la han ta deg for gitt.  Du har også rett til å "leve"! 

Anonymkode: 32985...32d

[Virrevirrevapp]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

likheten er kanskje at partneren i krise klandrer kone/samboer/forhold for noe som egentlig kan handle like mye om egen midtlivskrise som er en sum av en selv gjennom hele livet....?

ts

Anonymkode: b9975...69a

Ja, og jeg lurer jo litt på hvordan det "hjelper" å skylde på forholdet når det er en selv som ikke setter grenser. Ikke at jeg er feilfri, men jeg kan ikke ta ansvar for at han ikke sier hvordan han ønsker ting. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kjenner jeg ble forbanna på dine vegne.  Dette er faktisk hans egen feil alene siden han aldri sa noe før nå. Det er faktisk han som burde gått til psykolog, ikke du.  Han har latt deg leve i god tro hele veien.  Og han våger å legge skylden på deg? Det er rett og slett råttent.  Og han har vært så frekk at han lar deg bare svelge kameler og godta at han behandler deg som dritt bare fordi han trenger space. Du skal ikke godta at han behandler deg som dritt selvom han vil "leve"  litt.  Han må lære seg å og selv ta ansvar for seg selv og ikke skylde på deg. Skal dere holde sammen så bli forbanna på han og krev at han snakker med deg, er åpen mot deg, og IKKE behandler deg som dritt, og at "hans liv"  skal ikke gå utover forholdet, og derav også ta tak i forholdet også ikke bare trening og fest.  Herlighet. Krev din rett til å bli behandlet som du skal i et forhold av han.  Trening og kompiser er vel og bra, men ikke når det kommer foran forholdet eller på bekostning av det.  Å prioritere samliv med deg og ha det bra sammen med deg burde stå først på lista og deretter trening og fest.  Det går fint an å gjøre alle tingene. Det handler om prioriteringer. Ikke la han ta deg for gitt.  Du har også rett til å "leve"! 

Anonymkode: 32985...32d

Jada, for all del! Kjør i gang med den samme behandlingen som før, bare nå på full guffe. Det vil sikkert ta dere helt frem dit dere ønsker 

 

Selvfølgelig er det synd på trådstarter i denne situasjonen her. Det er synd på alle, han, hun, ungene. Men nå er det han som har et problem han ikke klarer å takle perfekt, og det henger sammen med hvordan han har hatt det og oppført seg før. Hvis han skal lære seg å ta plass, må han begynne på scratch. Da trenger han noen som oppmuntrer og støtter han, ikke noen som tvinger han til å stå i det samme hjørnet som før. 

Denne tråden bærer tydelig preg av at dette er noe man enten forstår og kan forholde seg til, eller noe man ikke verken forstår eller behersker i det hele tatt.

Ungene er mest sannsynlig snart voksne nå, hvis det eldste er omtrent 20. Mannen har ikke lenger det samme ansvaret for å bo hjemme mtp barna. Hvorfor skal han da velge å bo der hvis han kun opplever seg presset og ikke har det bra?

Anonymkode: f36e1...9c5